Skitur i hyggelig selskap

Spålen

Langtur på ski hver helg begynner å bli en vane. Av en eller annen grunn trigges jeg av å gå fra nord til sør i Nordmarka. Det å starte fra Mylla er ypperlig. En kort tur fra togstasjonen og det er mulig å starte mer eller mindre midt i marka. Etter det er mulighetene mange ift veivalg, men veien går i hovedsak fra nord til sør og det går nedover. I dag hadde jeg i tillegg gleden av å ha selskap på turen nedover. Olav plukket meg opp på Grua og vi gikk sammen ned til sørenden av Svarten-rett før Butleren. Etter det dro Olav nordover igjen-tilbake til Mylla mens jeg fortsatte sydover til Songsvann.
Før det gikk ferden som vanlig over Mylla. Det var fine forhold i dag med overskyet vær, solgløtt-iallefall til å begynne med-og flau vind. Praten gikk livlig nedover og før vi visste ordet av det stod vi ved Tverrsjøstallen. Her er alternativene mange og gode. Dagens løype gikk gjennom Sinderdalen og frem til Spålen. Jeg har vært her sommerstid, men vinteren er noe helt annet. Sant og si hadde jeg ingen store forventninger til dette partiet, men ble positivt overrasket. Løypa snodde seg frem gjennom skogen-vi tok ikke veien-forbi idylliske steder og bebyggelse ved Sinderputten og Sinderdammen og like etter stod vi ved Spålens nordende-et fantastisk sted! Det er praktfullt og fortsette over vannet og ned Svarten, men vi hadde kurs mot Storflåtan. Løypene og terrenget her var ypperlige-lange slake opp- og neoverbakker og velpreparerte løyper. Jeg ble igjen positivt overrasket og det er ikke siste gangen jeg legger turen min i dette området. Fremme ved Storflåtan gikk turen videre til østover mot Butleren.

Olav

Dette partiet utgjør løypa til Grenaderen og det var fortsatt fine løyper. Fremme ved stidelet til Svarten var det tid for en matpause-etter 22km og 2t 20 min. Et fint langtur-tempo. Litt senere dro Olav nordover mot Spålen og Mylla-en flott løype, og jeg fortsatte sørover mot Langlia og Kikut. Området ved Langlia er ett av de minst tiltalende i Nordmarka-sterkt preget av skogsdrift og nærværet av en høyspentrase-inntrykkene av negativ art summeres. Ved ankomsten til Langlia var vintersesongen over åpenbart. Veien var freset ned til "torva" og det var bare å ta beina fatt. Heldigvis varte denne opplevelsen kun vel 1 km og jeg var snart tilbake igjen i gode løyper-ferden gikk videre mot Kikut. Det går bratt oppover, men jeg hadde fortsatt bra feste under skiene-Olav hadde langt bedre glid enn meg og fikk forkjørsrett nedover lange bakker.

Mot Heikampen

Etter endt stigning flater terrenget ut og jeg var snart fremme ved Østre Fyllingen. Ute på vannet var plutselig festet mitt fullstendig borte. Vel, det er ikke langt frem til Fyllingen og jeg tok en kort pause for å vurdere videre veivalg. Opprinnelig hadde jeg planlagt å gå til Kikut og ta en pause der, men jeg var i humør til å prøve noe nytt. Således gikk ferden videre utover Østre Fyllingen og til østenden av vannet. Etter dette gikk turen videre til mitt favorittområde-Bjørnsjøhelvete. Det høres ut som et svært krevende sted, og det er litt opp og ned til å begynne med, men området byr på fine utforkjøringer, en nærhet til skaret og flott natur. Det er en behagelig tur ned mot endestasjonen Songsvann. Jeg begynte for alvor å merke at festet mitt ikke var av samme kvalitet som tidligere. Dette hadde sannsynligvis både sammenheng med at jeg hadde tilbakelagt en del km og slitt på smøringen, men også at forholdene varierte mye. Sånn er det noen ganger :-)
En annen ting er at jeg "glemte" å slå på GPS'en etter to korte pauser den siste delen. Surt å tape rundt 1 km lengde på det-jeg får skjerpe meg til neste gang. Partiet fra Åklungen og ned til Songsvann er alltid en fornøyelse. Føreforholdene var krevende med isete løyper og jeg delte det med andre som skjenet sidelengs mot endestasjonen. Likevel, en flott tur-den lengste så langt i år.