Skog

Sør for Kobberhaugene

Skog, skogen er et interessant begrep som får frem mye følelser også hos meg. Hvorfor er det slik? Heldigvis er det gode følelser som bringes frem. Jeg skal ikke meterene inn i skogen før jeg får en indre ro som jeg ikke får andre steder. Følelsen av å være hjemme er også merkverdig tilstede ofte. Kanskje er det fordi vi alle i bunn og grunn er naturbarn. Løpeturene mine i skogen blir derved viktige for meg og andre som finner glede i å være der. Hvordan skogen har det og hvordan det er i skogen blir derved viktig og noe jeg forholder meg til når jeg er der. Lange løpeturer gir gode muligheter til å oppleve skogen på ulike steder og det er alltid grunn til ettertanke.
Denne uken er en uke med lav belastning etter mye mengde de to siste ukene. Periodisering heter det visst og det hjelper alltid meg til å få overskuddet tilbake. Løpeturen tidligere i uka i mørket over Grønliåsen gikk i rekordfart og jeg hadde en god løpsopplevelse.
Søndager er gode dager hvor det er mulig å bruke mye tid ute i skogen. Selv om denne uken skal ha lav belastning-og også fikk tilnærmelsesvis det-er løpeturen på søndag viktig for meg.
I dag gikk den i sydlige deler av Nordmarka med start fra Låkeberget, forbi Ullevåsæter, Lørensæter, Kobberhaugene, Bjørnholt, Kamphaug, Skjærsjøen, Hammeren-Låkeberget-totalt 22,3 km på ca 3,5 t.
Fra Låkeberget er det kort avstand til skogen omslutter meg og får frem godfølelsen.

Fin furuskog ved Låkeberget

Etter noen rolige dager er det litt krevende i starten, men jeg finner etterhvert en god løpsrytme på min vei nordover mot Høgåsen og Ullevåsæter. Etter kryssingen av Ankerveien løper blå- og rødsti sammen og det er åpenbart mye trafikk her.

"Sti" ved Høgåsen

Selv om "stien" bærer preg av svært mye bruk er det stille i skogen og jeg er lykkelig alene inntil jeg ankommer grusvegen rett sør Ullevålsæter. Underveis er fine stemninger å få med seg.

Nord for Ullevålsæter ligger de vakre Aurtjernene og jeg passerer det østre når jeg begir meg inn i skogen igjen etter en kort strekning med grus under beina.

Østre Aurtjern

Kontrasten mellom det idylliske tjernet og kraftledningene er voldsom og jeg er glad for å dukke inn i skogen på en sti som åpenbart er lite benyttet(min favoritt).

Skogen omslutter meg, stien er god og løpsrytmen kommer raskt på plass igjen idet jeg tar fatt på stigningene mot Dølerudhøgda. Stidelet ved Lørensæter er mer enn tydelig i et hogstfelt som dukket opp her for noen år siden.

Lørensæter er forøvrig en av de få stedene Løvenskiold ikke eier her inne. Blåstien er lagt i en kraftig runde øst og nord slik man ikke blir plaget med folk som bruker blåstiene..rødstien går derimot rett gjennom tunet.. Vel, jeg gleder meg over vakker skogsnatur og flotte bakker og det skal man ikke kimse av.

Lørenseter

Utsyn mot vest med Lørensetertjern

Etter "omveien" rundt Lørenseter forteller stidelet meg ved Slåttemyra at Kobberhaugene nærmer seg kraftig.

Granskogen har vært den dominerende etter Østre Aurtjern, men etterhvert blir vegetasjonsdekket skrinnere og da kommer furua til sin rett. Gran er fint, men jeg trives bedre i det åpne landskapet som furua gir.

Furuskog ved foten av Kobberhaugene

Jeg har også et ærend i dag i skogen. Det står noen poster etter NUC som må hentes før vinteren er der og vel fremme på østre Kobberhaug kan jeg glad og fornøyd konstatere at posten fortsatt er på plass.

Sjekkpunkt Kobberhaugene

Mer skal ikke til for å glede en enkel sjel som min. Utsynet her opp er vanligvis flott, men tåka som omslutter toppene hindrer utsynet i dag. Fint er det likevel her oppe-også i dag.

Kobberhaugene i høstskrud

Høyere enn dette kommer jeg ikke idag og nå går løpeturen videre til Bjørnholt og Bjørnsjøhelvete.
På vei nedover får jeg et flott utsyn mot Bjørnsjøen og Rådalshøgda.

Det er bare å glede seg over de inntrykk naturen gir. Underlaget er litt mindre glatt enn under "nattultra'en" sist helg, men det er fortsatt all mulig grunn til å være våken ned den styggbratte lia.
Jeg får imidlertid snart gleden av å skue mot Bjørnholt.

Bjørnholt

Hogstfeltene er mange og de har også inntatt øvre del av Gamle Nordmarks veg. Jeg beslutter derfor kjapt å benytte en umerket sti slik at jeg unngår det "ødelagte" terrenget og kommer rett på Bjørnsjøhelvete.

Luftig sti ved kanten av Bjørnsjøhelvete

Gleden er stor når også posten ved Bjørnsjøhelvete er på plass og løpeturen kan fortsette mot Kamphaug. Det er åpent og fint å løpe sørover.

Jettegryter ser jeg ikke ofte, men jamen er det ikke en like ved stien.

Til tross for at jeg har vært ute i snart 3t er formen fortsatt god. Mat har jeg ikke inntatt underveis, men den ligger klar i sekken dersom sulten melder seg. For meg fungerer det egentlig best på korte turer(3-4t) å spise bra før jeg starter å løpe. Blir det lenger enn det må jeg starte spisingen senest etter 3t. Det går hurtig frem mot  Kamphaug og vel fremme er potten full idet posten er på plass også her.

Kamphaug

På vei nedover mot Skjærsjøen hører jeg "rare" lyder som viser seg å stamme fra bremsene til en syklist som kommer bakfra. Jeg blir imponert når han tar seg neodver den mildest talt glatte stien over svabergene uten uhell.
Nede ved Skjærsjøen er det like vakkert som alltid og utsynet mot nord må nytes.

Skjærsjøen

Så er det litt nedover og bortover før løpeturen er slutt. Drøye 22km på 3,5t er bra så treg som jeg er. Viktigst av alt er at løpsopplevelsen var god og naturen god å være i.

Smak av NUC-100 km

Vakre Helgeren mot sør fra Sandvika

Et arrangement som NUC krever mye arbeide i for- og etterkant av løpsdagen. Det som skjer på løpsdagen er bare en liten del av alt som kreves av arbeide. Det er et arbeide som gir meg mye glede-ikke minst fordi jeg kommer meg mye ut i det herlige terrenget som Nordmarka byr på. I år har vi en ny distanse-100 km-og deler av løypa må rekognoseres og logges med GPS slik at vi er trygge på løypa. I dag var oppgaven å gjenomløpe fra posten på Kamphaug og til siste post før målgang ved Skar. Fra utgangspunktet på Hønefoten gikk løpeturen først til Kamphag, videre til forbi Helgerenhøgda, til Fortjernsbråten, langs østenden av Helgeren til nordsiden, over Fuglemyrhøgda, over Gørjahøgda, forbi Liggeren gård, langs østsiden av Øyungen og frem til siste post før Skar. Avslutningen gikk på rødsti rett øst for Båhushøgda og ned Turtermarka til Hønefoten. En fin løpetur på 28 km, ca 950 høydemeter som var overstått på ganske nøyaktig 5t.
Den ga meg noen svar og noen spørsmål.

Fin sti ved start på Hønefoten

Jeg starter ved halvtiden og er ganske alene i skogen. Det er en flott dag med behagelig temperatur og jeg satser på å komme meg igjennom dagens løype før det varslede regnværet starter. Det går bratt oppover på en umerket sti som skal ta meg til rødstien som ligger lenger inne. Skinnleggene mine har vært litt kranglete i det siste og jeg er noe bekymret før løpeturen starter, men det skal vise seg å gå riktig så bra. Ikke lenge etter kommer jeg inn på rødstien.

Etter dette stiger det bratt oppover, men stien er riktig så fin. Uttallige er løpeturene i dette området som har tatt meg på kryss og tvers av området som ligger mellom Kamphaug og Øyungen.

Bratt sti

Dette er en kombinert rød- og blåsti som det er mange av i Nordmarka. Det flater litt ut ved stidelet til Fagervann på rødsti-som også er en fin løpetur.

Stidele til Fagervann

Rødstien går opp i høyre billedkant, mens jeg skal videre rett fremover. Litt lenger fremme benytter jeg anledningen til å drikke litt vann i bekken som kommer fra Horndalskulpen før jeg fortsetter og krysser vegen som går til Nedre Svartkulp.

Det går relativt greit fremover. Jeg løper stort sett hele tiden, men tar gåpauser i noen av de verste brattmotene. Målsettingen tempomessig er å holde ultratempo i terreng-som for meg er mellom 10-12. Det stiger enda mer på og oppover er det fint utsyn mot Maridalen og Oslo.

Utsyn sørover

Det flater etterhvert mer ut og jeg kjenner meg riktig så godt igjen her inne. Selv om det er relativt tørt er det fuktige partier underveis. Et sted forsvinner beina under meg over noen glatte steinpartier og jeg går rett i bakken, men jeg rekker heldigvis å ta meg for. Et lite øyeblikk blir jeg bekymret for om løpeturen må avbrytes. Jeg reiser meg, går rolig fremover, drikker litt vann fra bekken og går litt til før jeg gjenopptar løpingen. Heldigvis gikk det bra. Et kutt i kneet og skrubbsår i hånda får jeg tåle! Verden er god likevel :-)..og dagen er min.
Kamphaug hilser velkommen og snøen som var her under min løpetur Maridalen rundt for en drøy måned siden er defintivt borte. Maridalen Rundt

Kamphaug, 6 april

Kamphaug, 11 mai

Utrolig hva litt vårvær kan gjøre.. Med dette starter min rekognosering og GPS-logging av NUC-løypa. Fra Kamphaug skal det være ca 1/4 igjen av 100 km distansen i NUC-det gjenstår å se om det stemmer. Løypa følger 51-miles løypa frem til stidelet rett før Liggeren gård som fører løypa mot Helgeren. Nordover fra Kamphaug er stien god å løpe på.

Gamle Nordmarks veg

Denne stien-som er blåmerket-går frem til Bjørnholt og utgjør det som tidligere var Gamle Nordmarks veg. Det var ferdselsåren før grusvegen som går under navnet Nordmarksvegen kom til verden. Etter en slurk i bekken som kommer fra Kamphaugtjern passerer jeg rett etter stidelet hvor jeg forlater Gamle Nordmarks veg til fordel for den kombinerte blå-/rødstien som går til Gåslungen.
Det stiger på og benytter anledningen til å fylle på med mat. Vel oppe venter flott furuskog på meg.

Det er godt å være til på en slik dag og med mer enn 20 km terrengløping igjen. Noe lenger fremme nyter jeg utsynet mot nord.

Det går bratt nedover og jeg krysser snart Øyunglivegen. Svarttjern får jeg like etter på min venstre side og det er minst like vakkert som sist jeg var her.

Svarttjern

Det er godt terreng å løpe i, men det er sleipt underlag-spesielt når det er mer normale forhold. For noen år siden gikk jeg rett i bakken her, men kom fra det med skrubbsår og forhåpentligvis litt klokere. Når jeg nærmere med grusvegen ser jeg at en skogsmaskin har vært her inne og ryddet litt slik at skiløypa blir litt bedre. Det er gjort med mer andakt enn vanlig og sporene i terrenget er heldigvis mindre omfangsrike enn de pleier å være.

Fra løypa mot Gåslungen

Grusvegen møter meg og den skal jeg følge en drøy km frem til stidelet til Helgeren. 1 km med grus får jeg tåle, men det bør ikke bli stort mer. Rottungen hilser blidt idet jeg løper over broen ved Gåslungen gård.

Bekk fra Rottungen som ligger like bak

Beina fungerer greit og jeg passerer Gåslungen Gård i greit ultra-tempo.

Gåslungen gård

Vegen stiger litt på etter dette og jeg passerer stidelet som går til rødstien over Myrtjernet. Det er også en fin løpetur langs vestsiden av Myrtjern, men det betinger at vannstanden er lav ellers er det ikke farbart. Jeg har løpt forbi noen ganger og det har gått bra. Helvetesfoss er idyllisk som alltid, men var sikkert et h.. for en stakkars tømmerfløter i gamle dager når tømmeret skulle ned fra Myrtjern til Gåslungen.

Helvetesfoss

Jeg løper videre og legger merke til at skogsmaskinen har vært i sving også her. Det er fjernet mye skog på nedsiden av vegen og utsynet har blitt bedre-prisen man må betale for aktiv skogsforvaltning.

Utsyn mot vest

Jeg står snart ved stidelet som skal ta meg nordover mot Helgeren. Det går styggbratt oppover.

Stien er imidlertid grei nok og humøret er godt etterhvert som høydemetrene forsvinner bak meg. Min utfordring nå er å finne et egnet sted å plassere stemplingsposten. Det er mange hensyn som skal tas. Den må plasseres slik at "snarveier" er ikke-eksisterende, ligge like ved stien og være godt synlig, samt være gunstig plassert for utsetting og innhenting. Mange hensyn å ta. Lenger opp-akkurat der terrenget flater ut finner jeg posten min.

Stemplingspost-Kvehøgda

Posten blir i treet rett ved den store varden. Jeg løper videre mot Helgeren. Terrenget veksler mellom åpenhet og tettere skog og løpbarheten er god.

Terreng rett vest for Helgerenhøgda

Her har jeg vært tidligere noen ganger-om ikke så mange som i terrenget innledningsvis. En gammel kjenning dukker opp i horisonten og gjør løpeturen enda rikere.

Kikuttoppen i det fjerne

Jeg nærmer meg Helgeren-dette mystiske og store vannet dypt inne i marka og får også snart et glimt av det. Bratt ned, noe frem og bratt opp og plutselig står jeg damfoten i sørenden av Helgeren. Utsynet nordover er flott.

Helgeren

Stidelet til Fortjernsbråten er på andre siden av damkronen og dermed er jeg i ferd med å løpe inn i terra incognita for min del. Hele løpeturen rundt Helgeren og frem til Gørja er nytt terreng for meg-Herlig.

Stidele til Fortjernsbråten

Stien er god å løpe på og det bærer etterhvert litt bort fra Helgeren og bratt opp. Lenger inne får jeg et flott utsyn mot Myrtjernhøgda.

Utsyn mot Myrtjernhøgda

Det bærer igjen nedover og bortover og snart står jeg blant bygningene på Fortjernsbråten. Stedet ser forlatt ut.

Fortjernsbråten..nydelig sted!

Stien fortsetter bratt opp i nordlig retning og i bunn av bakken setter vi stemplingsposten.

Stemplingspost ved den store grana mitdt i bildet

Det bærer oppover-brattere enn brattest. Vel oppe følger blåstien en søkk i terrenget og jeg forstår at dette er en blåsti som ikke er blant de mest benyttede idet jeg åler meg frem gjennom vindfall og navigerer etter svake blåmerker. Vel oppe er det greit å løpe, men noe våtere. Lenger fremme dukker Helgeren opp igjen på min høyre side.

Helgeren med Sandvika nærmest

Det bærer nedover på lite tydelig og våt sti og snart er jeg ved vannkanten innerst i Sandvika. Her vil neste stemplingspost være.

Stemplingspost-Sandvika

Stien blir tydeligere etterhvert som jeg løper lenger nordover og det er godt å løpe her.

God sti på vei mot Sølvvika

Lenger inne dukker etterhvert Sølvvika opp. Hvorfor heter den det? Det er iallefall et idyllisk sted.

Vakre Sølvvika i nordenden av Helgeren

Jeg dreier mer østover og står snart ved hyttene som ligger helt i nordenden av Helgeren. Velsignet må den være som kan tilbringe noen dager her inne.

Innerst i Sølvvika

Jeg skal ørlite lenger nord og noe øst før det bærer sørdover igjen over Fuglemyrhøgda. Frem til stidelet går blåstien på en kjerreveg.

Stidelet er beliggende ikke lenge etter og informasjonsskiltet forteller at merkingen skal være ekstra tett all den tid stien over Fuglemyrhøgda er nesten helt ny.

Stidele til Fuglemyrhøgda

Så følger noe av den fineste terrenget jeg har løpt i på lenge. Åpen furuskog med godt løpbar "sti".

Det stiger jevnt på oppover og flater ut ved Fuglemyra.

Fuglemyra

Like etter går stien litt opp og flater ut ved høyeste punktet hvor også stemplingsposten blir å finne.

Stemplingspost på tørrfurua

Så er det nedover til Gørja på godt løpbar og utmerket, blåmerket sti. Ikke lenger etter passerer jeg broa i østenden av Lille Gørja

Heldigvis er det kun noen få hundre meter på grusveg før jeg er på vei opp mot Gørjahøgda. Over det første høydedraget er det fortsatt en del snø igjen-utrolig!

Det bærer nedover igjen og jeg passerer skiløypa som går ned til Raudmyrdalen før jeg tar fatt på hovedstigningen til Gørjahøgda. Det er godt med en matbit på vei oppover. Her har sola fått mer tak og snøen er borte stort sett.

På vei oppover

Det er på tide å finne et sted for neste post og jeg beslutter å sette den på sørsiden av høydepunktet.

Stemplingspost-Gørjahøgda

Rett ved stemplingsposten gjør jeg en liten avstikker fra stien som går i litt tettere skog til et utsynspunkt mot sør.

Utsyn fra Gørjahøgda, Øyungen til venstre

Så er det styggbratt nedover. Skogsmaskinen har vært her oppe også og tynnet ut litt, men stien er fortsatt farbar. Vegen fra Gåslungen krysses og snart er Liggeren gård der.

Liggeren gård

Stemplingsposten blir på andre siden av gårdstunet og er den samme som for 82 km løypa.
Jeg unner meg utsynet mot Øyungen.

Så løper jeg videre langs østsiden av Øyungen. Storholmen er like vakker som alltid.

Snart jeg ved Øyungdammen og kan bivåne resultatet av ombyggingsarbeidene som nylig er ferdigstilt. Det har blitt riktig så bra.

Det er fortsatt krefter igjen i den gamle skrotten og jeg løper rolig oppover bakkene til stidelet ned til Skar som er siste stemplingspost før målgang.

Stidele ned til Skar

Her forlater jeg blåstien og løypa til NUC og fortsetter oppover på rødstien som går over og ned til Hønefoten. På vei oppover er det fint utsyn mot nord hvor jeg kom fra.

Liggeren gård midt i bildet og Gørjahøgda bak

Jeg passerer høydebrekket og løper ned i Turtermarka som var utsatt for skogbrann for en del år tilbake. Her er det sublimt utsyn mot Maridalen.

Utsyn mot Maridalen

Så er det bare styggbratt ned til Hønefoten hvor bilen venter på meg. Løypa fra Kamphaug til Skar ble på 22 km som er noe kortere enn det jeg ville ha den(25). Det gir et behov for noen justeringer, men hvilke det blir må jeg vurdere nærmere. Foten? Bedre enn når jeg startet å løpe-tor det eller ei.