Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Grand Tour Maridalen

Maridalen med Maridalsalpene

Finnes det noe bedre måte å bruke 17 mai på enn en lang løpetur i skogen? Ikke for meg. Med nydelig vær, en opplagt kropp og en km-sulten løper lå alt til rette for en fin dag i skogen.
Jeg kommer ofte tilbake til Maridalen når jeg er på jakt etter gode løpeopplevelser og det ble mitt valg også i dag-dvs Maridalen med en del tilleggsopplevelser som gjorde løpeturen ekstra lang og innholdsrik. Fra Kjelsås gikk løpeturen gjennom Lillomarka over Barlindåsen, Movatn, Tømte Gård, Liggeren gård, Bjørnholt, over Vindernøgda, forbi Ullevålsæter, Låkeberget, Brekke og tilbake til Kjelsås. En løpetur på ca 35,5 km med ca 1.400 høydemetre som var over på 5t 47 m brutto-en stor løpsopplevelse.

Maridalen fra Kampen, 310 moh

En god løpetur blir litt til underveis. Ved Monsetangen så jeg sultent på en umerket sti som strøk bratt oppover til toppen av Kampen. Aldri løpt her og det er like magisk når en ny sti skal innvies. Pigge bein fikk kjørt seg opp brattmotene som bragte meg over toppen og ned til tjernet Lille Gryta.
Etter en kort periode på blåstien til Sinober forsvinner damen ut på umerkede stier rett vest for Styggedalen. Lillomarka er et herlig sted! Flottere skog skal en lete lenge etter.

Skog i stjerneklassen

 Barlindåsen er en nydelig åsrygg som byr på noe av de fineste utsynene over Maridalen fra østsiden av dalen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne dalen har vært bebodd i uminnelige tider.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Løpeturen over åsryggen er magisk. Det er nesten så jeg venter å se en bjørn dukke opp i den flotte skogen.

I nordenden av åsryggen byr høyde 384 også på gode utsyn.

Så bærer det bratt nedover på "svabergene" til Skillingsdalen.

På føttene sitter er par nye sko av merket Puma, modellen er: Fas 500 TR. Les mer om den her:
Puma Fas 500 TR
Mitt første inntrykk er at gripeevnen er under middels, stabiliteten er god og den gir grei demping. Vannet slipper greit ut, overdelen virker snau på min fot, men skoene fremstår som solide. Vekt er 310 g. Det er liten dropp fra hæl til tå og det kjenner jeg godt i fettputene mine nå. Jeg må teste denne mer før jeg kan felle noe endelig dom.
Movatn passeres-det er idyllisk som alltid ved Søndre Movann.

Denne gangen skal jeg "bak" Maridalsalpene og jeg løper oppover en kombinert rød-/blåsti langs Kvernbekken-her er det langt tørrere en det pleier å være, noe som egentlig er mitt inntrykk så langt fra flere steder i skogen denne våren. Det er flott innover og oppover.

Tømtevegen overtar etterhvert og her oppe er det faktisk litt vinter ennå!

Våren er imidlertid like rundt hjørnet og jeg nyter en sommerklar Masteputt når vegen flater litt ut.

Vegen tar slutt når jeg ankommer Tømte gård, jeg løper rundt gårdstunet og fortsetter på blåstien nedover mot Liggeren gård. Her er snøen helt borte-noe som alldeles ikke var tilfelle under min løpetur Maridalen Rundt, 6 april. Maridalen Rundt-2014

Stidele til Kalvsjøen

Stemningsbilde fra samme sted den 6 april:

Stien ned til Liggeren gård er bratt, men jeg kommer levende ned og kan nyte utsynet sørover mot Øyungen.

Øyungkollen midt i bildet!

Det er på tide med mer mat og litt grusløping. Jeg lider valgets kvaler, men beslutter å ta en "utvidet" runde og løper til sørenden av Rottungen hvor jeg tar blåstien til Bjørnholt.
Rottungen er et alldeles nydelig vann rett ved Gåslungen.

Rottungen-nydelig vann

Hvorfor akkurat inn til Bjørnholt? Mitt valg beror på at blåstien over Vindernhøgda begynner ved Bjørnholt. Det er også en sti jeg ikke har løpt før og det er fristelse så stor at jeg ikke kan motstå den. Kartet forteller meg også at det noen solide stigninger opp til toppen og det liker jeg godt.
Jeg løper over dammen i sørenden av Bjørnsjøen og det er som alltid like fint her.

Rødstien gjennom Bjørnsjøhelvete krysses noe lenger inne og så begynner den etterlengtede stigningen. Det går mer eller mindre rett opp med krevende underlag en god stund-nydelig!

Vel oppe overtar furuskogen og det er flotte utsyn.

Utsyn mot sørøst, Skjærsjøen i bakgrunnen

Turen blir rikere når jeg også finner sportegn etter Storfugl her oppe.

Lort fra Storfugl

Bakken opp tok krefter og det er godt å løpe nedover i slak, åpen furuskog på min vei mot Ullevålsæter.

Vann er det lite av i denne tørken og jeg er mer enn glad for å etterfylle kropp og flaske i Østre Aurtjern.

Så blir det grus frem til blåstien tar over nord for Store Åklungen. Denne karen krysser vegen foran meg rett ved Ullevålsæter-heldigvis lenge mellom hver gang jeg påreffer Huggorm.

Det er ikke gamle karen og det er best å holde avstand. De yngste pøser ut mye gift når de hogger.
Det bærer nedover mot Låkeberget på god sti som er mye brukt.

Etter Låkeberget er utsynet innover Maridalen vakkert som alltid.

Maridalsalpene i bakgrunnen

Jeg er mer enn trøtt og det har kanskje sammenheng med at både distanse, høydemetre og temperatur har vært godt over det lengste jeg har vært borti så langt i år. Godt å ankomme bilen ovenfor Oset på Kjelsås og nyte intrykkene fra en flott løpsopplevelse.

Smak av NUC-100 km

Vakre Helgeren mot sør fra Sandvika

Et arrangement som NUC krever mye arbeide i for- og etterkant av løpsdagen. Det som skjer på løpsdagen er bare en liten del av alt som kreves av arbeide. Det er et arbeide som gir meg mye glede-ikke minst fordi jeg kommer meg mye ut i det herlige terrenget som Nordmarka byr på. I år har vi en ny distanse-100 km-og deler av løypa må rekognoseres og logges med GPS slik at vi er trygge på løypa. I dag var oppgaven å gjenomløpe fra posten på Kamphaug og til siste post før målgang ved Skar. Fra utgangspunktet på Hønefoten gikk løpeturen først til Kamphag, videre til forbi Helgerenhøgda, til Fortjernsbråten, langs østenden av Helgeren til nordsiden, over Fuglemyrhøgda, over Gørjahøgda, forbi Liggeren gård, langs østsiden av Øyungen og frem til siste post før Skar. Avslutningen gikk på rødsti rett øst for Båhushøgda og ned Turtermarka til Hønefoten. En fin løpetur på 28 km, ca 950 høydemeter som var overstått på ganske nøyaktig 5t.
Den ga meg noen svar og noen spørsmål.

Fin sti ved start på Hønefoten

Jeg starter ved halvtiden og er ganske alene i skogen. Det er en flott dag med behagelig temperatur og jeg satser på å komme meg igjennom dagens løype før det varslede regnværet starter. Det går bratt oppover på en umerket sti som skal ta meg til rødstien som ligger lenger inne. Skinnleggene mine har vært litt kranglete i det siste og jeg er noe bekymret før løpeturen starter, men det skal vise seg å gå riktig så bra. Ikke lenge etter kommer jeg inn på rødstien.

Etter dette stiger det bratt oppover, men stien er riktig så fin. Uttallige er løpeturene i dette området som har tatt meg på kryss og tvers av området som ligger mellom Kamphaug og Øyungen.

Bratt sti

Dette er en kombinert rød- og blåsti som det er mange av i Nordmarka. Det flater litt ut ved stidelet til Fagervann på rødsti-som også er en fin løpetur.

Stidele til Fagervann

Rødstien går opp i høyre billedkant, mens jeg skal videre rett fremover. Litt lenger fremme benytter jeg anledningen til å drikke litt vann i bekken som kommer fra Horndalskulpen før jeg fortsetter og krysser vegen som går til Nedre Svartkulp.

Det går relativt greit fremover. Jeg løper stort sett hele tiden, men tar gåpauser i noen av de verste brattmotene. Målsettingen tempomessig er å holde ultratempo i terreng-som for meg er mellom 10-12. Det stiger enda mer på og oppover er det fint utsyn mot Maridalen og Oslo.

Utsyn sørover

Det flater etterhvert mer ut og jeg kjenner meg riktig så godt igjen her inne. Selv om det er relativt tørt er det fuktige partier underveis. Et sted forsvinner beina under meg over noen glatte steinpartier og jeg går rett i bakken, men jeg rekker heldigvis å ta meg for. Et lite øyeblikk blir jeg bekymret for om løpeturen må avbrytes. Jeg reiser meg, går rolig fremover, drikker litt vann fra bekken og går litt til før jeg gjenopptar løpingen. Heldigvis gikk det bra. Et kutt i kneet og skrubbsår i hånda får jeg tåle! Verden er god likevel :-)..og dagen er min.
Kamphaug hilser velkommen og snøen som var her under min løpetur Maridalen rundt for en drøy måned siden er defintivt borte. Maridalen Rundt

Kamphaug, 6 april

Kamphaug, 11 mai

Utrolig hva litt vårvær kan gjøre.. Med dette starter min rekognosering og GPS-logging av NUC-løypa. Fra Kamphaug skal det være ca 1/4 igjen av 100 km distansen i NUC-det gjenstår å se om det stemmer. Løypa følger 51-miles løypa frem til stidelet rett før Liggeren gård som fører løypa mot Helgeren. Nordover fra Kamphaug er stien god å løpe på.

Gamle Nordmarks veg

Denne stien-som er blåmerket-går frem til Bjørnholt og utgjør det som tidligere var Gamle Nordmarks veg. Det var ferdselsåren før grusvegen som går under navnet Nordmarksvegen kom til verden. Etter en slurk i bekken som kommer fra Kamphaugtjern passerer jeg rett etter stidelet hvor jeg forlater Gamle Nordmarks veg til fordel for den kombinerte blå-/rødstien som går til Gåslungen.
Det stiger på og benytter anledningen til å fylle på med mat. Vel oppe venter flott furuskog på meg.

Det er godt å være til på en slik dag og med mer enn 20 km terrengløping igjen. Noe lenger fremme nyter jeg utsynet mot nord.

Det går bratt nedover og jeg krysser snart Øyunglivegen. Svarttjern får jeg like etter på min venstre side og det er minst like vakkert som sist jeg var her.

Svarttjern

Det er godt terreng å løpe i, men det er sleipt underlag-spesielt når det er mer normale forhold. For noen år siden gikk jeg rett i bakken her, men kom fra det med skrubbsår og forhåpentligvis litt klokere. Når jeg nærmere med grusvegen ser jeg at en skogsmaskin har vært her inne og ryddet litt slik at skiløypa blir litt bedre. Det er gjort med mer andakt enn vanlig og sporene i terrenget er heldigvis mindre omfangsrike enn de pleier å være.

Fra løypa mot Gåslungen

Grusvegen møter meg og den skal jeg følge en drøy km frem til stidelet til Helgeren. 1 km med grus får jeg tåle, men det bør ikke bli stort mer. Rottungen hilser blidt idet jeg løper over broen ved Gåslungen gård.

Bekk fra Rottungen som ligger like bak

Beina fungerer greit og jeg passerer Gåslungen Gård i greit ultra-tempo.

Gåslungen gård

Vegen stiger litt på etter dette og jeg passerer stidelet som går til rødstien over Myrtjernet. Det er også en fin løpetur langs vestsiden av Myrtjern, men det betinger at vannstanden er lav ellers er det ikke farbart. Jeg har løpt forbi noen ganger og det har gått bra. Helvetesfoss er idyllisk som alltid, men var sikkert et h.. for en stakkars tømmerfløter i gamle dager når tømmeret skulle ned fra Myrtjern til Gåslungen.

Helvetesfoss

Jeg løper videre og legger merke til at skogsmaskinen har vært i sving også her. Det er fjernet mye skog på nedsiden av vegen og utsynet har blitt bedre-prisen man må betale for aktiv skogsforvaltning.

Utsyn mot vest

Jeg står snart ved stidelet som skal ta meg nordover mot Helgeren. Det går styggbratt oppover.

Stien er imidlertid grei nok og humøret er godt etterhvert som høydemetrene forsvinner bak meg. Min utfordring nå er å finne et egnet sted å plassere stemplingsposten. Det er mange hensyn som skal tas. Den må plasseres slik at "snarveier" er ikke-eksisterende, ligge like ved stien og være godt synlig, samt være gunstig plassert for utsetting og innhenting. Mange hensyn å ta. Lenger opp-akkurat der terrenget flater ut finner jeg posten min.

Stemplingspost-Kvehøgda

Posten blir i treet rett ved den store varden. Jeg løper videre mot Helgeren. Terrenget veksler mellom åpenhet og tettere skog og løpbarheten er god.

Terreng rett vest for Helgerenhøgda

Her har jeg vært tidligere noen ganger-om ikke så mange som i terrenget innledningsvis. En gammel kjenning dukker opp i horisonten og gjør løpeturen enda rikere.

Kikuttoppen i det fjerne

Jeg nærmer meg Helgeren-dette mystiske og store vannet dypt inne i marka og får også snart et glimt av det. Bratt ned, noe frem og bratt opp og plutselig står jeg damfoten i sørenden av Helgeren. Utsynet nordover er flott.

Helgeren

Stidelet til Fortjernsbråten er på andre siden av damkronen og dermed er jeg i ferd med å løpe inn i terra incognita for min del. Hele løpeturen rundt Helgeren og frem til Gørja er nytt terreng for meg-Herlig.

Stidele til Fortjernsbråten

Stien er god å løpe på og det bærer etterhvert litt bort fra Helgeren og bratt opp. Lenger inne får jeg et flott utsyn mot Myrtjernhøgda.

Utsyn mot Myrtjernhøgda

Det bærer igjen nedover og bortover og snart står jeg blant bygningene på Fortjernsbråten. Stedet ser forlatt ut.

Fortjernsbråten..nydelig sted!

Stien fortsetter bratt opp i nordlig retning og i bunn av bakken setter vi stemplingsposten.

Stemplingspost ved den store grana mitdt i bildet

Det bærer oppover-brattere enn brattest. Vel oppe følger blåstien en søkk i terrenget og jeg forstår at dette er en blåsti som ikke er blant de mest benyttede idet jeg åler meg frem gjennom vindfall og navigerer etter svake blåmerker. Vel oppe er det greit å løpe, men noe våtere. Lenger fremme dukker Helgeren opp igjen på min høyre side.

Helgeren med Sandvika nærmest

Det bærer nedover på lite tydelig og våt sti og snart er jeg ved vannkanten innerst i Sandvika. Her vil neste stemplingspost være.

Stemplingspost-Sandvika

Stien blir tydeligere etterhvert som jeg løper lenger nordover og det er godt å løpe her.

God sti på vei mot Sølvvika

Lenger inne dukker etterhvert Sølvvika opp. Hvorfor heter den det? Det er iallefall et idyllisk sted.

Vakre Sølvvika i nordenden av Helgeren

Jeg dreier mer østover og står snart ved hyttene som ligger helt i nordenden av Helgeren. Velsignet må den være som kan tilbringe noen dager her inne.

Innerst i Sølvvika

Jeg skal ørlite lenger nord og noe øst før det bærer sørdover igjen over Fuglemyrhøgda. Frem til stidelet går blåstien på en kjerreveg.

Stidelet er beliggende ikke lenge etter og informasjonsskiltet forteller at merkingen skal være ekstra tett all den tid stien over Fuglemyrhøgda er nesten helt ny.

Stidele til Fuglemyrhøgda

Så følger noe av den fineste terrenget jeg har løpt i på lenge. Åpen furuskog med godt løpbar "sti".

Det stiger jevnt på oppover og flater ut ved Fuglemyra.

Fuglemyra

Like etter går stien litt opp og flater ut ved høyeste punktet hvor også stemplingsposten blir å finne.

Stemplingspost på tørrfurua

Så er det nedover til Gørja på godt løpbar og utmerket, blåmerket sti. Ikke lenger etter passerer jeg broa i østenden av Lille Gørja

Heldigvis er det kun noen få hundre meter på grusveg før jeg er på vei opp mot Gørjahøgda. Over det første høydedraget er det fortsatt en del snø igjen-utrolig!

Det bærer nedover igjen og jeg passerer skiløypa som går ned til Raudmyrdalen før jeg tar fatt på hovedstigningen til Gørjahøgda. Det er godt med en matbit på vei oppover. Her har sola fått mer tak og snøen er borte stort sett.

På vei oppover

Det er på tide å finne et sted for neste post og jeg beslutter å sette den på sørsiden av høydepunktet.

Stemplingspost-Gørjahøgda

Rett ved stemplingsposten gjør jeg en liten avstikker fra stien som går i litt tettere skog til et utsynspunkt mot sør.

Utsyn fra Gørjahøgda, Øyungen til venstre

Så er det styggbratt nedover. Skogsmaskinen har vært her oppe også og tynnet ut litt, men stien er fortsatt farbar. Vegen fra Gåslungen krysses og snart er Liggeren gård der.

Liggeren gård

Stemplingsposten blir på andre siden av gårdstunet og er den samme som for 82 km løypa.
Jeg unner meg utsynet mot Øyungen.

Så løper jeg videre langs østsiden av Øyungen. Storholmen er like vakker som alltid.

Snart jeg ved Øyungdammen og kan bivåne resultatet av ombyggingsarbeidene som nylig er ferdigstilt. Det har blitt riktig så bra.

Det er fortsatt krefter igjen i den gamle skrotten og jeg løper rolig oppover bakkene til stidelet ned til Skar som er siste stemplingspost før målgang.

Stidele ned til Skar

Her forlater jeg blåstien og løypa til NUC og fortsetter oppover på rødstien som går over og ned til Hønefoten. På vei oppover er det fint utsyn mot nord hvor jeg kom fra.

Liggeren gård midt i bildet og Gørjahøgda bak

Jeg passerer høydebrekket og løper ned i Turtermarka som var utsatt for skogbrann for en del år tilbake. Her er det sublimt utsyn mot Maridalen.

Utsyn mot Maridalen

Så er det bare styggbratt ned til Hønefoten hvor bilen venter på meg. Løypa fra Kamphaug til Skar ble på 22 km som er noe kortere enn det jeg ville ha den(25). Det gir et behov for noen justeringer, men hvilke det blir må jeg vurdere nærmere. Foten? Bedre enn når jeg startet å løpe-tor det eller ei.