Vinterløping

Vintersolverv-Sørmarka

"Vinteren" gir så langt gode muligheter for løping i terrenget i lavlandet. Jeg griper muligheten begjærlig, men savner også muligheter for skiløping i nærområdet. En krevende jobbhverdag medfører at jeg bruker mulighetene for trening i nærområdet. Godt da at Sørmarka ligger like ved dørstokken og jeg er nærmeste nabo til en flott åsrygg-Grønliåsen-som strekker seg såvidt over i Akershus. Selv om jeg har løpt på åsen mange ganger slutter jeg aldri å bli forundret over hvor mange stier som finnes her.

Stemningsbilde fra Grønliåsen

Favorittvarianten min hva angår løpeturer er å bestemme løypa underveis. Forleden dag ble jeg lei av stier og strøk rett oppover i lyngen til toppen av åsen. Fantastisk god styrketrening og bakse oppover i ulendt terreng med solid innslag av lyng og sleip ur. Vel oppe er det rett ned på andre siden og nordover igjen før jeg stuper inn i mørke skogen og tar meg opp igjen til åsryggen igjen. Her må klatreferdighetene tas i bruk. Ryggen krysses før jeg løper kjapt videre nedover i stupbratt terreng som avsluttes helt nederst med litt klatring igjen. Hvem har bestemt at løping kun skal bestå av forutsigbart underlag? Du verden hvor moro det er å prøve helt nye varianter.

Fra Grønliåsen

På en annen løpetur hadde jeg en bestemt oppfatning av hvor jeg befant meg og var på vei hen. Stor var overraskelsen når jeg etterhvert kom over i ett område på åsen jeg ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Nye stier dukket opp og jeg måtte ta i bruk det lille jeg har av orienteringsferdigheter for å navigere meg inn på trygg grunn igjen-utrolig morsomt.

Ellers er det ikke til å komme bort i fra at det er mørkt om dagen. Akkurat nå er det også vått, men likevel fint. Godt å løpe langs stier jeg har løpt på en del ganger på dagtid. Stedssansen sikrer at jeg løper riktig også å skumring og tett mørke. Skogen blir veldig annerledes i mørke og spennende.
I kveld løp jeg inn helt nederst på åsryggen og fulgte blåstien et stykke oppover. Rett før jeg krysser lysløypa blir jeg var en bevegelse på venstre side. Et rådyr var på vei nedover på kryssende kurs og jeg har blitt enda en naturopplevelse rikere.

Ved inngangen til vinteren

Grønliåsen i frostens grep

Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.

Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.

Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.

Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.

Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.

Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.

Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.

Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.

Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.

Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.

Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.

Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.

Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.

Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.

Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.

Gjensyn med Trondheim

De tre første dagene av inneværende uke har jeg hatt gleden av å tilbringe i Trondheim. Det er alltid en opplevelse å komme tilbake hit. Det vekker kjære minner om studietiden som ble avsluttet for 20 år siden-da hadde jeg tilbragt 5,5 år i byen.
Anledningen er videreutdanning så slik sett er ringen sluttet. Grunnutdanning og påfyll på samme sted. Intet er bedre etter en lang dag inne enn å snøre skoene og løpe ut i den flotte byen.
Jeg bor i Midtbyen så i går gikk løpeturen opp over den gamle broen(på bildet) opp Jonsvannsveien til Omkjøringsvegen og ned igjen via Gløshaugen og Elgseter med retur til hotellet på Cicignions plass.


Den gamle hovedbygningen(på bildet) får meg alltid over i det nostalgiske hjørnet og det er alltid fint å legge løpeturen gjennom området.

I dag gikk turen langs bredden av Nidelva opp til Elgseter bro(bildet) og videre til Stavne bro.



Deretter bratt opp Breidablikkveien, kryssing av Byåsveien og frem til Sverresborg alle. Jevn og seig stigning hele veien i bitende kulde. Tungt etter en periode med basistrening, men du verden hvor godt det er. Belønningen er flott idet jeg dreier nordover og tar meg ned Sverresborg alle. Først passerer jeg folkemuseet som har fått en ny, fin hovedbygning-den var ikke her for 3 år siden.



Det er sikkert et flott anlegg og jeg har noe til gode å titte nærmere på. Jeg bodde 3 år på Byåsen og gikk ofte til fots fra sentrum. Den første kneika(det er den bratteste bakken jeg har stiftet bekjentskap med) er veien opp Steinberget. Den er voksen å løpe opp, men i dag går det nedover.
Jeg titter meg bakover noen ganger på min vei nedover. Det koster krefter å løpe opp her.
Snart er jeg nede ved Ila og tar meg frem gjennom sentrum via Kongens gate, Olav Trygvasons plass og frem til hotellet. En fin løpetur på en knapp mil over en 1t.

God start på 2013

Vanta

Innetrening har sine fordeler. Det gir høy grad av forutsigbarhet på krevende vinterdager og mulighet for mye god basistrening som vil komme til stor nytte når "utesesongen" melder sin ankomst. Generell styrketrening har gitt meg et godt grunnlag tidligere og jeg satser på at det vil det også denne vinteren. Jeg husker med glede tilbake på vinteren 2009-2010 når jeg oppnådde økt styrke i kjernepartiet-med det som konsekvens at løpeteknikken ble bedre og persen på maraton ble kraftig forbedret. I tillegg til styrketrening med vekt på basistrening med frivekter(apparater holder jeg meg langt unna) inkluderes romaskinen-som er en fantastisk innretning som gir glimrende, utholdende styrketrening i tillegg til god trening for kjernepartiet.
Supplert med 2 økter på tredemølla(kjedelige greier, men hva gjør man ikke for å beholde litt av løpeformen) og 1-2 svømmeøkter så er ukeprogrammet klart. Jeg kommer også til å inkludere skiløping som en del av programmet. I april er forhåpentligvis snøen borte i sydlige deler av marka slik at utesesongen kan ta til.
Jenta på bildet-Vanta-blir min samboer de neste 10-12 årene. En frisk og livsglad jente på hele 9 mnd som blir et velkomment selskap både ute og inne. Vi skal få mange fine stunder sammen.