Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Grand Tour Maridalen

Maridalen med Maridalsalpene

Finnes det noe bedre måte å bruke 17 mai på enn en lang løpetur i skogen? Ikke for meg. Med nydelig vær, en opplagt kropp og en km-sulten løper lå alt til rette for en fin dag i skogen.
Jeg kommer ofte tilbake til Maridalen når jeg er på jakt etter gode løpeopplevelser og det ble mitt valg også i dag-dvs Maridalen med en del tilleggsopplevelser som gjorde løpeturen ekstra lang og innholdsrik. Fra Kjelsås gikk løpeturen gjennom Lillomarka over Barlindåsen, Movatn, Tømte Gård, Liggeren gård, Bjørnholt, over Vindernøgda, forbi Ullevålsæter, Låkeberget, Brekke og tilbake til Kjelsås. En løpetur på ca 35,5 km med ca 1.400 høydemetre som var over på 5t 47 m brutto-en stor løpsopplevelse.

Maridalen fra Kampen, 310 moh

En god løpetur blir litt til underveis. Ved Monsetangen så jeg sultent på en umerket sti som strøk bratt oppover til toppen av Kampen. Aldri løpt her og det er like magisk når en ny sti skal innvies. Pigge bein fikk kjørt seg opp brattmotene som bragte meg over toppen og ned til tjernet Lille Gryta.
Etter en kort periode på blåstien til Sinober forsvinner damen ut på umerkede stier rett vest for Styggedalen. Lillomarka er et herlig sted! Flottere skog skal en lete lenge etter.

Skog i stjerneklassen

 Barlindåsen er en nydelig åsrygg som byr på noe av de fineste utsynene over Maridalen fra østsiden av dalen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne dalen har vært bebodd i uminnelige tider.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Løpeturen over åsryggen er magisk. Det er nesten så jeg venter å se en bjørn dukke opp i den flotte skogen.

I nordenden av åsryggen byr høyde 384 også på gode utsyn.

Så bærer det bratt nedover på "svabergene" til Skillingsdalen.

På føttene sitter er par nye sko av merket Puma, modellen er: Fas 500 TR. Les mer om den her:
Puma Fas 500 TR
Mitt første inntrykk er at gripeevnen er under middels, stabiliteten er god og den gir grei demping. Vannet slipper greit ut, overdelen virker snau på min fot, men skoene fremstår som solide. Vekt er 310 g. Det er liten dropp fra hæl til tå og det kjenner jeg godt i fettputene mine nå. Jeg må teste denne mer før jeg kan felle noe endelig dom.
Movatn passeres-det er idyllisk som alltid ved Søndre Movann.

Denne gangen skal jeg "bak" Maridalsalpene og jeg løper oppover en kombinert rød-/blåsti langs Kvernbekken-her er det langt tørrere en det pleier å være, noe som egentlig er mitt inntrykk så langt fra flere steder i skogen denne våren. Det er flott innover og oppover.

Tømtevegen overtar etterhvert og her oppe er det faktisk litt vinter ennå!

Våren er imidlertid like rundt hjørnet og jeg nyter en sommerklar Masteputt når vegen flater litt ut.

Vegen tar slutt når jeg ankommer Tømte gård, jeg løper rundt gårdstunet og fortsetter på blåstien nedover mot Liggeren gård. Her er snøen helt borte-noe som alldeles ikke var tilfelle under min løpetur Maridalen Rundt, 6 april. Maridalen Rundt-2014

Stidele til Kalvsjøen

Stemningsbilde fra samme sted den 6 april:

Stien ned til Liggeren gård er bratt, men jeg kommer levende ned og kan nyte utsynet sørover mot Øyungen.

Øyungkollen midt i bildet!

Det er på tide med mer mat og litt grusløping. Jeg lider valgets kvaler, men beslutter å ta en "utvidet" runde og løper til sørenden av Rottungen hvor jeg tar blåstien til Bjørnholt.
Rottungen er et alldeles nydelig vann rett ved Gåslungen.

Rottungen-nydelig vann

Hvorfor akkurat inn til Bjørnholt? Mitt valg beror på at blåstien over Vindernhøgda begynner ved Bjørnholt. Det er også en sti jeg ikke har løpt før og det er fristelse så stor at jeg ikke kan motstå den. Kartet forteller meg også at det noen solide stigninger opp til toppen og det liker jeg godt.
Jeg løper over dammen i sørenden av Bjørnsjøen og det er som alltid like fint her.

Rødstien gjennom Bjørnsjøhelvete krysses noe lenger inne og så begynner den etterlengtede stigningen. Det går mer eller mindre rett opp med krevende underlag en god stund-nydelig!

Vel oppe overtar furuskogen og det er flotte utsyn.

Utsyn mot sørøst, Skjærsjøen i bakgrunnen

Turen blir rikere når jeg også finner sportegn etter Storfugl her oppe.

Lort fra Storfugl

Bakken opp tok krefter og det er godt å løpe nedover i slak, åpen furuskog på min vei mot Ullevålsæter.

Vann er det lite av i denne tørken og jeg er mer enn glad for å etterfylle kropp og flaske i Østre Aurtjern.

Så blir det grus frem til blåstien tar over nord for Store Åklungen. Denne karen krysser vegen foran meg rett ved Ullevålsæter-heldigvis lenge mellom hver gang jeg påreffer Huggorm.

Det er ikke gamle karen og det er best å holde avstand. De yngste pøser ut mye gift når de hogger.
Det bærer nedover mot Låkeberget på god sti som er mye brukt.

Etter Låkeberget er utsynet innover Maridalen vakkert som alltid.

Maridalsalpene i bakgrunnen

Jeg er mer enn trøtt og det har kanskje sammenheng med at både distanse, høydemetre og temperatur har vært godt over det lengste jeg har vært borti så langt i år. Godt å ankomme bilen ovenfor Oset på Kjelsås og nyte intrykkene fra en flott løpsopplevelse.

På nye stier i Lillomarka

Barlindåsen

Endelig tilbake igjen. Det er en stund siden nå. Det var i fjor. Da var jeg her første gang. Jeg husker det som en fin opplevelse. Terrenget er slik jeg liker det. Litt åpen, furuskog med løpbare stier. Og det viktigste av alt-stille, rolig og mye alenetid-kun meg og elgen. Lillomarka er et rolig skogområde ift deler av Nordmarka.
Fra Movatn går løpeturen først ned mot Snippen. Isen ligger ennå på Movatnene og det er snø og isdekke også på Greveveien.

Fortsatt rester av vinter langs søndre Movatn

Jeg runder sørenden på vannet og vegen blir bar igjen. Det er godt å løpe nedover mot Snippen.

På vei mot Snippen

Solen varmer godt på en vintertrøtt kropp og jeg kjenner det er godt å være til. Snøen kommer tilbake igjen idet jeg dukker ned i skogen igjen. Milmerket i bunnen av bakken passeres og jeg er snart fremme ved vegdelet rett overfor Snippen. Min ferd går opp i retning mot Sinober. Bakken er i le for sola og det er godt med snø her fortsatt.

Stigning opp fra Snippen

Kroppen er litt stinn etter 3 løpeøkter sålangt denne uken, men den flotte naturen gir meg krefter. Oppe ved stidelet på toppen av bakken er det en teknisk stopp før jeg tar av ut i terrenget opp mot Barlindåsen.

På vei opp Barlindåsen

Tidvis bart og tidvis snø. Slik det er i overgangen mot vår. Det er godt å klatre oppover de bratte svabergene og vite at de beste utsynene over Maridalen ligger og venter på meg.
Oppe på toppunktet er utsynet vakkert som alltid.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Videre oppover og deretter langs smekker sti over åsryggen. Elgen liker seg også her-sporene er mer enn tydelige. Jeg nyter løpeturen og ankommer etterhvert stedet som gir sublim utsyn over Maridalen.

Sublimt utsyn over Maridalen

Jeg setter meg ned litt på fjellet og tar inn utsynet. Det er stille, helt stille og bare godt å være til. Stunden er dyrebar og verd å minnes. Det blir flere turer opp hit. Løpeturen fortsetter videre over ryggen og deretter ned til blåstien fra Sandermosen. Jeg er ikke interessert i blåstier i dag og fortsetter på en umerket sti i sørlig retning. Stien er en ny opplevelse for meg, men orienteringen er ikke veldig krevende. Skogen er omsluttende, rolig og jeg kjenner bare at kroppen jobber mens jeg løper fremover i terrenget.

På vakker skogssti i Lillomarka

Stien er knapt synlig og jeg får sikkert ha den i fred en stund til. Som foventet brekker terrenget jevnt nedover etter en stund og jeg ankommer grusvegen fra Sandermosen. Her var det full vinter for 3 uker siden når jeg løp Maridalen rundt. Nå er det bar vei.

Det er fortsatt partier med snø og is i skyggedelene og det er kanskje grunnen til at syklistene er fraværende? Eller er det slik at alle løper i kø i Sentrumsløpet? Jeg får iallefall ro og fred. En kort avstikker til bekken for å slukke tørsten og snart er bakkene ned mot Kjelsås der.
Utsynet over Maridalsvannet er vakkert som alltid.

Det er fortsatt is på vannet-like før mai er der. Utrolig.
Kjelsås er like rundt hjørnet og jeg fortsetter videre ned til parkeringsplassen ved Teknisk museum hvor bilen står og venter på meg. En flott tur gjennom skogen.