Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

mandag 16. mai 2016

På nye stier i Østmarka

Jeg er dypt imponert. Det er ikke ofte jeg er det, men etter å ha løpt gjennom store deler av Flyktningeruta i Østmarka og erfart hvor teknisk krevende stien er kan jeg ikke annet enn å kategorisere prestasjonen som ble levert av de som tok seg frem på stien-som imponerende.
Informasjon på Bøvelstad
Tanken om en gang å starte helt sørøst i Østmarka for deretter å løpe hjem til Bjørndalen har vært i hodet mitt en del ganger uten at jeg har blitt fristet nok til å faktisk gjøre det. I dag ble fristelsen for stor og jeg tok meg fram til startpunktet-der blåstien forlater Rv120 ovenfor Enebakk kirke-Ekornrud heter det vist. Jeg så ingen ekorn i dag, men kanskje ekornet så meg?
Muligheten var i allefall stor over en tidsperiode på 6t og 34 km løping.
Bussjåføren gjør sitt beste for å ta livet av både meg og de andre passasjerene med hensynløs kjøring, men jeg kommer heldigvis frem i god behold til Enebakk kirke. Her er det litt asfalt før jeg takknemlig setter kursen nordvestover på noe mindre belastende underlag-grus.
Farvel asfalt
Sol mangler det ikke på i dag, men vinden er kraftig og mer enn sur ankommende fra nord. Vindjakke og vanter må på og jeg ser frem til å komme inn i skogens ly noen km lenger fremme.

Rester etter historie er det overalt i Østmarka. Noen km lenger fremme dukker det som var et tidligere småbruk og før det husmannsplass opp-Kølabonn(Kolbotn)
Jeg har ikke vært overalt i Østmarka, men dette stedet kommer høyt oppe på listen over ren og skjær skogsidyll. Stedet var bebodd til 1955 og visst fortsatt i familens eie.
Skiltene viser veien videre hvor underlaget er teknisk lett helt frem til rett før Bøletjernet. Merkingen er imidlertid svært sparsom og delvis slitt slik at kartet blir en god følgesvenn.Ved Bøletjern starter også naturreservatet og da er det heldigvis slutt på "kultivering" av skogen ved flatehogst.
Trafikken på Flyktningeruta var lagt opp tidsmessig med 1 dag gjennom Østmarka frem til bredden av Øyeren som ble krysset på nattestid. Deretter var det beregnet 1 dag til grensen til Sverige.
Total distanse var 120 km og ca 37 km frem til Øyeren. Det er imponerende at dette kunne la seg gjøre på 2 dager.
Jeg er mer enn glad for endelig å kunne komne inn i naturreservatet.
Det bærer stupbratt ned til bekken fra Bøletjernet og kryssing av denne skjer greit. Deretter dreier jeg sørvest retning Myrsætra på en særdeles løpbar sti. Fantastisk å løpe nedover er bare en underdrivelse.
Det er bare å legge inn kosegiret og nyte i fulle drag. Lenger nede treffer jeg på dagens første andre mennesker som ser så dystert på meg at min vanlige "Hei" aldri kommer ut av munnen min. Myrsætra som ligger i bunnen av daldraget var husmannsplass under Rausjø bruk og ble fraflyttet for nesten 100 år siden. Det er lett å forstå at dette må ha vært en flott plass å slå seg ned på-til tross for en noe øde beliggenhet, 7 km fra vei. I dag er det bare tuftene igjen av bygningene.
Myra lenger nede er kanskje det som har stedet navnet sitt. Det er vakkert her inne.
Jeg kommer gjerne tilbake igjen hit. Et mer idyllisk og fredfullt sted er det lenge siden jeg har besøkt.
Løpemessig går det ellers relativt greit. Overskudd er vel å overdrive-jeg har vært sliten denne uken og har redusert omfanget litt. Beina er litt møre, men jeg holder et greit tempo i det krevende terrenget. Planen er å klokke inn på Bøvelstad etter 2t med 12 km tilbakelagt distanse, men det går noen minutter over uten at jeg er veldig lei meg. På vei dit har jeg lagt bak en kraftig stigning opp fra Myrsætra og ditto nedstigning til Støttumfjorden-hvor det er rene sørlandsstemmningen.
Gjessene på vannet protesterer høylytt idet en kano gjør krav på eneretten de har til vannet som er en del av et stort vassdrag-Børtervann. Hvitveis er forøvrig en flott blomst og når jeg møter et helt hav blir det ekstra vakkert.
Nesten underlig å tenke på at plantesaften fra hvitveis er gift. Vel, ikke lenger etter står jeg på tunet til Bøvelstad som også opprinnelig var husmannsplass under Rausjø bruk som Myrsætra.

Det er vakkert også på Bøvelstad og heldig er jeg som får oppleve to slike fine steder på rad på samme dag. I dag er eiendommen i offentlig eie og disponeres av turistforeningen som benytter den til ubetjent hytte. Sauer skal det også være på eiendommen-utplassert for å pleie kulturlandskapet. Jeg så ingen og strømgjerdet rundt tunet som er satt opp for å beskytte sauene mot sultne ulver var heller ikke i funksjonsdyktig stand.

Fortsatt på ukjente stier og med kurs for stidele ved Delisætra i første omgang. Det bærer bratt opp fra Bøvelstad og plutselig er jeg inne i naturreservatet igjen-Bøvelstad ligger såvidt utenfor.
Like bratt bærer det ned til Delisæterfjorden og det er teknisk krevende underlag langs bredden innover.
Der blåsti møter rødsti inners i bukta forsvinner rødstien innover i dypet av naturreservatet. På kartet ser jeg at det skal gå en umerket sti helt inn til Røyrivannskoia, men det får jeg ha til gode til en annen gang.
Det bærer igjen over en åsrryggen og ned til stidelet ovenfor Delisætra-som ble nedlagt for snart 200  år siden og som nå er neddemmet under Børtervann.
Her er jeg på mer kjente stier igjen og har gode minner fra en knakende fin tur på en brennvarm maidag for snart 2 år siden. Godtur i Østmarka
Veien min videre går retning Tonevatn og det bærer styggbratt oppover før det flater litt ut igjen.
Her inne er skogen så mektig og påtrengende at jeg stadig tar meg i å se etter ulvene som fortsatt har tilholdssted i Østmarka. Fortsatt er det noen igjen av dem. Ulv i Østmarka
Begge foreldrene er døde, men tre valper lever-hvorav 1 har dratt til Mossetraktene.
Stigningen er styggbratt, men ikke veldig lang og etter å ha fått igjen pusten legger jeg inn kosegiret på et litt krevende underlag før det bærer bratt ned til Luttjern.
Her blir jeg tatt imot av ei bikkje som gneldrer så voldsomt at jeg et øyeblikk blir bekymret for om dyret er i ferd med å miste pusten. Heldigvis, for hunden, er den i bånd. Luttjern flyter forøvrig sammen med Mosjøen i dag, men var "eget" vann før oppdemmingen.
Jeg legger bikkjagneldret bak meg og kan snart glede meg over et flott utsyn mot Mosjøen.
Lenger fremme, i et høydebrekk på stien, der hvor et skilt markere grensen til naturreservatet går det en umerket sti opp til Tonekollen. Min debut opp dit hadde jeg først for et par uker siden. Det siste partiet grenser til klatring, men utsynet fra toppen er verdt all slitet for å komme opp dit-fantastisk.
Jeg løper videre og er snart fremme ved Tonevannet-som ligger drøye 120 m under Tonekollen. Her er det etterfylling av vannflaskene før jeg tar fatt på den drøye stigningen nordover øst for Vesle Tonekollen.
Lange bakker er alltid en god anledning til å spise og brødskiva er etterlengtet. Her forlater jeg Flyktningeruta en kort stund for å få løpt på stien mellom stidelet sør for Røyrivannskoia til Steinsjøen-hvor jeg kommer inn på Flyktningeruta igjen.
Etter toppunktet bærer det nedover og jeg finner etterhvert en god flyt frem mot stidelet. Målsettingen er å løpe så teknisk bra som mulig med minimal bruk av krefter. Dess mer krevende underlaget er dess verre er det å få nettopp det til. Kunsten er å finne gode løpelinjer som gir minimalt med hopp og sprett. Snart er stidelet der.
Min ferd går mot Steinsjøen og det skal vise seg å bli en fin etappe med god løpbarhet. Innledningsvis er det litt parallellt med rødstien, men ved Liseterputten skiller de lag.
Et stykke inne driver Lørenskog forsøksfelt for en spesiell type biller-Sinoberbillen.
Sinoberbillen er en truet art og målsettingen med forsøksfeltet er å øke kunnskapen om billen. Arten er rødlistet fra 2010. Sinoberbille
Vel, la oss håpe kunnskapen blir økt ved dette forsøksfeltet-stedet er iallefall øde nok. Jeg har ikke truffet på et levende menneske siden Tonevann.
Det er svært løpbar sti og jeg riktig koser meg her inne selv om jeg kjenner at jeg har vært ute noen timer. Snart er jeg ved bredden på Steinsjøen.
Steinsjøen skal forøvrig være et godt fiskevann. Gode fiskevann i Oslomarka
Min løpetur går videre nordover til stidelet nordvest for Svartkulp som skal være svært dyp.
Stien kjenner jeg relativt godt etter å løpt i motsatt retning for knappe 2 uker siden. Vårtur i Østmarka
Snart er stidelet der og jeg får gleden av å løpe på en ny sti-frem til stidelet ved Søndre Skytten.
Innledningsvis følger jeg en kraftlinje en stund. Idyllisk er kanskje ikke rette ordet å bruke om kraftlinjer, med på et parti er det faktisk småpent.
Trærne lever et farlig liv under høyspentlinjene og på et eller annet tidspunkt må de fjernes av hensyn til sikkerheten. Jeg forlater etterhvert kraftledningen, dukker inn i skogen og lenger fremme stifter jeg bekjentskap med dagens bratteste bakke-slett ikke verst i samlingen av gode kandidater. Jeg er om mulig enda mer imponert over de som kom OPP denne bakken i krigstid med tyngre bør enn meg som løper nedover. Kort tid etter er jeg ved Søndre Skytten.
Løpeturen fortsetter litt sør langs Sør Elvåga og der riktig idyllisk langs vannkanten.
Ved stidelet i sørenden Sør Elvåga setter jeg kurs mot Smørholet og ferden går først bratt oppover på et svært teknisk krevende underlag. Her har to syklister forvillet seg inn og de bærer klokelig farkostene-man må sannsynligvis være olympisk mester i stisykling for å holde det gående her.
Brødskiva smaker godt i oppoverbakkene.
Etter neste stidele-nord for Tretjerna-får jeg et kort parti med ukjent sti og her bærer det igjen bratt opp. I det hele tatt ser jeg på hovedretningen min i dag-nordvestlig retning- at det måtte jo bli noen høydemeter-drøyt 1.300 fordelt på drøye 34 km. Jeg er kjempeglad for den gode gratistreningen.
Nye stier blir det også etter Smørholet og frem til Grønmo.
Grønmo er intet vakkert sted, men området øst for fyllplassen er pent nok. Åpenbart mange som benytter området-parkeringssplassen er smekkfull og det er mye folk ute.
Herfra er det noen få km på asfalt før jeg er hjemme på dørstokken i Bjørndalen-kjempefornøyd etter en lang dag i skogen gjennom Østmarka, men dyktig sliten.




















søndag 8. mai 2016

Maridalen Rundt

Vinderhøgda
En hel søndag til rådighet for en løpetur i skogen og valgets kvaler er like store hver gang ift hvor ferden skal gå. Jeg endte opp i Maridalen(favorittdalen!) og løpe en utvidet runde mot klokke med start og slutt fra Kjelsås.
Passeringssteder underveis var Monsetangen, Sandermosen, Snippen, Ramnagrø, Øst for Maridalsalpene, Finntjern, Rottungen, Bjørnholt, Vinderhøgda, Aurtjern, Høgåsen, Låkeberget, Berekke, Kjelsås..puh! "Runden" ble kraftig lang(35 km) fordelt på 5t 45 min. Envarm, men fin dag i skogen.
Bilen ble trygt parkert på Kjelsås og der står det jamen meg en til nesten identisk lik min-sannsynligheten for det er relativt liten. Frem til Monsetangen er utsynet mot Maridalsvannet og Maridalen og Maridalsalpene vakkert som alltid.
Dagen er viet rolig langtur-tempo og jeg legger inn kosegiret i bakkene oppover mot Sandermosen stasjon. Her har det pågått utbedringsarbeider i stasjonsområdet. Lenger fremme er jeg inne på den gamle Grevegen som går helt til Hakadal.
Veien blir fortsatt litt til mens jeg løper, men jeg er rimelig trygg på at jeg skal innom Maridalsalpene så da blir det venstre ved Snippen.
De fleste gangene har min ferd gått i motsatt retning og det kjennes godt med litt endring. Ikke lenger etter er jeg ute i terrenget igjen og får snart et glimt av Hansakollen.
Ferden går ikke opp på noen av kollene i dag, men øst for Alpene på en umerket sti som går nordover mot vegen fra Movatn til Tømte. Jeg har løpt her tidligere, men aldri kommet så langt at jeg har sjekket ut om stien faktisk går helt frem. Ved Ramnagrø er det iallefall like fint som jeg husker det.
Kun grunnmuren står igjen etter det som opprinnelig var en hoggerhytte og senere ble brukt av Skogvesenet inntil den ble nedbrent på begynnelsen av 1970-tallet. Den hytta må ha hatt en av Oslo beste utsikt!
Sti mot Ramnagrø
Utsyn fra Ramnagrø mot Maridalen
Vel, jeg tar av på stien bak grunnmuren og fortsetter nordover langs den stupbratt skrenten som har Hansekollen som toppunkt. Stien er flott og omgivelsene er enda flottere-urørt som det er i naturreservatet.
Det er riktig flott her inne! Skogen får leve sitt eget liv uten menneskelige inngrep. Ett inngrep av litt større karakter fant sted da et tysk fly av typen Dornier styrtet her i 1942. Noe av restene ligger fortsatt igjen her inne.

Dornier Do 17

Vel, området er rikt på historie. Jeg løper videre og kommer snart til stidelet hvor det er mulig å ta seg opp til Hansekollen via "Valdreskleiva".
Jeg skal ikke opp hit i dag, men videre nordover. "Stien" blir imidlertid mer og mer utydelig og når den attpåtil dreier øst og taper høyde setter jeg foten ned og finner veien selv.
Ferden går bratt opp til nordskråningen til Maridalsalpene og jeg kommer ut i et hogstfelt hvor jeg har vært tidligere.
Her får unggrana plass og det er elgen sin favorittkost. Det er nesten vanskelig å sette foten ned uten å tråkke i elgmøkk. Med litt tålmodighet, og riktig utstyr burde det ligge til rette for riktig gode bilder av skogens konge her.
Sist gang jeg var her var på høsten for noen år siden. Jeg har aldri vært på et sted med så mye blåbær som her og det kommer også som et positivt trekk. Det ikke fullt så positive er terrenget som er svært krevende å ta seg frem i, men jeg finner snart det gamle faret etter hogstmaskinen og er snart nede på Tømteveien som fortsatt delvis er i vinterdrakt.
Jeg legger inn krabbegiret og er snart oppe på flaten ved Masteputtene. Vannet smaker ekstra godt i dag og jeg må fylle på stadig vekk pga det varme været. Vannflaskene la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme-jeg må ha hatt det brenntravelt på vei ut døra :-)
Brødskiva smaker iallefall godt ved bredden av Finntjern som byr på godt vann og ikke lenge etter er jeg på god vei ned mot Rottungen. Flatehogsten lenger nede gir om ikke annet et fint utsyn mot fjernere landskap.
Helvetesfoss lenger nede er akkurat like stri som jeg husker den og jeg er jamen meg glad for at jeg ikke var tømmerfløter her i riktig gamle dager.
Grusen tar etterhvert slutt-takk og lov-og snart kan jeg nyte utsynet over Rottungen på vei opp til Bjørnholt.
Mer mat må til i bakkene oppover, men jeg synes å merke at det jeg tar til meg ikke gir tilstrekkelig effekt. Kanskje pålegget på brødskiva på endres til noe annet?
Jeg løper kjapt forbi Bjørnholt og tar fatt på motbakkene opp til Vinderhøgda med innfallsport via enden av vegen fra Finnerud. Her er det også rester av vinter.
Solen gir iallefall nok varme til at maurene er i full aktivitet idet jeg finner stien opp til Vindernhøgda.
Det går virkelig bratt oppover, men belønningen-etter en liten avstikker-er flott utsyn mot Skjærsjøen og Kamphaug.
Lenger oppe åpner det seg og det er sublime forhold for løping.
Jeg legger inn kosegiret på vei nedover til Aurtjernet hvor nye brødskiver inntas i bekkekanten.
Bakkene opp til Ullevålsæter blir krevende nok og jeg kjenner at jeg har vært ute en stund. Det mest interessante er det stadig påtrengende behovet for påfyll av vann som er større enn jeg kan huske.
Det går greit over Høgåsen og jeg har selskap av mange ute i skogen i dag. Stien helt ned til Låkeberget er preget av stor trafikk. Vel nede ved Låkeberget bærer det ut på vegen-jeg trenger litt trening på asfalt og følger denne til Brekke. Etter det er det bare strake vegen til Kjelsås hvor bilen står og venter.
En riktig fin tur, men litt slitsom på slutten. Jeg må endre litt på matinntaket og få med vannflaskene til neste gang. Forøvrig var det årets lengste løpetur så langt.