Sør Elvåga Rundt

Bro i nordenden av Sør Elvåga

En av mine favorittrunder i Østmarka: Sandbakken-Eriksvann-Sør-Skytten-Nord Skytten-Smørholet-Sandbakken....I dag med praktvær og en kropp som fungerer--Livet kan ikke bli bedre.
11,7 km og drøyt 300 hm på teknisk på 1t 40 min..og enda litt å gå på teknisk.. 

Mosjøen Rundt

Sommer er flotte saker. Noen ganger når det er sommer blir det også varmt-til og med svært varmt enkelte dager. Da er det supert å dukke inn i en sval skog og løpe i skikkelig terreng. Jeg finner alt det jeg trenger i Østmarka. Fine stier, krevende underlag, mye opp og ned og lite trengsel.
Runden rundt Mosjøen er en av mine favoritter. Med utgangspunkt i Bysætermåsan er det mulig å løpe både med og mot klokka-begge deler er like bra. Underveis er "runden" innom Rausjø, Delisætra, Tonevann, Vangen og retur til Bysætermåsan. Total distanse er knappe 13 km og litt høydemeter blir det også..knappe 500 og jeg løper behersket inn på drøye 2t.

Sørenden av Mosjøen

Mosjøen er drøye 3 km i lengde med retning nord-sør, start rett sør for Tonevann og strekker seg ned til Raudsjøen. Møsjøen er oppdemmet i sørenden. Det ble bygget en del hytter her inne i en 2-års periode etter 2 verdeskrig og de er åpenbart fortsatt i flittig bruk. Jeg treffer på flere mennesker når jeg ankommer den sydlige delen av Mosjøen etter drøye 1,5 km fra utgangspunktet. Det er varmt så t-skjorta finner snart plassen i beltet. På vei ned til Mosjøen dunker jeg også borti en trestubbe og får et risp i den venstre skinnleggen. Skinnlegen, ja. For kort tid tilbake registrerte jeg smerter i skinnleggen. Årsaken er jeg litt i stuss på da det er nærmere 10 år siden jeg hadde samme problemet. Da løp jeg utelukkende på asfalt og grus. Det lot seg løse med en kombinasjon av fysioterapi, redusert mengde og til å legge en del av løping til terrenget. Min teori nå er at synderen er dels noen nye innleggssåler som åpenbart støtter på feil sted under fotbladet, samt svært mye mengde den siste måneden sammenlignet med tidligere måneder. Jeg har derfor redusert mengden en god del den siste tiden og kvittet meg med de innleggssålene jeg mistenker kan være noe av årsaken-kanskje hele.
Fra demningen i sørenden av Mosjøen går det rett til værs og det er varmt i bakken oppover. Jeg legger inn krabbegiret og kommer greit opp. Vel opp flater det litt ut før nedstigningen til Rausjø tar til.

Rausjøgrenda har vært bebodd i lang tid. Første sagbruket antas reist ca 1650 og enkelte perioder har det vært stor aktivitet her inne med over 200 mann og 80 hester på begynnelsen av 1900-tallet -alle engasjert i tømmerdrift. I dag er det bare fastboende på 3 plasser her inne.
Blåstien følger grusvegen som går ned til Tangentjernet noen hundre meter før den skjærer nordover mot Dælisætra. Jeg tar fatt på en liten kneik oppover og er snart inne på sublime stier.

Etterhvert bærer det nedover igjen og jeg får Bukketjernet på min høyre side. Her hadde planla skogsvesenet på slutten av 1960-tallen å anlegge veg fra Rausjø for å bruk ifm tømmerhogst i Dælisæterdalen. Heldigvis ble planene forkastet. Området er i dag vel inne i det som senere ble naturreservat og det er ikke lenge før jeg er ved grensen som er rett nord for Bukketjern.

Her inne er stemningen så trolsk og spesiell at det må oppleves for å fatte det. Jeg kommer inn i en fin løperytme og det går jevnt både ned- opp- og bortover. Snart unner jeg meg en liten avstikker bort til et utsiktspunkt mot Dæliseterfjorden.

Stien frem til nedstigningen til Dælisætra er noe av det flotteste jeg har løpt på.

Det bærer bratt ned til stidelet ved Dælisætra i mektig skog. Snart er jeg fremme ved stidelet jeg passerte for 3 uker siden på min vei gjennom Østmarka. På nye stier i Østmarka

Selve Delisætra la lavere i terrenget og er nå neddemmet. Nå går det bratt oppover og etterhvert på krevende underlag. Godt da med 212 på beina. Det er også tørt underlag som festet er knakende godt.
Jeg kommer etterhvert opp og løper frem i den lille dalen før det bærer bratt ned til Luttjern.

I dag er det stille på tunet i motsetning til når jeg passerte her for 3 uker siden akompagnert av betydelig bikkjegneldring. Snart passerer jeg den umerkede stien som går opp til Tonekollen og her er det blitt riktig frodig siden jeg var her for 3 uker siden.

Skal du til Tonekollen og kommer fra Tonevann så er dette et greit sted å ta av blåstien fra.
Ved Tonevann er det rikelig med drikkevann så vannflasken jeg har løpt med under hele løpeturen får etterfylt seg rikelig. Skinnbeinet har ikke blitt bedre ila løpeturen naturlig nok, men direkte smertefult er det heller ikke. Det blir en kraftig nedkjøling når jeg kommer hjem-kaldt vann er bra saker.
Etter litt opp og ned er jeg på god vei til Vangen.

Fra Vangen velger jeg stien som går i sørlig retning på vestsiden av Mosjøen. Her er det lettløpt og fredelig og snart har jeg lagt bak meg den siste kneika og står ved stidelet jeg kom til for knappe 2t siden.

Det bærer videre oppover i dalsøkket mellom Kjerringhøgda og Mortåsen og snart er jeg over på et særdeles steinete underlag i noe som minne om et veifar.

Underveis passerer jeg stidelet til Kjerringhøgda som er den 23 høyeste toppen i Østmarka. Det frister med en avstikker men jeg avgjør at jeg får ha toppunktet til gode. På kartet senere ser jeg at det er blåmerket en alternativ rute fra Bysæternmåsan så en står herved på ønskelisten.
Snart er jeg fremme ved en varm bil med bare gode inntrykk fra en sublim tur i Østmarka rundt Mosjøen.

På nye stier i Østmarka

Jeg er dypt imponert. Det er ikke ofte jeg er det, men etter å ha løpt gjennom store deler av Flyktningeruta i Østmarka og erfart hvor teknisk krevende stien er kan jeg ikke annet enn å kategorisere prestasjonen som ble levert av de som tok seg frem på stien-som imponerende.

Informasjon på Bøvelstad

Tanken om en gang å starte helt sørøst i Østmarka for deretter å løpe hjem til Bjørndalen har vært i hodet mitt en del ganger uten at jeg har blitt fristet nok til å faktisk gjøre det. I dag ble fristelsen for stor og jeg tok meg fram til startpunktet-der blåstien forlater Rv120 ovenfor Enebakk kirke-Ekornrud heter det vist. Jeg så ingen ekorn i dag, men kanskje ekornet så meg?
Muligheten var i allefall stor over en tidsperiode på 6t og 34 km løping.
Bussjåføren gjør sitt beste for å ta livet av både meg og de andre passasjerene med hensynløs kjøring, men jeg kommer heldigvis frem i god behold til Enebakk kirke. Her er det litt asfalt før jeg takknemlig setter kursen nordvestover på noe mindre belastende underlag-grus.

Farvel asfalt

Sol mangler det ikke på i dag, men vinden er kraftig og mer enn sur ankommende fra nord. Vindjakke og vanter må på og jeg ser frem til å komme inn i skogens ly noen km lenger fremme.

Rester etter historie er det overalt i Østmarka. Noen km lenger fremme dukker det som var et tidligere småbruk og før det husmannsplass opp-Kølabonn(Kolbotn)

Jeg har ikke vært overalt i Østmarka, men dette stedet kommer høyt oppe på listen over ren og skjær skogsidyll. Stedet var bebodd til 1955 og visst fortsatt i familens eie.

Skiltene viser veien videre hvor underlaget er teknisk lett helt frem til rett før Bøletjernet. Merkingen er imidlertid svært sparsom og delvis slitt slik at kartet blir en god følgesvenn.Ved Bøletjern starter også naturreservatet og da er det heldigvis slutt på "kultivering" av skogen ved flatehogst.

Trafikken på Flyktningeruta var lagt opp tidsmessig med 1 dag gjennom Østmarka frem til bredden av Øyeren som ble krysset på nattestid. Deretter var det beregnet 1 dag til grensen til Sverige.
Total distanse var 120 km og ca 37 km frem til Øyeren. Det er imponerende at dette kunne la seg gjøre på 2 dager.
Jeg er mer enn glad for endelig å kunne komne inn i naturreservatet.

Det bærer stupbratt ned til bekken fra Bøletjernet og kryssing av denne skjer greit. Deretter dreier jeg sørvest retning Myrsætra på en særdeles løpbar sti. Fantastisk å løpe nedover er bare en underdrivelse.

Det er bare å legge inn kosegiret og nyte i fulle drag. Lenger nede treffer jeg på dagens første andre mennesker som ser så dystert på meg at min vanlige "Hei" aldri kommer ut av munnen min. Myrsætra som ligger i bunnen av daldraget var husmannsplass under Rausjø bruk og ble fraflyttet for nesten 100 år siden. Det er lett å forstå at dette må ha vært en flott plass å slå seg ned på-til tross for en noe øde beliggenhet, 7 km fra vei. I dag er det bare tuftene igjen av bygningene.

Myra lenger nede er kanskje det som har stedet navnet sitt. Det er vakkert her inne.

Jeg kommer gjerne tilbake igjen hit. Et mer idyllisk og fredfullt sted er det lenge siden jeg har besøkt.
Løpemessig går det ellers relativt greit. Overskudd er vel å overdrive-jeg har vært sliten denne uken og har redusert omfanget litt. Beina er litt møre, men jeg holder et greit tempo i det krevende terrenget. Planen er å klokke inn på Bøvelstad etter 2t med 12 km tilbakelagt distanse, men det går noen minutter over uten at jeg er veldig lei meg. På vei dit har jeg lagt bak en kraftig stigning opp fra Myrsætra og ditto nedstigning til Støttumfjorden-hvor det er rene sørlandsstemmningen.

Gjessene på vannet protesterer høylytt idet en kano gjør krav på eneretten de har til vannet som er en del av et stort vassdrag-Børtervann. Hvitveis er forøvrig en flott blomst og når jeg møter et helt hav blir det ekstra vakkert.

Nesten underlig å tenke på at plantesaften fra hvitveis er gift. Vel, ikke lenger etter står jeg på tunet til Bøvelstad som også opprinnelig var husmannsplass under Rausjø bruk som Myrsætra.

Det er vakkert også på Bøvelstad og heldig er jeg som får oppleve to slike fine steder på rad på samme dag. I dag er eiendommen i offentlig eie og disponeres av turistforeningen som benytter den til ubetjent hytte. Sauer skal det også være på eiendommen-utplassert for å pleie kulturlandskapet. Jeg så ingen og strømgjerdet rundt tunet som er satt opp for å beskytte sauene mot sultne ulver var heller ikke i funksjonsdyktig stand.

Fortsatt på ukjente stier og med kurs for stidele ved Delisætra i første omgang. Det bærer bratt opp fra Bøvelstad og plutselig er jeg inne i naturreservatet igjen-Bøvelstad ligger såvidt utenfor.

Like bratt bærer det ned til Delisæterfjorden og det er teknisk krevende underlag langs bredden innover.

Der blåsti møter rødsti inners i bukta forsvinner rødstien innover i dypet av naturreservatet. På kartet ser jeg at det skal gå en umerket sti helt inn til Røyrivannskoia, men det får jeg ha til gode til en annen gang.

Det bærer igjen over en åsrryggen og ned til stidelet ovenfor Delisætra-som ble nedlagt for snart 200  år siden og som nå er neddemmet under Børtervann.

Her er jeg på mer kjente stier igjen og har gode minner fra en knakende fin tur på en brennvarm maidag for snart 2 år siden. Godtur i Østmarka
Veien min videre går retning Tonevatn og det bærer styggbratt oppover før det flater litt ut igjen.

Her inne er skogen så mektig og påtrengende at jeg stadig tar meg i å se etter ulvene som fortsatt har tilholdssted i Østmarka. Fortsatt er det noen igjen av dem. Ulv i Østmarka
Begge foreldrene er døde, men tre valper lever-hvorav 1 har dratt til Mossetraktene.
Stigningen er styggbratt, men ikke veldig lang og etter å ha fått igjen pusten legger jeg inn kosegiret på et litt krevende underlag før det bærer bratt ned til Luttjern.
Her blir jeg tatt imot av ei bikkje som gneldrer så voldsomt at jeg et øyeblikk blir bekymret for om dyret er i ferd med å miste pusten. Heldigvis, for hunden, er den i bånd. Luttjern flyter forøvrig sammen med Mosjøen i dag, men var "eget" vann før oppdemmingen.
Jeg legger bikkjagneldret bak meg og kan snart glede meg over et flott utsyn mot Mosjøen.

Lenger fremme, i et høydebrekk på stien, der hvor et skilt markere grensen til naturreservatet går det en umerket sti opp til Tonekollen. Min debut opp dit hadde jeg først for et par uker siden. Det siste partiet grenser til klatring, men utsynet fra toppen er verdt all slitet for å komme opp dit-fantastisk.

Jeg løper videre og er snart fremme ved Tonevannet-som ligger drøye 120 m under Tonekollen. Her er det etterfylling av vannflaskene før jeg tar fatt på den drøye stigningen nordover øst for Vesle Tonekollen.

Lange bakker er alltid en god anledning til å spise og brødskiva er etterlengtet. Her forlater jeg Flyktningeruta en kort stund for å få løpt på stien mellom stidelet sør for Røyrivannskoia til Steinsjøen-hvor jeg kommer inn på Flyktningeruta igjen.
Etter toppunktet bærer det nedover og jeg finner etterhvert en god flyt frem mot stidelet. Målsettingen er å løpe så teknisk bra som mulig med minimal bruk av krefter. Dess mer krevende underlaget er dess verre er det å få nettopp det til. Kunsten er å finne gode løpelinjer som gir minimalt med hopp og sprett. Snart er stidelet der.

Min ferd går mot Steinsjøen og det skal vise seg å bli en fin etappe med god løpbarhet. Innledningsvis er det litt parallellt med rødstien, men ved Liseterputten skiller de lag.
Et stykke inne driver Lørenskog forsøksfelt for en spesiell type biller-Sinoberbillen.

Sinoberbillen er en truet art og målsettingen med forsøksfeltet er å øke kunnskapen om billen. Arten er rødlistet fra 2010. Sinoberbille
Vel, la oss håpe kunnskapen blir økt ved dette forsøksfeltet-stedet er iallefall øde nok. Jeg har ikke truffet på et levende menneske siden Tonevann.
Det er svært løpbar sti og jeg riktig koser meg her inne selv om jeg kjenner at jeg har vært ute noen timer. Snart er jeg ved bredden på Steinsjøen.

Steinsjøen skal forøvrig være et godt fiskevann. Gode fiskevann i Oslomarka
Min løpetur går videre nordover til stidelet nordvest for Svartkulp som skal være svært dyp.
Stien kjenner jeg relativt godt etter å løpt i motsatt retning for knappe 2 uker siden. Vårtur i Østmarka
Snart er stidelet der og jeg får gleden av å løpe på en ny sti-frem til stidelet ved Søndre Skytten.

Innledningsvis følger jeg en kraftlinje en stund. Idyllisk er kanskje ikke rette ordet å bruke om kraftlinjer, med på et parti er det faktisk småpent.

Trærne lever et farlig liv under høyspentlinjene og på et eller annet tidspunkt må de fjernes av hensyn til sikkerheten. Jeg forlater etterhvert kraftledningen, dukker inn i skogen og lenger fremme stifter jeg bekjentskap med dagens bratteste bakke-slett ikke verst i samlingen av gode kandidater. Jeg er om mulig enda mer imponert over de som kom OPP denne bakken i krigstid med tyngre bør enn meg som løper nedover. Kort tid etter er jeg ved Søndre Skytten.

Løpeturen fortsetter litt sør langs Sør Elvåga og der riktig idyllisk langs vannkanten.

Ved stidelet i sørenden Sør Elvåga setter jeg kurs mot Smørholet og ferden går først bratt oppover på et svært teknisk krevende underlag. Her har to syklister forvillet seg inn og de bærer klokelig farkostene-man må sannsynligvis være olympisk mester i stisykling for å holde det gående her.
Brødskiva smaker godt i oppoverbakkene.
Etter neste stidele-nord for Tretjerna-får jeg et kort parti med ukjent sti og her bærer det igjen bratt opp. I det hele tatt ser jeg på hovedretningen min i dag-nordvestlig retning- at det måtte jo bli noen høydemeter-drøyt 1.300 fordelt på drøye 34 km. Jeg er kjempeglad for den gode gratistreningen.
Nye stier blir det også etter Smørholet og frem til Grønmo.

Grønmo er intet vakkert sted, men området øst for fyllplassen er pent nok. Åpenbart mange som benytter området-parkeringssplassen er smekkfull og det er mye folk ute.

Herfra er det noen få km på asfalt før jeg er hjemme på dørstokken i Bjørndalen-kjempefornøyd etter en lang dag i skogen gjennom Østmarka, men dyktig sliten.