Høstmodus

Utsyn fra Pershusfjellet mot Kollern

En av gledene ved å arrangere NUC er at jeg får anledning til å løpe gjennom  løypa minst 3 ganger.
I dag var det på tide å hente inn postene og det var min tredje gjennomløping.
Det ble en vakker høsttur gjennom vakre Nordmarka. Som alltid på tampen av barmarkssesongen undrer jeg på om jeg ser disse stedene igjen før neste år. Det er vemodig å tenke på at en flott vår, sommer og høst snart er over. Første gjennomløping var 7 sep, andre gjennomløping var 27 sep og tredje i dag.

Fagre Mylla en tidlig søndagsmorgen

Første gang var det knusktørt, andre gang var det litt våtere underlag og i dag var det normalt vått.
Av en eller annen grunn går det hurtigere for hver gang jeg løper gjennom løypa-skjønt "Hurtig" er å overdrive for en treg, gammel kjerring som meg. Det går imidlertid jevnt. Jeg kjører konsekvent etter et skjema til 5km/t. Da har jeg kontroll hele veien på sluttiden. En annen viktig faktor er effektivitet ved stopp for å rigge poster og senere ta ned poster. Likeså være i bevegelse hele tiden-også når jeg spiser. 1 minutt her og 1 minutt der betyr mye for sluttiden i et langt løp.
Det er alltid spennende-av en eller annen grunn-om postene er der. Heldigvis har jeg ennå til gode å miste utsatt utstyr på postene.

Åssjøsætra i det fjerne

Jeg er tilhenger av å starte tidlig og kombinasjonen av første tog og en ventende drosje får meg i gang noen få minutter over 8-deilig.
Den første kneika fra parkeringsplassen på Mylla kan ta knekken på de fleste og det var vel kun et par stykker som løp opp her. Jeg går kjapt oppover i den tette granskogen og er snart opp på flatene.
Så er det bare å begynne å løpe. Sekken som er forholdvis lett til å begynne med skal sakte, men sikkert blir mer enn full av postutstyr. Våt blir jeg på beina relativt fort, men åpne terrengsko slipper vannet greit ut igjen. Posten på Åssjøsætra er der den skal være og den ligger snart trygt i sekken.
Partiet opp til Kollern er flott, men det er lett å løpe feil om en ikke følger med. Også i år klarte flere dette kunststykket. Jeg går i de bratteste motene, men løper mye-mer enn vanlig. Kroppen føles fin og sterkere enn tidligere. Det er litt utenomjordisk å komme opp til terrenget ved Kollern-særlig flotte er puttene.

En av Kollernputtene

Toppunktet er magisk med praktfull utsikt og det er vanskelig å rive seg løs etter å ha rigget ned posten, men det er fortsatt neste 50 km igjen og tiden løper ubønnhørlig videre.

Kollern

Bak toppunktet kan jeg se hele Pershusfjellet i det fjerne. Nedstigningen til Kalvedalen er begivenhetsløs og jeg tar meg videre opp Kalvedalen og frem til Tverrsjøen. Posten ved Tverrsjøen ble tatt ned for 1 uke siden så jeg løper videre rundt vannet.  Det er tidvis flotte utsyn-Tverrsjøen er også vakker!

Tverrsjøen

Oppstigningen til Pershusfjellet før det flater ut er brutal. Jeg benytter anledningen til å innta næring-motbakker er ypperlige til slikt. Vel oppe er det bare å løpe gjennom noe av det flotteste som finnes i Nordmarka. Jeg blir aldri lei av dette flotte landskapet med flotte utsyn-særlig mot øst, nordøst og sørøst. Posten ligger flott plasser ved et av de beste utsiktspunktene. Her er det mulig å se store deler av løypa videre-bl.a Katnosa, Kjerkeberget og Kikutmassivet.

Utsyn fra Pershusfjellet mot sørøst

Alt har en ende og snart løper jeg langs Spålen. Her er det magisk. Høstfargene er fortsatt vakre og det er helt stille i skogen-jeg ser ingen før ved Finnerudsæter.

Spålen

Det er godt å løpe i skogen. Partiet langs Spålen og store deler av løypa til Katnosdammen er godt løpbart. Sola har fått mer tak og jeg nyter stemingen et kort øyeblikk mens jeg etterfyller vann i Spålselva.

Kryssing av Spålselva

Jeg holder god fart til tross for at sekken stadig blir tyngre av alt postutsyret som skal med. Katnosdammen passeres og jeg er snart på vei mot Kjerkeberget. Ved Katnostjernet er det flott høststemning.

Ved Katnostjern

Posten ved Kjerkeberget og Sandungen er der de skal være. Det er også elgbikkjene til Løvenskiold. De gneldrer som gale i burene sine når jeg passerer. Jeg er tilfreds og tar fatt på det drøyeste partiet mellom to poster-mellom Sandungen og Kikuttoppen. Etter av hovedstien til Kikuthytta er forlatt går det bratt oppover i eventyrskogen. Stigningen er brutal, men belønningen kommer etterhvert med praktfulle utsyn vestover.

Langlivatnet lang der nede

Damen er fortsatt ved godt mot og trives i den flotte naturen.

På vei mot Kikuttoppen

Enda bedre blir det når jeg logger inn på Kikuttoppen rett før 7t-en halv time raskere enn ved postutsettet. Det er fart i den gamle skrotten.
Utsynet fra Kikuttoppen er bare fabelaktig. Ord blir fattige-det må bare oppleves.

Fra Kikuttoppen mot sør

Jeg elsker nedoverløping, men tar det rolig når jeg løper langt. På korte turer trøkker jeg mer på.
Det er nesten 300 meter nedoverbakke og det er jo flott. Deretter er det relativt flatt til Damtangen hvor jeg sikrer meg posten som fortsatt er der.

Damtangen

Osmarka er vakker, men våt. Jeg løper greit gjennom og tar Deledalsveien til stidelet ned til Bjørnholt.Her forlates sekken og jeg tar fatt på stigningen til østre Kobberhaugen. Posten er der og jeg løper ned igjen og ned mot Bjørnholt. Det er flott ved sydenden av Bjørnsjøen.

Bjørnsjøen

Postene ved Bjørnsjøhelvete og Kamphaug er der de skal være og ikke lenge etter sitter en sliten, gammel kjerring og venter på bussen etter å ha tilbakelagt 54 km på 10t og 11 minutter-jada, jeg sa jeg var treg, men du verden så moro jeg har det. En liten trøst er at jeg har brukt 3-4 minutter på å plukke ned hver post-totalt 12 poster. Det er mao bedre enn det ser ut til.
Og så? Nesten 1 år til neste gang, men ikke like lenge før jeg løper i Nordmarka igjen!

Herlige Nordmarka

Fra Pershusfjellet

Fint vær i sikte og en hel dag til rådighet for en løpetur i vakker Nordmarkstur.
Anledningen var rekognosering forut for årets NUC-løp. Dette året i NUC kjører jeg kortløype og det betyr ca 50 km fra start ved Mylla dam til målgang ved Skar leir.
Min målsetting for dagen var å løpe gjennom løypa, kartlegge viktige forhold og logge den.
Det ble en av de fineste turene jeg noengang har hatt i Nordmarka. Været var flott, det var tørt terreng og løpsformen min var tilbake der jeg liker å ha den.

Spålen, Nordmarkas indrefilet

 NUC-løypa er beinhard- 54 km med 2.000 høydemetre. Det er kun 2 partier med grusveg med en lengde totalt på ca 3 km. Ellers er det terreng fra start til mål. Mye av det er svært teknisk. Det er akkurat slik jeg liker å ha det. Dette er årsaken til at selv godt trente terrengløpere kun klarer å forflytte seg med en fat på drøyt 6,5 km/t(fjorårets vinner av NUC).
Kombineres dette med normal fuktighet i bakken er det krevende å komme seg gjennom. I fjor var det svært vått når langløypa(82 km) stod på programmet. I år tegner det til å bli tørt-med mindre det bøtter ned i tiden frem til løpet.
Sperretidene til løpet setter jeg mye etter egen kapasitet. Den ligger på rett i overkant av 5 km/t i slikt terreng. Da gir resten seg selv ift sperre- og makstider.

Vakre Tverrsjøen

 
Formen min har imidlertid vært varierende. Årets XREID valgte jeg å bryte etter 65 km idet kroppen ikke ville ta til seg næring. Jeg var derfor usikker på løpsformen foran denne styrkeprøven.
Ultraløp handler om å forflytte seg med rolig tempo-godt under melkesyreterskelen. Det er løp for den tålmodige som evener å holde jevn bruttofart over lang tid. Det er også avgjørende å kunne ta til seg næring, samt nyttiggjøre seg denne-alt mens du er i bevegelse.

Kollernputtene, ved Kollern

Det er langt mer krevende enn man skulle tro. Prøving og feiling må til under trening for å finne den type næring som fungerer for den enkelte. Det er ikke tilstrekkelig med bare karbohydrater. Proteiner og fett må også til. Ved lav intensitet over lang tid er fett det viktigste-gitt at kroppen er trent til å forbrenne det. En annen viktig ting er salt. Personlig bruker jeg salt pølse. Da får jeg både fett, proteiner og salt i meg. I tillegg til det sverger jeg til brødskiver med pålegg som gjerne er salt med rikt fettinhold-fisk og evt ost.

Fra stien over Pershusfjellet

Tempoet underveis er viktig. Avgjørende er det å bevege seg hele veien. Noen matpauser på 10-15 minutter hver legger til mye på sluttiden. Reduser heller tempoet, men vær i bevegelse-hele tiden.
Personlig går jeg i motbakker og løper rolig ellers-også nedoverbakker. Tempoet er et helt annet og lavere enn på korte treningsturer. Dette må trenes inn på kortere langturer i tilsvarende terreng.

Nysgjerrige sauer ved Spålselva

Det å bevege seg fra nord til sør i marka på en dag er et privilegium. I bakken opp fra Mylla dam er det på tide med den første realitetsorienteringen-bakken er styggbratt og jeg merker den godt i beina og puster tungt selv om det bare er rask gange. Er jeg helt på blåbærtur formmessig?
Det blir bedre på flatene mot Åssjøsætra og det er greit å løpe rolig bortover.

Mot Åssjøsætra

Skjemaet mitt er 5km/t og det føles bekvemt under hele løpeturen.
Vakre Åssjøen passeres og jeg tar meg oppover til Kollern.
Vanligvis er det mye elg her, men jeg finner ikke et eneste spor etter den. Hva har skjedd?
Jeg passerer en mann med sine 2 hunder som åpenbart har overnattet ved foten av Kolleren. Hilser blidt, men får ikke svar tilbake.
Det er godt å komme til toppunktet igjen. Siste gang jeg var her var i oktober i fjor-under en løpetur sammen med Jin.

Kollern

Det er kjent og kjært terreng dette og toppen er det alltid godt å komme til.
Bratt nedover går det, forbi Gudbrandstjernet, over et hogsfelt og inn i skogen igjen. Her er det åpenbart godt å være for Storfuglen. Også dette året skremmer jeg opp en røy som trykker rett ved stien. Det er et mektig syn å se den store fuglen bakse for å komme seg på vingene bare 5 m fra meg for deretter å forsvinne i skogen. Kort tid etter er jeg nede i Kalvedalen.
Det er på tide med matbit og den inntas gående på grusveien oppover mot vegkrysset. Ikke lenge etter er Tverrsjøstallen der.

Infotavle ved Tverrsjøstallen

Sublimt er det som alltid over Pershusfjellet. Det er noe av det vakreste jeg løper i-virkelig urskog.
Det beste er at ryggen er av litt lengde slik at det varer litt å være i drømmetilstand.

Snart går det nedover mot Finnstad igjen og jeg passerer vegen fra Sinnerdalen og løper videre mot Spålen-neste høydepunkt.

Vakre Finnerudsæter er alltid godt å komme tilbake til.

Finnerudsæter

Jeg prøver å være her årvisst. Bjellene lager lyd når jeg tar meg frem mot Katnosdammen på god sti.
Sauer er ålreite dyr og det er alltid en glede å treffe på dem.

Ved Spålselva

Det er etterhvert flotte utsyn mot Katnosa og jeg kan skimte Katnosa gård på andre siden av vannet.

Når jeg ankommer Katnosdammen er jeg omtrent halvveis. Det føles nesten som om jeg nettop har begynt. Inntrykkene er mange og gode allerede og mye fin natur ligger og venter på meg. Skjemaet til 5km/t holder godt. Jeg ligger 10-20 minutter foran hele tiden.

Katnosdammen

Nå ligger to store "fjelloverganger" foran meg. Først ute er Kjerkeberget, dernest kommer Kikuttoppen og endelig Kobberhaugene.
Jeg spiser på det korte gruspartiet frem til der løypa tar av ut i terrenget igjen. De fleste som er her inne følger vegen. Det er det ingen grunn til-stien forbi Kjerkeberget er flott.

Katnostjernet

Stien til Kjerkeberget er umerket fra stidelet, men lett å følge opp. 1km og 150 høydemtre senere er beløningen sublim utsikt øst og sørover.

Det går nedoverbakke til Sandungen og etter å ha etterfylt med vann i Sandungen er jeg klar for en sublim tur over Kikuttoppen. Det er tørt og fint i det som vanligvis er et vått terreng.

Vel oppe på ryggen som passerer Askehøgda og Porthøgda er det flotte utsyn vestover.

Utsyn mot nordvest

Utsyn mot sørvest-Langlivatnet 300 m under

Ikke lenge etter står jeg på Kikuttoppen som er noe opprustet ift tidligere år med solid stolpe på toppunktet.

Toppen fortjener navnet sitt og som alltid er det flott å skue sørover mot Kobberhaugene og Bjørnsjøen. Lenger øst kan jeg også se Øyungkollen og skimte Maridalen og Skar-endepunktet.

Foran meg ligger ca 300 meter nedoverbakke og det kan være trivelig nok. Stien er god og det er tørt i vanligvis våte bakker. Lengst nede har Løvenskiold utvidet sitt hogstprogram og vandalisert terrenget.

Jeg krysser Sørkedalsvegen og fortsetter mot Damtangen. Det er idyllisk langs Fyllingen.

Ikke lenge etter står jeg ved Damtangen. En kort etterfylling med vann og så løper jeg inn i Osmarka.

Kryssingen ved Damtangen

Fortsatt holder jerg skjemaet godt, men nå ligger den siste store kraftprøven igjen-opp og over Kobberhaugene. Det er fint og åpent terreng i Osmarka.

Etter jeg har krysset Deledalsveien starter stigningene. Først mot Appelsinhaugen og dernest til Kobberhaugene. Det er flott furuskog her oppe-akkurat slik jeg liker det.

Stidelet mot Appelsinhaugen

Jeg har vært etterfylt med næring og væske hele tiden og har fortsatt krefter igjen. Tempoet holder seg, men skal imidlertid det jeg har av krefter igjen måtte tas i bruk opp mot Kobberhaugene.

Stigningen fra Kobberhaugtjernet og til første høyden er brutal. Jeg må stoppe flere ganger for å gjenvinne kreftene før jeg fortsetter. Snart når jeg vestre toppunktet.

Mer næring må til og den inntas på min ferd mot østre toppunkt. Her er utsynet mot Kikuttoppen formidabelt.

Mot Kikuttmassivet

Beina settes på nye prøver i en lang nedoverbakke til Bjørnsjøen, men det går forbløffende bra. Jeg tenker at lav intensitet over lang tid begynner å lønne seg kraftig. På Bjørnholt er det "fullt hus" og åpen kafe. Jeg kjøper litt å drikke-varmt og kaldt-før løpeturen går videre langs Gamle Nordmarks vei til Kamphaug. Løypa dit passerer Bjørnsjøhelvete og det er luftig under kraftlinjene.

Jeg dukker inn i skogen igjen og løper frem mot kryssingen av Nordmarksveien i fin og åpen furuskog.

Stidele ved Nordmarksveien

Så bærer det videre i like fint terreng. Jeg har fortsatt noe å gå på tidsmessig-ca 10 min ift et skjema på 5km/t. Turen over Kobberhaugene reduserte marginen fra 20 til 10.

Blikk nordover mot Storhaug og Kikut

Dette er kjente og kjære trakter. Uttalige ganger har jeg løpt rundt terrenget på Kamphaugåsen.
Tuftene på Kamphaug er like fine å besøke hver gang. Vel fremme kan jeg konstatere 50 km så langt.

Stidele ved Kamphaug

Så er det bare sjarmørettappen som gjenstår-over åsen sør for Stuthaug, forbi Fagervann og ned til Skar.

Fra stien mot Fagervann

Fagervann er alltid flott, men kveld er det trengsel her og utrivelig. Heldigvis finnes det andre steder hvor trengselen er fraværende.

Fagervann

Nå går det bare nedover til endepunktet-Skar leir. Jeg har lovet meg selv å ikke miste hodet og trøkke på for mye slik at risikoen for uhell er økende. Tempoet beholdes også her og jeg kommer frem uten skade. Siste stidele passeres ca 1,5 km før Skar leir.

Stidele til Skar

Det er litt vemodig å ta fatt på den siste biten, men jeg ser også frem til å komme frem.
Jeg har løpt motsatt vei mange ganger og stien ned hit er svært teknisk, men fin. Jeg får et flott utsyn mot Maridalsalpene på veien ned.

Maridalsalpene i det fjerne

Kort tid etter står jeg ved grusvegen som tar de siste få hundre metrene ned til parkeringsplassen ved Skar leir og mitt endepunkt.

Skar leir-endepunktet for dagens løpetur

Så er det ikke mer. Etter å ha tilbakelagt 54 km på 10t 37 min er jeg fremme. Sliten, men glad over å ha gjennomført et veldisponert løp. Full av mange og gode inntrykk etter en lang dag i Nordmarka.