Etter 2 dager i Bad Durkeim helt sør i Rheinlad Pfalz..nesten i Frankrike..var det på tide å komme seg nordøstover igjen til Eisenach-som er nesten så midt i Tyskland det er mulig å komme. Bakgrunnen for at jeg ville akkurat hit er at her ligger Thuringer Wald-dette flotte skogområdet som strekker seg lnagt nedover i hjertet av Tyskland
Skogen er ca 170 km lang og ca 35 km bred. Gjennom hele dette flotte skogområdet som ligger på en langsgående åsrygg med fjellpartier går det en vandreveg(Rennsteig) som er en av de mest benyttede i hele Tyskland.
Rennsteig strekker seg fra Hörscheli nordvest til Blankenstein i sørvest. En svært vanlig måte å del opp hele vandringen på er i 6 deler:
Hvert år arrangeres det også et eget løp..Rennsteiglauf..som går over deler av strekningen. Start er i sentrum av Eisenach og målgang i Schmiedefeld etter knappe 73 km.
Min kontakt med skogen og Rennsteig fra tidligere var ifm Thuringen ultra i 2010 som hadde en løypa som hadde kontakt med Rennsteig på enkelte deler. Les mer om løpet, som var en stor opplevelse, her: Thuringen Ultra 2010
Denne gangen var jeg ute etter en smakebit av den nordvestlige delen av Rennsteig som ligger i umiddelbar nærhet av Eisenach. Med overnatting på Berghotel, rett i skogkanten og med skogsstier til Rennsteig var utgangspunktet det beste. Etter ca 6 km fra hotellet kom jeg inn på Rennsteig ved Hohe Sonne(som ligger rett syd for Eisenach og 14,3 km fra startpunktet til Rennsteig..Hörschel).
Jeg fulgte da Rennsteig fra Hohe Sonne til Ruhlaer Hauschen..en distanse på knappe 7km, og deretter med retur tilbake igjen samme veg.
Burschenschaftsdenkmal ved startpunktet
Etter en kjøretur på 300 km fra Bad Durkheim og litt "kaving" for å få tak i noen kart lokalt, var jeg mer enn klar for å komme meg ut i skogen. Dagen var svært varm så det var bare en fordel med en start på sen ettermiddag. I tillegg var skogen en god beskytter mot solen, men varmt ble det uansett. Jeg løp med noenlunde jevn stigning til vendepunktet og tilsvarende nedover tilbake igjen. Total distanse på 24 km på 3t 12 min med ca 550 høydemeter. Splitter: 1t 54m ut og 1t 18m tilbake igjen.
En kraftig negativ splitt som nok tildels skyldes en del fotopauser ut, samt orientering og høydemetre.
Stien innledningsvis er bare lekker.
Jeg kommer relativt fort inn i en fin rytme og det går jevnt og greit fremover i den svale skogen.
Underveis er også stidelene merket langt bedre enn i Pfalzer Wald.
Det benyttes også fargekoder på kartet, men her er merkingen underveis langt bedre enn i Pfalzer Wald. Etter litt bortover til Mosbacher Linder begynner det å gå jevnt oppover mot først, skikkelige høydepunkt-Groser Drachenstein-som skal være et skikkelig utsynspunkt i den ellers tette skogen.
En mindre sti tar av fra "hovedstien" og gjør en ekstra runde ut til Groser Drachenstein. Det er den beste "ekstrarunden" jeg har tatt på lenge. Makan til utsyn må jeg til Drachenfels i Pfalzer Wald for å finne.
Langt borte i horisonten kan jeg se Groser Inselberg som jeg løp rundt for 6 år siden ifm Thuringen Ultra.
Jeg løper videre mot Hohe Sonne og er snart inne på "hovedstien". Ikke lenger etter det får jeg et flott utsyn mellom trærne mot Burg Wartburg-som er beliggende like ved Eisenach.
Slottet er snart 1.000 år gammelt og blitt besøkt av bl.a Martin Luther som oversatte det nye testamentet til tysk her ila periode på 11 uker. Mitt opphold i Eisenach ble for kort til å omfatte også et besøk her, men det står definitivt på listen neste gang jeg kommer hit.
Ikke lenge etter er jeg fremme ved Hohe Sonne-som er et sted hvor Rennsteig krysser en veg med kjøreatkomst. Her er også parkering og mange setter bilen her og løper/sykler/vandrer på Rennsteig.
Mulighetene videre er mange-noe som stidelet bærer tydelig bud om..
Rennsteig, på partiet jeg løper på, er en relativt tydelig kjerreveg/smal grusveg til tider-svært tydelig og ikke til å ta feil av.
Alle stideler er godt merket og har i tillegg navn tydelig angitt som stemmer overrens med kartet. Det er bare å senke skuldrene :-)
Vann er det imidlertid sparsomt med all den tid Rennsteig er lagt til høydebrekket langs hele åsen som utgjør Thuringer Wald, men jeg fant iallefall to muligheter underveis-som atpåtil var tilrettelagte.
Det renner ikke mye akkurat nå, men jeg får greit fylt opp mine flasker og kroppen med etterlengtet væske. Det stiger egentlig jevnt på oppover...
Fra Hohe Sonne til Ruhlaer Hauschen skal jeg opp 200 meter over en avstand på knappe 7 km.
Det er ikke mye, men det merkes i beina etterhvert i varmen. Jeg koser meg likevel som en unge på vei innover i skogen. Snart er jeg fremme ved neste veikryssing ved Ascherbruck.
Etter veien stiger det godt på videre, men jeg kommer inn i en grei rytme og "spiser" lengdemeter og høydemeter. Snart er jeg fremme ved vendepunktet-Ruhlaer Hauschen.
Rennsteig har da lagt på seg ca 21 km og jeg har løpt knappe 7 av disse fra Hohe Sonne. Jeg skulle gjerne ha løpt videre, men etter knappe 2t ut må jeg vende snuten tilbake igjen til hotellet for å rekke kveldens middag. Ca 7 km lenger ut på Rennsteig kom jeg løpende ut på Rennsteig ifm Thuringen Ultra i 2010-jeg må løpe den "runden" på 100 km i skogen minst 1 gang til-kanskje allerede neste år?
Returen går langt fortere..jeg kjenner veien, nesten alle bildene er tatt og det går nedover.
Nesten litt overrasket hvor kjapt det går tilbake, men svært fornøyd med en super løpetur i Thuringer Wald.
Min rundtur i Rheinland Pfalz bragte meg ned til Bad Durkheim og denne, lille byen er nabo til Pfalzer Wald-som vistnok er det største, sammenhengende skogområdet i Tyskland.
Kunsten er som alltid å begrense seg og min tilnærming var en kort reise til startpunktet til løpeturen og en ikke altfor lang løpetur etter "runden" i Eifel-fjellene på torsdag-det ene kneet syns det blir litt for mange nedoverbakker og da må jeg bruke hodet og redusere mengden noe slik at jeg slipper lange skadeavbrudd(noe som er helt forferdelig).
Dagens "runde" gikk derfor til toppen Drachenfels som er en flott severdighet med startpunkt kun 10 km unna hotellet mitt. GPS-klokka la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme, men totalvarighet var på ca 2t og distansen ca 10 km. Antall høydemeter var på ca 500 opp og omtrent det samme nedover-Drachenfels ligger som en skikkelig topp over det meste på ca 570 moh(mitt startpkt var på ca 170 moh).
Innledningsvis løper jeg svakt oppover langs en vei fra der jeg parkerte-så langt unna som mulig for å få litt lengde på løpeturen.
Merkingen av stiene er en egen historie. Det er fargekoder knyttet opp mot hvor stiene ender og det blir(for meg som er en svært enkel sjel) svært krevende å forholde seg til. Supplert med særdeles lite omfang av merker så blir kartet og orienteringsferdighetene helt avgjørende for å komme trygt frem.
I tillegg er "stien" delvis sti, veg og rent terreng, men det hele er jo bare flott-en ekstra utfordring er alltid velkommen. Til toppen går det da også bare en vei..oppover
Oppover
Fjellet, Drachenfels(for det er fjell) er rester av et gammelt toppdekke av sandstein som ble dannet for flere hundre millioner år siden. Det er ikke så mye som er igjen, men nok til at det blir spennende og interessant. Fra mine utkikkspunkter på toppen var det ca 20 meter fjell som "stakk opp" av løsmassene, men det er sikkert mer under. Det er en del vegetasjon(skog) rundt toppen så utsynet er kun sikret på to steder-som til gjengjeld byr på sublimt utsyn mot vest og sør.
Toppdelen er knapt synbar fra stien nedenunder
Det er en voksen stigning oppover med få flater-det går mer eller mindre rett opp, men underlaget er stort sett veldig bra.
Stort sett løpes det under tett skog, men oppe på toppen kommer først det sublime utsynet mot vest.
Det er ikke ofte jeg blir målløs, men med en slik utsikt så er det bare å sette seg ned og nyte den i ro og fred(før bølingen jeg passerte på veg oppover ankommer). Toppene vi ser i det fjerne har sannsynligvis samme dannelsesårsak som Drachenfels.
Hele Pfalzer Wald-som befinner seg innenfor yttergrensene Rhinen i øst, Frankrike i sør og en linje noe nord for Kaiserslautern- er vernet som naturpark og veldig tilrettelagt med stier, parkeringsplasser m.m. Jeg løper videre i sørlig retning på toppunktet under tett vegetasjon.
Romerne hadde også en liten festning på toppen med etablering for ca 800 år siden, men der er vistnok bare tuftene såvidt igjen. Det er korte avstander på toppen og jeg er snart fremme ved det sydlige utsynspunktet. Det er nesten like flott utsyn her som på det vestlige.
Erosjonen har også skapt morsomme steinformasjoner.
Stein på vippen ved sydlige punktet
Det er stupbratt på begge utsynspunktene og fritt fall iallefall 20 m ned til bakken under. Her har erosjonen etablert 2 store huler som man i riktig gamle dager mente var oppholdsstedet til Dragen. Her kunne Dragen ha full oversikt over omgivelsene og trekke seg tilbake i ro og fred til hulen sin.
Dragen
Dragehulen
Heldigvis treffer jeg ingen drager i dag(kanskje han var fornøyd med å spise opp alle de andre?).
Jeg kommer meg derfor levende ned fra Drachenfels på gode stier som er utydelig merket.
Nedover
Det er svært fristende å "trøkke på" nedover, men jeg er gammel og klok(?), tar hensyn til kneet mitt og løper rolig nedover. Det går svært så bra og jeg kjenner minimalt til plagene i mitt venstre kne som var svært tilstede under nedoverløpingen fra Wolfgarten til Urftalsee i Eifel-fjellene for 3 dager siden.
En pause har nok gjort godt og nå blir det et opphold på 2 dager før jeg finner frem løpeskoene igjen tirsdag på Rennsteig med utgangspunkt fra Eisenach.
Løpeturen til Drachenfels i Pfalzer Wald ga absolutt mersmak. Det er imidlertid et krevende terreng høydemessig med mye opp- og nedstigninger. I tillegg er det tidvis krevende å orientere seg under tett skog med grunnlag i begrenset, merkede stier, men alt har sin sjarm.
Eifel-fjellene byr på store kontraster. Fra rene fjordlandskapet til skikkelig, tett, tysk skog. Fra veldig tilrettelagte stier til rene villnisset hvor stien knapt er synbar. Fra trygt underlag til livsfarlig underlag. Først og fremst byr imidlertid Eifel-fjellene på en skikkelig løpsopplevelse.
Området er forøvrig svært stort i omfang(strekker seg over store deler av Rheinland Pfalx og endatil inn i Luxemburg og Belgia...les mer her Eifel ) og kunsten er som alltid å begrense seg ved besøk i nye områder og heller bruke nok tid på det som blir gjennomløpt. Jeg forestilte meg at nasjonalpark-området ville være et godt valg og satte kursen til startstedet i sydenden av nasjonalparken-rett øst for byen Schleiden. Her det svært godt tilrettelagt med eget informasjonssenter og merkede løyper.
Les mer om nasjonalparken her: Nasjonalpark Eifel
Min, lille runde ble på drøyt 35 km og ca 900 høydemeter, på rett i overkant av 5t. Da hadde jeg heller ikke dårlig tid. I det alt vesentlige er det veldig løpbart og godt tilrettelagt.
Runden gikk med klokka fra parkeringsplassen rett syd for informasjonssenteret og bragte meg over Wolfseifen, ned Kellenberg, over dammen i vestenden av Urfttal-reservoaret, vestover til dammen Ruhrberger-Obersee, nord og opp til Paulushof og frem til og over Kermeter, ned til Abtei Mariawald, frem til Wolfgarten og ned til Urfttal-reservoaret igjen-lenger øst ift dammen, over Victor Nieels Brucke og endelig opp til og forbi informasjonssenteret i nasjonalparken og frem til parkeringsplassen igjen.
På min vei nordover fra Trier(som ligger 2t kjøring lenger syd) er det kraftig regn, men været blir atskillig bedre ved ankomsten til parken. Dagen ble egentlig kontrastfylt også hva angår vær med flott og solfylt til kraftig regn. Det er imidlertid sommer så temperaturen var relativt behagelig og litt regn hører med-selv om det var svært kraftig enkelte ganger.
Fra parkeringsplassen bærer det over Wolfseifen og Kellenberg på svært løpbart underlag.
På vei opp mot toppen er det også et vegkapell for den som måtte komme i akutt nød for å bekjenne sine synder.
Kapellet er også nylig restaturert etter å ha vært i tjeneste i over 100 år. Opprinnelig var det benyttet av soldater som befant seg i området som del av øvelsesaktiviter.
Lenger oppe dukker det også opp en kirke som kanskje ikke har vært tatt like godt vare på som kapellet.
Ikke lenge etter åpner landskapet seg enda mer og jeg får et første blikk over Eifel-landskapet.
På vei bratt nedover Krebsberg blir jeg minnet på om at det akkurat her er veldig lurt å holde seg på stien.
Lenger nede får jeg et flott ustyn over dammen Urfttalssperre som skiller Urfttalssee og Obersee
Obersee er den som ligger til venstre og derved også lavest-forstå det den som kan :-)
Dammen er en imponerende konstruksjon som ble oppført for over 100 år siden og gir grunnlag for kraftproduksjon endatil i dag Urfttalsperre
Anleggsvegene som ble etablert ifm byggingen av dammen benyttes i dag som turveger-også av meg under dagens løpetur.
Etter å ha krysset damkronen fortsetter jeg videre mot Ruhrberger og underveis får jeg karakteriske glimt av Eifel-landskapet med høye åser og dype daler som her er fylt med vann og utgjør Obersee.
Det er en herlig dag både til fots og til vanns. Båtturen fra Eihnruhr til Urftalsperre må også være en fin opplevelse.
Jeg er snart fremme ved Ruhrberg og dreier videre i nordlig retning mot Weidenauer Berg hvor stien tar av og opp mot Kermeter-som egentlig utgjør hele topppartiet jeg skal opp på og løpe rundt og over i dag.Vel fremme ved stidelet er det ingen tvil om hvor jeg skal.
..og deretter oppover..
..fornøyd løper som har en kjempefin dag i skogen
..utsikten lenger opp er det heller intet å si på..
Det flater etterhvert ut og regnet melder sin ankomst. Da er det greit å løpe under tett, tysk skog.
Eifel-nasjonalpart er ikke bare skog og stein. Det er også tilholdsstedet for en rekke sjeldne dyrearter som sjelden er å finne andre steder...bl.a. Lynksen
Vel fremme ved Kermeter parkeringsplass møter jeg "virkeligheten" i form av tilkomst for de som foretrekker bil og høy grad av tilrettelegging.
Jeg skal imidlertid ned til Abtei Mariawald som er et kloster og beliggende nord og øst for høydedrager Kermeter.
Etter å ha orientert meg litt for å finne en egnet sti som kan føre meg ned til klosteret er jeg snart på vei nedover. Helt øverst treffer jeg på et veldig hyggelig, eldre par som åpenbart er svært bekymret over om jeg er på rett vei og om alt er bra med meg. De blir begge beroliget etter en fin prat og når endatil mannen får lov å måle pulsen min så er alt bare såre vel :-)
Godt at det er andre som ennå har litt omtanke for andre mennesker enn bare seg selv.
Med meg bærer det bortover og stort sett nedover på det jeg må kalle svært løpbar vei/sti.
Snart dukker imildertid klosteret opp og rett ovenfor et praktfullt beliggende og svært godt velholdt
krigskirkegård.
..med klosteret like nedenfor...
Mer om klosteret er det å lese her: Abtei_Mariawald
Orinteringsferdighetene kommer til heder og verdighet nok en gang når veien videre til Wolfgarten skal finnes. Heldigvis går det bra og jeg er snart på vei mot østenden av Kermeter-høydedraget hvor Wwolfgarten befinner seg.
Etter litt "wildnis" som tyskerne kaller det...vanlig norsk sti..
..er jeg på vei inn og ut av ravinedaler under tildels tett skog og på noenlunde samme nivå kurve med unntak av siste del hvor det skjærer en del opp.
Nærmere Wolfgarten passeres en åpen eng hvor oksen bevokter sine utkårne og ser skeptisk på meg når jeg dukker opp på andre siden av gjerdet.
Wolfgarten utgjøres av en samlig boliger i et svært hyggelig utformet boligområde og igjen må det orienteres slik at jeg finner stien igjen på andre siden som skal ta meg ned fra Kermeter-høydedraget i sørlig retning og ned til Urfttalsee igjen.
Jeg rekker akkurat å komme meg gjennom boligområdet og inn i skogen før skybruddet er over meg igjen. Heldigvis er det noenlunde tett skog i den bratte skråningen nedover, men jeg blir likevel god og våt.
Vel nede treffer jeg på grusvegen som går inn til Urfttalsperre, men jeg skal ikke lenger enn til Victor Neels Brucke som skal ta meg gjennom informasjonssenteret til nasjonalparken.
Oppover fra broen er det styggbratt på en "asfaltert" og såpeglatt sti.
Vel opp er det strake vegen gjennom et stort anlegg med bygninger som bare delvis ser ut til å være i bruk. Vegen inn er imidlertid i mye bruk og jeg finner det tryggest å benytte gang- og sykkelvegen på siden.
Vel fremme ved bilen er jeg bare kjempefornøyd etter en flott dag i skogen i helt nye omgivelser. Til Eifel-fjellene kommer jeg gjerne tilbake igjen.
