Gjensyn med Gaupesteinsmarka

Gaupestein

2 år siden sist og gjensynet var fullt av glede. Velsignet med ro og fred på stien og lite slitte stier. Furuskog, myrer og noen kort bratte moter. Tørt underlag, lav kveldssol og en gammel dame som sliter med overgangen fra ferie til jobbmodus.

På vei mot Bjerkebekk

En planlagt tur på delvis nye stier..hva er nå det?? Er det bra eller kjempebra, eller ikke fullt så bra?
Kropp og hode får kjenne litt etter underveis og etter en kronglete start gjennom banen til en lokal golfklubb senker roen seg kraftig i en stille skog jeg har helt for meg selv..på en sti jeg aldri har løpt på før.
Det fæle hogsfeltet som ligger som et åpent sår i landskapet utgjør bare en kontrast til den ellers vakre naturen.

Vakre Bjerkebekk kommer snart til min unsetning og bringer igjen harmoni inn i tilværelsen.

Opprinnelig husmannsplass, men har i mange år vært speiderhytta til Ski speidergruppe. For et paradis å ha speiderhytte i. De må bare være glade hele året for det.
Etter en liten meditasjon på tunet legger den gamle damen i vei videre inn i de dype skoger på vei mot den store steien dypt der inne. Den er nesten litt mytisk den store flyttblokken som bærer navnet Gaupestein. Første gang jeg så den for 2 år siden ble jeg dypt imponert. Den kommer også veldig overraskende idet en må inn på relativt kort avstand før den kommer til syne.

Innover skal jeg..innover...

Langtjerne er bare en herlig idyll i et bunndrag på veien innover. Kvelden er herlig stille og jeg føler meg helt alene på jord.

Det er lettløpt og herlig terreng og jeg kommer inn i en fin rytme som ikke koster mye krefter til tross for at det er ralativt småkupert. Stidele etter stidele passeres, myr etter myr passeres og jeg nærmer meg den store steinen dypt der inne.

Snart fremme..

Det blir etterhvert som jeg husker det når jeg kommer inn på siste delen jeg var på for 2 år siden. Det går en del nedover og deretter opp. Spenningen stiger dess nærmere jeg kommer. Det føles nesten som den aldri skal dukke opp, men plutselig er den der..

Damen og steien..begge med bar overkropp

Steinen er som jeg husker den, men jeg må ta en liten meditasjonsrunde rundt den før jeg løper videre på runden tilbake igjen til utgangspunktet. Gauspestein er også kommunegrense for 3 kommuner og 2 fylker så det er en betydningsfull stein på mange måter.
Glad og lettet etter å ha hilst på steinen løper jeg videre på runden min. Først litt tilbake før jeg løper over Høgesset. Nå er jeg dypt inne i Gaupesteinsmarka naturreservat og her er det også Gauper-så mange at det er tillatt med jakt på dem.

Oppoverbakker, nedoverbakker, krinker, kroker, myr og hva det enn er..jeg flyter fremover og befinner meg kort sagt i flytsonen. Herlig, lenge siden jeg har kjent på et slikt sammenfall av overskudd og teknikk og løpsforhold. Tid og km blir helt uviktig..viktig er å løpe, være tilstede i øyeblikket. Bonusen blir en umerket sti som tar meg altfor kjapt frem den siste km til veien overfor golfklubben.

Siste stidele

Snart står jeg forundret ved siden av bilen etter knappe 2t og 12 km..hvor i all verden ble tiden av?

Løpetur med skikkelig fot!

Pinåsen

Skikkelig løpetur med fot! En knakende fin runde i Sørmarka på 15 km på 2t i terreng!
Løype slik jeg liker det med skikkelig terreng, furuskog og attpåtil noen ukjente stier+++varmt vær slik at det er mulig å løpe i bar overkropp. En kropp som fungerer og bein som trives. Bein ja, eller rettere sagt føtter er et krevende kapittel tidvis. Jeg  blir aldri ferdig med å finne sko som passer MEG! Det siste året, siden Innov sluttet å lage mine tidligere favorittsko har jeg vært innom 255, 290 og 280..i tillegg til et par med Puma og New Balance. Med unntak av 280 som gir noenlunde støtte, men har dårlig gripeevne er alle de andre tilnærmet uegnet for meg og blir lite brukt. I dag ankom imidlertid Innov Mudclaw 300 fra det store utland(mye billigere å handle der enn i dyre, spesialbutikker i Norge) og jeg var intuitivt skeptisk ved innveiingen(257 g) og liten støtte i ankel. Dropet var imidlertid greit og skoen så solid ut. Skoene satt som en hanske på og jeg fikk den løpsfølelsen! Under over alle under så gir den i tillegg god støtte.

En fantastiskt debuttur

Jeg har sjelden hatt en så god sko på beina. I mitt tidligere liv som asfaltløper så minnes jeg med glede Ronin, men jeg har aldri hatt noe så¨godt på beina i terrenget. Holder dette videre så kjøper jeg flere par fluksens.

Fornøyd løper

Drømmeskog...Sørmarka..

Sørmarka light

Mot Pinnåsen

Lykkelig er den som har løpbart terreng like i nærheten av bostedet. Slikt lar seg forøvrig også ordne.
Med en noe truende værmelding(snø?) la jeg ut på en favorittrunde i nærområdet på 15 km.
Løypa gikk gjennom Grønliåsen, Sofiemyr, Rundetjern, Greverud, Pinnåsen, Taraldrudåsen og hjem igjen til min egen dørstokk.
En særdeles seiglivet influensa som har ligget og ulmet siden slutten av januar, men aldri slått ut i full blomst har gitt meg redusert kapasitet, men løpe har jeg likevel fått gjort 2-3 ganger i uken med håndbrekket på.
Initielt, i dag, gikk jeg rett på via Doggebu, men først et lite parti på rødstien mot Snipetjern.

Etter litt vått underlag på rødstien fikk jeg nok og søkte høyere lende i åspartiet forbi Doggebu. På vei opp har noen omsorgsfulle mennesker satt ut salt til hjortedyrene.

Doggebu, som er en speiderhytte, ligger lenge fremme. Et fredfullt sted like i nærheten av Fløisbonn og en imøtekommende grunneier som har gitt speiderne anledning til å føre opp tilholdsstedet sitt.

Jeg løper videre og får nå noen km på grussti frem til Greverud før ferden igjen går ut i terrenget.

Ved Greverud

Her skal jeg, takk og lov, ut i skikkelig terreng igjen mot Pinnåsen. Det er vannligvis lite trengsel her og et takknemlig sted å løpe for den som vil ha fred og ro. I brattbakken ned mot E6 har noen lokale, foretaksomme sjeler anbragt en lekepark.

Det er en stund siden jeg har vært her, men brattmotene opp til Pinnåsen er like seige som før.
Godt å legge inn krabbegiret og kjenne at vintertreningen har gitt litt resultater.

Merkingen er det intet å si på og med meg går det bra oppover. Ikke lenge etter passeres toppunktet som for anledningen er fullstendig okupert av en en samling mennesker på søndagstur. Vel forbi toppunktet senker stillheten seg igjen med unntak av litt sus fra E6. Løpbarheten er super som alltid i Sørmarka og jeg trives svært godt. Etter kryssing av E6 tar jeg snart fatt på stigningene over Taraldrudåsen. I mellomtiden har det begynt å snø?, men det er fortsatt godt å være ute.

205-klokka forteller meg at den vil ha mer energi, men det kan jeg ikke gi den før jeg er hjemme. Forhåpentligvis kommer jeg vel hjem uten at den slukner(noe jeg gjør).
Kroppen fungerer fortsatt helt fint og jeg nyter turen over åsen.

Snart er jeg over åsen og det er kun litt grus og asfalt før jeg er ved dørstokken min. Etterhvert har snøværet tiltatt kraftig og det er helt greit å komme seg innendørs.

Sørmarka på langs

Gaupestein

Hvem trenger reise langt for å løpe i terreng når det ligger rett untenfor dørstokken?
Etter flyttingen til Bjørndal for knappe 2 år siden befinner jeg meg helt i nordenden av Sørmarka.
Frem til nå har jeg utforsket området ned mot Siggerud, Stallerud og Greverud, men det er "langt igjen" til det sørlige ytterpunktet i Sørmarka-hvor nå det måtte være :-)
Min definisjon av det sørlige ytterpunktet idag var Vestby bru ved Enebakk. På løpeturen dit ville jeg passere Grønliåsen, Slettåsen, Verpåasen(..mange åser..i Sørmarka), Mørkåsen, Stunneåsen, Høgesset(morsomt navn), Teigåsen, Gaupesteinsåsen(Hurra), over Mjærskaukollen og ned til Vestby bru. En løpetur på drøyt 35 km, ca 900 høydemeter tilbakelagt på knappe 6t.

Fornøyd løper med Gaupestein i sikte

Løpbarheten var noe av det bedre jeg har opplevd og selv om det er mindre høydeforskjeller i Sørmarka enn hos storebror-Nordmarka-blir det jamen meg høydemeter av det.
Jeg har slitt litt med å bli kvitt en infeksjon i flere måneder og var litt usikker på hvordan kroppen ville respondere på det som ville bli den lengste løpeturen i år så langt. Det gikk relativt greit, men det var lite krefter igjen på slutten. Det er sannsynligvis en kombinasjon av litt lite mengdetrening foreløpig og kanskje litt rester av infeksjonen. Likevel, en fantastisk dag i nytt terreng. Bedre enn det får det ikke blitt.

Start ved Bjørnerud med info om Oldtidsveien over Grønliåsen

Dette var i tidligere tider "hovedveien" til Oslo sørfra. I dag er det kun deler av veien igjen med partiet over Grønliåsen som en av disse. Kirkegårder var det kanskje lite av tidligere all den tid man begravde de døde lans vegfaret. Det er rester av flere gravrøyser langs Oldtidsvegen over Grønliåsen.

Rester av gravrøys

Det er tidvis flott utsyn mot Oslo, Nesodden og Prinsdalen fra stien over åsen.

Nesodden og Oslo i det fjerne

Parti fra stien over Grønliåsen

Grønliåsen er min nærmeste nabo(kun et par min løpetur unna) og jeg har etterhvert blitt svært godt kjent med denne flotte naboen etter å ha løpt på kryss og tvers i nesten 2 år. Fra Bjørnerud er det knappe 4 km over åsryggen.
Ved Hellerasten går ferden vidre litt øst på grusveg frem til Myrertjernet hvor jeg løper opp mot Slettåsen. På veien dit passerer jeg Elgsrud. Det er et idyllisk sted som jeg aldri har sett noen har benyttet med unntak av arkeologene som snudde opp ned på hele området i fjor-ifm utgravinger knyttet til Follobanen. Les mer om våre forfedre her: Oslo's eldste borgere

Elgsrud

Etter Elgsrud går det bratt opp til Slettåsen. På vei opp er det fine utsyn mot nord.

Kneik oppover

Fint utsyn mot nord

Det bærer frem i fin og åpen skog og snart er jeg fremme ved varden ved toppen av Slettåsen.
Høyden her er ca 220 moh. Her der det berg i dagen og det er grunnfjell av gneis med alder på 1500 millioner år-betydelig eldre enn det som finnes i Oslo-området(250 millioner år).

Varden ved toppunktet på Slettåsen

I dette området har jeg vært mye og det er enda litt til før jeg er i "ukjent" terreng. Det bærer bratt ned til Gjeddetjern og videre frem til Siggerud-veien som krysses med andakt. Her kjøres det hurtig! Jeg har livet kjært og ser meg godt om før veien krysses.

Farlig veikrysning!

I god behold på motsatt side konstaterer jeg at stidelet viser veien videre til Skeidarkollen som ligger en bit lenger fremme.

På vei mot Skeidarkollen

Skeidarkollen, som jeg aldri får et glimt av, til tross for at kartet lover at merkingen skal føre meg dit. En skøyer har imidlertid lagt stien over Stunneåsen-forøvrig et idyllisk sted-og Skeidarkollen føres jeg elegant forbi uten å komme innom det.
Vel, det er ennå en stund til og først skal jeg over Verpeåsen-som er første del av terra incognita.

Opp mot Verpåsen

Her er vi inne på Oldtidsveien igjen-den samme som går over Grønliåsen. Etter toppunktet bærer det litt ned og heretter er det virkelig på tide med nøye kartsjekk løpende. Blå- og rødstier dukker opp både her og der og det er avgjørende for å finne veien trygt frem at kartet sjekkes løpende.

Stidele øst for Bukkestjernet

Vest for Bukkekstjernet var det tidligere planer om å anlegge golfbane. Det var endatil planer om motorvei gjennom Sørmarka her. Begge planene møtte solid, lokal motstand og ble heldigvis ikke realisert. Stidelet ved Lauvåsen viser meg veie trygt videre.

Stidele ved Lauvåsen

Det bærer videre sørover og jeg er nå på høyde med Vevelstad lenger vest. Underlaget og løpbarheten er fortreffelig.

Oi, oi, oi

Lenger fremme, ved Allmenningen, er jeg plutselig ved en kjørevei og kart/terreng sjekkes ekstra nøye før jeg finner løypa igjen lenger oppe i bakken. Det bærer fremover på god sti til Midtre Eikjol hvor vegen til Karlsrud krysses.

Idyll ved Midtre Eikjol

Landskapet åpner seg like etter og jeg får et flott utsyn mot flotte Karlsrud gård.

Flott utsyn mot Karlsrud gård

Lenger fremme gjør blåstien et uventet avvik fra kartet og tar meg over Stunneåsen. Ved denne åsen har man funnet spor av de første beboerne i Ski kommune som slo seg ned i det som dengang var havkanten på ca 165 moh for ca 11.000 år siden. Det er flott på toppunktet.

Stunneåsen, 208 moh

Etter Stunneåsen er det så som så med merkingen frem til jeg krysser Rv 154, men et godt kart og ferdigheter i orientering får meg trygt frem forbi Stunner og over åsen og frem til riksveien.

Vakker ås før nedstigning til Jørgenrud

Jeg ankommer den omtalte riksveien og her gjelder det å holde tunga beint i munnen. Først skal Siggerud-veien følges litt mot sør, deretter Rv 154 litt mot øst før jeg tar av på en liten, grusveg mot Skremma. Det bærer oppover og jeg benytter anledningen til å innta næring mens jeg konstaterer at blåmerkingen fordufter som dugg for solen. Kartet må frem igjen og gitt korrekt retning legger jeg avstanden til grunn og konkluderer med at vegen må følges litt til. Ganske riktig, litt lenger fremme dukker det etterlengtede stidelet mot Gaupestein opp.

Etter stidelet bærer det inn- og oppover i det som skal bli løpeturens høydepunkt-Gaupesteinsmarka. Området som ble naturreservat i 2011 ved at 12 grunneiere ble enige om å verne over 6500 mål. Det er også det største, sammenhengende området i Sørmarka med uberørt natur(55 km2). Vi finner også Sørmarkas høyeste punkt her-Mjærskaukollen på 300 moh.

Innover i Gaupesteinsmarka

På grensen til naturreservatet

..fortsettelse følger..