En uke i juni

Kobberhaugene, vestre topp

I løpet av en uke er målsettingen min å løpe 3-4 økter, hvorav et bakkedrag, en rolig langtur og 1-2 restitusjonsøkter. I tillegg har jeg begynt å gå de dagene jeg ikke løper og det er en morsom avveksling. En annen artig ting, bare et innfall jeg fikk, er å avslutte 1-2 løpeøkter med 1 km med barfotløping. Det er sannsynligvis 35 år siden jeg løp barbent.

Flott underlag til å løpe barbent

Det jeg registrerer er selvfølgelig at "droppet" blir borte og løpesettet blir mer naturlig. Dessuten er det forfriskende å kjenne kjølig gress på føttene. Meningen med dette må være avvekslingen for føttene og så er det morsomt. Etter en økt på gresset føles det som å ha en "klump" på foten når jeg tar på meg løpeskoen igjen.
Uken ble innledet med en rolig økt rundt hele Grønliåsen-denne fantastiske terrengformasjonen-som er like utenfor ytterdøren min. Den er som skapt til korte løpeturer i en travel hverdag. Den kan løpes rundt, på tvers, på langs og på kryss og tvers-året rundt.

Informasjonsskilt om Oldtidsvegen

Over åsryggen følger blåstien faret til den gamle Oldtidsvegen og det er flere gravrøyser langs stien.
I tillegg til dette er det utallige umerkede stier som kan løpes i alle mulige retninger.
En morsom variant er å o-løpe til utsatte poster som står ute i bestemte tidsintervall. Det er sjelden løpingen blir så morsom som da. Noen ganger er det også ekstra krevende å finne posten og det gjør økta enda bedre å komme gjennom en serie på 10 poster som ligger spredt ut over hele åsen.

En av O-postene til Hauketo IF

Vel, etter en rolig runde rundt åsen løper jeg over åsryggen tirsdag og torsdag med en gåtur på onsdag. Status på torsdag er da 3 løpeøkter så langt.
Etter en restitusjonsøkt på fredag som gåtur er det bakkedrag på lørdag. Av en eller annen uforklarlig årsak har jeg lagt min elsk på bakkedraget fra Mobekken p-plass, opp til utsiktspunktet på Mellomkollen og tilbake igjen. Her får jeg ca 380 høydemetre på 4 km på tidvis krevende underlag og det er jo god muskulærtrening. Jeg har adoptert denne bakken en periode fremover for å bygge mer muskler.

Start fra bommen ved Mobekken p-plass

Den bommen er start og mål på mitt bakkedrag. For meg er returen ned nesten like viktig. Det er en utfordring å løpe hurtig nedover etter å ha klatret helt opp. Været på lørdag var like fint som det har vært en stund nå og etter å ha gjort unna "gruspartiet" innledningsvis var det endelig ut i terrenget.

Opp vil jeg, opp!

Bakker er egentlig noe jeg aldri har fått helt tak på så da må jeg bruke tid på å bli bedre. Eller som Pippi Langstrømpe sier..Det har jeg aldri prøvd før så det kan jeg helt sikker.
Jeg stiler meg tvilende til om det er mulig å ta seg opp en sånn bakke uten å komme over terskel på et eller annet tidspunkt, men jeg kan jo ta feil.
Øvelse gjør iallefall mester og jeg gleder meg over at tiden jeg bruker opp og ned stadig reduseres.
Utsikten fra toppen er grunn nok i seg selv til å ta turen opp hit.

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalen og Oslo

Etter å ha klatret opp er det bare å ta telling før returen ned gjennomføres. Jeg elsker å trøkke på nedover. Det er konsentrasjonskrevende og ekstra utfordrende med stinne bein etter løpeturen opp.
Her er det viktig å fokusere på teknikk hele tiden. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan medføre fall og i en sånn fart på steinete underlag kan det bli en stygg sak. Jeg kommer ned uten uhell også denne gangen. Varmen gjorde løpeøkta ekstra krevende og det er godt å roe seg ned ved bilen før jeg kjører hjemover. 3 gangen jeg gjennomfører økta og litt fremgang tidsmessig hele tiden på oppturen, mens det er relativt likt nedover.

Kikutmassivet fra Kobberhaugene

Søndag er dagen for rolig langtur og av praktiske årsaken har bakkedraget havnet på lørdag. Det må jeg slutte med. Beina var stinne etter lørdagens klatring og kombinert med varmen ble det en litt krevende økt i dag, men du verden så fin ellers.
På vei innover i Maridalen på morgenkvisten hadde jeg avgjort at Skar var utgangspunktet i dag. Politimannen som stoppet meg ved Låkeberget ville det annerledes. Tro det eller ei, men vegen var stengt for publikum ifm et sykkelritt. Politimannen var hyggelig og mente at Låkeberget kunne være et like fint utgangspunkt for en løpetur. Det hadde han jo rett i og jeg hadde egentlig ikke noe valg.
Endringen var positiv fordi jeg måtte improvisere og det er som regel alltid det beste utgangspunktet for gode løpeturer. Min runde ble da Låkeberget-forbi Ullevålsæter-Blanktvannsbråten-over Kobberhaugene-forbi Bjørnholt, langs Rottungen, vestsiden av Øyungen, opp til Fagervann og ned på umerkede stier til Hammeren og deretter Låkeberget. En knakende fin løpetur på 25 km unnagjort på 4t.

Kobberhaugtjernet

Damkrona i sørenden av Bjørnsjøen

Rottungen

Øyungen

Fagervann

En god uke, til tross for litt stinne bein og det at jeg er litt kjørt etter dagens økt-varmen i dag kan også ha litt å si her.
Totalt: 57 km, 8t og 1.300 høydemetre.
Neste uke blir det mer-ca 70-80 km.

Fagervann Opp

Hønefoten er et glimrende sted å starte løpeturen til Fagervenn, men langt fra det eneste stedet. Det som gjør Hønefoten spesielt godt egnet er alternativene hva angår stivalget. Lengst nord går rødstien opp og har en mer jevnere fordelt stigning, men er noe våtere. Blåstien er hakket lenger sør, men tar mesteparten av stigningen de første 2/3 av lengden. Et hakk lenger ut går min favoritt-en umerket sti som møter blåstien rett der den flater ut og har en mer jevnere stigning og mykere underlag. Hvor den ligger? Det er bare å lete.
Ikveld gikk løpeturen opp på blåstien. Etter passering informasjonsskiltet er det rett til værs.
Belønningen er etterhvert en fin utsikt utover Maridalen.

Jeg fortsetter kjapt videre og det blir mer åpent før jeg skyter inn i bjørkeskogen og står ved stidelet der den umerkede stien kommer opp(det er bare å følge med så finner du den). Jeg skal ikke ned dit i dag, men videre inn til Fagervann. Jeg stryker over myra og ned til sørenden av vannet. Det regner og er stille i skogen.
Øyeblikket nytes-det er et flott vann og et sted.
Min løpetur går videre i sørlig retning på en lite brukt rødsti som går nedover mot Hammeren.
Det stiger på og deretter er det over et større myrparti. Snart bærer det jevnt nedover på en godt, løpbar rødsti som åpenbart er svært lite brukt. I vinter tror jeg ikke den ble preparert.
Jeg er ganske alene i skogen. Det er en stille og fin kveldsstund. Skoene fungerer utmerket. Føret er våtere idag og jeg kjenner at gripeevnen er utmerket. Dempingen er bedre enn på 212. Skoene er også rimelig tette. Så langt er jeg godt fornøyd.
Jeg ankommer Horndalskulpen-et idyllisk lite tjern dypt inne i skogen.

Stien blir svært godt etter kulpen og etter en stund kommer jeg inn på blåstien fra Kamphaug. Kroppen føles lett og fin og jeg trøkker godt på nedover mot Hammeren. Jeg tar av fra blåstien etter nedstigningen i all hovedsak er over og fortsetter inn i krattet på en gammel rødsti. Så er det opp i et skar, ned i skogen igjen og ned en stupbratt bakke. Deretter høyre og så venstre-så er Hønefoten der og løpeturen er dessverre over. Du verden.

Gjensyn med Fagervann

Jeg har sett mange vann i Nordmarka og mange er flotte, men et fåtall er fagre. Fagervann er blant de sistnevnte. Det rare er at vannet ligger høyt hevet over oss andre. Vann ligger vanligvis i senkninger i terrenget, men ikke så med Fagervann. Beliggende på drøyt 400 moh er det drøye 200 høydemetre fra Maridalen før det blå vannspeilet hilser blidt velkommen. Min favorittankomst er via blåstien fra Hønefoten-dvs jeg følger en umerket sti fra Hønefoten og opp til det flater ut ved Båhushøgda. Her får jeg være i fred stort sett.

 Innslaget av furu er stort og det gir åpen og fin skogsnatur-noe jeg setter stor pris på. Kroppen kjennes lettere i dag og det er litt saft i beina på vei oppover motene. Løping i stigninger gir mye styrke og jeg løper mye i moter i terrenget. Jeg erfarer at det må balanseres med rolig løping i terreng med færre høydemeter relativt sett. Det gir meg mulighet til å absorbere stigningstreningen.
Jeg må legge inn noen gåpauser her og der for å redusere omfanget av melkesyredannelse, men det går egentlig kjapt oppover. Ved Båhushøgda kommer jeg inn på blåstien fra Hønefoten og fortsetter over myrpartiet og ned til sørenden av Fagervann. Her er det to muligheter. Blåstien går langsøstbredden, mens en umerket sti går langs vestbredden. I dag velger jeg førstnevnte og får en fin tur langs vannet. Det er en stund siden jeg har vært der og det er godt å være tilbake igjen. Linjer, linjer og linjer-løpelinjer. Min tilnærming til å komme i modus er å løpe mest mulig økonomisk. En viktig del av dette er å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minst mulig bruk av energi. En bieffekt er at det krever mye konsentrasjon og får tankene over på kun dette-litt som skyting, uten sammenligning forøvrig. Jeg gleder meg over at overskuddet er på vei tilbake igjen og kjenner bekymret etter om det knirker på det kritiske stedene på kroppen. Vel fremme ved nordenden ved stidelet møter jeg Jotunheimstien og kan titte utover et kveldsstille vann som er mer enn fagert.

En stille stund ved vannbredden og noen slurker med vann og så er jeg på vei tilbake til Hønefoten på rødstien. Den brukes av ytterst få mennesker og er en favoritt hos meg. Du må vite om stien for å finne den. Mot stidelet er det sølete, vått og frodig-herlig! Det blir våtere etter stidelet og etter høydebrekket går det nedover-etterhvert brattere og brattere. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og skyter fart nedover. Det går i hurtigtogsfart over våte røtter, glatte steiner, våt myr og sleip bakke. Før jeg aner det står jeg ved utsiktspunktet og kan se mot Maridalen i sin fulle bredde-en utsikt verd å minnes lenge.

Utsyn på en mer solfylt dag

Jeg skal videre ned og det blir enda brattere. Jeg trøkker skikkelig på og kan glede meg over at teknikken er på god vei tilbake. Skoene jeg bruker er egentlig mengdesko og jeg holder litt tilbake idet festet er litt dårlig, men det får likevel så det griner etter. Før jeg vet ordet av det står jeg bilen på Hønefoten vel fornøyd etter en skikkelig runde i terrenget.

Våt, våtere, våtest?

Vinteren har tatt en pause. November er tilbake igjen. Grå, mørk med korte dager. Dagslyset kom aldri helt i dag. Jeg satt og ventet på at det skulle komme, men plutselig gikk det opp for meg at bedre enn dette blir det ikke. Trøsten er at 1/4 av "vinteren" er omme. Det er bare 3/4 igjen før våren forhåpentligvis er tilbake igjen.
Jeg jobber alt for mye og det er lovlig langt mellom treningsøktene noen uker. Prisen som må betales er redusert løpeform. Heldigvis er grunnformen såvidt god at det tar relativt kort tid å "komme" tilbake. Av en eller annen grunn konluderte jeg med i morges at det måtte jobbes litt også i dag. Løpe-som allerede var på planen-kunne jeg gjøre litt senere. Dessuten var det lovet bedre vær ut på dagen ("latter"). Vel, følelsen av å befinne seg i en bunker forsvant aldri og jeg fikk etterhvert gjort det jeg skulle på jobben. Det var på tide å komme seg ut i skogen igjen. Endelig! Været var ikke blitt bedre, men betydelig verre. Akkurat nå sitter jeg med følelsen av å ha løpt sammenhengende i vått terreng i ukes, for ikke å si månedsvis, men slik er det bare.
Bilen ble parkert ved Hønefoten. Av en eller annen grunn er det mindre mennesker som tar ut i terrenget her enn på Skar og jeg vil ha mest mulig fred. I dag var det dessuten grisevær så muligheten var gode til å få seg en løpetur uten å dumpe borti andre. Slik ble det ikke. Jeg påtraff andre jevnt og trutt stort sett hele veien. Favorittstien-eller rettere, favorittbekken-tok meg oppover mot Fagervann.
Den byr på jevn og fin stigning hele veien. I mørke kan jeg egentlig følge bekkefaret og lyden av rennende vann-det er ikke mulig å ta feil med en smule stedssans.

Våt innledning

Innledningen var våt og det ble egentlig bare verre. Formen var redusert og det ble tungt å ta seg oppover bakken mot høydebrekket. Likevel, det var godt å være ute i skogen igjen. Skikkelig utstyr gjør verden litt lettere. Rett før kryssingen av myra før siste stigningen treffer jeg på noen som har forvillet seg ned på stien på vei nedover.

Våt myr

Jeg er oppe rett etter og tar meg frem over nok en myr og deretter ned til Fagervann. Det er is på vannet, men tykkelsen er relativt sparsom. Løpeturen langs østbredden forløper greit og jeg er snart fremme ved nordenden.

Fagervann

Skydekket ligger lavt og det regner tett. 2-4 grader kaldere og det hadde vært hvit, fast masse som ville ha lagt seg på bakken. Jeg nyter likevel utsikten over et vann som har vært mer innbydene tidligere. Det er rart å tenke på at for 3 mnd siden kom undertegnede, Ninette, Martin og Jin forbi her etter en lang løpetur fra Mylla. Jin hadde fortsatt krefter igjen til å ta seg en svømmetur. I dag hadde det blitt en krevende svømmeøkt.

Fagervann en varm lørdag i august

Det er mange gode minner fra løpeturer til dette vannet som ligger som en perle en halvtimes løpetur fra Maridalen. Best er det å starte fra Hønefoten, men det er fint også fra Skar. Jeg løper videre mot Kamphaug. Ikke lenge etter er det snøflekker både her og der. Løpeturen går gjennom det som best kan karakteriseres som en sump tidvis, men det er fint å være ute i skogen også i dag.

Mot Kamphaug

Jeg tar det veldig forsiktig over bekkekrysningene der det er lagt ut stokker. Treverket er glatt som såpe.

Tidvis er det bedre å løpe på siden av stokkene. Utstyrsmessig er det kun ull som duger på en dag som denne. Gore-Tex jakken er suveren og lua fra Lowe er uovertruffen. Beina blir våte, men med ull på er det til å leve med. Poenget er at en blir våt uansett. Det viktige er at vannet kommer ut igjen og at en klarer å holde en grei temperatur. Ull gir muligheten til det. Det går snart bratt ned og jeg løper i stien(bekken) ned til stidelet ved Kamphaug. Heretter blir jeg alene i skogen. Det er godt.
Jeg nyter partiet fra Kamphaug og nedover. Det er vått, sleipt og nydelig.
Skogsmaskinen har vært på ferde rett før kryssingen av veien til Øyungli. Landskapet er ikke til å kjenne igjen, men det er prisen som åpenbart må betales for "kultivering".
Snart er jeg fremme ved siste bekken før stien brekker kraftig nedover. Vading må til for å komme over. Jeg minnes tidligere når det knapt har vært vannføring her. Jeg unner meg en siste vannslurk før det bærer nedover for alvor.

Beina er litt stive og underlaget er sleipt, men det går likevel godt nede på 5-tallet nedover uten at jeg trøkker veldig mye på. Det er godt å ha så mange utfordringer fra underlaget at det krever mye konsentrasjon. Det får meg raskt inn i flytsonen og og dette partiet blir det beste på hele løpeturen.
Jeg slår inn på en umerket sti nederst, løper på følelsen og er snart nede ved bilen igjen ved Gamle Maridals vei. En flott, våt løpetur er over.

Høstmeditasjon

På vei opp mot Fagervann på nydelig sti

Høsten er her..Det er ingen tvil. Bladene begynner å falle av trærne, luften blir stadig skarpere og gjessene har flydd ut Oslofjorden i plogformasjon opp til flere ganger. Det er vemodig, men også godt på en måte. Nå gleder jeg meg mer og mer til årets NUC. Interessen er stor, vi har forberedt oss godt og løypa har blitt langt bedre enn fjorårets. Det blir en kraftprøve som langt fra alle deltakerne vil komme seg gjennom. Nok om det.
Mitt overskudd er definitivt tilbake etter flere måneder med tung motbakke. Nå kan jeg legge på mer mengde sakte, men sikkert. Kveldens tur gikk opp til Fagervann fra Hønefoten på min favorittsti gjennom furuskogen. Den er umerket og ikke lett å finne-heldigvis. Det er ro og fred her for et slitent hode. Motbakkene er gode oppover og kveldsola skjærer gjennom skogen. Det er godt å være til slike kvelder. Det er ikke behov for mer enn dette i livet. Et par løpesko, en fin sti og en flott kveld.

Snart er jeg inne på blåstien på toppen, flyr over myra og ned til bredden ved Fagervann. Herre min skaper. Det er helt stille i skogen, sola skinner og det er nesten vindstille.

Fagervann

Slike kvelder bytter jeg ikke med noe-ikke noe. Løpeturen går videre rundt Fagervann til stidele ved nordenden. En slurk vann, litt stille ettertanke ved bredden og så løper jeg videre mot Kamphaug. Skogen omslutter meg mer og mer og stillheten blir mer påtagelig. Jeg glemmer tid og sted og flyter nesten av gårde.

Stien mot Kamphaug

Etter mye stigning brekker det etterhvert nedover. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og trøkker på. Herlig å flyte over glatte steiner, røtter, søle og grass. Flyten er bedre enn på lenge.
Snart er jeg rett ovenfor Rundmyra og kan nyte utsynet ned mot Oslofjorden.

Utsyn mot Oslofjorden

Kamphaug er snart et faktum. Jeg sitter stille et øyeblikk ved stidelet og nyter et par minutter ro på grassbakken før løpeturen fortsetter ned mot Hønefoten. Det er litt opp og ned innledningsvis. Rotvelta ligger der som alltid ovenfor grusvegen som krysser blåstien.

Jeg trøkker på ned mot grusvegen, spotter en skogsmaskin som er i ferd med å rydde skog, nyter en siste slurk med vann før det brekker nedover og nedover. Her er det bare å nyte. Flyte nedover fort. Lene seg fren og trøkke på. En kjapp titt på klokka forteller meg at det går fort. Jeg er nede på 4 tallet over stein, røtter og bratt sti. Fabelaktig! Snart følger jeg bare rødstien mot Hønefoten. Den delere seg ved en stor maurtue og forsvinner inn i skogdypet. For den utålmodige som skal ha alt merket og servert er det frustrerende. For meg er det bare lekkert. Stien snevrer inn og går gjennom et skar, over et skogsparti og stupbratt ned til Hønefoten. Like etter er jeg fremme ved bilen.
En av årets beste løpeturer er over.

Kamphaug rundt med Jin

Utsyn fra Kamphaug mot Oslofjorden langt der nede..

Da var det ut i terrenget med løpesko på beina igjen. Jeg har vært flink og syklet mye for å spare høyrefoten og gi fettputa en sjanse til å hele seg. Det viste seg å være klokt. I kveld var foten fin igjen-mye bedre enn for 1,5 uke siden. Likevel, det blir moderat og gradvis økning ift omfang fremover. Jeg er ikke interessert i flere skadeavbrekk. Dette kostet meg 1 mnd og da har jeg vært heldig. Jeg hadde gleden av å ha selskap i kveld. Jin og jeg løp Kamphaug rundt sammen. Parkering på Hønefoten, opp til Fagervann, over Kamphaugåsen og frem til tuftene på Kamphaug. Deretter ned til Hønefoten og bilen igjen.
Turen opp til Fagervann gikk på umerket sti. Den stien har jeg siklet på lenge og for 2 uker siden tok jeg den på nedtur. I kveld løp vi opp. Flott furuskog og jevnt stigende hele tiden-nydelig sti:-)
Et stykke opp i bakken traff vi på 3 syklister på vei ned. Herlig å sykle ned på den kremstien. Det må jeg gjøre en gang senere.
Snart er vi på blåstien igjen, deretter over myrflatene og ned til Fagervann. Det er bløtt ute, men v står snart ved nordenden av Fagervann. Her er det stille og fredfullt.

Fagervann

Løpeturen fortsetter videre over Kamphaugåsen. Jin er sliten etter å ha deltatt på Swiss Iron Trail for noen dager siden. Jin forteller om et dårlig organisert og lite gjennomtenkt løp, men med en erfaring rikere. Det er flott ute i kveld. Solen titter nå og da frem gjennom våte trelegger og vi løper gjennom flott skogsnatur. Det får ikke blitt bedre enn dette. Tempoet er svært moderat, men det er et restitusjonsløp så det stemmer helt. Vi har likevel bra med høydemetre-300 på knappe 1 mil.
Kamphaug passeres og vi tar fatt på siste biten ned til Hønefoten.
Vi følger årets løype til NUC denne delen og tar av helt nederst der skiløypene deler seg.

NUC-løypa ned til venstre

Stien snevrer inn til et skar og stuper ned og videre frem i skogen. Det er bare å passere blant treleggene. Snart er det stupbratt ned til Hønefoten og bilen.
En flott løpetur i nydelig skog.

På nye stier til Fagervann

Fagervann en sommerkveld

Høyrefoten er fortsatt under utbedring etter skaden så løping er erstattet med rask gange. Det er en dårlig erstatning, men duger såvidt til å holde endorfinabstinensen litt på avstand, men bare litt.
Turen fra Hønefoten til Fagervann er en flott tur som kan nytes i opptil flere varianter. Jeg kjente til 2 før dagens tur, men fant en til ila turen i dag.
Hønefoten blir sjekkpunkt under årets Nordmarka Ultra Challenge og deltakerne kommer ned fra Kamphaug før turen går brutalt opp igjen til Fagervann langs blåstien.

Bommen ved Hønefoten

Et stykke innover deler stien seg i en rød- og blåløype-hhv ski- og fotløype. Jeg gjør Robert Burns sine ord til mine og velger den stien som er minst beferdet-skiløypa. Den tar seg oppover med jevn og fin stigning gjennom furu og bjørkeskog. Den flotte utsikten mot Maridalsvannet er ubetalelig.

Utsikt mot Maridalsvannet

Det har blitt langt mer frodig siden jeg var her sist, men det er fortsatt mulig å kjenne seg igjen. Med mesteparten av stien unnagjort deler den seg vel 0,5 km før Fagervann og jeg tar den til venstre. Vel fremme på Fagervann er store deler  av bredden okkupert av teltende og bråkete mennesker. Idyllen er fraværende og mitt opphold blir kort.
Etter en kort stigning ved sørenden av vannet og over et lite myrparti tar jeg av fra blåstien og nedover en umerket sti. Den stien har jeg siklet på lenge og i kveld er det på tide og utforske den.
Det er en herlig sti. Jevnt fallende, tørr, myk og den tar seg gjennom åpen og fin furuskog.

Jeg ergrer meg over høyrefoten. Her hadde det vært lekkert å sette utfor, men jeg må forholde meg rolig og ta meg frem ved å gå. Stien ender opp noen hundre meter innenfor Hønefoten rett ved stedet der en liten bro krysser en bekk i et skogholt. Her tar du av til venstre opp i litt tett skog.
Jeg er fornøyd med turen tross alt enda jeg ikke har fått løpt.

Undertegnede i flott skogstereng

Kveldstur gjennom Turtermarka

Bjørkealle i Turtermarka

Jobb og atter jobb, men løpetur om kvelden i flott natur må alltid prioriteres. Ikveld gikk turen fra Hønefoten til Fagervann og tilbake igjen. Opptur på skiløypa og nedtur på blåstien.
Beina var tunge, men ikke stive. Oppholdet jeg har mellom løpeøktene og den beskjedne mengden med løping gir redusert aeorobisk kapasitet. Jeg må øke mengden på minst en av øktene slik at det blir noe som kan minne om langtur. Klatringen er fortsatt krevende og gåpauser må legges inn for å få ned pulsen noe. Jeg velger imidlertid å fortsette klatringen for å trene opp ferdigheten. Kveldens høydemetre var godkjente i antall-drøyt 300 m på 6 km, hvorav 90 % på halvparten av distansen.
Vel, skiløypa opp var et hyggelig bekjentskap. Det går oppover, men stigningen er mer jevnt fordelt enn på blåstien og det er mer åpen vegetasjon.
Furua biter seg fast på de mest utrolige steder :-)

Tilpasningsdyktig furuskog

Jeg skal videre oppover og stien er god og jevnt stigende. Vel oppe i lia kan jeg nyte en av de beste utsynene jeg har opplevd mot Maridalsvannet.

Utsyn mot Maridalsvannet

Skiløypa tar eg videre oppover mot Fagervann og den åpne lia viker snart plassen for mer typisk Nordmarksnatur-tettere granskog. Det er relativt bløtt som det ofte er i ei skiløype uten snø.
Naturen skaper fra tid til annen fantasifulle uttrykk i vegetasjonen.

Skiløypa er relativt anonym i terrenget og ved ankomst Fagervann skal du vite om den for å benytte den.
Der den tar av fra blåstien er den ikke merket. Vel, jeg vet hvor den er og vel fremme ved et av Nordmarkas mest idylliske vann kan  jeg nyte et par minutter med stille kveldsro før turen tilbake igjen til Hønefoten. Blåstien tar meg langs vannet og det er en flott kveld om litt kald. Det ligger noen få snøflekker fortsatt her oppe-antagelig rester fra snøfall tidligere i uka.

Østbredden av Fagervann

Jeg passerer Lyberg og stien stiger litt på før det flater ut over et myrparti og nedstigningen kan begynne for alvor. Jeg får et glimt mellom trærne over Maridalen mot Snippen.

Jeg er alene i kveld og kan ta i bruk teknikken og trøkke skikkelig på nedover mot Hønefoten. Det går svært bra og jeg ligger på 4,5-5 nedover i dels ulendte stipartier belagt med røtter og stein.
Vel fremme ved bilen er jeg godt fornøyd etter en fin økt.