Landeveisøkt i Maridalen

Sykkel for alle penga.. Med en kranglete høyrefot er det lekkert å trille på to hjul, og så fort det går :-)
Jeg har revidert treningsplanen min og lagt inn 3 ukentlige sykkeløkter fordelt på landevei, sti og grus. I dag var det landevei. Returen fra Gardermoen etter jobbreise gikk gjennom kraftige regnbyger. I Oslo var det opphold og god temperatur. Litt luft i dekkene og olje på kjedet og så var jeg klar. Brekke-Skar (t/r) er en klassiker ikke bare for meg. Jeg er i godt selskap også i dag om tirsdag er den store dagen. Det er nesten 1 år siden jeg befant meg på landeveissykkelen, men vi finner fort tonen. Jeg har hatt denne kameraten i 6 år. Den virker fortsatt :-) Jeg legger i vei innover i litt kjappere en rolig langtur(30 km/t). Det er fint i Maridalen som alltid. Maridalsalpene vokser i størrelse etter hvert som jeg nærmer meg Skar.

Maridalsveien med Alpene i bakgrunnen

Snart er jeg ved vendepunktet-rett utenfor Skar leir. Det er drøyt 8km inn og jeg bruker drøyt 17 min. Beina virker litt overrasket over denne typen belastning, men jeg skal gjøre mye galt før det blir skade utav sykling. Teknikken sitter ikke helt, men det retter seg litt etterhvert. Jeg logger 28 km/t i snitt uten å anstrenge meg for mye. Det er greit nok.

Skar leir

Jeg kjører en syklus + en kort variant for å få en varighet på 1t. Etter avsluttet økt får jeg krampe i leggene. Utrolig! Jeg finnes ikke sliten, men antar det må være mye bakketrening ifm løpingen som har tatt mye kapasitet og som trigger leggene.
Vel, det var en morsom økt og en god økt.

Løping i en krevende hverdag

Maridalsvannet mot nord

Hverdagen har ikke ubegrenset tid og jeg har heller ikke tilsvarende kapasitet. Jobber jeg ekstremt mye får jeg mindre overskudd og det går utover treningen. Det har vært fasiten dette året. I fjor prøvde jeg mange, ulike ting og fant ut hva jeg vil bruke tid på fremover og hvor viktig det er å gå forsiktig frem-knærne mine forteller meg det fortsatt. Dette året blir et år uten mange konkurranser hvor jeg målsettingen er å etablere et konsistent treningsregime samtidig som jeg jobber ekstremt mye. Løping, styrke, svømming og etterhvert skiløping skal inn i programmet. Målsettingen er å etablere et godt fundament for neste år.
Den siste måneden har jeg løpt 2-3 ganger i uken. En av favoritturene er å løpe rundt Maridalsvannet. Jeg parkerer gjerne på Brekke og løper enten med eller mot klokka. Kjelsås er også et greit startsted. I kveld var det kaldt, regnfult og lite folksomt-perfekt løpevær. Jeg har slitt med en infeksjon de siste 2 ukene. Den trodde jeg var ute av kroppen, men jeg manglet fullstendig overskudd. Åpenbart trenger kroppen mer tid for å kvitte seg med den.
Vel, tirsdag i uken som kommer er det svømming for første gang siden juni. Forhåpentligvis har jeg ikke glem gamle kunstner.

Tilbake på sykkelen igjen

På vei mot Skar, Mellomkollen i bakgrunnen

Lenge siden jeg hadde en sykkel mellom beina, men endelig var det på tide igjen. Gjensynsgleden var stor i kjellerboden. Det var kun litt luft i dekkene som skulle til og så var landeveissykkelen klar for ny innsats igjen.
Maridalen var arenaen for kveldens tur som kun hadde som målsetting å restituere slite løperbein og begynne tilvenningen til sykling igjen. Brekke-Skar(t/r) er en fin løype en varm sommerkveld. GPS-klokka fant meg og ga beskjed om at den hadde lite strøm. Vel, jeg rakk frem til Skar og noen meter mot Brekke igjen så sluknet den. Pussig, dårlig batteri?
Vel, det går fint å sykle uten GPS-klokke også. Beina føltes fine ift å sykle med. Jeg er bevisst på at alle sykkeløktene skal være i rolig langtur. Dersom noen har det mer travelt får de bare sykle forbi meg :-)
Det er utrolig hvor mye rullemotstand og frekvens har å si for hastighet. Jeg hadde en på terrengsykkel foran meg ned en bakke. Han tråkket det han var kar for og jeg bare rant inn avstandsforskjellen. Opp bakken hadde jeg 90 i tråkkfrekvens på lett gir-bakkene blir fort borte da gitt. Deilig å kjenne at teknikken sitter bra ennå.
Fremover blir det 1 tur på landeveissykkelen og 1 tur på hybridsykkelen-begge rolige langturer.

Kobberhaugene rundt

I fint terreng mot Appelsinhaugene

 Varmt og godt vær og en hel dag til rådighet gir rom for en kort langtur i skogen. Løpeturen i dag gikk fra Sognsvann forbi Ullevålsæter, Blankvann, Appelsinhaugene, på veg fra Sakariastjern mot Bjørnholt, Bjørnholt, Nordmarksveien, Skjærsjødammen og tilbake til Sognsvann.
Det var i overkant varmt når jeg gikk og ventet litt på at GPS-klokka skulle finne meg på Sognsvann. 1 km senere forsvant t-skjorta av meg og ble hengende i drikkebeltet til etter endt løpeøkt. Bakkene mot Ullevålsæter var i overkant krevende i dag. I den første bakken ble jeg endatil nesten løpt ned av en "zombie" på vei nedover. Noen eier ikke folkeskikk. Vel, bakkene er ikke lange, men seige. Jeg topper ut bak Ullevålsæter og er snart på vei mot Blankvann. Her er jeg nesten alene-bare passert av noen ytterst få syklister. Veiene er fine mot Blankvann. Innkjøringen til Lørenseter er svært anonym.

Ved veiskille til Lørenseter

Snart passerer jeg veidele til Nordmarkskapellet og tar fatt på en seig bakke til-opp til Blankvann. Det er bare å jobbe tålmodig og snart står jeg ved enden av veien. Det er synd Blankvann ikke er synlig fra stien i særlig stor grad-jeg må ta meg en tur ned til vannet ved leilighet. Jeg tar fatt på trillestien for sykkel fram til veien til Kobberhaughytta. Det er godt å komme inn i skogens kjølige atmosfære. Det er en fin løype og i siste delen får jeg et kort glimt av Kobberhaughytta.

Kobberhaughytta

Snart jeg ved veien til Kobberhaughytta og følger den nedover en kort stund før jeg tar stien mot Kikut. Terrenget åpner seg snart og det er et naturskjønt landskap som åpenbarer seg. Furua har fått litt plass her og det er årsaken til åpenheten. Jeg løper tålmodig oppover på en god sti. Snart forsvinner skiløypa over sommervåte myrer og blåstien korngler seg fram over det som er langt mer ferdbart terreng. Jeg står snart ved stidele til Kobberhaughytta rett ved Appelsinhaugen.

Stidele ved Appelsinhaugen

Jeg merker at terrenget brekker nedover mot Fyllingen og Kikut og stien beveger seg i perioder bratt ned skrenter og ellers langs myrkanten av flere flotte myrer. Etter en bratt nedoverbakke står jeg på veien fra Sakariastjernet. Her går ferden i motsatt retning-mot Bjørnholt. Veien er lite beferdet, men flott å løpe på. Det stiger jevnt så og si hele tiden og rett før jeg tar av på blåstien til Bjørnholt får jeg et flott skue mot Kikut. Det går nedover til sørenden av Bjørnsjøen og frem til dammen.

Damkrona til Bjørnsjødammen

Jeg tar meg over damkrona og opp den bratte bakken til Bjørnholt. Her er jeg ikke alene lenger, men får selskap med et stort antall syklister. Vel, veien er god nedover til Skjærsjødammen og det er fortsatt krefter igjen i en gammel kropp så jeg trøkker på litt. Jeg ligger godt under 5 i tempo frem til Skjærsjødammen uten at det koster noe særlig-det lover godt til kommende konkurranser.

Skjærsjøvannet

 Vel fremme ved Skjærsjødammen har jeg vært ute i nesten 2 timer. For meg er denne tidsgrensen åpenbart en viktig grense hva angår supplering av ernæring. Jeg benyttet energidrikk i større omfang i fjor mens i år har vann vært den foretrukne drikken. Vann er et umerket middel til å slokke tørsten med, men gir lite næring. Jeg må supplere med energidrikk på økter over 2t heretter. Resten av løpeturen går ned Ullevålsveien og Ankerveien frem til Sognsvann. Det er drøye 5 km all den tid jeg er i underskudd på næring. I tillegg har varmen gjort økten ekstra krevende, men det er god trening-jeg kan veldig fort oppleve tilsvarende forhold neste helg i Kongsvinger skogsmaraton.

Maridalsvannet rundt

Nordenden av Maridalsvannet

Andre løpeturen etter Rallarvegløpet i kveld-jeg hadde den første dagen etter løpet. Beina er fortsatt tunge og det er lite sprut i kroppen. Jeg kjører rolig til tidlig i neste uke. Neste helg er det nytt løp-Kongsvinger Skogsmaraton. Løpeturen i dag gikk mot klokken med start på Brekke.
Min hensikt var å teste litt ut hvordan løpeformen var. Jeg la derfor opp til et tempo på ca 5:30. Kvelden var varm og fuktig. Det er akkurat et slikt vær som koster mye krefter for min del. Starten er snill med nedoverbakke fra Brekke og kort oppoverbakke før det går nedover igjen til Maridalsosen.

Maridalsvannet mot nord

Løypa stiger på forbi Osen og frem til starten på skogsstien på Kjelsås. Jeg kjenner at det koster krefter i motbakkene-mer enn vanlig. Det er åpenbart litt mer restitusjon som skal til før jeg er klar for å presse kroppen igjen. Skogsstien er fin å løpe på og jeg er snart på vei langs østsiden av vannet frem til Sander Gård.

På fin skogssti langs østsiden av Maridalsvannet

Skogen viker snart plass for vide marker og Sander Gård åpenbarer seg. Det er godt å løpe, men varmt. Jeg har forlengst konstatert at overskuddet ikke er der og legger meg på 5: 30 tempo og 6:00 i bakker.

Sander Gård

Etter Sander Gård er det ut på asfalten og ferden går videre på et fullstendig nedslitt asfaltdekke langs nordsiden av Maridalsvannet og frem til Maridalsveien. Vel fremme ved Hammeren forlater jeg veien og tar meg frem videre på grusstien til Brekke. Den er langt å foretrekke fremfor veien. Kroppen har blitt varm og god etter vel 8 km løping og det er lettere å løpe. Motbakkene føles greiere å forsere. Etter Låkeberget er det mye opp og ned uten mål og mening. Snarveien-den blåmerkede- gjennom skogen er åpenbart "nedlagt". Min løype følger imidlertid grusstien. Jeg passerer øvringsområdet til Oslo og omegn Dressurklubb og er tilbake ved bilen rett etter. En god løpetur på en varm kveld. Konklusjon: Behov for mer restitusjon. Neste treningsøkt blir på sykkel.

Maridalsvannet rundt

Utsyn fra nord langs østsiden av Maridalsvannet

 Ikke bare regn, men også lengre gløtt av sol og da var det fristende nok for meg til å ta løpe en kveldstur.
Turen gikk rundt Maridalsvannet fra Brekke med klokken tilbake til Brekke.
Asfalt får være asfalt-jeg løper så mye jeg kan på grus og i terrenget. Resultatet er en skadefri tilværelse og det er det viktigste. Jeg legger inn noen økter på asfalt før konkurranser-det får holde. Grusvegen langs vestsiden av Maridalsvannet var mettet etter mye regn de siste dagene, luften var fuktig, men det var godt å løpe likevel. Myggen hold meg med selskap hele tiden og jeg har sikker fått noen flere stikk :-)
Tunge bein innledningsvis, men kveldens økt var lagt opp som en rolig langtur. Kanskje det er den mest krevende økten av alle. For meg fungerer det best å ligge mellom 5,5 og 6. Saktere enn det fører til at jeg surner helt. Etter 4 km var jeg fremme på Hammeren og får noen km på asfalt langs nordsiden av vannet. Solen bryter mer frem og det er fin stemning langs vannet. Syklistene har annektert Maridalsveien og løperne er klart i mindretall. Veien er mye brukt til trening og stort sett fungerer samspillet mellom de ulike trafikantene greit. Jeg passerer Kirkeruinene som utgjør et flott skue i kveldssolen.

Kirkeruinen i Maridalen

Jeg tar av veien mot Sandermosen og beveger meg langs nordsiden av vannet i et flott kulturlandsskap. Det er strengt forbudt å nærme seg vannet og det er satt opp gjerder, men det er fullt mulig å drive jordbruk helt inntil vannkanten-forstå det den som kan. Snart er jeg ved Sander Gård, beliggende nordøst.

Innkjøringen til Sander Gård

Grusvegen strekker seg godt ut før den når skogkanten. Vel inne i skogen er jeg på vei sørover igjen. Stigningene er moderate og gode-beina er litt bedre nå. Skiftningene i værer skaper noen fine lysspill på himmelen mot vest. Jeg nyter synet når jeg passerer et av de bedre utsiktspunktene vestover over Maridalsvannet.
Beina er fortsatt lette når jeg passerer Kjelsås og tar fatt på stigningen mot Brekke. Lette nok til at jeg trøkker litt på opp bakken frem til Brekke og bilen som står der jeg forlot den litt over 1t siden.

Gjensyn med Kobberhaugene

Utsyn fra Kobberhaugene mot sør

Nydelig dag og utmerkede forhold i en flott tur i terrenget fra Sognsvann til Kobberhaugene og tilbake igjen. Jeg var litt usikker på om kreftene var tilbake igjen etter opplevelsen på torsdag, men det gikk forholdsvis greit.
Bilen ble parkert ved starten på blåmerket sti på Sognsvann. Målsettingen var en stille og rolig tur i terrenget i mitt eget selskap-krevende på en fin dag som denne, men jeg fikk det til. Kroppen kjentes grei ut  når jeg kom meg innover i skogen fra parkeringsplassen. Innerst på parkeringsplassen går det en blåmerket sti rett ut i skogen og den fulgte jeg frem til Ankerveien. Med få unntak var jeg ganske alene. Etter en stund skimter jeg Svartkulp fra østsiden av vannet.

Svartkulp

Skogen rett nord for parkeringsplassen har store innslag av furu. Det gjør den mer åpen idet furua trenger mye lys for å trives. Konsekvensen for min del er at jeg kjenner effekten av en varm sommerdag. Det er en god følelse. Jeg kommer frem til Ankerveien og følger den et lite stykke rett sørover før jeg tar av mot nord igjen ved Nedre Blanksjø. Dette er et naturskjønt sted som er et fint mål for en kort tur fra Sognsvann.

Nedre Blanksjø

Stien stiger jevnt oppover fra Nedre Blanksjø. Fordelen med denne løypa er mangelen på skader av vegetasjonen som følge av ikke utført tynningshogst. Det motsatt er tilfellet med den andre løypa som starter litt lenger ut på Ankerveien. Snart er jeg ved veien til Ullevålsæter fra Hammeren, men jeg tar stikkveien rett nord for Ullevålsæter og videre utover mot Blankvann. Auretjern dukker opp og jeg tar av fra veien og ut i terrenget. Kraftledningene er et særdeles skjemmende inngrep i flott natur, men må tilskrives kontoen for uforstand i tidligere tider.

Ledningstraseen rett ved Auretjern

De samme ledningene finner man igjen hele veien til Kikut og videre forbi Langlia. Det er svært skjemmende. Ferden går videre i flott skogsterreng mot Lørenseter-dvs stien går øst og nord for stedet. Jeg følger blåstien mot Bjørnholt og tar av rett nord for Lørenseter mot Kobberhaugene. Det er en flott skogsti, lange jevnt stigende partier og noen krevende motbakker. Jeg er i ferd med å slutte å gå i motbakker. Tesen min er at jeg ikke blir god i å løpe motbakker av å gå dem-de må løpes. Teknikken min er å gå inn i bakken med overskudd, redusere steglengden, beholde frekvensen og jobbe seg tålmodig oppover. Er bakken ekstra krevende går jeg noen meter eller tar en kort stopp.

Utsyn mot Auretjernsliene rett sør for Dølerudhøgda

Lørenseter passeres og jeg tar fatt på den siste stigningen mot Kobberhaughytta. Det stiger relativt jevnt og stien går i tett granskog avbrutt av enkelte, åpne partier. Jeg treffer enkelte andre på vei nedover. Kobberhaughytta dukker etterhvert opp og her er det stengt for sommeren. Min tur fortsetter langs Kobberhaugtjernet som er nydelig beliggende ca 100 meter under toppen.

Kobberhaugtjernet, 426 moh

Ved nordvestende på tjernet tar jeg av mot toppen. Innledningsvis er stigningen overkommelig, men etterhvert går det mer eller mindre rett opp. Jeg blir tvunget til å legge inn gåpartier i de verste motene, men biter tenna sammen og løper ellers. Belønningen på toppen er storslått utsikt mot sør.

Kobberhaugen, vestre, 526 moh

Det blir noen minutters pause på toppen for å nyte utsynet, men snart går turen tilbake igjen via østre  Kobberhaug. Her er utsikten utmerket i nordlig retning og en annen kjenning dominerer horisonten-Kikuttoppen.

Kikuttoppen med Kikut ved foten

Jeg møter snart stien til Bjørnholt og tar sørover igjen mot Blankvann. Det går bratt nedover og jeg evner å holde et høyt tempo. Åpenbart begynner teknikken i ulendt terreng å sitte bedre. Ved Blankvann er det ut på grusen og behagelig innledning ved nedoverløping i en drøy km. Veien flater ut, jeg passerer avkjøringen til Lørenseter og deretter Auretjern. Stigningene til Ullevålsæter er greit unnagjort og jeg benytter anledningen til å bunkre mer vann. Det er varmt ute og jeg har hatt et væsketap til tross for at jeg har fylt på stadig vekk. Jeg kjenner også at kroppen vil ha litt næring etter over 2t løping. Jeg legger ikke inn noe stopp så vann får  greie seg til jeg er tilbake på Sognsvann. Ideelt sett burde jeg hatt med noe næring-særlig på en dag som denne med såvidt høy temperatur. Jeg kjenner at det koster litt å fullføre inn. Jeg velger den østlige blåstien nedover mot Sognsvann. Ift tidligere år er den ikke til å kjenne igjen. Hogstmaskinen har virkelig kost seg her. Landskapet ser tidvis ut som en krigssone. Det er ikke noe vakkert syn.

Østre blåsti mot sør

 Heldigvis er jeg snart nede ved Ankerveien og kan ta fatt på den siste biten mot Sognsvann. En kort stund etter er jeg fremme ved kiosken som har vært endepunktet for mange turer.
Jeg kjente litt ubehag i det venstre kneet i dag. Det tenker jeg skyldes bruken av et par med godt brukte Ronin-sko. Lette og fine å løpe med, men fullstendig mangel på støtte og ubrukelige som terrengsko.
Fremover på turer over 2t må jeg ha med næring og 8 flasker med vann. Unødvendig å føle seg tom den siste delen av løpet. Totalt sett en flott tur i nydelig terreng. Det er ikke siste gangen Kobberhaugene blir målet for en løpetur.

Kveldstur langs Gamle Nordmarksveg

Kveldsstemning ved Skjærsjøen

Nordmarka er heldigvis stor så det er stadig nye steder å besøke. I kveld gikk turen til Hammeren og på sti fra kraftstasjonen til Kamphaug og videre bort til toppen av Skjærsjøbakken. Nordmarksveien til Skjærsjødammen og Ankervegen til Sognsvann. En flott tur i en kveldsstille skog.

Stien mot Kamphaug

Etter en kort busstur fra Nydalen gikk turen inn til skogkanten og starten på stien. Stien steg umiddelbart på, men hadde lange flate partier innledningsvis. Etterhvert gikk det jevnt oppover med enkelte ekstra bratte moter. Overskuddet var helt fraværende og kroppen var tung, men jeg jobbet meg stendig oppover. På et tidspunkt måtte jeg ta litt telling-kroppen føltes alldeles tom. Merkelig følelse etter bare noen km med motbakke.
Stien var imidlertid fin og den var i store deler kombinert med skiløype-rene traktorvegen tidvis gjennom terrenget. Skogen er flott idet jeg beveger meg fremover og etter ca 4 km er jeg ved Kamphaug. Stedet er overgrodd nå og lite minner om fordums tider. Ferden går videre gjennom  skogen mot stedet der Gamle Nordmarksveg krysser Nordmarksvegen. Terrenget er flott. En blanding av tett skog med lange partier med litt åpnere skogsfelter hvor også furua får litt spillerom. Jeg skiller lag med skiløypa etter en knapp km og fortsetter i nordvestlig retning. Det er lettere å løpe-noe av kreftene er vendt tilbake og sikkert spiller også de flotte omgivelsene inn. Kort etter er jeg ved Nordmarksvegen. En liten pust i bakken før jeg setter utfor mot Skjærsjødammen. Den harde grusen og jevne overflaten gir muligheter for langt høyere tempo og jeg legger meg snart til rette under 5 uten at det koster noe særlig. Den lange strekningen langs Skjærsjøen er derfor raskt unnagjort og jeg kan nyte de flotte utsikten over Skjærsjøen.

Skjærsjøen

Turen videre går i terrenget ned til veien rett før Nordsæter og deretter langs Ankerveien til Sognsvann. Ankerveien har noen opp- og nedbakker som kan være litt krevende noen ganger-spesielt etter en lang tur i forkant. I dag går de som en lek og jeg er snart fremme ved kiosken på Sognsvann og kan se tilbake på en flott tur.

Kort kveldstur i skogen rundt Kobberhaugene

Sørenden på Bjørnsjøen ved Bjørnholt

 Løpeturen i går ble kanselleret grunnet  dårlig vær. I kveld var det på tide å gjøre noe med det. Jeg satte ut fra Sognsvann litt før 19 og klokket meg inn drøyt 2130. Turen gikk via Ullevålsæter, Blanktvannsbråten, Appelsinhaugene, Sulutjernet, Bjørnholt, Skjærsjødammen og tilbake til Sognsvann. En flott kveldstur i skogen!
Jeg kjente relativt hurtig etter avgang fra Sognsvann at kroppen var tung og lite samarbeidsvillig. Innledningsvis tenkte jeg at dette går over som det pleier etter noen km, men det tok betydelig lenger tid. Faktisk løsnet det ikke før etter 12 km ved ankomst Sulutjernet-dypt inne i Nordmarka. Etter at de seige bakkene opp fra Sognsvann var overvunnet satte jeg ut i terrenget mot Ullevålsæter. Dette partiet var nytt for meg og det var tidsvis naturskjønt. Utsikten over Store Åklungen var verd turen alene.

Store Åklungen

Ullevålsæter passeres og jeg tar fatt på veien mot Blanktvannsbråten. Det er stille og deilig i skogen. Jeg hører bare lyden fra skoene som slår i bakken etter som jeg beveger meg fremover. Snart er det på tide å legge bak seg den siste stigningen til Blanktvannsbråten. Blanktvann skal være et av Nordmarkas dypeste vann. Det er iallefall vanskelig å få øye på, men jeg får et kort glimt av et mørkt og stille vann når jeg tar meg opp den første stigningen av trillestien for sykkel mot veien til Kobberhaughytta. På stien treffer jeg syklister på vei hjemover-det er kun undertegnede som er på vei utover. En kort stund etter er jeg ved veien til Kobberhaughytta-selve hytta fikk jeg et glimt av langs stien. Det er en praktfull hytte med en majestetisk plassering. Jeg velger stien til Sulutjernet. Det er et godt valg. Stien er god og tar meg opp ved en jevn stigning i litt åpent skoglende mot vannskillet mot Fyllingen og Bjørnsjøen. Ved Appelsinhaugen er jeg på kjente trakter igjen.

Stidele ved Appelsinhaugen

Fra Appelsinhaugen bærer det over flere myrer og deretter bratt nedover. Ikke lenge etter står jeg ved veien ved Sulutjernet. Her skal jeg rett øst mot Bjørnholt. Veiunderlaget gir mulighet for økt tempo og jeg kjenner at kroppen responderer bra.Jeg trøkker godt langs en skogsveg som åpenbart ikke benyttes mye. Det er godt å  være alene i en stille skog på kvelden. Det er nesten slik at jeg venter å treffe på elgen.
Etter knappe 2 km tar jeg av på blåmerket sti ned til Bjørnholt og passerer over damkronen.

Damkronen ved Bjørholt

Jeg tar meg over damkronen og opp til Nordmarksveien. Her kjennes kroppen utrolig lett og jeg trøkker godt på bortover og ned til Skjærsjødammen. Tempoet ligger godt under 5 hele veien. Det er en god følelse. Det å kjenne at det bare er å klemme inn armene, trykke hofta frem og konstatere at tempoet øker og at det ikke koster krefter å ligge på 4:30. Jeg må ha gjort noe riktig i vinter og vår likevel.
Utsikten fra Skjærsjødammen mot Skjærsjøen er alltid praktfull-så også i kveld.

Skjærsjøen

Etter en kort pause for å nyte utsikten tar jeg fatt på siste delen mot Sognsvann. Etter en kort stigning og litt frem er jeg ved Store Åklungen igjen. Grusen er god å løpe på og snart er det bare å  løpe nedover bakkene mot Sognsvann. Kort tid etter er jeg fremme.

Gjensyn med Mellomkollen

Nedstigning langs Dølabråtbekken etter Mellomkollen

Endelig var det duket igjen for en løpetur i skogen. Jeg får trent alfor lite om dagen, men denne uken har vært god. En tur på mandag-fra Hammeren til Skjærsjødammen og tilbake igjen-, Austråttrunden på Sandnes og, nå i dag, gjensynet med Mellomkollen.
Bilen parkerte jeg på Movatn og løp opp grusveien til Tømte Gård. Deretter var det inn til Mellomkollen og ned via Dølabråtbekken til Movatn igjen-flott tur!
Movatn er igjen et utmerket utgangspunkt for en løpetur i skogen. Jeg sparker utålmodig i grusen mens GPS-klokka finner ut hvor jeg er i dag. Etter en stund er jeg lokalisert og løpeturen kan begynne. Movatn er beliggende på 284 moh og jeg skal først opp til Tømte Gård, ca 455 moh. En stigning på 169 m fordelt på  5,4 km-drøye 3 %. Ikke mye stigning, men det er en lang bakke. Det ble noen turer i samme løypa i vinter på ski. Jeg er overbevist om at styrken jeg bygget opp der har medført til at bakken forseres i større fart med løpesko enn ski. Et tempo på 6 er jeg fornøyd med. Det er viktig å få til et jevnt tempo som er energiøkonomisk. Det evner jeg å få til mer og mer. Det er lite folk ute i dag-kun noen syklister som passerer meg på nedover til Movatn. Etter en drøy halvtime er jeg ved Tømte Gård.

Tømte Gård

Ved Tømte Gård er det slutt på grusen. Nå bærer det ut i terrenget og det går oppover. Jeg skal opp til Mellomkollen-beliggende knappe 100 m lenger oppe høydemessig. Det er bra forhold i terrenget. Bakken er betydelig mindre våt enn sist gang jeg var her. Det er godt å løpe. Skiltet ved stidele forteller meg at det er 1,5 km til Mellomkollen, men det er i drøyeste laget. Jeg logger rett i underkant av 1 km.
Terrenget er flott å løpe i og det er fin utsikt innover i Nordmarka.
Selve toppunktet er relativt anonymt, men utsiktspunktet noen hundre meter lenger syd gir meg valuta for pengene. Stedet er allerede besøkt av noen amerikanere som har forvillet seg opp hit. Forhåpentligvis får jeg stedet for meg selv ved en senere anledning. Utsikten er formidabel. Antall høydemetre fra Movatn er 254-distansen er 6,3 km. Jeg brukte 40 minutter til toppen i dag.

Utsiktspunktet syd for Mellomkollen

Jeg tar en kort pause for å nyte utsikten, men tar snart turen ned igjen gjennom Mellomkollen naturreservat, Dølabråtbekken og Sørbråtaskogen. Det er et unikt og flott terreng og jeg nyter det fullstendig alene. Det slår meg at det må være en krevende og fin økt å løpe motsatt vei. Det må jeg legge inn fra tid til annen. Det går bratt nedover. Jeg skal ned fra 536 moh til 264 moh fordelt på 2,4 km. Det er gjennomsnittlig drøye 11 % stigning. En del av kreftene må benyttes til å bremse, tidvis er underlaget steinete og våt, men naturopplevelsen er noe av det fineste jeg har opplevd i Nordmarka.

Mellomkollen Naturreservat

Etter en stund flater terrenget litt ut og åpner seg. En knapp km senere er jeg ved stidele til Mobekken parkeringsplass. Det er faktisk et kjempefint utgangspunkt for et bakkedrag til Mellomkollen. Jeg skal imidlertid tilbake til Movatn og får en liten stigning på en kjerreveg før stien flater ut og tar meg ut i terrenget igjen. Her skal jeg vinne tilbake litt av høyden igjen og det går oppover. Etter en stund aner jeg at bebyggelsen i kanten av Sørbråtaskogen nærmer seg og før jeg vet ordet av det står jeg ved veien til Movatn stasjon.

Starten på stien til Mellomkollen fra veien til Movatn

 Det er ikke over ennå og min ferd går ubønnhørlig oppover. Det er bare å legge inn krabbegiret og kose seg oppover bakken. Toppen passeres og jeg kan klemme armene og rompa inn og øke tempoet. Det ligger godt under 5 når jeg ankommer Movatn stasjon fortsatt med massevis av krefter igjen. Det er bra all den tid det kommer en lang tur i morgen.

Trening i en hektisk hverdag

Tunnelen rett før Snippen

Mye jobb og mindre trening enn vanlig er fasiten de siste to ukene. Konsekvensen er at formnivået er lavere enn jeg hadde planlagt det å være på denne tiden av året. Arbeidsmengden ift første halvdel av fjoråret er dobbelt så stor og jeg kjenner at det har konsekvenser for treningsarbeidet. Jeg orker mindre, får trent mindre og presterer på et lavere nivå. Det er på tide å iverksette noen tiltak for å korrigere kursen slik at jeg får hevet formnivået igjen. I prioritert rekkefølge er hyppigheten av treningsøker-jeg må opp fra nåværende 2-3 pr uke til 7-12 pr uke. Videre må jeg ha 3-5 løpeøkter, 1-2 på sykkel, 1-2 med styrke, 1-2 med svømming og 1-2 med skiløping(vinterstid). Dette må jeg bygge opp over tid. Innholdet i treningsøktene er først vekt på utholdenhet, siden teknikk og deretter kvalitet. Jeg bruker tiden frem til årsskiftet for å etablere dette treningsregimet.
De siste to ukene har løpingen stort sett dreid seg om å løpe fra Movatn og hjem etter en kort togtur fra Grefsen. Det er en fin løpetur gjennom en stille skog og rolig bydel på Kjelsås til jeg er hjemme på Frydenberg etter drøye 15 km. 2/3 av løpeturen er på grus-fra Movatn til Kjelsås- og den siste delen er på asfalt. I tidligere år har jeg løpt Greveveien hele veien ned til Sandermosen, men i år har jeg tatt mot Sinober rett før Snippen og tatt den "øvre løypa" mellom Snippen og ned til veien til Kjelsås rett etter Sandermosen. Den er langt mer å foretrekke-stille og rolig gjennom flott skog.
Jeg har løpt den løypa 7 ganger så langt i år og det er like morsomt hver gang. Litt rusten hver gang ned til sørenden av Movatn og deretter ned til stidele før Snippen før det blir en lang bakke opp til stidele til Sinober og løypa dreier rett sørover igjen. Deretter er det 7 km til med skog før jeg er på Kjelsås.
Først til stidelet rett etter Sandermosen, siden til stidele ned til Kjelsås og deretter langs stien på østsiden av Maridalsvannet. Her står utkikkspunktene mot vannet og marka i kø bortover. Før jeg vet ordet av det er den siste lange bakken historie og det er bare en kort km før jeg er ved bommen på Kjelsås. Deretter er det asfalt hele veien hjem.  Av en eller annen grunn går det saktere på asfalt enn på grus dette året.

Maridalen Rundt

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalsvannet

Været var så som så og jeg var sliten etter en hard jobbeuke, men slikt glemmes når jeg sitter på bussen på vei til Hammeren-klar for enda en langtur i terrenget. Løpeturen i dag hadde som målsetting å logge siste del av Nordmarka Ultra Challenge(NUC) og ha en fin dag i skogen. Start fra Hammeren og til stidele på Kamphaug hvor GPS-loggingen til NUC startet. Videre over Kamphaug til Øyungen, Liggeren, Mellomkollen, Snippen-hvor loggingen til NUC ble avsluttet og  langs østsiden av Maridalsvannet til Kjelsås.
Jeg kom sent i gang, men hadde ikke planlagt en særlig lang tur. Planen var å ta toget ned fra Snippen, men terrenget viste seg å være krevende og tiden gikk fortere enn jeg trodde. På vei opp fra Hammeren merket jeg at kroppen fungerte relativt greit. Jeg er litt tung i kroppen, men det skyldes mye jobbing og mangel på friperioder. Himmelen var grå og våt på vei oppover, men humøret var bra. Stien opp mot Kamphaug er krevende. Jeg løper mer eller mindre i bekkefaret og den siste perioden med regn har gjort stien og terrenget svært fuktig. Skogen er fullt ut beskjeftiget med å kvitte seg med alt vannet.

Stidele ved Kamphaug-Mange muligheter :-)

1 km etter at jeg tok av Nordmarksveien (den nye) er jeg ved stidele på Kamphaug. Selve stedet Kamphaug er fraflyttet for lenge siden-bare hustuftene står igjen etter at bygningene brant ned til grunnen for ca 80 år siden. Etter en kort pust i bakken-stigningene var lange og seige-fortsetter jeg videre og starter GPS-loggingen av siste del av NUC-løypa. Partiet fra Kamphaug til Øyungen har jeg løpt mange ganger tidligere, men partiet fra Liggeren til Snippen er nytt. Det er svært fuktig og jeg arbeider meg tålmodig oppover stigningene forbi Stutehaugen. Skogen er flott å løpe i og jeg er snart fremme ved Fagervann. Vannet har fortjent navnet sitt. Det må være delig å nyte en kveldsstund ved vannkanten. Det må prøves en gang.

Fagervann, 416 m.o.h

Det bærer nedover-mot Øyungen som ligger på 283 m.o.h. Skogen åpner seg litt opp og en samling kråker holder et forferdelig lurveleven i skogen rett øst for meg. Kanskje det er rådsmøte?
Vel fremme ved Øyungen ser jeg at min medpassasjer på bussen innover i Maridalen har fått tatt i bruk fiskestangen sin. Forholdene må være nær perfekte i dag og  vi får håpe han har hellet med seg.

Dammen ved Øyungen

Øyungen er et idyllisk sted og i dag har flere slått seg ned langs vannet og på Storholmen. La oss håpe de får en fin kveld ved vannet. Ved Øyungen blir det stemplingspost for NUC. Fra stemplingsposten ved Kamphaug er det 3,4 km og 84 høydemeter.
Min ferd fortsetter langs østsiden av vannet mot Liggeren Gård. Terrenget er krevende, men er også naturskjønt til tross for skyer og regn. En bratt stigning etter nordsiden av vannet og jeg er ved Liggeren Gård. Stedet ser fraflyttet ut og noe av bygningsmassen står til nedfalls. Det er synd-det er et flott sted.

Liggeren Gård

Ferden fortsetter videre rett østover og stien stiger jevnt hele veien. Jeg skal opp på Mellomkollen som er neste sjekkpunkt på NUC og det er beliggende 200 meter høyere enn Liggeren Gård.
Terrenget er krevende, men etter en stund er jeg ved Tømte Gård. Herfra bærer det videre oppover og i sørlig retning. Stien er fin, men våt. Jeg er ganske alene i skogen, men dumper bort i noen fåmelte personer ved utsiktspunktet på Mellomkollen. Det trigonometriske høydepunktet lokaliserer jeg til tross for at det er dårlig merket på stedet.

Mellomkollen, 537 m.o.h

Et uspennende sted, men det retter seg kraftig når jeg avlegget utsiktspunktet på Mellomkollen-beliggende noen hundre meter lenger sydover. Utsynet mot Maridalen og Oslo er fantastisk som bildet innledningsvis i blogginnlegget etter fattig evne søker å vise. Avstanden fra Øyungen dam er 4,8 km og antall høydemetre er 270-det kjenner jeg i beina :-)
Jeg begynner nedstigningen til Snippen og terrenget blir med ett svært krevende. Tempoet må ned for å komme levende ned. Nedstigningen byr på flott natur-delvis urskogaktig og veldig frodig. Et stykke ned står det et minnesmerke over Bernhard Herre som på det stedet skiltet står led døden ved et vådeskudd. Bernhard Herre vandret mye i Nordmarka for drøyt 150 år siden og noen av hans erindringer kan leses i en utmerket bok.

Minnesmerke over Bernhard Herre

Etter en stund deler stien seg igjen og jeg fortsetter mot Snippen. Skogen viker snart for bebyggelsen og jeg befinner meg plutselig på veien til Movatn. En knapp km senere er jeg ved Snippen. Her gikk toget mitt for 40 minutter siden. Jeg avslutter GPS-loggingen for NUC ved stidele til Sinober rett nord for tunnelen.
Avstanden fra Mellomkollen er 4,4 km og antall høydemetre er 64.
Vel, neste tog går først om 1t og 20 min og jeg bestemmer meg for å løpe ned til Kjelsås for der å ta trikken ned til Storo. Turen videre går ned Greveveien og  langs østsiden av Maridalsvannet. Det har blitt endel høydemeter og terrenget har vært gjennomgående krevende og jeg merker belastningen når Kjelsås nærmer seg. Utsikten mot Mellomkollen rett før Kjelsås er flott.

Utsyn mot Mellomkollen

Solen har etterhvert kommet frem og været er bra når jeg ankommer Kjelsås etter nesten 25 km i terrenget.
Nordmarka Ultra Challenge har nå fått tillagt 12,6 km og 418 høydemeter. Totalt er det nå logget en distanse på 79,6 km og 2.393 høydemeter. Partiet fra Sinober fra stidelet nord for Snippen gjenstår. Det er ca 2,5 km og løpet blir derved ca 82 km og 2.500 høydemeter.

Lillomarka på langs

Utsikt fra Grefsenkollen mot Oslo by

Sol fra skyfri himmel og en utetemperatur som minner om sommer gjør det enda mer morsomt å løpe i skogen. Turen i dag gikk gjennom  Lillomarka og var delvis en fornøyelsestur og dels en rekognoseringstur for Nordmarka Ultra Challenge. Siste delen av løypa går fra Sinober til Grefsenkollen og i dag var det på tide å logge denne med GPS og samle inntrykk til en vurdering om dette faktisk skal bli siste etappen. Start på Movatn, så til Sinober, gjennom skogen til Linderudkollen, videre til Trollvann og så til Grefsenkollen.

Ormetjern

Toget bringer meg etter litt om og men til Movatn-dette herlige stedet som har vært utgangspunktet for mange fine turer både vinter- og sommerstid. Det er hele 9 dager siden jeg hadde løpesko på beina, men da løp jeg til gjengjeld langt-gjennom hele Nordmarka. I dag står Lillomarka for tur. Den er ca 25 % av lengden til Nordmarka, men full av flotte inntrykk i en natur som skiller seg ut ift Nordmarka. Jeg jobber meg tålmodig oppover stigningene fra Movatn , forbi Burås og frem til Ormetjern-et nydelig vann beliggende rett før Sinober. Jeg må alltid stoppe et kort øyeblikk her og nyte synet av det flotte vannet, så også i dag. Det frister med en dukkert, men det får bli litt senere i sommer.

Stidele ved Sinober

Kort tid etter er jeg på Sinober og tar en kort pust i bakken før turen går videre. Sinober blir siste stemplingspost før målgang på Grefsenkollen under Nordmarka Ultra Challenge. Jeg er spent på distansen til Grefsenkollen. Skiltet sier 13 km, men jeg synes det er litt i overkant. Turen går videre i flott terreng gjennom mektig skog. Etter et par km er jeg på turens høyeste punkt-rett sør for Granberget(ca 440 m.o.h.). Her er utsynet mot Nordmarka og Oslo fantastisk.

Utsyn mot Nordmarka fra Granberget

Kort etter bærer det ned i Grytedalen og gjennom åpen og fint skogsterreng. Mulighetene og kravet til orienteringsferdigheter øker dramatisk etterhvert som jeg nærmer meg Solemskogen. Her har jeg hatt utfordringer tidligere med å orientere meg, men følger nøye med og finner veien frem til Linderudkollen. Skiltingen og merkingen er mangelfull. Her må det åpenbart vurderes om det er påkrevd med suppleringer under løpet. Vel, jeg følger dels blåmerket og rødmerket løype frem til parkeringsplassen ved Linderudkollen. Her er det skiltet til Grefsenkollen.

Stien mot Grefsenkollen fra Linderudkollen

Stien er heldigvis godt merket og tar meg først opp og siden ned til sørenden av Langevann. Her går det rett opp til høybrekket før det går litt nedover til Trollvann. Et nydelig sted beliggende like ved Trollvannstua.

Trollvann, ca 320 m.o.h

Etter Trollvann skal jeg enda mer opp. Grefsenkollen er beliggende på 380 m.o.h og løypa går først rett opp en alpinbakke-flott trening som suger kraften ut av beina. Det er bare nyte-særlig slutten av bakken satt som et skudd. Jeg trekker pusten litt når det flater ut og tar fatt på den siste kneiken opp til Grefsenkollen. Merkingen er godt gjemt i skogholtet, men jeg finner veien. Etter ca 100 meter er jeg på toppen og kommer inn bak restauranten. Jeg løper på fremsiden for å nyte en av Oslo's fineste utsikter, men får sjokk når jeg ser hva som har skjedd og er i ferd med å skje med stedet opp på Oslo's tak. Her er det etablert en scene nedenfor bygningen og det er bygd ut en bardisk nedenfor terrassen. Det er også flere utbyggingsprosjekt på gang. Det fremstår som kvalmende og fremmedartet. Rasten nedenfor terrassen blir ikke lang.

Voldtekt av naturen ved Grefsenkollen

Lengden på etappen fra Sinober er 9.6 km og antall høydemeter er 215.
Jeg tar fatt på siste etappe som stort sett går nedover. Jeg skal hjem og det er ca 6,2 km lenger fremme og beliggende på 104 m.o.h.-276 meter under Grefsenkollen. Utsikten fra Grefsenkollveien er fortsatt flott og jeg får et nydelig glimt av Maridalsvannet og Nordmarka et stykke ned i veien.

Utsyn fra Grefsenkollveien mot Maridalsvannet

Etter en kort stund er jeg hjemme på Frydenberg og kan se tilbake på en fin tur gjennom Lillomarka.