Motbakkevaner

Stien til Prekestolen i februar

En av fordelene med å reise jobbmessig er muligheten til å avlegge nye steder et besøk, og da gjerne regelmessig. Onsdager er jeg i Sandnes/Stavanger. Vestlandet er kontrastenes rike på mange måter. En av disse er høydeforskjellene. For den som er glad i bakker er det en glede å besøke slike steder-gjerne bakker som byr på noen opplevelser i tillegg. Hver onsdag morgen snører jeg skoene, begir meg ut i en morgenstille by innerst i Vågen-Sandnes og venter utålmodig på at GPS-klokka skal "finne seg selv".
Etter noen minutter er vi begge på "track" og jeg løper nordover langs sjøkanten i den klare luften. En svak strime av lys kan anes langt mot øst over fjelltoppene som kneiser på østsiden av fjorden. En kort stund etter forlater jeg sjøkanten og begynner en liten stigning opp til foten av Hanafjellet. Vel fremme ved Hanafjellet bærer det rett opp på uttallige trappetrinn. Bakken tar meg opp 63m på 150m-en stigning på drøyt 42 %. Jeg teller aldri trinn, men her er det mange av dem til tross for at bakken ikke er veldig lang. Tålmodighet er viktig forsøker jeg å overbevise meg selv mens jeg løper med korte steg oppover trappen. Lårene er stinne av trening etter en lang skitur sist søndag, men opp skal jeg-uten å stoppe. Underveis tar jeg korte opphold mens jeg løper på stedet og får igjen pusten litt. Denne onsdagen er bakkedrag nr 2 i samme løype. Første gang var det krevende for å si det mildt og jeg måtte stoppe helt to ganger i løpet av trappeklatringen. Denne gangen går det bedre, men jeg er tilfreds når stigningen tar en foreløpig slutt ved toppen av trappen. Her tar jeg meg en kort pust i bakken før jeg fortsetter stingningen oppover i morgenstille gater på vei mot fjelltoppen som er målet for turen-Ulvanuten. En kort stund etter er jeg øverst i Åsveien som tilbyr en lang bakke som er bratt, men ikke tilnærmelsesvis det samme som trappen opp til Hanafjellet. Vinden tar godt her opp uten omkringliggende beskyttelse. Jeg prøver å konsentrere meg om det jeg er her for å gjøre-sette den ene foten foran den andre med minst mulig bruk av energi samtidig som jeg beveger meg oppver og fremover. Alt har en ende-om en foreløpig-og jeg når toppen og begynner en liten nedstigning før det bærer bratt opp igjen på en vei som går i vestlig retning. Det er godt å være ute så tidlig om morgenen og se at lyset varsler en vår i anmarsj. Etter ytterligere noen minutter står jeg foran den siste kneiken og må ta i bruk det siste jeg har av tålmodighet før jeg endelig når toppen etter knappe 18 minutter.
Belønningen er en enda bedre utsikt over store deler av Stavanger halvøya og Sandnes.
Returen er mindre begivenhetsfull og etter et snaut kvarter gjennom en annen og lengre rute, er jeg tilbake igjen  ved utgangspunktet. Kroppen fungerte bedre denne gangen og det håper jeg fortsetter. Denne økten skal gi meg spesifikk styrke i beina og danne grunnlaget for terskeltreningen senere i vår.