Maridalen Rundt

Vinderhøgda

En hel søndag til rådighet for en løpetur i skogen og valgets kvaler er like store hver gang ift hvor ferden skal gå. Jeg endte opp i Maridalen(favorittdalen!) og løpe en utvidet runde mot klokke med start og slutt fra Kjelsås.
Passeringssteder underveis var Monsetangen, Sandermosen, Snippen, Ramnagrø, Øst for Maridalsalpene, Finntjern, Rottungen, Bjørnholt, Vinderhøgda, Aurtjern, Høgåsen, Låkeberget, Berekke, Kjelsås..puh! "Runden" ble kraftig lang(35 km) fordelt på 5t 45 min. Envarm, men fin dag i skogen.
Bilen ble trygt parkert på Kjelsås og der står det jamen meg en til nesten identisk lik min-sannsynligheten for det er relativt liten. Frem til Monsetangen er utsynet mot Maridalsvannet og Maridalen og Maridalsalpene vakkert som alltid.

Dagen er viet rolig langtur-tempo og jeg legger inn kosegiret i bakkene oppover mot Sandermosen stasjon. Her har det pågått utbedringsarbeider i stasjonsområdet. Lenger fremme er jeg inne på den gamle Grevegen som går helt til Hakadal.

Veien blir fortsatt litt til mens jeg løper, men jeg er rimelig trygg på at jeg skal innom Maridalsalpene så da blir det venstre ved Snippen.

De fleste gangene har min ferd gått i motsatt retning og det kjennes godt med litt endring. Ikke lenger etter er jeg ute i terrenget igjen og får snart et glimt av Hansakollen.

Ferden går ikke opp på noen av kollene i dag, men øst for Alpene på en umerket sti som går nordover mot vegen fra Movatn til Tømte. Jeg har løpt her tidligere, men aldri kommet så langt at jeg har sjekket ut om stien faktisk går helt frem. Ved Ramnagrø er det iallefall like fint som jeg husker det.

Kun grunnmuren står igjen etter det som opprinnelig var en hoggerhytte og senere ble brukt av Skogvesenet inntil den ble nedbrent på begynnelsen av 1970-tallet. Den hytta må ha hatt en av Oslo beste utsikt!

Sti mot Ramnagrø

Utsyn fra Ramnagrø mot Maridalen

Vel, jeg tar av på stien bak grunnmuren og fortsetter nordover langs den stupbratt skrenten som har Hansekollen som toppunkt. Stien er flott og omgivelsene er enda flottere-urørt som det er i naturreservatet.

Det er riktig flott her inne! Skogen får leve sitt eget liv uten menneskelige inngrep. Ett inngrep av litt større karakter fant sted da et tysk fly av typen Dornier styrtet her i 1942. Noe av restene ligger fortsatt igjen her inne.

Vel, området er rikt på historie. Jeg løper videre og kommer snart til stidelet hvor det er mulig å ta seg opp til Hansekollen via "Valdreskleiva".

Jeg skal ikke opp hit i dag, men videre nordover. "Stien" blir imidlertid mer og mer utydelig og når den attpåtil dreier øst og taper høyde setter jeg foten ned og finner veien selv.
Ferden går bratt opp til nordskråningen til Maridalsalpene og jeg kommer ut i et hogstfelt hvor jeg har vært tidligere.

Her får unggrana plass og det er elgen sin favorittkost. Det er nesten vanskelig å sette foten ned uten å tråkke i elgmøkk. Med litt tålmodighet, og riktig utstyr burde det ligge til rette for riktig gode bilder av skogens konge her.

Sist gang jeg var her var på høsten for noen år siden. Jeg har aldri vært på et sted med så mye blåbær som her og det kommer også som et positivt trekk. Det ikke fullt så positive er terrenget som er svært krevende å ta seg frem i, men jeg finner snart det gamle faret etter hogstmaskinen og er snart nede på Tømteveien som fortsatt delvis er i vinterdrakt.

Jeg legger inn krabbegiret og er snart oppe på flaten ved Masteputtene. Vannet smaker ekstra godt i dag og jeg må fylle på stadig vekk pga det varme været. Vannflaskene la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme-jeg må ha hatt det brenntravelt på vei ut døra :-)
Brødskiva smaker iallefall godt ved bredden av Finntjern som byr på godt vann og ikke lenge etter er jeg på god vei ned mot Rottungen. Flatehogsten lenger nede gir om ikke annet et fint utsyn mot fjernere landskap.

Helvetesfoss lenger nede er akkurat like stri som jeg husker den og jeg er jamen meg glad for at jeg ikke var tømmerfløter her i riktig gamle dager.

Grusen tar etterhvert slutt-takk og lov-og snart kan jeg nyte utsynet over Rottungen på vei opp til Bjørnholt.

Mer mat må til i bakkene oppover, men jeg synes å merke at det jeg tar til meg ikke gir tilstrekkelig effekt. Kanskje pålegget på brødskiva på endres til noe annet?
Jeg løper kjapt forbi Bjørnholt og tar fatt på motbakkene opp til Vinderhøgda med innfallsport via enden av vegen fra Finnerud. Her er det også rester av vinter.

Solen gir iallefall nok varme til at maurene er i full aktivitet idet jeg finner stien opp til Vindernhøgda.

Det går virkelig bratt oppover, men belønningen-etter en liten avstikker-er flott utsyn mot Skjærsjøen og Kamphaug.

Lenger oppe åpner det seg og det er sublime forhold for løping.

Jeg legger inn kosegiret på vei nedover til Aurtjernet hvor nye brødskiver inntas i bekkekanten.
Bakkene opp til Ullevålsæter blir krevende nok og jeg kjenner at jeg har vært ute en stund. Det mest interessante er det stadig påtrengende behovet for påfyll av vann som er større enn jeg kan huske.
Det går greit over Høgåsen og jeg har selskap av mange ute i skogen i dag. Stien helt ned til Låkeberget er preget av stor trafikk. Vel nede ved Låkeberget bærer det ut på vegen-jeg trenger litt trening på asfalt og følger denne til Brekke. Etter det er det bare strake vegen til Kjelsås hvor bilen står og venter.
En riktig fin tur, men litt slitsom på slutten. Jeg må endre litt på matinntaket og få med vannflaskene til neste gang. Forøvrig var det årets lengste løpetur så langt.

Maridalen rundt + litt til..

Magisk i Lillomarka

Jeg kommer alltid tilbake til Maridalen. Selv ikke det å flytte lenger unna Maridalen får meg til å slutte å løpe i terrenget rundt Maridalen. Dagens runde ble litt lenger enn de forrrige, men beina er pigge av en eller annen grunn og selv om underlaget var noe glatt gikk det greit unna.
Runden: Brekke-Høgåsen-Skjærsjøen-Gåslungen-Tømte gård-Snippen-Lillomarka-Knatten-Kjelsås-Brekke, totalt 31,5 km på ganske nøyaktig 5t, inkludert knappe 700 høydemeter.
Etter starten på Brekke i tett tåke forsvinner jeg relativt raskt ut i skogen på umerkede stier som er nye også for meg. Lenger inne krysses Ankervegen til Steinsrud og jeg tar fatt på de seige stigningene mot Ullevålsæter. Det er frost i bakken!

Tåka ligger tykk nede i Maridalen, men lenger opp hvor jeg befinner meg er det klart, men kaldt.
Blå/rødstien over Høgåsen har jeg løpt mange ganger, men den var aldri så fin som de første årene før hogstmaskinen vandaliserte området oppover. Det går jevnt oppover og ikke lenge etter kan jeg nyte utsynet nordover fra Skjærsjødammen-som jeg har gjort så mange ganger tidligere.

De beste løpeturene blir til underveis og min opprinnelige tanke om å løpe via Kamphaug erstattes av en rødstien mot Gåslungen i lia nedenfor Kamphaug. Her har jeg faktisk aldri løpt eller skiløpt og stien viser seg å bli et hyggelig bekjentskap som tar meg slakt oppover på et ikke altfor fuktig underlag.

Røstien tar meg opp til blåstien rett øst for Kamphaugåsen-som jeg følger tilbake litt tilbake mot Kamphaug før jeg dreier rett nord over selve Kamphaugåsen. Det er stille og rolig i skogen og selv om det er svært kjølig nyter jeg dagen og løpeturen. Svarttjern gir meg et magisk øyeblikk når jeg passerer på vei mot Gåslungen.

Dagen er enda bedre når den glisne vintervegetasjonen tillater et glimt at det mysitiske Langvann.

På høyde med Nygårdsbråtan entrer jeg grusvegen som skal følges til Nordre Korsmomyr hvor jeg tar av til Tømte gård. På vei ditt er inntrykkene mange og fine.

Rottungen

Helvetesfoss

Liggeren

Tømte gård

Valgets kvaler innhenter meg igjen ved Tømte gård. Etter kort betekningstid løper jeg nedover blåstien som passerer forbi Tømtehyttene og nedover til Dølebråtbekken. Dette er naturreservat og nedløpingen er som alltid praktfull. Teknikken kommer godt med på svært krevende underlag.

Lenger nede føler jeg en umerket sti langs Dølebråtbekken som en gang i fjern fortid var rødsti.

Med ett er jeg som planlagt på en gammel kjerreveg rett nord for Vaggesteinsåsen og derfra er det bare Burmaveien + litt blåsti før jeg kan løpe gjennom tunnelen ved Snippen.

Ved Snippen er det også mange muligheter for veivalg videre, men jeg søker skogens ro og etter en kort runde på grus forbi Skillingsdalen skjærer jeg ut i terrenget på en umerket sti som tar meg oppover mot Barlindåsen. Underveis har gleden av å bli angrepet av løse hunder-HVORFOR I ALL VERDEN KAN IKKE HUNDEIERNE HA KONTROLL PÅ DYRET SITT??
Vel, snart er jeg på blåstien en knapp km sør for Barlindåsen og finner favorittstien min igjen. Den er umerket og følger høydedraget rett vest for Styggedalen og tar meg til blåstien rett sør for Styggedalsputtane. Styggedalen ser interessant ut på kartet. Det skal i teorien være mulig å følge den fra Skillingsdalen og ned til samme punktet jeg ankommer.
Den lave solen og fuktigheten i bakken skaper magiske øyeblikk når jeg løper nedover.

I dag har jeg forøvrig vært disiplinert og inntatt næring som planlagt og da blir løpeturen mer givende. Lille Gryta gir meg et uforglemmelig øyeblikk idet jeg passerer på vei opp mot Kampen.

Vel opp på Kampen er utsynet flott som alltid.

Kampen er på drøye 300 meter og det er like morsomt hver gang å løpe ned den bratte kneika til Monsetangen på den umerkede stien. På en knapp km skal det løpes ned drøye 100 meter.

Etter Monsetangen er det et kort parti på rødsti før jeg følger blåstien til Kjelsås og kan snart nyte utsynet nordover over Maridalsvannet.

Beina begynner å bli fornøyde etter drøye 3 mil i skogen og det er godt å ankomme bilen på Brekke etter ferdig "runde"

Fornøyd løper

Maridalen Rundt

Skjærsjøen

Våren er like rundt hjørnet og da blir verden med et langt bedre sted å være for oss som liker å løpe i skogen. Det mangler ikke på fine steder å løpe, men ett av de bedre er Maridalen. Jeg har løpt mye i og rundt denne fantastiske dalen, men de siste 1-2 årene har det blitt noe mindre etter at jeg flyttet litt ut av Oslo. Siste gang jeg hadde løpesko på beina her var ifm løpeturen gjennom Nordmarka i november i fjor. Les mer om den her: Nordmarka i østerled
Det er en god stund siden og gjensynsgleden var derfor stor når jeg parkerte bilen igjen ved Brekke en sen ettermiddag. Med sol og noen timers daglys igjen lå alt til rette for en flott rundtur. I sekken lå også hodelykta til bruk når kvelden etterhvert ville ankomme.
Min lille runde gikk fra Brekke til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, opp til Kamphaug og over åsen til Fagervann, ned til Øyungen, ned til Skar, forbi Mobekken, opp til Sandermosen, mot Monsetangen og Kjelsås og deretter til Brekke igjen. En runde på drøye 25,5 km, 650 høydemeter på drøye 3,5t-ved avslutningen på en vakker vårdag.
Det var tidvis mye snø-særlig over Kamphaug, men snøen var hard og fin å løpe på.

Fra jordene rett nord for Brekke

Snøen er på kraftig retur i lavere høyder og en flott dag bringer mange ut i skogen. Kraftig hundeglam får meg til å stoppe opp et kort øyeblikk på stien. Rett etter krysser et rådyr rett foran meg og like etter kommer en hund med kobbelet hengende etter seg-eieren er ikke å se. Jeg er glad i hunder, men slik ansvarsløshet som mange hundeeiere legger for en dag med å ha hunden løs har jeg ingen forståelse for. Vel, kort etter dukker stien inn i skogen og jeg ankommer snart Låkeberget.
Her har noen benyttet vinteren godt og fjernet det meste av undervegetasjonen og tynnet skogen godt ut. Med dette tiltaket er det som var av naturlig skog borte hele veien frem til Ullevålsæter.

Skog ved Låkeberget

Jeg har alltid betydelige utfordringer med å se meningen med slike inngrep, men det er da bedre enn flatehogst som er styggedommen selv. Vel, det er tidvis svært glatte partier oppover, men innslaget av snø gir et bedre feste lenger oppe. Det går jevnt oppover og jeg koser meg oppover de slake stigningene oppover Høgåsen. Jeg krysser skiløypa mellom Sognsvann og Hammeren og den har sett bedre dager.

"Skiløypa" mellom Sognsvann og Hammeren

Oppover Høgåsen

Fornøyd løper

Etterhvert ankommer jeg skiløypa som går fra Sognsvann til Ullevålsæter og her er det skikkelig trått føre.

Krevende forhold for skiløping

En skiløper gjør likevel et tappert forsøk på å komme seg fremover, men blir stående litt resignert på stavene etter en stund. Vi er begge skjønt enige om det har vært bedre dager for skiløping.
Vel, om det ikke går an å skiløpe så er det fint å løpe. Det bærer nedover til Skjærsjøen og her er det også en stund siden jeg var sist. Det er godt å være tilbaken igjen og skue nordover mot Kobberhaugene og Vindernhøgda.

Skjærsjøen

Utallige ganger har jeg løpt "runden" fra Hammeren og opp til Skjærsjødammen. Det er en fin løpetur på drøye 6 km og en fin kveldsøkt som gir flotte naturinntrykk. Den kan forlenges ved å løpe i terrenget på blåstien mot Kamphaug fra Hammeren.
På andre siden er det skikkelig holke på Nordmarksveien. Heldigvis skal jeg bare følge veien noen hundre meter før jeg tar av mot Kamphaug i terrenget.

Isholke

DNThar fått opp nye skilt også som viser vegen videre innover i marka.

Nye skilter

Det er fortsatt endel snø igjen oppover mot Kamphaug, men den er hard og stort sett grei å ta seg frem på.

Mot Kamphaug

Smelting i bekkefaret

"Rød-stidelet" ved Kamphaug

Fornøyd med å kommet godt inn i skogen hvor alt er stille og rolig tar jeg fatt på stigningene opp mot Stutehaugen. Underveis er det godt med påfyll av mat og drikke. Jeg er bedre til å spise enn å drikke. Underlig, før var det motsatt. Ved Rundemyra lenger inne og oppe er alt stille og rolig.

Rundemyra

Det er svært sjelden jeg treffer noen på dette partiet og det er egentlig underlig. Området er flott.
Det er endatil flott utsyn sørover mot sjøen fra utsynspunktet ovenfor Rundemyra.

Utsyn mot sjøen

Lenger oppe og inne begynner skyggene å bli lengre, men det er fortsatt godt å løpe uten lys.
Rød og blåsti skiller lag lenger inne hvor førstnevnte går over Fagervann. Usikker som jeg er på isforholdene velger jeg blåstien. Ikke lenge etter er jeg ved nordenden av Fagervann og kan konstatere at isen sannsynligvis var trygg nok.

Fagervann med is

 Med mat i magen og en kropp som fungerer er alt slik jeg ønsker det under en løpetur.

Fornøyd løper..igjen

Da viser stidelet veien nedover mot Øyungen og nedover er det godt å løpe på hard snø.

Nedover mot Øyungen

Vel nede ved Øyungen er vinteren høyst tilstede fortsatt og det er til og med noe som kan minne om skispor igjen her oppe.

Øyungdammen

Dammen fremstår som enda vakrere etter den nylig utførte rehabiliteringen.

Vakker dam

Jeg har hatt stor glede av terrenget rundt Øyungen. Mange er løpeturene rundt vannet og tilbake igjen til utgangspunktet Skar leir. Les mer om en flott løpetur her: Øyungen Rundt
Gode er minnene også fra en løpetur om høsten. Sublim løpetur en sen høstkveld
Jeg velger den østlige veien ned mot Skar leir og der er det isholke. Tempoet nedover blir derfor moderat, men fordelen er at jeg får med flere inntrykk nedover.

Skarselva

Isskulpturer

Skikkelig holke!

Vel, lenger nede har hogstmaskinen vært travel igjen og jeg kan for første gang se gården Nordbråtan.

Nordbråtan

På min vei mot Mobekken og Sandermosen får jeg anledning til å nyte utsynet mot Maridalsalpene sammen med to geiter som av en eller annen mystisk grunn beiter på frossen mark.

Maridalsalpene i det fjerne

Sola er vel nede og det begynner å bli relativt kjølig ute. Kvelden er imidlertid fin og i den lange og seige bakken fra Mobekken og til Sandermosen stasjon er det på tide med påfyll av mer mat og drikke. Vel fremme på Sandermosen stasjon pågår det tydeligvis byggearbeider. Det virker som et renseanlegg for avløpsvann er under oppføring.
Idet jeg nærmer meg jernbanene begynner det å blinke og pipe kraftig fra overgangen med varsel om at et tog er i ferd med å nærme seg. Jeg stopper opp og nyter synet av et tog i full fart på vei gjennom skogen.

Ved Sandermosen stasjon

 Jeg krysser jernbanesporet, får på meg hodelyka og tar fatt på rødstien gjennom skogen mot Kjelsås.
Det er mørkt og stille i skogen-kun mine egne steg som bryter stillheten. Kjente steder som bringer gode minne passeres. Nå er jeg i Lillomarka og her har jeg hatt mange, flotte løpeopplevelser.
Les mer her om gode løpsopplevelser: Lillomarka-en sommeropplevelse
Jeg tar av ved stidelet ned mot Monsetangen og løper rolig nedover tidvis glatte bakker. Ikke lenge etter er jeg ute ved stien langs Maridalsvannet. Utsynet mot Maridalen er magisk en helt stille kveld hvor disen siger litt inn stedvis nede i dalen. Jeg må rive meg løs for å fortsette løpeturen.
Rett før Kjelsås er noen på vei inn i skogen for å tilbringen kvelden og natten(?) ute.
Bedre kan man ikke ha det. Kort tid er jeg fremme ved bilen på Brekke og kan se tilbake på en flott løpetur rundt Maridalen.