Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Pinsekos i Maridalsalpene

Utsyn fra Mellomkollen på en litt overskyet lørdag

Langtur sist søndag ga noen dager med restitusjon før belastningen kunne økes igjen.
Løpeturen fra Mobekken til Mellomkollen og tilbake igjen er min ukentlige bakketrening. Den byr på ca 4 km motbakke med ca 380 høydemetre og 4 km nedoverbakke med like stort høydetap.
Sist uke gikk jeg opp i rask gange og klokket inn etter 46 min-returen gikk på 25 min.
Denne bakken blir min treningsbakke til ..ja..snøen kommer?
Den kloke tilnærming i motbakkeløping skal visst være å løpe under terskel hele tiden. I en lang bakke kan det være vanskelig å velge den rette belastning til enhver tid.
Min målsetting med å trene i denne bakken er å øke muskulær løpestyrke. Bedre løpetider i bakken får bli et hyggelig bi produkt.
Stigningsgraden er grei nok-rett i underkant av 10 % i gjennomsnitt, men bakken er lang og har mange interessante partier. Innledningsvis er det drøye 1,5 km med grusløping på veg-lite spennende, men naturen rundt er fin innerst i Maridalen.

Vegen deler seg etter knappe 1,5 km og den til venstre går til Mellomkollen. Etter noen hundre meter til er det endelig ut i terrenget. Stien oppover er tydelig nok og stigningen er moderat til å begynne med, men etter noen hundre meter til kommer en skikkelig brattmote.
I dagens økt (lørdag) løper jeg i rolig tempo(sub 7) innover og går kun i de to verste kneikene på det innledende vegpartiet. Brattmota rett etter det går jeg opp.

Første brattmota, juni 2013

 Det flater ut en kort stund og innerst før det kommer en kort bratt kneik løper jeg over noen titalls meter meter med glatt stein som underlag i et bekkefar. Underlig nok føles det bedre å løpe enn å gå over-forstå det den som kan.Så flater det ut frem til stidele ned til Vaggestein og Skar

Stidele, fra juni 2013

Skiltet forteller oss at vi har tilbakelagt 2,5 km fra Mobekken og at det er 1,5 km igjen. Det stemmer sånn høvelig. Mora begynner like etter stidele idet det kommer en styggbratt kneik som også er av litt lengde. Det er imidlertid mye å glede seg over på vei oppover-utsikten mot Gaupekollen er flott stedvis.

Utsyn mot Gaupekollen, juni 2013

Stien er god oppover til tross for brattheten. Det er kjempemoro å løpe ned, men krever god teknikk.
Når det flater ut får vi et flott utsyn mot Maridalen.

Maridalen og Oslo, juni 2013

Det kommer noen småkneiker til, men det største er den jeg har lagt bak meg. I dag går jeg brattkneikene opp og løper på flatene(noen av de minst utfordrende stigningene løper jeg også).
Jeg må nok tilstå at belastningen bringer meg over terskel-iallefall føles det slik, men det er da en nyttig erfaring. Når det gjenstår 3-400 meter kommer den siste, ikke så lange, styggbrate kneika.
Den første delen har et underlag av steinblokker. Lenger oppe blir det mer vegetasjon. Her er det mulig å ta en "snarvei" ut til endepunktet, men jeg jukser ikke og følger blåstien helt opp.

Øvre del av den siste, bratte kneika-juni 2013

Stidelet opp gir anvisning ut til utsiktspunktet som også er endepunktet for min klatretur opp. Det bærer over myrflatene til bolten på utsiktspunktet. Jeg klokker inn på rett i underkant av 39 min(7 min kjappere enn sist uke). Utsikten er som alltid magisk her oppe.

Utsyn fra utsiktspunktet på Mellomkollen

Fremover blir det en økt i uken i denne bakken. Min tilnærming er å øke omfanget av løping, men samtidig holde belastningen nede slik at perioden over terskel blir så liten som mulig. Etterhvert må rundetiden opp gå ned.
Vel så viktig er løpeturen ned. Her er poenget å løpe hurtig, men med god teknikk. Det kan være krevende nok-iallefall etter klatreturen, men det er litt av poenget. Selv synes jeg det er herlig å trøkke på nedover. I dag blir rundetiden ned 23 min-mot 25 min sist gang. Det er jeg fornøyd med.
Frem og tilbake på 1t og 2 min denne gang mot 1t og 11 min sist gang.

Bakkekos

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalen og Oslo

Det er få ting som slår utsikten fra Maridalsalpene innerst i Maridalen mot Maridalen og Oslo.
Jeg blir aldri helt enig med meg selv om det er Gaupekollen eller Mellomkollen som har den beste utsikten og når jeg tenker meg om spiller det heller ingen rolle.
Det er allers mange fordeler med toppene innerst i Maridalen og en av dem er egnetheten til bakketrening. En annen fordel er nærheten til Oslo. En tredje fordel, akkurat i dag(igår), var et nydelig vær.

Bakker er ellers noe jeg aldri får helt tak på, men det gjør det desto mer morsomt og utfordrende å prøve. Kunsten er å holde et passe tempo slik at man ligger akkurat under terskel. I lange bakker kan det bli krevende å finne balansen, men øvelse gjør mester.
Vel, jeg tar opp hansken og gir bakken fra Mobekken og opp til Mellomkollen æren av å være treningsbakke en periode fremover.
Første økten hadde jeg bestemt for skulle gå i raske gange oppover og det var jamen meg slitsomt nok.

Den første delen går på grusveg innover og det er først etter ca 1,5 km at moroa begynner.
Total lengde er ca 4,1 km og jeg brukte ca 45 min opp og omtrent halve tiden ned.
Det er åpenbart et potensiale til forbedring og det skal bli spennende å se utviklingen. Gitt at samme bakken benyttes er fremgangen lett å måle.

Fornøyd klatrer på toppen av Mellomkollen

Jeg legger inn en økt her hver uke fremover og forhåptentligvis er det fremgang å spore.

Mellomkollen

Fra utsiktspunktet sør for Mellomkollen-Maridalsvannet

Dette fjellet som gjør lite vesen av seg er egentlig en perle. I dag hadde jeg, foruten v å ha gleden av en fin høsttur, et ærend opp dit. Jeg skulle hente posten som ble satt ut ifm Nordmarka Ultra Challenge.
Været var nydelig, men vinden var kald. Det er definitivt slutt med korte ermer og korte tights. Jeg forlot bilen ved Movatn stasjon og fikk umiddelbart en bratt bakke å ta meg av. Metoden min er å korte ned steglengden og beholde frekvensen. Konsekvensen er at tempoet går ned-det er meningen. Formen min er et godt stykke unna fjorårets, men det retter seg med mer trening. Tilnærmingen min nå er å bygge opp mengde sakte men sikkert med fokus på å unngå skader og jevn trening. Etter at tilstrekkelig omfang av økter pr uke er etablert legger jeg inn kvalitetsøkter. Det er imidlertid først til neste år. Nå er det vekt på å bygge opp mengde og bredde. Vel, jeg tok grusveien fra Movatn og videre på stien frem til den møter gruveien mot Tømte igjen.

På vei mot Tømte

Tempoet mitt var moderat i stigningene mot Tømte. Til tross for at det var lørdag ettermiddag var det også andre ute i skogen, både på sykkelsetet og til fots.

Tømte Gård

Ved Tømte Gård passerer jeg noen som er i villrede om veivalget. Det er to muligheter. Den ene går til Tømte hyttene og den andre går til Mellomkollen. Den tredje går mot Liggeren.
Det er ikke lange biten til Mellomkollen nå og kveldsolen gjør sitt til å lage fantastiske bilder av landskapet.

Stien mot Mellomkollen

Terrenget er fint å løpe i og stigningen er lite å snakke om. Etter en stund flater det plutselig litt ut og der ser jeg posten Oddvar satte ut for nølyaktig 1 uke siden-fortsatt like god.

Stemplingsposten på Mellomkollen

Du må vite om toppen for å være sikker på at dette er stedet. Det er lite som minner om et toppunkt, men den befinner seg faktisk 534 moh. Utsiktspunktet er noen hundre meter lenger sør og det byr på fantastisk utsikt mot Maridalen og Oslo.

Utsikt mot Maridalen og Oslo

Det beste av turen min gjenstår-nedstigningen mot Mobekken og Snippen. Rett etter stidelet til utsiktspunktet bærer det nedover. Det er relativt ufremkommelig, bratt og steinete, men det er fabelaktig natur.

På vei nedover fra Mellomkollen

Det er relativt tørt i terrenget. Jeg har løpt ned her tidligere under våtere forhold, og det føltes som å løpe i en bekk nedover. I dag er det ikke tegn til vannføring av slikt omfang. Stien er tørr og fin og jeg treffer noen andre på vei ned som har hatt seg en fin tur i skogen. Vei stidele til Mobekken går stien til Movatn litt oppover igjen og kveldssola treffer meg igjen med full tyngde.

Fra stien mot Movatn

Kort tid etter er jeg på veien til Movatn og tar fatt på en seig bakke før det butter ut og går bratt med igjen.
Da har jeg tilbakelagt ca 12 km på 1,5 t. Intet imponerende tempo, men så er terrenget krevende.
GPS-klokka ble liggende hjemme i dag, men jeg logget en tilsvarende tur tidligere år.