Snart vår..

Oppover på Kureåsen

Det er snart vår..Etter kalenderen er det vår, men det er en kald trekk i luften. Likevel er lengden på tights'en min redusert til knelengde selv om jakken må være på.

Oppover Kureåsen II

Etter en lang uke med roing for å spare kneet mitt var spenningen stor når løpelysten skulle tilfredstilles i dag. Jeg lovet meg selv bare en svært kort tur og alt er relativt, men den endte på drøye 11 km i skogen-en kraftig runde på favorittåsen min-Kureåsen.

Løper på ny favorittås

Romaskinen er egentlig en fantastisk treningsmaskin som gir meg solid, utholdende styrketrening. Jeg merker faktisk at det går lettere å løpe etter ca 2 mnd med 4 dager i uken på romaskinen.
Tidvis var det godt og varmt også i dag, men inne i skogen er det mye kulde i bakken og det gjør det straks kjøligere selv om det er åpne partier som er varmere.

Sykkelen har fått hvile denne uken, men neste uke skal den forhåpentligvis frem igjen.

Ekorn, gravrøyser og nye åser

Vår og tid for sykkel igjen

Våren er i kraftig anmarsj. Vårjevndøgn hadde vi nettopp og jaggu har ikke klokken kommet seg 1t nærmere sommeren også. Selv om det er en kjølig trekk ute har jeg funnet sykkelen..eller rettere syklene. Først landeveissykkelen sist helg og grussykkelen denne helgen.
Det er veger både på kryss og tvers her og gårsdagens runde på sykkel bragte meg litt sør for Oppstadskogen til et kulturminne som heter Kjempekastet. Pussig navn, men det viste seg å være en samlig gravrøyser fra svunne tider. Når de ble anlagt for flere tusen år siden var åsryggen god synlige med godt utsyn og ikke skogkledd som i dag.

Dagens langtur i løpesko bragte meg nordover mot Oppstadskogen og deretter med retur over et nytt område-Kureåsen. Underveis hilser ekornet blidt når jeg løper forbi.

Lenger fremme åpner landskapet seg kraftig når jeg dreier østover mot Kureåsen.

Ved nordenden av Kureåsen som jeg har planer om å løpe over finner jeg en sti som ser ut til å ta meg over åsen.

Lenger inne deler stien seg og jeg følger den mer østlige varianten som tar helt til sydenden av åsen.

Vel forbi sydenden har jeg den innerste delen av Kurefjorden foran meg.

Parti fra Kyststien

Så er det 5 km på Kyststien før jeg er hjemme i Tollefsrødskogen igjen.
Neste uke blir det en rolig løpeuke..kneet er litt kranglete igjen.

Gjennombrudd i skogen

Rygge kirke nærmer seg..

Da var gjennombruddet der...Endelig fikk jeg navigert meg frem gjennom skogen til Rygge kirke.
Knappe 9 km gjennom skogen er ikke allverden til avstand, men terrenget er variert og morsomt å løpe gjennom.
Det er langt fra åpenbart hvor veivalget skal legges blant et lappeteppe av jorder og skogpartier, men litt prøving og feiling, samt studier av kartverk fikk meg på sporet.

 Det er særlig partiet etter Båthu, ca halvveis, som har voldt meg litt utfordringer. Et nærmere studium av kart + GPS fikk avdekket noe som så ut som en sti som tok av traktorvegen 1 km lenger fremme og hadde en lovende retning inn mot Oppstadskogen.
Lenge før det har jeg kost meg innover fra Tollefsrødskogen...

Min vei går til venstre..ut i terrenget

Oi, Oi og atter Oi

Voldtekt av skogen

Hva er det å si til dette? Den som liker flatehogst er ikke blant mine venner...
Et av trærne som ble felt rakk å bli svært gammel...

80..eller 100 år?

..Så er det på vei inn på ukjente stier i Nærumskogen...

Over høydedraget og ned i dalen hvor det er rester av vinter...

Lenger opp og fremme er jeg inne på Rygge-joggen sine områder...

7 km-løypa er den som går lengst ut fra startpunktet ved Rygge kirke.
Ikke lenge etter er jeg inne i Oppstad-skogen og her er det bare flott!

I krysset hvor 4 km til Rygge-joggen vender...
Jeg nærmer meg for alvor Rygge kirke og en bit etter åpner landskapet seg enda mer..

Rygge kirke i det fjerne

Stien over jordene er godt tilrettelagt..

Ikke lenge etter er jeg ved mitt vendepunkt...

og kan nyte oversiktskartet over området.

Knappe 9 km ut og 8 tilbake igjen..en herlig søndags..løpetur.

Mer skog...

Fornøyd i skogen

Heldigvis er det også en del skog her jeg bor. Faktisk er det bare noen få hundre meter før jeg dukker inn i Støtvig-skogen, som er en rimelig ugjennomtrengelig skog, men heldigvis utstyrt med stier. Stier som delvis i svunnen tid har funger som skiløyper.

Starten ved Tollefsrød

Tollefsrød, starten, som også er stedet hvor jeg bor-dvs rettere, Tollefsrødskogen. Det var sikkert en skog her før boligfeltet ble etablert for drøye 20 år siden. Nå er det et rolig boligområde i kanten av skogen og i umiddelbar nærhet av sjøen. Mellom Larkollen og Rygge kirke er det skog, jorder, småveier og lite, brukte stier.

Stidele i skogen

Stiene begynner jeg å få en viss oversikt over til tross for totalt fravær av kart og særdeles lite merking. Skogen er kompakt, tett gran med noe løvtrær og furu på fjellknausene hvor grana ikke får nok jord til å trives.

Skiløype

Det er et eldorado for rådyr. Skogen gir ly og skjul for mennesker, og jordene og bebyggelsen er gode matkilder. Det er nesten ikke en gang uten at jeg dumper bort i rådyr på mine løpeturer i skogen.
Tidlig morgen og sen kveld er det bare å kjøre forsiktig. Flere ganger går de langs og krysser hovedvegen.

Skiltene er falleferdige og det er knapt mulig å lese hva som står der. Åpenbart har mangelen på snø ført til fravær av vedlikehold. Stiene kan jo uansett benyttes.

Mitt "prosjekt" har vært, og er, å finne en farbar sti som tar meg frem til Rygge kirke hjemmefra gjennom skogen, men foreløpig har jeg kun kommet til Bråthu (ca 4,5 km hjemmefra i nordlig retning).

Stidele mot Bråtu

 Det er godt å løpe på den myke skogbunnen innover og med svært lite høydeforskjeller er løpsopplevelsen svært bra. "Vårsola" skaper flotte stemninger i den tette skogen.

Litt lenger fremme er jeg ved Bråthu hvor jeg møter stikkveien til Larkollvegen. Her er det også bebyggelse. Kunsten er å finne en farbar vei videre.

Stidele ved Bråthu

Eneste mulighet er en islagt vei som tar meg nordover litt øst for Li gård.

Den dreier imidlertid rett øst mot Kurefjord og jeg gjør kort prosess, tar beinleia over frosne jorder og frem til vegen ved Li gård. Deretter er jeg snart ved Larkollvegen ved Vardåsen. Vegen følges til P-plassen ved Nyjordet og der tar jeg sørover på stien som går gjennom Vardåsen.

Stidele til toppunktet

Toppunktet løper jeg ikke opp til i dag, men hadde gleden av å besøke det  romjulen. Utsynet var fabelaktig fra tårnet som stikker opp fra den tette skogen.
I dag går løpeturen videre sørover, vegen krysses nord for Botner-tjernet og jeg løper ut i skogen ved Sande.

Nå får jeg litt uventet faktisk en del fin skogssti nedover mot Støtvig. Merkingen er lite tilstedeværende, men noen steder er det fortsatt noen skilter.

Etterhvert klarer jeg å navigere meg mer østover mot Grefsrød ved å ta av Skoglyveien lenger sør.

Det er flott terreng å løpe i her.

Snart er jeg gjennom Havnaskogen og vel fremme ved Grefsrød.

Gjensyn med Nordmarka på langs

Utsyn fra Kollern mot Pershusfjellet og Tverrsjøen

Hva kan være bedre enn å ha en hel dag til rådighet i Nordmarka? Ikke mye og enda bedre når muligheten er der til å besøke steder jeg ikke har vært på en stund. Løpeturen gikk i store deler av årets NUC 54 løype og glede ble kombinert med rekognosering.
Med unntak av ekstrarunden til Kjerkeberget og partiet over Kobberhaug ble hele løypa frem til Kamphaug rekognosert. En sliten dame klokket inn på Hammeren i Maridalen etter 50 km og 9t i skogen.

Ikke fullt så sliten ved Katnosdammen

Konklusjonen etter befaringen er at stiene er i god stand til å fungere som løype til årets NUC 54.
Det er litt over gjennomsnittet vått i grunnen akkurat nå(litt tørrere enn sist helg), det er lite vindfall, stidelene er på plass og merkingen er god med noen få unntak.
Første tog fra Oslo kombinert med drosje gir muligheter til en tidlig start. Rett etter 8 om morgenen satte jeg avgårde i løypa. Etter den vanlige, bratte mota(ca 140 m over 400 høydemeter) flater det ut i retning mot Åssjøsæter.

Partiet frem til Åssjøsæter er ikke langt og jeg får snart øye på sætra når jeg dukker ut fra skogen i hogstflata.

Underlaget er preget av av det har gått storfe på beite gjennom sommeren og det er stedvis svært opptråkket. Dyrene forventes å være borte før løpsdagen.
Kunsten når man skal løpe langt er å holde et lavt gjennomsnittstempo som varer hele distansen for å holde seg i aerob sone hele tiden. For meg er det mellom 5-6 km/t på krevende underlag som blåstiene i Nordmarka representerer.
Det bærer oppover mot Kollern og her er det alltid trivelig å komme tilbake til. Kollernputtene er magiske som alltid.

Ikke lenge etter klokker jeg inn på Kollern etter ca 1t og 5 km. Utsynet er vakkert som alltid.

Stien fra Åssjøsæter til Kollern er i god stand og der litt våtere enn vanlig.
En annen viktig faktor under lange løp er å være i bevegelse hele tiden-også under næringsinntak.
Partiet ned til Kalvedalen innebærer stort sett nedoverbakke og snittempoet går da oppover-som det også gjør på gruspartiet ders løypa tar av for å krysse over Pershusfjellet.

Fra stien ned mot Kalvedalen

Ved Tverrsjøen er det litt utfart og det virker som jaktsesongen er kommet i gang. Kroppen min kjennes egentlig helt fin når jeg løper ut i terrenget igjen ved foten av Pershusfjellet.

Vindfallet er greit å komme seg rundt-det har ligget der siden 2014. Vel oppe blir det snart flotte utsyn østover-først mot Holosætra.

Lenger fremme er det godt utsyn tilbake mot Kollern i nordøstlig retning.

..og sørøstover mot Katnosa og Aklangen...med regn i det fjerne..

..Regn som egentlig bare kom en snarvisitt innom fra sørenden av Pershusfjellet og ned til Spålen. Dagen ellers var værmessig fin, men det var litt varmt og klamt tidvis. Uansett, alltid fint ute også i dag. Stien over Pershusfjellet er et stykke uberørt natur som jeg setter stor pris på.

Ved passering sjekkpunktet-som ligger på en av høydene-er ca 13,5 av løypas 54 km unnagjort. Vel nede ved stidelet til Spålen i sørenden av Pershusfjellet kan jeg konstatere at stien er i god stand.
Det lettløpte partiet ned til stidelet ved Spålen er snart unnagjort og jeg tar fatt på det flotte partiet langs vannet på min vei mot Katnosdammen. Beveren trives åpenbart godt i området og dyret hat felt noe trær over stien langs vannet på et sted. Det er relativt ubesværlig å passere.

Stigningen over høydebrekket før det går nedover mot Finnerudsæter byr på en god anledning til næringsinntak. Brødskiva smaker godt i motbakkene.

På vei nedover etter høybrekket er det noe vindfall fra 2014, men det er helt greit å komme rundt.

Vel fremme ved Finnerudsæter er jeg så dypt inne i Nordmarka som det er mulig å komme. Her treffer jeg sjelden noen, men ved stidelet dukker det opp to menn som helt åpenbart er i villrede om hvor de skal. Det synes imidlertid å være mindre besværlig å leve i ulykkelig uvitenhet enn å spørre en forbipasserende dame om bistand. Finnerudsæter er vakker som alltid.

Foruten vindfallet av eldre dato er stien i god stand frem til Finnerudsæter.
Solen dukker etterhvert mer og mer frem og jeg koser meg på det ytterst løpbare partiet frem til Spålselva.

Her er det godt å løpe og godt å være til og det er bare å legge inn kosegiret frem til Spålselva. Kroppen fungerer fortsatt godt når jeg passerer 20 km på min vei mot Katnosdammen.
Vannflaskene og kroppen etterfylles før Spålselva krysses og jeg setter kurs mot Fagerlisæter og deretter Katnosdammen. Vakre Harpelandsvika slutter aldri å gjøre inntrykk på meg.

Stigningene mot Fagerlisæter gir anledning til mer næring og selv om det ikke alltid smaker like godt er det viktig å få i seg næring. Vel fremme ved Fagerlisæter er det stille og rolig på tunet.

Nå er det snart 100 år siden seterdriften ble avsluttet. Det var flere bygninger her tidligere-bl.a en stort fjøs, men alt foruten den lille bygningen på bildet er borte og tunet er i ferd med å forsvinne etterhvert som vegetasjonen overtar.
Jeg fortsetter videre mot Katnosdammen og lengselen etter å ankomme dit blir etterhvert større i det behovet for et toalettbesøk av litt mer omfattende art blir påtrengende. Godt er det da å ankomme den lille damkronen rett før hytta.

Underlaget på damkronene er som regel alltid såpeglatte så det lønner seg å ta det med ro ved kryssingen.

Katnosdammen turisthytte

DNT overtok hytta for en del år siden etter den tidligere hadde fungert som damvokterbolig.
Den er praktfullt beliggende ved innsjøen Katnosa som har god fyllingsgrad i dag.

24 km er unnagjort idet jeg tar meg frem på den korte stubben frem til grusvegen som følges til løypa igjen går ut i terrenget over mot Kjerkeberget.

Den første stigningen fra stidelet er alltid litt krevende, men snart flater det ut lenger oppe. Her er det lite ferdsel og stien er tidvis lite synlig, men merkingen er god. Lenger inne er gjensynsgleden stor når jeg står og skuer mot Katnostjernet.

Vinterstid passerer skiløypa rett over tjernet og videre over myrene før bå- og rødsti forenes en kort stund lenger nede.

Jeg forlater rødstien en stund før blå- og rødsti møtes igjen ved stidelet opp til Kjerkeberget.

Jeg snur meg 180 grader rundt og der i det fjerne dukker Kikut-massivet opp.
Drøye 7 km senere og høydemeter 400 skal jeg nyte utsynet fra andre siden. Jeg gleder meg allerede til det, men også til løpeturen over hele toppen som er magisk.

Først bærer det nedover til Sandungen gård og her er det folksomt med syklister og kanofarende.

Kjerrevegen mot sjekkpunktet på broen mellom Vesle og Store Sandungen

Begge Sandungen-vannene er det godt med vann i.

Store Sandungen

Vesle Sandungen

Stidelet rett etter sjekkpunktet er ytterst generøst mot den som er glad i å oppleve naturen.

Løypa ned til sjekkpunktet er det intet å si noe på utover en liten bemerkning ca 20 meter før blåstien kommer ut på grusvegen. Her er det noen metallstenger som kan være krevende å få i føttene så vær forsiktig akkurat her.
Jeg er ved godt mot og koser meg som en unge når kursen settes oppover på vei mot Kikuttoppen 5 km lenger fremme.

Den første delen er det kombinert blå- og rødsti og jeg blir alltid imponert over at det faktisk er myrer i bakker i Nordmarka! Etter stidelet litt lenger fremme er det ut i tilnærmet jomfruelig terreng på en sti som av en eller annen grunn er svært lite beferdet-jeg er bare glad til. Sublimt er det rette ordet for det som nå finner sted de neste 3 km.

Rett etter stidelet

Ved Sandungkollen: Hvor er stien her mon tro?

Utsyn mot øst fra Askehøgda

Utsyn mot vest mot Oppkuven

Vestre Fyllingen langt der nede

Etter Askehøgda krysses Porten som er et søkk i terrenget mellom Askehøgda og Porthøgda.
Det bærer bratt ned og bratt opp på andre siden etter å ha krysset en særdeles våt myr.

Parti fra stien på Askehøgda

Krysningspunktet ved Porten

Snart er jeg fremme ved stidelet som bærer bud om kort avstand til Kikuttoppen.

Ikke lenge etter klokker jeg inn på Kiukuttoppen drøye 6t etter starten-det er fart i den gamle skrotten likevel.

Utsynet rett nedenfor toppunktet sørover er som alltid sublimt.

Store deler av resterende NUC 54-løype er det mulig å ta i øyensyn her.
Løypa over mot Kikuttoppen er som alltid preget av utslitt blåmerking som er lite synlig og en lite bruk sti-som også er lite synlig. Viktig å følge nøye med hele vegen på kart og terreng. Ned fra Kikuttoppen til Østre Fyllingen er det uproblematisk underlag og forhold.
Beina mine begynner å bli stive og jeg kjenner det er på nippet til å bli kramper-åpenbart lenge siden jeg har vært i aktivitet over så lang tid. Nedoverløpingen går imidlertid greit med en moderat fart.
Etter å ha krysset vegen i bunn er jeg snart på vei mot Damtangen og neste sjekkpunkt.

Fra stien ved Østre Fyllingen

Etter nærmere 40 km er jeg fremme ved Damtangen og her er det fredelig som alltid.

Løypa frem til Damtangen er i god stand. Etter å ha flytt vannflasker og kropp med mer vann setter jeg kursen gjennom Osmarka. Til tross for mye myr er det partier med svært god løpbarhet.

Et stykke inn treffer jeg på det første mennesket syd for Kikuttoppen..en stisyklist som hensynsfult slipper meg over trekloppene først. Av en eller annen grunn er stisyklister langt mer hensynsfulle enn grussyklister..slik min erfaring er sålangt. Det er aldri hyggelig å løpe langs Nordmarksveien og bli marginalisert av grussyklister som tar minimalt med hensyn.
Etter å ha passert Osmarka forhaler jeg videre til der løypa kommer ned fra Kobberhaugene. Litt sti og jeg får snart det velkjente utsynet mot Bjørnholt.

Det er mye vann i Bjørnsjøen og da skal mye vann gjennom dammen og videre nedover mot Bjørnsjøhelvete.

Jeg passerer kjapt Bjørnholt hvor det er mye folk og er snart inne på en umerket sti som tar meg inn på løypa rett nord for Stuthaug.  Denne stien fører til hengebroen over Bjørnsjøhelvete og ble etablert ifm byggingen av høyspentlinjene for en del år siden.

Stien ved sjekkpunkt Bjørnsjøhelvete

En umerket sti går ned til høyre på bildet rett ovenfor ned til hengebroen som er ca 25 lang og befinner seg 15 m over elva. Jeg garanterer en luftig opplevelse på en bro som vedlikeholdes grunnet tilkomst for tilsyn ifm kraftledningene.

Fra et besøk i 2012

Det er stille på stien nedover mot krysningspunktet på Nordmarksvegen og godt å være til i skogen.
Etter kryssing bærer det litt bort og deretter oppover. Noen flater og så omslutter skogen meg igjen.

Lenger fremme finner jeg gårdstunet på Kamphaug-som også er sjekkpunkt i NUC 54.

Løypa mellom Bjørnsjøhelvete og Kamphaug er i god stand og det er ingen, spesielle utfordringer knyttet til årets løp.
Jeg forlater NUC-løypa her og tar meg først ned til Skjærsjødammen for å nyte den praktfulle utsikten nordover mot Vinderhøgda.

Så er det litt sti og litt grus før jeg noe overrasket står på Hammeren etter 50 km, ca 2.000 høydemeter og 9t.
Alt i alt en flott løpetur som ga meg mye glede gjennom gjensyn med gamle favorittsteder.