Maridalen Rundt

Vinderhøgda

En hel søndag til rådighet for en løpetur i skogen og valgets kvaler er like store hver gang ift hvor ferden skal gå. Jeg endte opp i Maridalen(favorittdalen!) og løpe en utvidet runde mot klokke med start og slutt fra Kjelsås.
Passeringssteder underveis var Monsetangen, Sandermosen, Snippen, Ramnagrø, Øst for Maridalsalpene, Finntjern, Rottungen, Bjørnholt, Vinderhøgda, Aurtjern, Høgåsen, Låkeberget, Berekke, Kjelsås..puh! "Runden" ble kraftig lang(35 km) fordelt på 5t 45 min. Envarm, men fin dag i skogen.
Bilen ble trygt parkert på Kjelsås og der står det jamen meg en til nesten identisk lik min-sannsynligheten for det er relativt liten. Frem til Monsetangen er utsynet mot Maridalsvannet og Maridalen og Maridalsalpene vakkert som alltid.

Dagen er viet rolig langtur-tempo og jeg legger inn kosegiret i bakkene oppover mot Sandermosen stasjon. Her har det pågått utbedringsarbeider i stasjonsområdet. Lenger fremme er jeg inne på den gamle Grevegen som går helt til Hakadal.

Veien blir fortsatt litt til mens jeg løper, men jeg er rimelig trygg på at jeg skal innom Maridalsalpene så da blir det venstre ved Snippen.

De fleste gangene har min ferd gått i motsatt retning og det kjennes godt med litt endring. Ikke lenger etter er jeg ute i terrenget igjen og får snart et glimt av Hansakollen.

Ferden går ikke opp på noen av kollene i dag, men øst for Alpene på en umerket sti som går nordover mot vegen fra Movatn til Tømte. Jeg har løpt her tidligere, men aldri kommet så langt at jeg har sjekket ut om stien faktisk går helt frem. Ved Ramnagrø er det iallefall like fint som jeg husker det.

Kun grunnmuren står igjen etter det som opprinnelig var en hoggerhytte og senere ble brukt av Skogvesenet inntil den ble nedbrent på begynnelsen av 1970-tallet. Den hytta må ha hatt en av Oslo beste utsikt!

Sti mot Ramnagrø

Utsyn fra Ramnagrø mot Maridalen

Vel, jeg tar av på stien bak grunnmuren og fortsetter nordover langs den stupbratt skrenten som har Hansekollen som toppunkt. Stien er flott og omgivelsene er enda flottere-urørt som det er i naturreservatet.

Det er riktig flott her inne! Skogen får leve sitt eget liv uten menneskelige inngrep. Ett inngrep av litt større karakter fant sted da et tysk fly av typen Dornier styrtet her i 1942. Noe av restene ligger fortsatt igjen her inne.

Vel, området er rikt på historie. Jeg løper videre og kommer snart til stidelet hvor det er mulig å ta seg opp til Hansekollen via "Valdreskleiva".

Jeg skal ikke opp hit i dag, men videre nordover. "Stien" blir imidlertid mer og mer utydelig og når den attpåtil dreier øst og taper høyde setter jeg foten ned og finner veien selv.
Ferden går bratt opp til nordskråningen til Maridalsalpene og jeg kommer ut i et hogstfelt hvor jeg har vært tidligere.

Her får unggrana plass og det er elgen sin favorittkost. Det er nesten vanskelig å sette foten ned uten å tråkke i elgmøkk. Med litt tålmodighet, og riktig utstyr burde det ligge til rette for riktig gode bilder av skogens konge her.

Sist gang jeg var her var på høsten for noen år siden. Jeg har aldri vært på et sted med så mye blåbær som her og det kommer også som et positivt trekk. Det ikke fullt så positive er terrenget som er svært krevende å ta seg frem i, men jeg finner snart det gamle faret etter hogstmaskinen og er snart nede på Tømteveien som fortsatt delvis er i vinterdrakt.

Jeg legger inn krabbegiret og er snart oppe på flaten ved Masteputtene. Vannet smaker ekstra godt i dag og jeg må fylle på stadig vekk pga det varme været. Vannflaskene la jeg for sikkerhets skyld igjen hjemme-jeg må ha hatt det brenntravelt på vei ut døra :-)
Brødskiva smaker iallefall godt ved bredden av Finntjern som byr på godt vann og ikke lenge etter er jeg på god vei ned mot Rottungen. Flatehogsten lenger nede gir om ikke annet et fint utsyn mot fjernere landskap.

Helvetesfoss lenger nede er akkurat like stri som jeg husker den og jeg er jamen meg glad for at jeg ikke var tømmerfløter her i riktig gamle dager.

Grusen tar etterhvert slutt-takk og lov-og snart kan jeg nyte utsynet over Rottungen på vei opp til Bjørnholt.

Mer mat må til i bakkene oppover, men jeg synes å merke at det jeg tar til meg ikke gir tilstrekkelig effekt. Kanskje pålegget på brødskiva på endres til noe annet?
Jeg løper kjapt forbi Bjørnholt og tar fatt på motbakkene opp til Vinderhøgda med innfallsport via enden av vegen fra Finnerud. Her er det også rester av vinter.

Solen gir iallefall nok varme til at maurene er i full aktivitet idet jeg finner stien opp til Vindernhøgda.

Det går virkelig bratt oppover, men belønningen-etter en liten avstikker-er flott utsyn mot Skjærsjøen og Kamphaug.

Lenger oppe åpner det seg og det er sublime forhold for løping.

Jeg legger inn kosegiret på vei nedover til Aurtjernet hvor nye brødskiver inntas i bekkekanten.
Bakkene opp til Ullevålsæter blir krevende nok og jeg kjenner at jeg har vært ute en stund. Det mest interessante er det stadig påtrengende behovet for påfyll av vann som er større enn jeg kan huske.
Det går greit over Høgåsen og jeg har selskap av mange ute i skogen i dag. Stien helt ned til Låkeberget er preget av stor trafikk. Vel nede ved Låkeberget bærer det ut på vegen-jeg trenger litt trening på asfalt og følger denne til Brekke. Etter det er det bare strake vegen til Kjelsås hvor bilen står og venter.
En riktig fin tur, men litt slitsom på slutten. Jeg må endre litt på matinntaket og få med vannflaskene til neste gang. Forøvrig var det årets lengste løpetur så langt.

Bakkekos

Utsyn fra Mellomkollen mot Maridalen og Oslo

Det er få ting som slår utsikten fra Maridalsalpene innerst i Maridalen mot Maridalen og Oslo.
Jeg blir aldri helt enig med meg selv om det er Gaupekollen eller Mellomkollen som har den beste utsikten og når jeg tenker meg om spiller det heller ingen rolle.
Det er allers mange fordeler med toppene innerst i Maridalen og en av dem er egnetheten til bakketrening. En annen fordel er nærheten til Oslo. En tredje fordel, akkurat i dag(igår), var et nydelig vær.

Bakker er ellers noe jeg aldri får helt tak på, men det gjør det desto mer morsomt og utfordrende å prøve. Kunsten er å holde et passe tempo slik at man ligger akkurat under terskel. I lange bakker kan det bli krevende å finne balansen, men øvelse gjør mester.
Vel, jeg tar opp hansken og gir bakken fra Mobekken og opp til Mellomkollen æren av å være treningsbakke en periode fremover.
Første økten hadde jeg bestemt for skulle gå i raske gange oppover og det var jamen meg slitsomt nok.

Den første delen går på grusveg innover og det er først etter ca 1,5 km at moroa begynner.
Total lengde er ca 4,1 km og jeg brukte ca 45 min opp og omtrent halve tiden ned.
Det er åpenbart et potensiale til forbedring og det skal bli spennende å se utviklingen. Gitt at samme bakken benyttes er fremgangen lett å måle.

Fornøyd klatrer på toppen av Mellomkollen

Jeg legger inn en økt her hver uke fremover og forhåptentligvis er det fremgang å spore.

Grand Tour Maridalen

Maridalen med Maridalsalpene

Finnes det noe bedre måte å bruke 17 mai på enn en lang løpetur i skogen? Ikke for meg. Med nydelig vær, en opplagt kropp og en km-sulten løper lå alt til rette for en fin dag i skogen.
Jeg kommer ofte tilbake til Maridalen når jeg er på jakt etter gode løpeopplevelser og det ble mitt valg også i dag-dvs Maridalen med en del tilleggsopplevelser som gjorde løpeturen ekstra lang og innholdsrik. Fra Kjelsås gikk løpeturen gjennom Lillomarka over Barlindåsen, Movatn, Tømte Gård, Liggeren gård, Bjørnholt, over Vindernøgda, forbi Ullevålsæter, Låkeberget, Brekke og tilbake til Kjelsås. En løpetur på ca 35,5 km med ca 1.400 høydemetre som var over på 5t 47 m brutto-en stor løpsopplevelse.

Maridalen fra Kampen, 310 moh

En god løpetur blir litt til underveis. Ved Monsetangen så jeg sultent på en umerket sti som strøk bratt oppover til toppen av Kampen. Aldri løpt her og det er like magisk når en ny sti skal innvies. Pigge bein fikk kjørt seg opp brattmotene som bragte meg over toppen og ned til tjernet Lille Gryta.
Etter en kort periode på blåstien til Sinober forsvinner damen ut på umerkede stier rett vest for Styggedalen. Lillomarka er et herlig sted! Flottere skog skal en lete lenge etter.

Skog i stjerneklassen

 Barlindåsen er en nydelig åsrygg som byr på noe av de fineste utsynene over Maridalen fra østsiden av dalen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne dalen har vært bebodd i uminnelige tider.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Løpeturen over åsryggen er magisk. Det er nesten så jeg venter å se en bjørn dukke opp i den flotte skogen.

I nordenden av åsryggen byr høyde 384 også på gode utsyn.

Så bærer det bratt nedover på "svabergene" til Skillingsdalen.

På føttene sitter er par nye sko av merket Puma, modellen er: Fas 500 TR. Les mer om den her:
Puma Fas 500 TR
Mitt første inntrykk er at gripeevnen er under middels, stabiliteten er god og den gir grei demping. Vannet slipper greit ut, overdelen virker snau på min fot, men skoene fremstår som solide. Vekt er 310 g. Det er liten dropp fra hæl til tå og det kjenner jeg godt i fettputene mine nå. Jeg må teste denne mer før jeg kan felle noe endelig dom.
Movatn passeres-det er idyllisk som alltid ved Søndre Movann.

Denne gangen skal jeg "bak" Maridalsalpene og jeg løper oppover en kombinert rød-/blåsti langs Kvernbekken-her er det langt tørrere en det pleier å være, noe som egentlig er mitt inntrykk så langt fra flere steder i skogen denne våren. Det er flott innover og oppover.

Tømtevegen overtar etterhvert og her oppe er det faktisk litt vinter ennå!

Våren er imidlertid like rundt hjørnet og jeg nyter en sommerklar Masteputt når vegen flater litt ut.

Vegen tar slutt når jeg ankommer Tømte gård, jeg løper rundt gårdstunet og fortsetter på blåstien nedover mot Liggeren gård. Her er snøen helt borte-noe som alldeles ikke var tilfelle under min løpetur Maridalen Rundt, 6 april. Maridalen Rundt-2014

Stidele til Kalvsjøen

Stemningsbilde fra samme sted den 6 april:

Stien ned til Liggeren gård er bratt, men jeg kommer levende ned og kan nyte utsynet sørover mot Øyungen.

Øyungkollen midt i bildet!

Det er på tide med mer mat og litt grusløping. Jeg lider valgets kvaler, men beslutter å ta en "utvidet" runde og løper til sørenden av Rottungen hvor jeg tar blåstien til Bjørnholt.
Rottungen er et alldeles nydelig vann rett ved Gåslungen.

Rottungen-nydelig vann

Hvorfor akkurat inn til Bjørnholt? Mitt valg beror på at blåstien over Vindernhøgda begynner ved Bjørnholt. Det er også en sti jeg ikke har løpt før og det er fristelse så stor at jeg ikke kan motstå den. Kartet forteller meg også at det noen solide stigninger opp til toppen og det liker jeg godt.
Jeg løper over dammen i sørenden av Bjørnsjøen og det er som alltid like fint her.

Rødstien gjennom Bjørnsjøhelvete krysses noe lenger inne og så begynner den etterlengtede stigningen. Det går mer eller mindre rett opp med krevende underlag en god stund-nydelig!

Vel oppe overtar furuskogen og det er flotte utsyn.

Utsyn mot sørøst, Skjærsjøen i bakgrunnen

Turen blir rikere når jeg også finner sportegn etter Storfugl her oppe.

Lort fra Storfugl

Bakken opp tok krefter og det er godt å løpe nedover i slak, åpen furuskog på min vei mot Ullevålsæter.

Vann er det lite av i denne tørken og jeg er mer enn glad for å etterfylle kropp og flaske i Østre Aurtjern.

Så blir det grus frem til blåstien tar over nord for Store Åklungen. Denne karen krysser vegen foran meg rett ved Ullevålsæter-heldigvis lenge mellom hver gang jeg påreffer Huggorm.

Det er ikke gamle karen og det er best å holde avstand. De yngste pøser ut mye gift når de hogger.
Det bærer nedover mot Låkeberget på god sti som er mye brukt.

Etter Låkeberget er utsynet innover Maridalen vakkert som alltid.

Maridalsalpene i bakgrunnen

Jeg er mer enn trøtt og det har kanskje sammenheng med at både distanse, høydemetre og temperatur har vært godt over det lengste jeg har vært borti så langt i år. Godt å ankomme bilen ovenfor Oset på Kjelsås og nyte intrykkene fra en flott løpsopplevelse.