De store skisjøers dag..

Mylla, ved starten

Det er egentlig ikke vanskelig å finne en god måte å bruke søndagen på når været er så fint som det har vært i dag. Mine muligheter var 2: jobb eller skitur. Jobbe har jeg gjort de foregående 6 dagene så det var uaktuelt. Da gjensto skituren. Det er dessuten åpenbart at dersom jeg skal på skitur må det være en skikkelig skitur med naturopplevelser og av lang varighet. Valget er enkelt: Nordmarka på langs fra Mylla til Songsvann. Utfordringen er å finne en ny variant som gir variasjon og nye naturopplevelser. Dagens innfallsvinkel var kanskje litt makelig? En rute som tok meg over det som måtte finnes av større vann fra Mylla til Songsvann. Flatt, men tidvis krevende med gjenføykede løyper. Over flere vann ville  fjellskiene mine være mer egnet enn "fyrstikkene" jeg hadde på beina som vinglet i alle retninger.

Pershusvatnet

Mylla er alltid en fornøyelse å komme til. Mange fine turer har startet her og forholdet til stedet blir stadig bedre. Det er få ting i livet som gir større glede enn å sette ut over Mylla i strålende sol og se Helgehaugen vokse seg stor etterhvert som vestenden av vannet nærmer seg. Ca 4 km senere er det et faktum. En kort stund etter står høydepunktene i kø. Først ut er Trantjern-som av en eller annen grunn tar seg langt bedre ut i vinterskrud enn på sommeren. Sola står rett imot meg og vinden er fraværende. Det er bare å finne rette teknikken og legge inn et rolig gir og nyte øyeblikket. Rett etter ankommer jeg Ølja-et nydelig lite vann som har klemt seg ned mellom to store mastodonter-Svarttjernshøgda og Kolleren. Like etter er jeg ved Tverssjøstallen. Her er det faktisk omvendt-stedet tar seg verre ut om vinteren enn om sommeren. Kanskje var det jeg som ikke så godt nok etter et stykke ut i Kristins Runde i fjor? Tross alt hadde jeg vært på tre av Nordmarkas 700 meter-topper før jeg nådde Tverrsjøstallen. I år vil stedet være endestasjonen for Kristins Runde. Jeg gleder meg til det løpet og håper bare tiden strekker til for å trene for å bli tilstrekkelig klar. Etter Tverrsjøstallen begynner jeg på løypas fineste parti. Det er det nærmeste jeg kommer nirvana når det gjelder skiløping. Ikke en gang to gamle gubber som stresser og vil forbi i en bakke klarer å ødelegge den gleden. Partiet rett øst for Pershusfjellet over Skarvvatnet. Buvatn, Pershusvatnet og Finntjernet er magisk. Løypa er fraværende-gjenblåst, men øyeblikket er magisk. Tiden står stille når jeg befinner meg helt alene langs en vakker fjellrygg og hvite vidder. Dessverre varer det kun noen km og jeg er snart fremme ved Finnstad.
Her går ferden videre i nytt terreng, over Aklangen og frem til Katnosa. Før Aklangen stilles jeg på turens første prøve i form av en lang og bratt nedfart. Jeg er ingen alpinist og føret i dag er skarpt med lite snø. Det å kunne ploge er en nyttig ferdighet, men noen ganger må man la det stå til. Jeg kom levende ned og begynner kryssingen over Aklangen. Vannet bærer tydelig preg av at det er regulert og løypa snirkler seg frem langs kantene-intet vakkert syn. Bedre er det på Katnosa. En stor, flott insjø-som også er regulert, men bærer lite preg av det i dag. Min første pause er planlagt her. For å nyte naturen i ro og fred  har jeg medbragt og sitter ute på et egnet sted. Et slik sted finner jeg ved Stortangen i vestenden av Katnosa. I le for vinden, et stykke opp i en skråning med utsikt sydover. Det er på tide med litt mat og drikke etter 17 km og litt over 1,5t i sporet. Til tross for ski VM og 50 km på ski er det faktisk andre også ute i sporet, men det oppstår små perioder hvor jeg er alene og kun hører suset av vinden i trærne. Denne pausen må rangeres som ukens absolutte høydepunkt. Det er viktig å nyte øyeblikket-det å være i naturen og tenke på ingenting.

Nedfarten til Sandungen

Alt har en ende og etter en snau halvtime er jeg på vei sydover igjen. Igjen bærer det inn i et-for meg-nytt parti. Rett etter Katnosdammen går løypa bratt opp og passerer Kjerkeberget-Oslo kommunes høyeste punkt og etter en kort periode med flate partier bærer det nedover igjen. Utsynet er vidt og jeg tar meg tid til å nyte det. Eneste jeg angrer er at jeg ikke tok meg tid til å bestige Kjerkeberget-det var tydelige spor etter andres bestigninger fra løypa. Det må være et flott utsyn. Om ikke annet så skal jeg opp dit senere i år-under Nordmarka Ultra Challenge. 
Kort tid etter ankommer jeg Sandungen gård og tar meg frem til broen mellom vesle- og store Sandungen. Denne gangen er det skispor over store Sandungen og jeg nøler ikke-ferden går videre over vannet og frem til Hakloa. Hakloa er et morsomt sted. Bl.a. er det vendepunktet for Nordmarka skogsmaraton som finner sted hvert år i juni.

Hakloa

Det er langt..fra veidelet til Kikut til Hakloa. Å nå vendepunktet er en befrielse. Etter litt konferering med kartet finner jeg veien i et uoversiktlig veikryss og er snart ute på vannet-Hakloa. Sporet er igjen fraværende, men det betyr ingenting-det er påskestemning. Etter en liten stund forenes løypa med sporet fra Stryken og antar en bedre kvalitet. Jeg får selskap med andre som har startet fra Stryken. Kikut begynner å nærme seg med stormskritt. Dette med Kikut er egentlig en rar ting. Av en eller annen grunn skal jeg alltid innom det stedet. Det gjelder enten jeg kommer fra syd, øst eller nord.  Gudene vet hvorfor det er slik. Jeg har ikke tenkt veldig dypt på det, men det er et greit sted å raste ute-dersom været tillater det-i dag var det flott, og inne-dersom været er guffent.  Da er det som regel også  god plass. Jeg husker ennå godt fjorårets siste lange, løpetur i marka fra Mylla til Songsvann i begynnelsen av oktober. Etter sammenhengende regn og blåst fra Mylla til Kikut var det godt å komme innendørs og nyte varmen fra peisen. Vi måtte jages ut en halv time etter stengetid :-)
Les mer om en flott tur her:
http://jannicke-athletics.blogspot.com/2010/10/nordmarka-autumn-run.html

Dam ved Bjørnsjøhelvete

Jeg stopper en kort stund ved Kikuthytta og nyter medbrakt mat. Selv om utsikten er upåklagelig kan oppholdet her ikke på noen måte måle seg med det forrige ved Katnosa. Snart gjenstår kun den siste av tre etapper. Mitt valg denne gangen er favoritten-over Bjørnsjø, gjennom Bjørnsjøhelvete, forbi Ullevålsæter og ned til Songsvann. Partiet gjennom Bjørnsjøhelvete er magisk som alltid. I starten er det litt og og ned, men det flater ut og det er flotte, slake nedoverkjøringer. Delen hvor løypa nærmest tar seg frem langs elvebredden er nydelig. Nedenfor Bjørnholt er det fortsatt et damanlegg intakt.
Det eneste som er synd-eller kanskje er det bra-er at jeg snart er fremme ved Store Åklungen. Det betyr at det kun er kort tid igjen før nedoverbakkene til Songsvann begynner for alvor. Bakkene er høyst velkomne etter over 4 mil med skigåing. Denne gangen tar jeg-tro mot turens formål-turen over vannet. Ikke lenge etter bærer det nedover i god fart. Av en eller annen grunn følger jeg terrengløypa og ikke en løype som er lagt over Songsvann-det burde jeg selvfølgelig ha gjort. Vel fremme ser det ut som om alle som tidligere befant seg i Holmenkollen på Ski VM nå har bestemt seg for å gå på skitur med start fra Songsvann.