Smak av NUC-100 km

Vakre Helgeren mot sør fra Sandvika

Et arrangement som NUC krever mye arbeide i for- og etterkant av løpsdagen. Det som skjer på løpsdagen er bare en liten del av alt som kreves av arbeide. Det er et arbeide som gir meg mye glede-ikke minst fordi jeg kommer meg mye ut i det herlige terrenget som Nordmarka byr på. I år har vi en ny distanse-100 km-og deler av løypa må rekognoseres og logges med GPS slik at vi er trygge på løypa. I dag var oppgaven å gjenomløpe fra posten på Kamphaug og til siste post før målgang ved Skar. Fra utgangspunktet på Hønefoten gikk løpeturen først til Kamphag, videre til forbi Helgerenhøgda, til Fortjernsbråten, langs østenden av Helgeren til nordsiden, over Fuglemyrhøgda, over Gørjahøgda, forbi Liggeren gård, langs østsiden av Øyungen og frem til siste post før Skar. Avslutningen gikk på rødsti rett øst for Båhushøgda og ned Turtermarka til Hønefoten. En fin løpetur på 28 km, ca 950 høydemeter som var overstått på ganske nøyaktig 5t.
Den ga meg noen svar og noen spørsmål.

Fin sti ved start på Hønefoten

Jeg starter ved halvtiden og er ganske alene i skogen. Det er en flott dag med behagelig temperatur og jeg satser på å komme meg igjennom dagens løype før det varslede regnværet starter. Det går bratt oppover på en umerket sti som skal ta meg til rødstien som ligger lenger inne. Skinnleggene mine har vært litt kranglete i det siste og jeg er noe bekymret før løpeturen starter, men det skal vise seg å gå riktig så bra. Ikke lenge etter kommer jeg inn på rødstien.

Etter dette stiger det bratt oppover, men stien er riktig så fin. Uttallige er løpeturene i dette området som har tatt meg på kryss og tvers av området som ligger mellom Kamphaug og Øyungen.

Bratt sti

Dette er en kombinert rød- og blåsti som det er mange av i Nordmarka. Det flater litt ut ved stidelet til Fagervann på rødsti-som også er en fin løpetur.

Stidele til Fagervann

Rødstien går opp i høyre billedkant, mens jeg skal videre rett fremover. Litt lenger fremme benytter jeg anledningen til å drikke litt vann i bekken som kommer fra Horndalskulpen før jeg fortsetter og krysser vegen som går til Nedre Svartkulp.

Det går relativt greit fremover. Jeg løper stort sett hele tiden, men tar gåpauser i noen av de verste brattmotene. Målsettingen tempomessig er å holde ultratempo i terreng-som for meg er mellom 10-12. Det stiger enda mer på og oppover er det fint utsyn mot Maridalen og Oslo.

Utsyn sørover

Det flater etterhvert mer ut og jeg kjenner meg riktig så godt igjen her inne. Selv om det er relativt tørt er det fuktige partier underveis. Et sted forsvinner beina under meg over noen glatte steinpartier og jeg går rett i bakken, men jeg rekker heldigvis å ta meg for. Et lite øyeblikk blir jeg bekymret for om løpeturen må avbrytes. Jeg reiser meg, går rolig fremover, drikker litt vann fra bekken og går litt til før jeg gjenopptar løpingen. Heldigvis gikk det bra. Et kutt i kneet og skrubbsår i hånda får jeg tåle! Verden er god likevel :-)..og dagen er min.
Kamphaug hilser velkommen og snøen som var her under min løpetur Maridalen rundt for en drøy måned siden er defintivt borte. Maridalen Rundt

Kamphaug, 6 april

Kamphaug, 11 mai

Utrolig hva litt vårvær kan gjøre.. Med dette starter min rekognosering og GPS-logging av NUC-løypa. Fra Kamphaug skal det være ca 1/4 igjen av 100 km distansen i NUC-det gjenstår å se om det stemmer. Løypa følger 51-miles løypa frem til stidelet rett før Liggeren gård som fører løypa mot Helgeren. Nordover fra Kamphaug er stien god å løpe på.

Gamle Nordmarks veg

Denne stien-som er blåmerket-går frem til Bjørnholt og utgjør det som tidligere var Gamle Nordmarks veg. Det var ferdselsåren før grusvegen som går under navnet Nordmarksvegen kom til verden. Etter en slurk i bekken som kommer fra Kamphaugtjern passerer jeg rett etter stidelet hvor jeg forlater Gamle Nordmarks veg til fordel for den kombinerte blå-/rødstien som går til Gåslungen.
Det stiger på og benytter anledningen til å fylle på med mat. Vel oppe venter flott furuskog på meg.

Det er godt å være til på en slik dag og med mer enn 20 km terrengløping igjen. Noe lenger fremme nyter jeg utsynet mot nord.

Det går bratt nedover og jeg krysser snart Øyunglivegen. Svarttjern får jeg like etter på min venstre side og det er minst like vakkert som sist jeg var her.

Svarttjern

Det er godt terreng å løpe i, men det er sleipt underlag-spesielt når det er mer normale forhold. For noen år siden gikk jeg rett i bakken her, men kom fra det med skrubbsår og forhåpentligvis litt klokere. Når jeg nærmere med grusvegen ser jeg at en skogsmaskin har vært her inne og ryddet litt slik at skiløypa blir litt bedre. Det er gjort med mer andakt enn vanlig og sporene i terrenget er heldigvis mindre omfangsrike enn de pleier å være.

Fra løypa mot Gåslungen

Grusvegen møter meg og den skal jeg følge en drøy km frem til stidelet til Helgeren. 1 km med grus får jeg tåle, men det bør ikke bli stort mer. Rottungen hilser blidt idet jeg løper over broen ved Gåslungen gård.

Bekk fra Rottungen som ligger like bak

Beina fungerer greit og jeg passerer Gåslungen Gård i greit ultra-tempo.

Gåslungen gård

Vegen stiger litt på etter dette og jeg passerer stidelet som går til rødstien over Myrtjernet. Det er også en fin løpetur langs vestsiden av Myrtjern, men det betinger at vannstanden er lav ellers er det ikke farbart. Jeg har løpt forbi noen ganger og det har gått bra. Helvetesfoss er idyllisk som alltid, men var sikkert et h.. for en stakkars tømmerfløter i gamle dager når tømmeret skulle ned fra Myrtjern til Gåslungen.

Helvetesfoss

Jeg løper videre og legger merke til at skogsmaskinen har vært i sving også her. Det er fjernet mye skog på nedsiden av vegen og utsynet har blitt bedre-prisen man må betale for aktiv skogsforvaltning.

Utsyn mot vest

Jeg står snart ved stidelet som skal ta meg nordover mot Helgeren. Det går styggbratt oppover.

Stien er imidlertid grei nok og humøret er godt etterhvert som høydemetrene forsvinner bak meg. Min utfordring nå er å finne et egnet sted å plassere stemplingsposten. Det er mange hensyn som skal tas. Den må plasseres slik at "snarveier" er ikke-eksisterende, ligge like ved stien og være godt synlig, samt være gunstig plassert for utsetting og innhenting. Mange hensyn å ta. Lenger opp-akkurat der terrenget flater ut finner jeg posten min.

Stemplingspost-Kvehøgda

Posten blir i treet rett ved den store varden. Jeg løper videre mot Helgeren. Terrenget veksler mellom åpenhet og tettere skog og løpbarheten er god.

Terreng rett vest for Helgerenhøgda

Her har jeg vært tidligere noen ganger-om ikke så mange som i terrenget innledningsvis. En gammel kjenning dukker opp i horisonten og gjør løpeturen enda rikere.

Kikuttoppen i det fjerne

Jeg nærmer meg Helgeren-dette mystiske og store vannet dypt inne i marka og får også snart et glimt av det. Bratt ned, noe frem og bratt opp og plutselig står jeg damfoten i sørenden av Helgeren. Utsynet nordover er flott.

Helgeren

Stidelet til Fortjernsbråten er på andre siden av damkronen og dermed er jeg i ferd med å løpe inn i terra incognita for min del. Hele løpeturen rundt Helgeren og frem til Gørja er nytt terreng for meg-Herlig.

Stidele til Fortjernsbråten

Stien er god å løpe på og det bærer etterhvert litt bort fra Helgeren og bratt opp. Lenger inne får jeg et flott utsyn mot Myrtjernhøgda.

Utsyn mot Myrtjernhøgda

Det bærer igjen nedover og bortover og snart står jeg blant bygningene på Fortjernsbråten. Stedet ser forlatt ut.

Fortjernsbråten..nydelig sted!

Stien fortsetter bratt opp i nordlig retning og i bunn av bakken setter vi stemplingsposten.

Stemplingspost ved den store grana mitdt i bildet

Det bærer oppover-brattere enn brattest. Vel oppe følger blåstien en søkk i terrenget og jeg forstår at dette er en blåsti som ikke er blant de mest benyttede idet jeg åler meg frem gjennom vindfall og navigerer etter svake blåmerker. Vel oppe er det greit å løpe, men noe våtere. Lenger fremme dukker Helgeren opp igjen på min høyre side.

Helgeren med Sandvika nærmest

Det bærer nedover på lite tydelig og våt sti og snart er jeg ved vannkanten innerst i Sandvika. Her vil neste stemplingspost være.

Stemplingspost-Sandvika

Stien blir tydeligere etterhvert som jeg løper lenger nordover og det er godt å løpe her.

God sti på vei mot Sølvvika

Lenger inne dukker etterhvert Sølvvika opp. Hvorfor heter den det? Det er iallefall et idyllisk sted.

Vakre Sølvvika i nordenden av Helgeren

Jeg dreier mer østover og står snart ved hyttene som ligger helt i nordenden av Helgeren. Velsignet må den være som kan tilbringe noen dager her inne.

Innerst i Sølvvika

Jeg skal ørlite lenger nord og noe øst før det bærer sørdover igjen over Fuglemyrhøgda. Frem til stidelet går blåstien på en kjerreveg.

Stidelet er beliggende ikke lenge etter og informasjonsskiltet forteller at merkingen skal være ekstra tett all den tid stien over Fuglemyrhøgda er nesten helt ny.

Stidele til Fuglemyrhøgda

Så følger noe av den fineste terrenget jeg har løpt i på lenge. Åpen furuskog med godt løpbar "sti".

Det stiger jevnt på oppover og flater ut ved Fuglemyra.

Fuglemyra

Like etter går stien litt opp og flater ut ved høyeste punktet hvor også stemplingsposten blir å finne.

Stemplingspost på tørrfurua

Så er det nedover til Gørja på godt løpbar og utmerket, blåmerket sti. Ikke lenger etter passerer jeg broa i østenden av Lille Gørja

Heldigvis er det kun noen få hundre meter på grusveg før jeg er på vei opp mot Gørjahøgda. Over det første høydedraget er det fortsatt en del snø igjen-utrolig!

Det bærer nedover igjen og jeg passerer skiløypa som går ned til Raudmyrdalen før jeg tar fatt på hovedstigningen til Gørjahøgda. Det er godt med en matbit på vei oppover. Her har sola fått mer tak og snøen er borte stort sett.

På vei oppover

Det er på tide å finne et sted for neste post og jeg beslutter å sette den på sørsiden av høydepunktet.

Stemplingspost-Gørjahøgda

Rett ved stemplingsposten gjør jeg en liten avstikker fra stien som går i litt tettere skog til et utsynspunkt mot sør.

Utsyn fra Gørjahøgda, Øyungen til venstre

Så er det styggbratt nedover. Skogsmaskinen har vært her oppe også og tynnet ut litt, men stien er fortsatt farbar. Vegen fra Gåslungen krysses og snart er Liggeren gård der.

Liggeren gård

Stemplingsposten blir på andre siden av gårdstunet og er den samme som for 82 km løypa.
Jeg unner meg utsynet mot Øyungen.

Så løper jeg videre langs østsiden av Øyungen. Storholmen er like vakker som alltid.

Snart jeg ved Øyungdammen og kan bivåne resultatet av ombyggingsarbeidene som nylig er ferdigstilt. Det har blitt riktig så bra.

Det er fortsatt krefter igjen i den gamle skrotten og jeg løper rolig oppover bakkene til stidelet ned til Skar som er siste stemplingspost før målgang.

Stidele ned til Skar

Her forlater jeg blåstien og løypa til NUC og fortsetter oppover på rødstien som går over og ned til Hønefoten. På vei oppover er det fint utsyn mot nord hvor jeg kom fra.

Liggeren gård midt i bildet og Gørjahøgda bak

Jeg passerer høydebrekket og løper ned i Turtermarka som var utsatt for skogbrann for en del år tilbake. Her er det sublimt utsyn mot Maridalen.

Utsyn mot Maridalen

Så er det bare styggbratt ned til Hønefoten hvor bilen venter på meg. Løypa fra Kamphaug til Skar ble på 22 km som er noe kortere enn det jeg ville ha den(25). Det gir et behov for noen justeringer, men hvilke det blir må jeg vurdere nærmere. Foten? Bedre enn når jeg startet å løpe-tor det eller ei.

Rundtur i Nordmarka syd

Utsyn fra Gørjehøgda mot Øyungen

Bare det å være tilstede i naturen og bruke kropp og sinn gir glede. Det å ha dagen tilgjengelig for å løpe i flott skog er ren nytelse. Våren er endelig kommet og med det fravær av snø i terrenget. Jeg har egentlig løpt i terrenget flere måneder, men det er ekstra godt når snøen er borte og det er mulig å få skikkelig fotfeste igjen.
Planer kan være greit å ikke ha noen ganger. Løping skal være enkelt og rammen for dagens dont var klassisk ultraløpstrening med tempo rolig langtur nedover og bortover, og gåing i bratte motbakker for å redusere melkesyredannelse. Mitt ultraløpstempo i terrenget er 12 min/km i gjennomsnitt. Det tempoet kan jeg holde lenge. Det er bruttoverdier-klokka tikker hele tiden. Mat og drikke inntas i bevegelse-det er viktig for å holde tempoet. En morsom bieffekt er at jeg blir mer oppmerksom på naturen rundt meg. Det er alltid mye å se for den som har øynene med seg.
Maridalen er som alltid mitt utgangspunkt for turer i terrenget. En litt tidlig start fra Hammeren gir meg fred og ro i skogen.

Flott furuskog innledningsvis

Kroppen er fortsatt råtten, men jeg jobber tålmodig og det går fremover. Stien den første delen er egentlig rødmerket-det må være en stund siden. Etter en drøy km kommer jeg inn på blåstien til Kamphaug. Stien går etterhvert bratt oppover, men underlaget er godt.

På vei mot Kamphaug

Jeg har vært her mange ganger, men det er like fint å komme hit igjen. Det er hovedsaklig furuskog og det gjør det litt mer åpent-noe jeg liker. Snart forsvinner rødstien oppover i nordlig retning mot Fagervann-jeg tror egentlig ikke den ble preparert særlig ofte i vinter. Synd fordi det er en flott løype, men forståelig all den tid terrenget er krevende. Skiløypa passerer Horndalskulpen-jeg har løpt forbi, men kulpen må være godt skjult. Idag løper jeg imidlertid forbi bekken som krysser blåstien rett etter.

Bekken-fra Horndalskulpen

Bekken byr på friskt vann og jeg fyller flaska mi. Vannet er kaldt og godt. Vegen til Nedre Svartkulp er fristende, men stidelet gir meg retningen mot Kamphaug.

Skogsmaskinen har barbert bort store deler av skogen i skråningen nedover mot Skjærsjøelva. Det er kanskje en mening med flatehogst, men vakkert er det ikke. En furu er imidlertid blitt spart av en eller annen grunn.

Mon ami

Det er ikke våtere i underlaget enn gjennsomsnittlig og det virker som mye av snøsmeltingen er unnagjort. Nærmere Kamphaug tar jeg meg tid til å nyte det praktfulle utsynet vestover.

Kamphaug er vakker som alltid og nå er snøen fullstendig borte. Det er et sentralt knutepunkt for mye av ferdselen i dette området. Jeg trekkes ofte mot dette stedet.

Valgmuligheter!

Her går min løpetur videre på Gamle Nordmarksvei som skal ta meg frem til Bjørnholt.
Skogen omslutter meg etter passering av stidelet mot Gåslungen. Min ferd går nordover-mot Bjørnsjøhelvete. Skogen åpner seg etterhvert og jeg får øye på en gammel kjenning i det fjerne-Kikuttoppen.

Kikuttoppen i det fjerne, Storhaug til høyre

Godt å se Kikuttoppen igjen etter en lang vinter. Jeg skal ikke dit i dag, men til Bjørnholt før jeg tar Tiurleiksveien mot Fortjern. På vegen dit skal jeg passere Storhaug som står som en påle opp i terrenget. Det flater ut og bekker nedover før jeg krysser Nordmarksveien og fortsetter opp i praktfull furuskog frem mot Bjørnsjøhelvete. Jeg titter stadig etter spor fra skogen beboere og særlig elgen er morsom å finne spor etter. Denne delen av skogen er lite besøkt og elgen trives godt her.

Spor etter elg

Dersom jeg skal være sikker på å se den må jeg slå meg til ro i terrenget og vente noen timer-det får bli til en annen gang. Det mye urørt skog her inne og jeg har vært her inne mange ganger. Ikke lenge passer jeg søkket i terrenget hvor en umerket sti går ned til hengebroen over Bjørnsjøhelvete.

Det er snart slutt på urørt skogsterreng idet jeg kommer ut i traseen for en av de tre store kraftledningene som skjærer gjennom Nordmarka. Det er et betydelig naturinngrep og jeg er i tvil om det hadde vært gjennomførbart i dag.

Stien passerer mer eller mindre rett under høyspentlinjen og en kort stund utsettes jeg for betydelig mengder med elektromagnetisk stråling. Vi får håpe det går bra :-).
Akkurat på samme partiet tenker jeg det må greit å starte på en tur opp til Storhaugen. Selv om jeg er sterkt fristet velger jeg å ha den til gode. Jeg løper inn i skogen igjen og det bærer jevnt nedover i fin, men tett blandingsskog på det som er nordsiden av Storhaugen. Her er det fortsatt liv i noe vinteren som ligger bak oss.

Skiløypa krysses noe senere og jeg tar fatt på den siste motbakken rett før Bjørnholt. Snart skyter jeg ut av krattet og er ferdig med min tur langs Gamle Nordmarksvei når jeg står ved stidelet på Bjørnholt. Min løpetur går videre på blåstien med retning Rottungen. Den følger Nordmarksveien en liten bit mot Hammeren før den skjærer ut i terrenget igjen.

Igjen er det fint skogsterreng med delvis åpen furuskog. Etter en del stigning bærer det nå nedover igjen. Jeg var her ifjor, men da i motsatt retning fra Skar. Denne gangen skal jeg frem til Tiurleiksveien og følge den i nordlig retning mot Fortjern. Det er en "snarveg" til Fortjern ift å følge Nordmarksvegen. Ved stidele forlater jeg blåstien og følger Tiurleiksvegen-som er skiløype om vinteren. Jeg har tatt denne med ski på beina en gang tidligere, men da i motsatt retning.

Vegen er behagelig å løpe på-mettet som den fortsatt er av fuktighet fra nylig smeltet snø. Lenger inne er det fortsatt igjen snø å smelte.

Det kan ikke være mange dagene igjen nå før også dette snødekket er borte. Vegen tar etterhvert slutt-det er en drøy bit-og jeg skal over et vått myrparti. Her kommer jeg over en furu som har en noe uvanlig toppavslutning.

I nordenden av myra går stien først over i et skar før den fortsetter bratt nedover mot Fortjern.

Etter en bratt neoverbakke-det er verre opp om vinteren-er jeg på vegen som skal ta meg først til Helgeren og dernest til blåstien over Gørjehøgda.
Jeg unner meg å nyte utsynet over vakre Fortjernet mot Fortjernsbråten. Fortsatt klorer vinteren seg litt fast her inne.

Fortjernsbråten

Jeg løper videre mot Helgeren. Stien mot Gåslungen forbi Myrtjernet passeres. Der er det nok litt mye vann til at det er farbart nå. Så er det opp den siste kneika før jeg belønnes med utsynet over mektige Helgeren.

Helgeren

Her må jeg ha to minutter og en kopp kaffe mens klokka tikker. Jeg har en herlig løpetur til gode her-en runde rundt Helgeren. Nå følger en kort strekning på grus før jeg er tilbake igjen i terrenget.
Stidelet er imidlertid snart der og jeg tar av i retning Gørjehøgda.

Stidelet mot Gørjehøgda

Først bærer det over en liten kolle og ned i en liten dal hvor jeg krysser skiløypa fra Gørja som går mot Myrtjernet. Deretter går det jevnt oppover mot toppunktet som egentlig aldri merkes særlig godt.

På vei mot Gørjehøgda

Den som har løpt Nordmarkstraveren vil kanskje kjenne seg igjen her. Blåstien etter at toppunktet er passert befinner seg i skogen, men jeg unner meg en avstikker ut i et gammelt hogstfelt som nå er preget av ungtrær. Utsynet mot Øyungen er praktfult.

Utsyn fra Gørjehøgda

På min vei over Gørjehøgda fant jeg lite spor etter elg, men i hogstfeltet koser elgen seg tydeligvis og riktig fråtser i ferske skudd på ungtrærne.

Det er mer avføring etter elg enn jeg kan huske å ha sett på lenge. Det er åpenbart en populær plass. Med unntak av en dag i september når Nordmarkstraveren avvikles, er kanskje ikke trafikken veldig plagsom på blåstien for skogens konge.

Favorittmat for elg

Det går styggbratt nedover til Liggeren gård som er en fredfyllt plett i Nordmarka.

Liggeren gård

Dagens andre kaffekopp nytes mens jeg betrakter det vakre utsynet mot Øyungen.

 

Så er det å ta seg frem langs østsiden av Øyungen. Jeg passerer Kalven og der har et andepar slått seg ned-kanskje er det hekking som står for tur?

Vårkos ved Kalven

Det er vakkert langs Øyungen og snart er jeg like ved overgangen til Storholmen.

Overgang til Storholmen

Godt å vite at Storholmen er enda en hvit flekk på kartet mitt. Øyungdammen ble aldri helt ferdig og det er kanskje like greit. Det er iallefall mange som har tatt turen inn til breddene i nærheten av dammen i dag og de måtte flytte seg lenger opp dersom damkrona var ført opp til planlagt høyde.

Øyungdammen-ikke helt fullendt

Det er plutselig mye folk i skogen, men jeg er snart alene igjen når jeg tar meg oppover mot stidelet nedenfor Fagervann. Snøen her er borte nå. Vel fremme er det like morsomt å registrere hvor mange muligheter dette stidelet egentlig gir.

 

Rar som jeg er unner jeg meg gleden av å velge en sti som knapt nok er anvist i stidelet-min ferd går videre på noe som tidligere har vært skiløype, men som nå er umerket-iallefall opp til stidelet til Fagervann. Det er flott å ta seg opp i hogsfeltet som begynner å vokse til igjen.

God tilvekst

Det er fint utsyn nordover mot Liggeren. Øverst forsvinner stien inn i tett skog, men noen har startet arbeide med å klargjøre rødstien til neste år. Jeg passerer kort etter stidelet til Fagervann.

Det flater ut, fortsatt fuktig underlag, men snart er den siste kneika der før det bærer nedover flere km gjennom Turtermarka. Jeg har tilgode å treffe andre her-de fleste tar åpenbart blåstien oppover.

Snart åpner deg seg voldsomt opp og jeg får utsynet over Maridalen-dette vidunderlige stedet på jord-som er belønning nok i seg selv etter 25 km i terrenget.

Utsyn over Maridalen fra Turtermarka

Det går jevnt nedover og jeg passerer helt nederst informasjonsskiltet som beretter om en dramatisk forhistorie da det var brann i Turtermarka.

Jeg løper videre og er snart ved bommen på Hønefoten. Etter det er det en kort transportetappe på asfalt før jeg er ved bilen igjen. 26 km i terrenget og knappe 4,5t bruttotid. Det er godkjent tempo i terrenget. Fremover blir det stadig lengre turer. Jeg trenger mye mengde i ultratempo for å lade opp til XREID, 12-14 juli. Da venter 150 km terrengløp, men med noe mindre høydemeter pr km og fastere underlag.