En uke i Juni

Paragliding over Voss

Det må da være fint å sveve 1 km over bakken uten noen bekymringer for annet enn å nyte øyeblikket og naturen. Luft er like mye natur som bakke og paragliding må være en fin sport.
Jeg driver med mye rart og jobben tar meg rundt i Sør-Norge. For tiden er Vestlandet-nærmere bestemt Voss og Bergen mye besøkt. Bergensbanen er en yndet måte å komme seg frem og tilbake på. Det er deilig å sove seg frem til bestemmelsesstedet. Så er det slik at tilfeldighetene gir gleder i hverdagen. Et ekstra stopp på Mjølfjell-dette herlige stedet jeg bare har kastet lange blikk etter når toget haster videre mot Upsete og Gravhalstunnelen.

 

Toget må vente 10 minutter og jeg nyter en stille stund i praktfulle omgivelser. For et herlig sted! Velsignet er den som kan tilbringe mer tid enn det jeg får her i dag.
Dagen er varm og yndefull og det er stille...her. Sjelebot.
Det tar noen minutter å forsere Gravhalstunnelen. Det tok 5 år å bygge den for over 100 år siden. Mye av arbeidet ble gjort for hånd. Det avtvinger respekt. Reinungafjellet var et krevende parti etter Myrdal på vei mot Finse. Det skulle man ikke tro når Reinungavavatnet blinker så fagert nede i dalbunnen.

Øverst i Kleivagjelet er det fjellet som varsler sin ankomst med mye stein. Det står som en kontrast til fjellbjørkeskogen lenger nede, men er like vakkert.

 

Hallingskeid er siste stopp før Finse. Her krever naturen sitt. Det er ikke mer enn 6 år siden et togsett sporet av grunnet store snømengder. Det var også en brann her for 2 år siden og snøoverbygget gikk med. I dag utvides snøoverbygget. I det hele tatt er det mye av traseen mellom Myrdal og Finse som går under snøoverbygg og i tunnel-særlig Finsetunnelen etter Hallingskeid ga større forutsigbarhet i driftssituasjonen vinterstid for toget.

Hallingskeid

Området som jeg betegner Kamphaug er beliggende mellom Hammeren, Nordmarksveien, Øyungen, Turtermarka og Gåslungen. Føttene har fått kjenne på alle de blåmerkede stiene og jeg har begynt å løpe på umerkede stier og utenfor stien.
Skogsvegen som forsvinner oppover mot Nedre Svartkulp når jeg krysser den på vei oppover mot Kamphaug gård har alltid virket forlokkende. Nedre Svartkulp viste seg å være et yndet og fredfullt sted.

Nedre Svartkulp

Stedet bød på enda flere fristelser.. I nordlig retning forsvant det en umerket sti videre oppover og jeg lot meg etterhvert friste såpass mye at jeg løp videre oppover. Det som ser ut som en gammel skiløype/kjerreveg forsvinner etterhvert ut i uberørt natur som jeg ikke har sett i dette området tidligere. Retningen er nord/svakt nordvest og jeg krysser flere, større myrpartier før det stiger på mot delmålet-blåstien fra Kamphaug gård over mot Fagervann. For et herlig sted!

Som om jeg ikke har mer en nok å gjøre har jeg nå besluttet å flytte. Stedet der jeg bor må selvsagt ta seg best mulig ut før det selges og et tiltak er å etablere terrassebord på balkongen. Det ble bra, men jeg forstår ennå ikke at det kan ta 4t å gjøre dette arbeidet :-)

Jeg flytter løypevalgene litt rundt forbi ulike steder i Maridalen-noen ganger i Lillomarka, andre ganger i Turtermarka, så på Kamphaug, rundt Øyungen og indrefileten-Maridalsalpene.
En tur til Øyungen fra Skar gjør meg klar over at Øyungen dam er under utbedring.

Vannspeilet er senket ned en del og jeg benytter anledningen til å ta meg over på nordsiden av demningen der det vanligvis må svømmes for å krysse.

Rallarvegen-stemningsbilder fra en tidlig sommer

På min vei over fjellet fra Voss til Oslo på jobbereise måtte jeg få med meg stemningen langs Rallarvegen og friske opp gode minner fra løpene i 2010 og 2011.
Begynnelsen opp Flåmsdalen er sublim og vi ser utsynet mot øvre del med Kårdal helt øverst.

Etter å ha toget gjennom et krevende fjellparti etter Myrdal stasjon kaster jeg et blikk til venstre og får et flott gjensyn med Kleivagjelet. Her er det lite snø igjen.

På vei mot Hallingskeid ser det ut som om Rallarvegen for en stor del er snøbar, men det ligger mange snøklatter i fjellsidene.

Gleden var alltid stor over å komme opp til Vatnahalsen. Her flatet det ut langs vannet mens Rallarvegen snirklet seg frem i fjellbjørkeskogen frem til stigningene opp mot Kleivagjelet. Etter Kleivagjelet-som er et sublimt sted-var iallefall jeg rimelig sliten. Godt var det da å samle krefter langs flatene før det igjen gikk brutalt oppover mot Hallingskeid-gode minner.
På min ferd med toget idag ser jeg at snømengden tiltar etter Hallingskeid og rett før vi forsvinner inn i Finsetunnelen forsvinner også Rallervegen i snømengdene.

Mitt neste mål hva angår Rallarvegen er å løpe fra Haugastøl til Voss-en strekning på 120 km over en litt lang dag. Jeg tar ikke toget gjennom Gravhalstunnelen, men løper over fjellet. Planen min er å gjøre denne løpeturen før vinteren dette året.