På kryss og tvers i Lillomarka

Føtter er et nødvendig onde for å komme frem, men også en kilde til bekymring. Under føttene har vi alle noe som heter fettputer som strekker over fotens lengde og demper støt når foten lander på bakken. Når de blir overbelastet gjør det vondt bak i hælen. I alvorlige tilfeller er det umulig å løpe. Dette fenomenet fikk meg til å instille løpingen i 3 mnd og besøke manuellterapeuten min flere ganger ila denne perioden. Skaden ble jeg fri, men jeg merker symptomene når jeg løper for mye. Dette er en del av årsaken til at jeg løper mye i terrenget. Det er ikke å spøke med. I alvorlige tilfeller kan foten ikke brukes uten betydelige smerter. Det er mao viktig å lytte til føttene. Det er frustrende å kjenne at formen begynner å komme tilbake sakte, men sikker og så kommer også symptomene på en begynnende skade å melde seg. Noen ganger har jeg lyst til å skrike, men det hjelper jo ikke. Rasjonell tenkning må til for å håndtere dette såvel som alt mulig annet. Medisinen er enkel-redusert omfang av løping. Jeg er ikke interessert i lengre skadeavbrekk igjen. Jeg har fått ødelagt både 2011 og 2012 sesongen pga dette. Nå får jeg ta dette rolig og forsiktig. Forhåpentligvis lar det seg gjøre å løpe og øke mengdene over tid.
Idag hentet jeg et par nye sko på postkontoret. Denne typen her:

Inov-8 Ladies Roclite 275 GTX

Det er Gore-Tex sko-jeg foretrekker vanligvis åpne sko, men jeg fikk lyst til å prøve disse.
1025 NOK levert fra England(Prisen i Oslo er ca 1.600 NOK).
 Første turen ut fikk de i dag-gjennom Lillomarka. Jeg skal prøve skoene over tid, men førsteinntrykket etter løpeturen idag er middels feste, lite stabilitet, middels demping(-), god løpefølelse, men langt fra tette.

Movatn var startpunktet som vanlig og bakkene til Sinober er fortsatt tunge, men stadig lettere.

Mot Burås

Det er tørrere underlag enn jeg kan huske på lenge. Kvelden er var og god-det er bortimot optimale løpeforhold. Burås passeres og jeg jobber meg metodisk oppover mot Ormetjern.

Ormetjern

En liten bakke til, over høyden, ned til grinda og opp bakken til Sinober. Tid for en kort pust i bakken. Geitene er kommet ut og beveger seg uforstyrrelig inne i inngjerdingen. De lar seg overhodet ikke affisere av meg-morsomme skapninger.

Jeg løper videre sørover og løpeturen går først til Holåsen hvor jeg skal nyte en av Lillomarkas beste utsyn-kanskje bare overgått av Barlindåsen. Jeg finner etterhvert gode løpelinjer og kommer i en jevn rytme. Snart passerer jeg en imponerende maurtue.

Snart er jeg fremme ved Holåsen og kan nyte utsynet vestover mot Nordmarka.

Jeg blir sittende og nyte kveldsstunden noen minutter. Det er magisk ute i skogen og her er det heldigvis sjelden jeg treffer andre.
Så er det ned til stidelet og her skal jeg ut på en helt ny sti for meg. Den tar meg vestover forbi Veitjern til stien som kommer fra Granberget. Det går etterhver styggbratt ned i Grytedalen og nesten like bratt opp igjen. Like etter får jeg Veitjern på høyre hånd-idyllisk vann.

Så dreier jeg som planlagt inn på stien fra Granberget og får snart smukke Karusputten på venstre hånd. Flyten er god og jeg fyker nedover svabergene mot veien fra Sandermosen-kun avbrutt av noen slurker vann i fristende bekker. Så er det transportetappe resten av veien forbi Monsetangen og frem til bilen ved Kjelsås. Føttene? Joda, jeg kjenner litt til de omtalte vondtene og føttene skal få hvile litt noen dager. Skoene var jevnt gode. Festet var godt(ikke som 212, men dog..) Stabiliteten var sånn der og demping kan du bare glemme.
Løpteturen? Knakende fin.

Vår i Lillomarka

Granberget

Toget tar meg opp til utgangspunktet for dagens løpetur-Movatn. Dette stedet med noen få hundre innbyggere som utgjør ytterkanten mot Nittedal, bare 2 mil fra Oslo sentrum og 1 mil fra Kjelsås.
Egentlig er det to vann-Søndre og Nordre Movatn. Togstasjonen er beliggende ved førstnevnte.
Været er strålende og humøret er godt. Jeg gleder meg til en løpetur gjennom vakre Lillomarka-som er langt mer fredelig enn sin store nabo-Nordmarka. Løypa går forbi Granberget og Karusputten fordi jeg har et håp om at det som måtte være igjen av snø er mindre enn løypa som går om Holåsen.
Jeg jobber altfor mye og det går ut over overskuddet. Beina er stive og tunge opp den bratte mot innledningsvis mot Burås.

Opp fra søndre Movatn

Partiet mot Sinober er mer nordvendt og det betyr mer snø, men det er uvesentlig. Det er godt å være tilbake igjen i Lillomarka.

Snø ved Burås

Stien stiger på mot Ormetjern-dette herlige stedet rett før Sinober. I den siste mota er det nesten like før skiene kan tas i bruk.

Kort etter er jeg ved bredden til Ormetjern. Det er et idyllisk sted og det er flott å være tilbake igjen.

Ormetjern

Jeg har forøvrig aldri sett en orm her, men så har jeg da også kun løpt forbi nordbredden. Kanskje det er orm andre steder rundt vannet?
Sinober er ikke langt unna og jeg tar en velfortjent hvil på vårvarme gressbakker. Stidelet forteller om mange muligheter til stivalg i Lillomarka.

Min løpetur går videre mot Granberget i retning mot Kjelsås. Det er vått og rikelig med snø den første km, men jeg belønnes snart med åpen, flott skog med godt løpeunderlag.

Flott skogsnatur ved Kringletjern

Jeg stortrives. Kroppen har blitt varm, teknikken sitter bedre, naturen er vakker og det er stille og rolig i skogen. Stidelet rett sør for Kringletjern gir retningen videre forbi Granberget og Kjelsås.

Jeg tar meg frem under skogkronene på et underlag som fortsatt er godt dekket snø.
Kort før Granberget passeres forsvinner stien i mektige snølag.

Jeg passerer rett etter vakre Granberget og her ligger fortsatt en mektig samling rotvelter etter fjorårsvinterens kraftige vinder. Stien brekker nedover, terrenget åpner seg og sola får mer tak. Resultatet er mer terreng og mindre snø-jeg gleder meg og nyter løpeturen.
Tempoet går naturlig opp og jeg passerer snart stidelet til Sandermosen.

Stidelet til Sandermosen

 Jeg skal videre rett frem og stien er tydelig, men våt. Vakre Karusputten hilser blidt når jeg løper forbi.

Karusputten

Sykkelsporene har etterhvert blitt tydeligere og det kan jeg forstå. Det er flott terreng å sykle-noe jeg selv har benyttet meg av. Etter en kort stigning bærer det jevnt nedover over våte myrer og fjellpartier til jeg ankommer grusvegen. Den følger jeg litt før det bærer ut i terrenget igjen. Det er åpen, fin furuskog og jeg tar fatt på det siste stykket ned mot veien fra Sandermosen.

Jeg ankommer grusvegen og det blir plutselig mer folksomt. "Halve byen" er åpenbart ute og løper. En kort slurk i Grytebekken før jeg følger vegen ned til Monsetangen. Her gjør jeg kort prosess og følger skiløypa mot Langsetløkka. Det blir rolig igjen-jeg er alene. Nydelig.
Det er greit å løpe og det ligger fortsatt rester av snø tidvis også her.

Jeg passerer blåstien og fortsetter på rødstien mot Langsetløkka. Her har jeg aldri løpt eller vært før. Spennende. Det stiger etterhvert kraftig på før det flater litt ut. Omgivelsene er flotte. Kort etter står jeg ved Langsetløkka.

Langsetløkka

Det er et nydelig sted og det var hyggelig å oppleve det omsider. Jeg løper over løkka, ned bakken og videre frem til parkeringsplassen ved Teknisk museum hvor bilen venter tålmodig på meg.
Godt å være tilbake igjen i Lillomarka.

Debut på stisykkel

Karusputten-Lillomarka

Løping er jeg avskåret fra pga skade i høyrefoten, men det finnes andre alternativer. Sykling er noe som ikke belaster foten og jeg griper begjærlig muligheten. Pt sykler jeg både på landevei, på grus og f.o.m i kveld også på sti(de innvidde kaller det stisykling-for meg er det sykling i terrenget).
Jeg har 1 sykkel til hver av de ulike øvelsene. Den jeg bruker på stien er en lekker sak av merket MARIN, modell Rift Zone XC6, 29 " med full demping. Den er utrolig å sykle med på stien.


Min vekt til å begynne med er på teknikk. Det er ganske annerledes å sykle på stien enn på flate landeveien eller grusveien. I tillegg har jeg valg klikkpedaler for å få jevnt tråkk og det krever enda mer teknisk. Jeg startet fra Sandermosen og tok meg frem til starten av stien mot Sinober ovenfor Mosvang. Det gikk oppover og jeg måtte trille i de verste partiene. Det mest krevende var å få skoene inn i pedalene og avstemme fart ift terrenget.

Bratt start!

Det er en helt ny og svært morsom opplevelse å bevege seg på sti. Det krever en utrolig konsentrasjon og betydelig vekt på teknikk. Det er alldeles ikke bare å sitte og trøkke :-)
Det går bedre og bedre, men jeg må melde pass og trille litt nå og da.
Et lite grusparti og så bærer det oppover på en blanding av sti, svaberg og gjørmehull mot Karusputten.

Mot Karusputten

 Med min nybegynnerteknikk går det sakte oppover, men jeg er snart fremme ved Karusputten. Jeg velger å returnere og da begynner en ny og morsom opplevelse-nedoverkjøring.

På vei tilbake igjen-nedover

Teknisk sett lønner det seg å holde farten oppe og trøkke rompa bak og ned for å få vekten på bakhjulet. Det er morsomt og konsentrasjonskrevende. Den siste bratte kneika kommer jeg av en eller annen grunn også levende fra. Et lite parti på grus og så er jeg ved bilen igjen. Dette ga mersmak.

Fornøyd etter en morsom sykkeløkt