Lillomarka..en sommeropplevelse

Kjulstjernet

Lillomarka er en liten perle. Betydelig mindre enn sin storebror Nordmarka, som også er flott, men full av flotte landskapsrom. Høydeforskjellene er behagelige, stiene er mange og underlaget er ikke spesielt krevende. Lillomarka er som skapt for korte langturer på 2-4t.
En av mine favoritter tidligere har vært å ta toget fra Kjelsås til Movatn og løpe gjennom Lillomarka tilbake igjen til Kjelsås. Det er en kort løpetur på 10-12 km alt etter stivalg og altfor kort til en kort langtur. Løpeformen min er også blitt bedre med årene i terrenget-tregere på vei- og da starter jeg og slutter på Kjelsås, etter en kort runde i Lillomarka. Løypa i dag gikk forbi Monsetangen, over Kampen, blåstien forbi Karusputten og Granberget, fem til Sinober og sørover igjen mot Sørskogen, Lilloseter, Hadelandsveien, Linderudkollen, Kringla og endelig Kjelsås. En løpetur på 21 km unnagjort på 3t og 5min. Av en eller annen grunn er tempoet på vei opp-kan det være all treningen?

Maridalsalpene i det fjerne

Innledningsvis unner jeg meg synet av Maridalsalpene hvor jeg gjennomførte et bakkedrag til Mellomkollen i går. Dagen er betydelig kjøligere enn sist søndag som var grådig varm-i dag er det ca 13-15 grader og egentlig behagelig løpevær. Vindjakken finner fort plassen sin i sekken og blir værende der helt til jeg er tilbake ved bilen.

Monsetangen

 Monsetangen er et flott samlingssted som mange benytter og jeg løper over og finner min for tiden umerkede, favorittsti som går bratt opp til Kampen. Kneika opp er så bratt at det er fornuftig med rask gange oppover for å unngå for mye melkesyredannelse-det er rolig langtur som står på programmet. Vel opp er utsynet mot Maridalen like betagende som sist jeg var her.

Utsyn fra Kampen mot Maridalen

Stien over Kampen er forøvrig en "snarvei" inn i marka som er behagelig lite beferdet og etter en kort nedoverbakke løper jeg forbi idylliske Lille Gryta.

Lille Gryta, 17 mai-2014

Stigningsgradienten er svakt stigende, men dagen er god. Vannflaskene-jeg har alltid med to små-etterfylles med friskt vann i bekken fra Styggedalsputtene. Det går fremover opp mot Karusputten på "svabergene". Ikke lenger etter er jeg ved putten.

Karusputten

Når jeg tenker meg om er det faktisk en god stund siden jeg løp forbi her-kanskje det er derfor jeg ble "dratt" inn hit. Så lenge har jeg vært borte at noen har rukket å sette opp et eiendommelig skilt like ved stien litt lengre innover.

Trangen til å bekjenne kan kanskje bli påtrengende ute i skogen, men her er iallefall en mulighet.
Skogen er flott og stien like fin som jeg husker den.

Stidele mot øst og vest

Stidelet som angir retning mot Sandermosen og Sørskogen passeres og foran meg ligger flotte skogsstier frem mot Granberget som er like flott og dramatisk som jeg husker det.

Granberget

Stien snirkler seg fram i granskogen, undervegetasjonen blir på et kort parti borte og jeg får følelsen av å være i en stor skog. Det skjer sjelden i Norge, men jeg har opplevd det ofte i Tyskland-som har store skogområder.
Jeg løper for det meste, men legger inn gange i brattmotene for å unngå syredannelse. Det går i greit tempo fremover og etter ca 1t og et kvarter er jeg på tunet til Sinober.

Sinober

Her er det servering i tillegg til gårdsdrift. Jeg er imidlertid på treningstur og setter ikke av tid til pauser. Det er viktig å holde jevn fart hele tiden og gjøre alt som er mulig å gjøre mens jeg er i bevegelse. På vei sørover igjen er det mer folksomt-jeg passerer en turgruppe på vei mot Sørskogen.
Det er også utført en del arbeide for å gjøre stien mer farbar, herunder flotte, små broer.

Snart dukker Sørskogen opp og jeg er like etter ved idylliske Kjulstjernet.

Kjulstjernet

Jeg har allerede rukket å sette til livs den første brødskiva og formen er god når jeg tar fatt på den korte biten til Lilloseter. Dette partiet er vanligvis fuktig, men lite nedbør har gjort underlaget svært tørt-la oss håpe det kommer mer nedbør snart.

Lilloseter, april 2014

Ved Lilloseter er det "fullt hus". Stedet er veifast og det øker tilgjengeligheten slik at flere trekkes hit både til fots og med sykkel. Det er et fint sted, men jeg må videre. Vegen følges et kort parti før jeg skjærer ut på blåstien som følger Gamle Hadelandsvei sørover.

Informasjon om Gamle Hadelandsvei

Blåstien går mer eller mindre parallellt md grusvegen en drøy km, men er betydelig mindre beferdet.

Parti fra Gamle Hadelandsvei

 Det blir en hyggelig stund i løpesko gjennom Bispedalen og frem til Evensetermyra hvor slunkne vannflasker og en tørst løper får nødvendige etterfyllinger av vann.

Ved Evensetermyra

Her krysser jeg igjen grusvegen som går til Lilloseter. Etter en kort vannpause går ferden videre mot Linderudkollen. Området er rikt på historie og det ble bl.a. drevet gruvedrift her på slutten av 1800-tallet.

Gruvedrift-informasjonsskilt

Mitt tempo er høyere enn jeg har erfart tidligere til tross for at jeg ikke bruker mer energi og det får jeg ta som et positivt tegn. Etter nok en vegkryssing er det bratt opp til jeg møter grusvegen igjen en drøy km før Linderudkollen. Den følger jeg frem til Linderudkollen hvor Svartputt er like flott som jeg husker den.

Svartputt ved Linderudkollen

Linderudkollen er et idyllisk sted og tilgjengelig for allmenheten med bil. Svartputt er tilrettelagt med badebrygge i vannet, men temperaturen er lite fristende i dag :-).
Min følgesvenn den siste biten blir rødstien til Kjelsås. Det er varmt i lyngbakkene når jeg løper bortover og nedover til tjernet Kringla.

Kringla

"Rødstien" går over vannet mens jeg følger en umerket sti rundt og til jeg får mer fast grunn under føttene på motsatt side. Det går bratt nedover og deretter litt opp og bort og så er jeg ved Langsetløkka på Kjelsås.

Langsetløkka

Det bærer over løkka og bratt ned til bilen og jeg kan konstatere at nok en flott løpetur er over-noe raskere enn det jeg hadde sett for meg, men det er egentlig greit i dag idet jeg akkurat rekker å få på den ene skoen før det "høljer ned". Kan det være at mine bønner om regn er blitt hørt?

Vårtur i Østmarka

Drettvannet, 254 moh

Hvite flekker på løpekartet er godt å ha. En av mine er Østmarka. Med unntak av et besøk på Ramstadslottet 15 år tilbake var Østmarka terra incognita for undertegnede før dagens løpetur. Det er et knakende godt utgangspunkt for en flott løpetur. Kombinert med fint vær lå forholdene vel til rette for fine løpeopplevelser.
Min innfallsvinkel var en runde på 30 km med start og slutt på samme sted-som ble Krokhol.
Fra Krokhol gikk turen til Skjelbreia, Vangen, Røyrivannskoia, Sotua, nordenden av Sør-Elvåga, Sandbakken og deretter Krokhol. En fin runde på 30 km og 900 høydemeter i flott skogsterreng.

Parkeringsplassen på Krokhol var tom for biler når jeg ankom ved 9-tiden. Terrenget er relativt åpent de første 3-400 hundre meter av løypa før den stikker inn i skogen mot Skjelbreia. Nordavinden var lei og kom meg relativt fort igang. På Krokhol er det av alle ting en golfbane. Med en kraftige vinden som var her i dag, stiller jeg meg tvilende til fornuften i det å spille golf i dag.

Golfbanen på Krokhol

Kort tid etter er heldigvis skogen der og vinden forsvinner mellom de treleggene. Blåstien mot Skjelbreia går i en nordøstlig retning og alle som har løpt i Østmarka vet hva det innebærer-på tvers av høydekotene, men hva gjør vel det? Dagen er min og skogen er flott.

På vei mot Skjelbreia

Etter noen dager med inaktivitet protesterer kroppen voldsomt mot denne endringen i fysisk aktivitet. Slik er det alltid, men det er like interessant hver gang å registrere at det skjer-kroppen får finne seg i dette, noe annet valg har den ikke med 29 km igjen. Ikke lenge etter passerer jeg idylliske Paddetjernet.

Paddetjernet

Tro det eller ei, men det blir enda mer kupert når jeg nærmer meg Tømmerås. I et stidele er det faktisk mulig å ta en avstikker opp til selve toppunktet på Tømmerås. Mitt valg blir å løpe videre uten avstikkeren og det burde jeg ikke gjort. Det hadde vært morsomt med et besøk til et utkikkspunkt, men jeg får ha dette til gode til en annen gang-det er ikke siste gang jeg løper her. Etter Tømmerås går det nedover mot Skjelbreia. Jeg har ikke sagt det, men underlaget har vært relativt fuktig så langt.
Rett før timen er der løper jeg forbi Skjelbreia og fortsetter mot Vangen.

Skjelbreia

Vegen på bildet kommer fra Krokhol og hadde vært et lettere alternativ å løpe, men ikke så spennende! Det er på tide med matinntak. Rutinen er enkel: 1 brødskive hver time supplert med 1 boks med Red Bull en halv time etter. Det holder meg i gang lenge..
En kort bit på grusveg og deretter ut i terrenget igjen mot Vangen. Brødskiva smaker godt og enda er det hele 4t igjen av løpeturen. Det er velsignet stille i skogen-jeg har ikke truffet et menneske, og bedre kan det ikke bli. En stund etter krysser jeg vegen(til Vangen) og fortsetter på rødstien mot Vangen. På vei dit passerer jeg vakre Kjermostjernet.

Kjermostjern

Jeg er snart fremme ved Vangen og skogens ro tar seg en liten pause. Her er det "fullt hus", men stedet er idyllisk nok. Heldigvis skal jeg bare passere på min vei mot Tonevatnet som er neste delmål.

Vangen

Ellers må vel Vangen fortjene betegnelsen knutepunkt i marka. Stidelet forteller om mange valgmuligheter til mange, fine steder i skogen.

Stidele ved Vangen

Min ferd går i nordlig retning-mot Tonevatnet. Kroppen har forøvrig resignert og innfunnet seg med at det skal løpes i dag. Det er mao ingen grunn til å yte mer motstand, men innfinne seg med at jeg har bestemt at det skal løpes 30 km i dag :-).
Terrenget åpner seg litt mer opp, men fortsatt løper jeg i skog med relativt lite utsyn. Det er kanskje slik det er i Østmarka-mye skog og noen, få utsiktspunkter som stikker over skogkronene.
Jeg husker ennå med glede det flotte utsynet fra Ramstadslottet. Ved bredden av Tonevatnet er det mer åpent og nordavinden får igjen mer tak. Min løpetur går videre mot Røyrivannskoia og blåstien stiger bratt på forbi Vesle Tonekollen. Det er på tide med mat igjen og det passer fint å spise på vei oppover brattmota. Her er jeg inne ved vestgrensen til Østmarka Naturreservat. Med unntak av noen skiløyper og enkelte, umerkede stier ser dette ut til å være et rimelig, uberørt område. Min tid strekker ikke til en tur inn dit i dag, men jeg skal garantert tilbake igjen hit og inn i området.

Vestgrensen til naturreservatet

Etter en kraftig stigning ved Vesle Tonekollen bærer det nå bortover og nedover igjen-mot Røyrivannskoia. Det er stille og rolig i skogen og med unntak av noen som kommer i motsatt retning er jeg ganske alene her inne.

Mot Røyrivannskoia

Jeg passerer de første 10 km og begynner å nærme meg Røyrivannskoia. Stedet er lett tilgjengelig fra Losby via en grusveg og jeg møter mange som har tatt turen inn hit i det fine været.

 

Røyrivannskoia

En jeg treffer er i ferd med å gjennomføre noe som heter "Store Losby runden"..uten kart. Han lurer på om han er på rett vei. En kort titt på kartet og noen råd om veien videre får han forhåpentligvis trygt videre. Selv undres jeg alltid på hvorfor mange som ferdes i naturen ikke tar med kart og kompass. Selv drar jeg aldri ut uten-tom i områder hvor jeg er godt kjent.
Turen blir fattigere uten og så er det et avgjørende verktøy for å finne frem!
Vel, jeg tar meg opp på grusvegen som går nordover mot Losby. Min plan er å løpe til Sotua og skjære østover mot nordenden av Sør-Elvåga.
Det er idyllisk langs vannet Fløyta og Mønevannet. På Tangen-som ligger på landtungen mellom vannene er det kanskje noen som tilbringer tid også i dag?

Tangen

Selv er jeg fornøyd med å konstatere at løpeformen er bedre enn på lenge. Med unntak av bratte kneiker løper jeg ultra-rolig det meste av tiden. På lengre løpeturer har det vært et tempo på 12, men jeg ser nå at det krabber nedover mot 10. Det tar jeg som et godt tegn. Kunsten er å ligge i aerob sone hele tiden og passe på næringsinntaket. Ved Sotua er "alle" ute. Selv skjærer jeg ut i terrenget igjen i vestlig retning mot nordenden av Sør-Elvåga. Opp den bratte kneika mot vannet Fiskelause er det på tide med mer mat igjen. Vel opp flater det mer ut og jeg tar meg greit frem på grusvegen som går vestover. Underveis passerer jeg nordenden av det flotte vannet Drettvannet.

Drettvannet, 254 moh

Vannet er reserve-drikkevannskilde for Lørenskog kommune, og navnet Drett betyr vistnok dritt. Forstå det den som kan :-) Vel, det bærer opp en liten, bratt kneik og jeg er snart fremme ved stidelet som skal ta meg til nordenden av Sør-Elvåga. Mens jeg løper kan jeg ikke unngå å tenke på at det er veldig godt tilrettelagt med klopper og våte partier i store deler av løypa mi i dag. Det gjør turen litt mindre våt-selv om den ble våt nok.

Rene parken!

Underveis på partie mot nordenden av Sør-Elvåga er det mange stideler. Kartet i hånda mi-for meg som ikke har vært her før-supplert med enkel orientering, blir viktige verktøy for å finne veien trygt frem.

Stidele ved Skytten

Etter Skytten kan jeg snart ane at et stort vann ligger på min venstre side. Broen over vannet er flott beliggende.

Broen over ved nordenden av Sør-Elvåga

Utsynet sørover over vannet er flott og jeg unner meg det.

Sør-Elvåga: Utsyn sørover

Det er vakkert her inne og jeg må nesten rive meg løs. På min vei til nordenden av Sotåsen får jeg et ustyn nordover over Nord-Elvåga. Her blåser det stikker og strå.

Nord-Elvåga: Utsyn nordover

Vel fremme ved stidelet kan jeg konstatere at jeg så langt på min løpetur har løpt østover, nordover og vestover. Det gjenstår å løpe sørover for å komme tilbake til utgangspunktet-Krokhol igjen.

Stidele mot Sandbakken

Det bærer bratt oppover og jeg benytter igjen anledningen til å fylle på med mer mat. Løpt tid passerer 4t og jeg kjenner at det fortsatt er godt med krefter igjen. Etterhvert åpner skogen seg mer idet furua tar mer og mer over og føler meg hensatt til Sørmarka igjen.

På vei mot Sandbakken

Det blir mer folksomt igjen. Jeg treffer flere løpere som kanskje har sitt utgangspunkt lenger vest. Jeg løper jevnt hele tiden og snart er jeg på tunet på Sandbakken. Her er det enda mer folksomt-kanskje ikke så rart med bilvei inn.

Sandbakken

Kartet må studeres nøye igjen. Jeg skal pense meg inn på en rødsti som skal ta meg forbi Tømmerholt, over Stormyr og frem til Krokhol. Det er enkel orientering og jeg er snart på vei oppover på det som er en veldig løpbar sti.

På vei mot Stormyr

Løpeturen går gjennom skogen og frem til stidele ved vegen fra Krokhol.

Stidele ned til Krokhol

Så er det bare sjarmøretappen igjen. Det går nedover og litt bortover og vel fremme igjen på parkeringsplassen på Krohol kan jeg konstatere at min bil har fått selskap av flere.

Fasit er rett i underkant av 30 km og rett i overkant av 5t med ca 900 høydemetre.
Det er sjelden jeg har vært så fornøyd etter en løpetur i skogen og jeg kommer snart tilbake igjen til Østmarka.

Fornøyd løper

Vinter, vinter, vinter!

På vei mot Skillingsdalen i Lillomarka

Endelig er det blitt vinter også her. Selv om jeg "tjuvstartet" litt før jul var det begrenset hvor langt jeg fikk gått på ski. Jeg liker lange skiturer, gjennom marka fra nord til sør og på et greit føre.
Alt var klargjort lørdag kveld så i dag tidlig var det bare å hente ski og staver i boden før jeg satte kursen til Kjelsås som var utgangspunkt og endepunkt for dagens skitur.
Den ville ta meg først til Movatn, opp til Finntjern rett øst for Tømte og deretter til Holmetjern-dette mystiske tjernet som ligger dypt inne i marka og som utgjør endepunktet for skisporet fra Movatn/Fløyta. Deretter tilbake igjen samme vei. Jeg ville ha meg en skikkelig langtur og føremeldingene var positive.
Starten fra Kjelsås gikk noe senere enn planlagt, men likevel tidlig nok til at jeg fikk parkering helt ved startpunktet.
Det var ikke plagsomt mange i løypa når jeg satte kursen nordover ved 9-tiden og de som var der spredde seg relativt raskt slik at jeg fikk ønsket alenetid-det er best slik.
Østsiden av Maridalsvannet byr på flotte utsyn mot Maridalen og Maridalsalpene.

Maridalsalpene i de fjerne

Bak den ansamlingen av fjell i det fjerne ville dagens tur ta meg og faktisk enda et stykke lenger nord. Først skulle imidlertid Lillomarka forseres. "Sporene" frem til Movatn var sånn der, men det er ikke sporsetteren sin feil. Det er simpelthen for lite snø til å sette skikkelige spor og den snøen som er der er litt løs i fisken. Klokt da å starte tidlig mens det fortsatt er noe å gå i før storinnrykket kommer senere på dagen.

Javisst-det er skispor!

Lillomarka er en velsignet plass på jorden. Jeg har løpt svært mye her, men dessverre er det en stund siden jeg var her sist. Siden flyttingen til Bjørndal tidligere i år har jeg faktisk ikke vært her. Godt da å være tilbake igjen. Jeg passerer Monsetangen og tar fatt på de seige bakkene til Slåttebråten.
Teknikken sitter relativt bra og selv om underlaget er litt under pari går det greit fremover. Med greit mener jeg et tempo på 6. Målsettingen med økten er en lang tur med lav intensitet-ultratrening. Så er skiløping uovertruffent all den tid jeg får styrketrening med på kjøpet.
Det flater ut jeg setter litt mer fart på mot Sandermosen. Stidelet som skal ta meg opp til Skillingsdalen er snart der og så bærer det oppover igjen. Vel opp ser jeg faktisk spor mot Sinober i stidelet og fristes, men holder meg til planen. Bakken ned til Snippen er lang og det er frydefullt å suse nedover i toppfart. Egentlig underlig hvor raskt det går å tilvenne seg fart. Når jeg tok opp skiløping igjen for 4 år siden var jeg svært skeptisk ved nedkjøringer, men det rettet seg relativt raskt til det motsatte. Likevel er det enkelte bakker-særlig i terrengløyper-som krever ekstra oppmerksomhet.
Movatn dukker opp og jeg ser frem til å komme på nordsiden i forventning av bedre løyper.

Søndre Movatn

Det blir mer folksomt, men løypene blir også bedre. Foran meg ligger noen voksne stigninger som skal ta meg opp til Finntjern. Etter at veien til Ørfiske krysses blir underlaget bra. Det snør lett og det gjør det også bedre. Jeg finner meg til rette i bakkene og koser meg på vei oppover.

Lykkelig skiløper

Granene er snøtunge, det er godt med snø i sporet, jeg har spikerfeste på vei oppover-kan man bedre ha det? Nei, i øyeblikket er det sublimt. Snart passerer jeg vegen opp til Tømte. Det er brøytet fra Gåslungen slik at vegstumpen frem til løypa videre til Holmetjern egentlig ikke er brukbar. Jeg tar meg likevel frem, men noterer for tilbaketuren at det går en parallell terrengløype. Partiet fra der løypa begynner til Holmetjern er et vakkert stykke skispor. Jeg koser meg som bare det på vei innover.

På vei mot Holmetjern

Jeg passerer stidele til Gørja, men der er det ikke satt spor ennå. Så bærer det nedover nord for Langedalskollen til Fløyta. Utforkjøringene er friske og farten blir ekstra god når anledningen til å skøyte byr seg-egentlig rart hvor mye fart det er mulig å få med skøyting.
Vel nede i bunn venter en lang stigning til endepunktet ved Holmetjern. På veien opp passerer jeg stidelet til terrengløypa som går til Delebekken og Gørja. Her ser det faktisk ut som denne er benyttet.
Vel, jeg tar meg frem de siste metrene og gjør holdt ved vannkanten av Holmetjern.

Holmetjern

18,6 km og drøye 560 høydemeter fra Kjelsås er dette faktisk en fin skitur. Jeg klokket inn på litt over 2t og det er på tide med en matbit mens jeg nyter utsynet over dette vakre vannet. For noen år siden gikk jeg faktisk en runde på vannet med det for øyet å sjekke om det var en farbar veg videre på nordvestsiden ned til Gørja. Jeg fant ingen da, men kanskje det finnes?
Det smaker med en kaffetår og noen skive brød, men rasten blir kort-det blir for kaldt når en står stille. Jeg tar fatt på turen til Kjelsås igjen og nyter de friske nedkjøringene til Fløyta. I bunn av bakken må jeg permittere skihanskene(de er simpelthen blitt for kalde). Frem kommer noen gode og varme votter som blir gode følgesvenner på resten av turen. Jeg kjenner lengden av turen litt i beina og er glad når stigningene nord for Langdedalskollen er over. Snart står jeg ved Finntjern.

Finntjern

Like etter er jeg på vei nedover til Movatn igjen og fryder meg over lange nedkjøringer som gir anledning til stor fart. Ved Movatn er "stor innrykket" på plass og det er folksomt i løypene på resten av turen frem til Kjelsås. En kaffetår blir det tid til ovenfor Skillingsdalen og så bærer det videre nedover. Beina begynner å bli litt kjørte og jeg går på trynet nedenfor Slåttebråten, men er raskt på beina igjen-heldigvis er det bare snø og da er det egentlig bare litt morsomt. Triptelleren passerer 35 km og jeg føler meg fortsatt fin til tross for litt kjørte bein. Vel fremme på Kjelsås er det bare å glede seg over en flott skitur. Jeg håper inderlig vi nå har fått vinter. Neste helg er det kanskje mulig å ta seg gjennom hele marka? Turen i dag var en fin erstatning med knappe 38 km og knappe 900 høydemeter på drøye 4t. En god start på vinteren!