Skiløping på dørstokken

Lysløypa mi

Det snør og med ett er lysløypa mi-den som ligger rett utenfor dørstokken-farbar med ski på beina.
Jeg kan ikke ha det bedre.. Heisen ned i boden, hente skiene, ut døra og 100 meter ned i bakken ligger skiløypa. Den går i en sløyfe inn i skogen og kommer ut i Prinsdalen og går tilbake igjen til Bjørndalen igjen gjennom skogen.
En herlig følelse å spenne på seg skiene og sette av gårde ut i skogen. For den som er sen står lyset på til 23. Godt å slippe å kjøre land og strand for å gå litt på ski.
Ute i terrenget her på Grønliåsen er det faktisk løpbart. Snødybden i terrenget er svært sparsom og på lørdag målte jeg bare ca 10 cm.

Kort vei ned til torva!

Herlig å løpe i skogen dels på hardstampet sti og snøpulse litt innimellom.

Fornøyd løper-med sko på beina!

Jeg løper litt på kryss og tverrs som jeg liker og får snart fint utsyn mot Nesodden og Bunnefjorden.

Tilbake igjen i kveld klokker jeg inn på litt over 1t etter å ha tilbakelagt drøye 11 km. Skiløping er fabelaktig trening og herlig å drive på med etter en lang og stillesittende dag på jobben.

Fornøyd Skiløper

Vinter, vinter, vinter!

På vei mot Skillingsdalen i Lillomarka

Endelig er det blitt vinter også her. Selv om jeg "tjuvstartet" litt før jul var det begrenset hvor langt jeg fikk gått på ski. Jeg liker lange skiturer, gjennom marka fra nord til sør og på et greit føre.
Alt var klargjort lørdag kveld så i dag tidlig var det bare å hente ski og staver i boden før jeg satte kursen til Kjelsås som var utgangspunkt og endepunkt for dagens skitur.
Den ville ta meg først til Movatn, opp til Finntjern rett øst for Tømte og deretter til Holmetjern-dette mystiske tjernet som ligger dypt inne i marka og som utgjør endepunktet for skisporet fra Movatn/Fløyta. Deretter tilbake igjen samme vei. Jeg ville ha meg en skikkelig langtur og føremeldingene var positive.
Starten fra Kjelsås gikk noe senere enn planlagt, men likevel tidlig nok til at jeg fikk parkering helt ved startpunktet.
Det var ikke plagsomt mange i løypa når jeg satte kursen nordover ved 9-tiden og de som var der spredde seg relativt raskt slik at jeg fikk ønsket alenetid-det er best slik.
Østsiden av Maridalsvannet byr på flotte utsyn mot Maridalen og Maridalsalpene.

Maridalsalpene i de fjerne

Bak den ansamlingen av fjell i det fjerne ville dagens tur ta meg og faktisk enda et stykke lenger nord. Først skulle imidlertid Lillomarka forseres. "Sporene" frem til Movatn var sånn der, men det er ikke sporsetteren sin feil. Det er simpelthen for lite snø til å sette skikkelige spor og den snøen som er der er litt løs i fisken. Klokt da å starte tidlig mens det fortsatt er noe å gå i før storinnrykket kommer senere på dagen.

Javisst-det er skispor!

Lillomarka er en velsignet plass på jorden. Jeg har løpt svært mye her, men dessverre er det en stund siden jeg var her sist. Siden flyttingen til Bjørndal tidligere i år har jeg faktisk ikke vært her. Godt da å være tilbake igjen. Jeg passerer Monsetangen og tar fatt på de seige bakkene til Slåttebråten.
Teknikken sitter relativt bra og selv om underlaget er litt under pari går det greit fremover. Med greit mener jeg et tempo på 6. Målsettingen med økten er en lang tur med lav intensitet-ultratrening. Så er skiløping uovertruffent all den tid jeg får styrketrening med på kjøpet.
Det flater ut jeg setter litt mer fart på mot Sandermosen. Stidelet som skal ta meg opp til Skillingsdalen er snart der og så bærer det oppover igjen. Vel opp ser jeg faktisk spor mot Sinober i stidelet og fristes, men holder meg til planen. Bakken ned til Snippen er lang og det er frydefullt å suse nedover i toppfart. Egentlig underlig hvor raskt det går å tilvenne seg fart. Når jeg tok opp skiløping igjen for 4 år siden var jeg svært skeptisk ved nedkjøringer, men det rettet seg relativt raskt til det motsatte. Likevel er det enkelte bakker-særlig i terrengløyper-som krever ekstra oppmerksomhet.
Movatn dukker opp og jeg ser frem til å komme på nordsiden i forventning av bedre løyper.

Søndre Movatn

Det blir mer folksomt, men løypene blir også bedre. Foran meg ligger noen voksne stigninger som skal ta meg opp til Finntjern. Etter at veien til Ørfiske krysses blir underlaget bra. Det snør lett og det gjør det også bedre. Jeg finner meg til rette i bakkene og koser meg på vei oppover.

Lykkelig skiløper

Granene er snøtunge, det er godt med snø i sporet, jeg har spikerfeste på vei oppover-kan man bedre ha det? Nei, i øyeblikket er det sublimt. Snart passerer jeg vegen opp til Tømte. Det er brøytet fra Gåslungen slik at vegstumpen frem til løypa videre til Holmetjern egentlig ikke er brukbar. Jeg tar meg likevel frem, men noterer for tilbaketuren at det går en parallell terrengløype. Partiet fra der løypa begynner til Holmetjern er et vakkert stykke skispor. Jeg koser meg som bare det på vei innover.

På vei mot Holmetjern

Jeg passerer stidele til Gørja, men der er det ikke satt spor ennå. Så bærer det nedover nord for Langedalskollen til Fløyta. Utforkjøringene er friske og farten blir ekstra god når anledningen til å skøyte byr seg-egentlig rart hvor mye fart det er mulig å få med skøyting.
Vel nede i bunn venter en lang stigning til endepunktet ved Holmetjern. På veien opp passerer jeg stidelet til terrengløypa som går til Delebekken og Gørja. Her ser det faktisk ut som denne er benyttet.
Vel, jeg tar meg frem de siste metrene og gjør holdt ved vannkanten av Holmetjern.

Holmetjern

18,6 km og drøye 560 høydemeter fra Kjelsås er dette faktisk en fin skitur. Jeg klokket inn på litt over 2t og det er på tide med en matbit mens jeg nyter utsynet over dette vakre vannet. For noen år siden gikk jeg faktisk en runde på vannet med det for øyet å sjekke om det var en farbar veg videre på nordvestsiden ned til Gørja. Jeg fant ingen da, men kanskje det finnes?
Det smaker med en kaffetår og noen skive brød, men rasten blir kort-det blir for kaldt når en står stille. Jeg tar fatt på turen til Kjelsås igjen og nyter de friske nedkjøringene til Fløyta. I bunn av bakken må jeg permittere skihanskene(de er simpelthen blitt for kalde). Frem kommer noen gode og varme votter som blir gode følgesvenner på resten av turen. Jeg kjenner lengden av turen litt i beina og er glad når stigningene nord for Langdedalskollen er over. Snart står jeg ved Finntjern.

Finntjern

Like etter er jeg på vei nedover til Movatn igjen og fryder meg over lange nedkjøringer som gir anledning til stor fart. Ved Movatn er "stor innrykket" på plass og det er folksomt i løypene på resten av turen frem til Kjelsås. En kaffetår blir det tid til ovenfor Skillingsdalen og så bærer det videre nedover. Beina begynner å bli litt kjørte og jeg går på trynet nedenfor Slåttebråten, men er raskt på beina igjen-heldigvis er det bare snø og da er det egentlig bare litt morsomt. Triptelleren passerer 35 km og jeg føler meg fortsatt fin til tross for litt kjørte bein. Vel fremme på Kjelsås er det bare å glede seg over en flott skitur. Jeg håper inderlig vi nå har fått vinter. Neste helg er det kanskje mulig å ta seg gjennom hele marka? Turen i dag var en fin erstatning med knappe 38 km og knappe 900 høydemeter på drøye 4t. En god start på vinteren!

Endelig vinter

Vinter ved Mylla

Endelig vinter med snø under beina! Skiløping er noe av det mest givende treningsarbeidet jeg bruker tid på. Dette året har snøen virkelig latt vente på seg, men nå klarte jeg ikke vente lenger og satte meg i bilen og tok meg frem til Mylla en våt søndagsmorgen. Jeg var virkelig betenkt når jeg tittet på gradestokken hjemme ved 7-tiden i dag, +5 grader og det kom plaskelyder utenfra! Det regnet godt når jeg kjørte nordover. Mitt fjerne håp om å bruke Movatn som utgangspunkt forsvant i regnværet og jeg tok klokelig nordover i Sinsenkrysset. Gradestokken i bilen lå stabilt på +5 og ville ikke flytte seg før jeg dukket ned i Nittedal, men den kom aldri under 0. Vel fremme på Mylla var det ca 0 og litt nedbør, men det var jammen meg snø på bakken-Hurra!

Parkeringsplassen ved Mylla dam

 En tidlig start gir god plass i løypene. Med unntak av 1 til var jeg ganske alene ved 9-tiden i dag. Snødybden var begrenset(ca 15 cm) på vegen og lite i terrenget. Eneste fornuftige alternativ var skogsbilvegen mot Trantjern og etter litt forberedelser var jeg igang med skiløping. Realitetsorienteringen kom umiddelbart-det er lenge siden(9 mnd) jeg hadde ski på beina. Du verden hvor spesifikk formen er. Løpt mye? Betyr ingenting hva angår skiløping.

Mot Trantjern

Vel, bare en ting å gjøre og det er å konsentrere om å finne igjen teknikken. Med litt tålmodighet kommer noe som minner om gamle kunster på plass. Du verden hvor fint det er her inne :-)
Nå er det ca 2mnd jeg var her sist-da uten snø, men med frost. Området nord for Kikuttoppen er noe av det fredeligste som finnes i Nordmarka og jeg trives alltid godt her. Mine vennlige tanker idag går til løypekjøreren. Løypene var bra helt frem til like etter avkjøringen til Åssjøen. Etter det ble det litt for lite snø og kanskje litt annen trafikk en skiløpere.

Ved avkjøringen til Åssjøsætra

Den driftige løypekjøreren har preparert også oppover mot Åssjøsætra og jeg skal få glede av det på tilbaketuren. Nå følger jeg veien videre mot Trantjern. Regnet gir seg og jeg kan skimte Mylla der ende mellom treleggene. Isen skal være sikker, men jeg er alltid skeptisk og utrygg på vann.
Snart passerer jeg stedet der løypa fra vannet kommer opp på vegen-noe som minner om spor kan skimtes der ute.

Løypa ned til Mylla

Trantjern er like rundt hjørnet og min ferd går videre på greie spor. Vel fremme ved Trantjern er jeg nysgjerrig på om det er mulig å komme seg videre mot Tverrsjøen. Da må jeg imidlertid ut i terrenget og det krever tilstrekkelig snø. Preparert er det naturlig nok ikke, men noen har vært her før meg og jeg fortsetter mot Ølja.

Ut i terrenget ved Trantjern

Jeg passerer rundløypa "Ølja Rundt" og tar meg frem til parkeringsplassen rett øst for Trantjern. Her kapitulerer jeg og tar en smørestopp. Skiene har vært rimelig bakglatte en stund og jeg utsetter alltid smørestoppen altfor lenge. I dag fungerte det rimelig greit med base i bunn og VR60 på det igjen-2 lag på hver. Jeg fyller på mer av det siste og får greit feste resten av turen.

Smørestopp!

Løypa videre er flott og innledningsvis er det greit med snø.

Mot Ølja

Vel fremme ved nordenden av Ølja blir det klart for meg at vinteren ikke helt har ankommet her inne ennå hva angår underlag for skiløping i terrenget.

Ølja like forut

Løypa går videre ut på vannet, men det er uaktuelt å den risikoen det innebærer å begi seg ut på usikker is. Snømengden er også rimelig avtakende. En alternativ løype langs vestenden av Ølja gjenstår, men det er rett og slett for lite snø til videre skiløping i den retningen.

Endepunktet ved Ølja

Synd, men slik er det. Jeg gjør vendereis og setter kursen nodover igjen. Jeg passerer Trantjern igjen og konstaterer at bekken fortsatt er åpen.

Variasjon er bra og jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk på å ta meg frem til østenden av Mylla ved å bruke "løypa" over vannet. Like før holmen i vestenden gjør jeg vendereis-det blir for fuktig og utsiktene til et bad i vannet er ikke lystige.

Mylla-vestenden

Snart jeg tilbake på trygt underlag på skogsbilvegen igjen. Teknikken sitter stadig bedre og jeg er snart fremme ved vegkrysset til Åssjøsætra. Her tar jeg av og tar fatt på de seige bakkene oppover.

Mot Åssjøsætra

Det er stille og rolig i skogen og godt å være til. Snart går det en avstikker opp til Åssjøen, men der er det definitivt ikke spor. Med smale ski lar jeg det være selv om de frister med en tur opp dit. Åssjøen er en av de vakreste sjøene i Nordmarka.

Ved vegdele til Åssjøen

Litt lenger opp i bakken krysser blåstien fra Mylla dam vegen og jeg ser skispor oppover mot Åssjøsætra.

"Løype"til Åssjøsætra

Jeg fortsetter til høydebrekket og gjør vendereis nedover igjen. På vei østover mot utgangspunktet er det gledelig å registrere at teknikken sitter stadig bedre. Så er skituren over-ca 15 km på 2t. En god start på vinteren.

Kveldstur til Helgeren

Gørjavatnet

Det eneste rette stilt overfor en fristelse er å gi etter for den. Normal dag på jobb, noen brødskiver og deretter rett ut i skogen på en litt lenger skitur. Skar var utgangspunktet igjen, men nå var det fortsatt lyst når jeg startet. Etter den bratte mota i starten flatet det ut langs Skarselva. Det er flott langs elva.

Flott løype langs Skarselva

Snart er jeg opp ved Øyungen og kan nyte ustynet over det flott, snødekte vannet.

Øyungen

Min ferd går videre litt ut på vannet og deretter inn i skogen etter noen hundre meter til høyre i bildet. Første delmål for turen er Gørjahytta, men før jeg kommer dit skal jeg opp en lang stigning mot Kalvsjøen. Det er skarpt føre oppover og jeg er egentlig glad for at jeg skal opp og ikke ned. Noen av bakkene er rimelig bratte og ender attpåtil i en bratt sving. Etter en stund er jeg imidlertid fremme ved veien til Liggeren, følger den litt og dreier ut i eventyrskogen mot Kalvsjøen. Herregud, det er altfor lenge siden jeg var her sist. Alene i skogen og med sublim utsyn mot Kalvsjøen-verden kan ikke bli bedre enn dette. Foran meg ligger vakre Kalvsjøen.

Kalvsjøen

Jeg nyter stunden før jeg stuper ned i kuldedisen. Det er magisk over vannet og bortsett fra en gruppe i motsatt retning er jeg helt alene. Snart skimter jeg Gørjahytta-det er altfor lenge siden jeg var her sist. Det blir ikke lenge til neste gang :-)

Gørjahytta

Etter skiløping i scoterkjørte spor er det over på trikkeskinner på veien mot Fortjern. Jeg skal til stidelet ned mot Gåslungen og følger veien til litt etter Helgeren. Skyggene er i ferd med å bli lange, men hodelykta får fortsatt hvile. Jeg nyter turen mot Helgeren og gleder meg over at teknikken sitter bedre og bedre. Utsynet mot nord over et snødekt Helgeren er sublimt.

Helgeren

 Ord blir overflødige i slik vakker natur som nytes best alene. Min ferd fortsetter ned til stidelet og jeg dreier sørover igjen mot Gåslungen. Løypa går langs fjellsiden med Myrtjernet på venstre side. Vannet er inneledningsvis svært snøfattig og løypa er lagt på en bankett av snø.

Myrtjernet

Jeg minnes løpeturer sommerstid her hvor den umerkede stien befinner seg på samme sted under snøen og kun er farbar ved lavvann. Jeg ankommer motsatt ende og fortsetter inn i skogen på en flott skiløype-silkeføre! Etter en stund brekker det nedover og blir mer isete og full fart nedover i utforkjøringene. Godt at teknikken er kommet på plass! Jeg ankommer Gåslungen, møter løypa fra Rottungen og setter utfor ned mot vannet der nede. Det er mørkt og jeg har hatt hodelykta på en stund. Vel nede på vannet er det mer lyst og jeg slukker lyset og nyter stillheten og naturen.
Jeg passerer endepunktet for mine tidligere turer denne uken og fortsetter over Øyungen.
Det er mørkt, men lykta forblir av inntil jeg når treleggene ved Øyungdammen.
Jeg skjærer gjennom skogen og ut på veien langs Skarselva igjen. Kort etter suser jeg nedover mot Skar igjen-forbløffende hvor fort det går nedover. Vel fremme ved bilen kan jeg bare glede meg stort over en fantastisk tur i vakker Nordmarksnatur-en flott runde i marka på 18 km.

Flott kveldstur på ski over Øyungen

Nok en fantastisk kveld. Igjen var Skar utgangspunktet. Litt skyer i kveld, men månen kom likevel frem etterhvert. Jeg kommer meg greit opp til Øyungdammen og tar meg videre frem over vannet. 5-6 minusgrader og perfekte forhold. Det ligger en dis nederst mot snøflaten på vannet, men luften er klar over dette. Snart er jeg ved vendepunktet etter 4 km og tar fatt på returen. Teknikken sitter bedre enn i går og farten derved høyere. Viktigst av alt er det å komme ut og bruke kroppen. Skiløping er uendelig mye bedre enn alt annet. Det gir velvære i hele kroppen.

Øyungvannet

Jeg smetter inn mellom treleggene igjen og suser nedover vestsiden av Skarelva. Kort etter er jeg ved bilen på Skar. Nok en fin skitur er ved veis ende.

Måneskinnstur over Øyungen

Klar kveld, månen skinner, noen få minusgrader og ingen vind. Det er gode forhold når jeg tar meg innover Maridalen i kveld. Skituren starter på Skar. Skiene er klare til dyst-de har egentlig vært klargjorte i flere uker-men jeg har aldri fått kommet meg ut i skogen ennå dette året.
Nå skal jeg ut. Bakkene oppover på vestsiden av Skarelva til Øyungdammen går greit. Jeg tar det med ro og forsøker å finne tilbake igjen til teknikken fra i fjor. Det flater ut og det blir nydelig langs elva når månelyset skjærer gjennom treleggene. Jeg slår av lyset og tar meg fremover langs elvekanten. Mer enn en gang stopper jeg og nyter stillheten og måneskinnet.
Snart er jeg fremme ved stidelet og tar meg over til østsiden av Øyungdammen og deretter ut på Øyungen. Her går stemningen fra å være nydelig til å bli magisk. Månen lyser opp det snødekte vannet, det er klar himmel, 4-6 minusgrader og det er litt kuldedis rett over snøflaten. Jeg mister munn og mæle etter hvert som inntrykkene over den storslagne naturen fester seg mer og mer. Turen går frem og forbi Storholmen og videre mot Gåslungen. Hodelykta er av stort sett hele veien og det er bare helt riktig. En stund etter Storholmen ser jeg lysene fra Liggeren gård oppe i skråningen. Sporet fortsetter videre og jeg følger det nesten helt over vannet før jeg snur og tar turen tilbake igjen.
Hjemturen blir ikke mindre sublim. Turen over vannet er en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge. Det er nesten synd å dukke inn blant treleggene ved Øyungdammen, men jeg ser frem til en flott nedoverkjøring til Skar.
Bakkene er flotte, underlaget er perfekt og jeg suser nedover i 30 km/t. Kan det bli bedre?
Snart er jeg ved bilen igjen etter en altfor kort tur. Neste gang blir det lenger!

Årets første skitur

Sør for Finnvatnet

 Bedre sent enn aldri og bedre helt og fullstendig enn stykkevis og delt. I dag tok jeg første nordgående tog til Grua med kurs for Mylla og en tur gjennom Nordmarka. Olav var hyggelig turfølge fra Mylla til Langlimyra-noen km før Kikut. Der satte Olav kursen nordover igjen via Langli. Selv gikk jeg til Kikut og videre derfra til Songsvann via Bjørnsjøhelvete.
Det ble en tidlig start for å få fred og ro i løypa-de fleste ankommer med skibussen en drøy time senere. Vi gikk først over Mylla til Trantjern. Været var kaldt(11-13 grader under null og frisk vind). Løypene var ikke-eksisterende og slik var det frem til Langlimyra. Vi mer eller mindre brøytet løype. Utmerket trening, men det tar litt mer tid. Det tok meg drøyt 4,5 t å nå Kikut(ca 28 km).
Partiet over Mylla er flott, men koster det meste av festesmøringen. Jeg legger neste tur langs veien. Det er litt tidlig å miste festesmøringen allerede når kun 4-5 km av en tur på 43,5 km er over.

Over Mylla med utsikt mot Helgehaugen, 705 moh

Trøsten får være den betagende utsikten mot en vakker fjelltopp-Helgehaugen. En av Nordmarkas 5 topper over 700 moh. Etter kryssingen av Mylla bærer det videre forbi Trantjern, over Ølja og frem til Tverrsjøen og en velfortjent drikkepause.

Tverrsjøen

Tverssjøen er et knutepunkt. Her står alle uten stedssans og kart og lurer på hvor de skal gå videre. Alternativene er mange: Gjerdingen, Katnosa, Finstad, Sinnerdalen. Vi har allerede bestemt oss og har nødvendig utstyr og stedssans. Turen går mot Finstad over flere vann.-Skarvvannet, Buvatnet, Pershusvatnet og Finntjern. Etter min mening et nydelig parti løype langs Pershusfjellet. Sporet er fraværende, men hvem trenger vel det når stikkene står tett som hagl langs løypa. Det tar imidlertid tid og krefter og brøyte seg frem-til tross for vakker natur.

Over Buvatnet

Vinden tar på men gamle ultraløpere gir seg ikke så lett og vi ankommer Finstad i god behold. Finstad er ett av Nordmarkas eldste bosteder.

Finstad

Drikkepausen er velfortjent og velkommen. Vi skal imidlertid videre til Spålen og en liten matbit og tar oss frem gjennom skogen og ned til Finnvann. Her går løypa vår gjennom et flott terreng frem til Nautsundet og en matpause. Vinden tar på og oppholdet blir kort. Snart går turen videre opp et krevende skar til Tverrtjernet før det flater ut og vi tar oss frem forbi Bjørnputtene, Sandbekkmana og endelig en flott nedkjøring til Sandbekkvika. Etter en kort drikkepause bærer det over vesle Sandungen og frem til Langlimyra hvor vi skiller lag. Olav tar turen om Langlia og tilbake til Mylla. Jeg skal først til Kikut.
På Kikuthytta er det mye folk, men mulighet til å sitte ned. Her har jeg nådd frem til det nordlige punktet for de fleste som går skitur i Nordmarka. Med det øker trengselen til nesten komiske tilstander. Naturopplevelsen fortrenges til fordel for køgåing i løypenettet. Min neste skitur legger jeg til mindre beferdede strøk. Utsikten fra Kikut over Bjørnsjøen er imdlertid alltid betagende.

Bjørnsjøen

Resten av turen er køgåing i et stappfullt løypenett-nesten som å være i Oslo sentrum. Gudene vet hvordan dette er på en soldag. Føret er trått også resten av turen, men sporene er bedre oppgått. Jeg burde tatt meg tid til å legge på festesmøring-jeg har det alltid med meg. Vel, etter 1t 45m er jeg fremme på Songsvann-litt mer tidsbruk enn vanlig. Det er også fasiten etter turen. Årsaken er trått føre og dårlig skiform. Jeg er på min første skitur dette året-11 mnd siden sist gang og jeg merker at dårlig teknikk kombinert med dårlig feste gir lavt tempo. Jeg fortsetter imidlertid med 1 langtur på ski hver helg fremover frem til påske. Det er min metode for å opprettholde og bygge ut aerobisk kapasitet.
Turen er logget 20 mars, 2011. Av en eller annen grunn la jeg igjen gps-klokka hjemme i dag. Det var intet stort tap, men den er vanligsvis alltid med. Greit å være offline noen ganger!

Enda en fin skitur i hyggelig selskap

Mot Bjørnputten sør for Spålen

Gunnar i fint driv over Ølja

..og denne gangen var det Gunnar som slo følge fra Mylla til Songsvann. Nordmarka viste seg fra sin beste side. Sol, minimalt med vind, flott natur og-med noen få unntak-godt føre. Toget og en supplerende drosjetur bragte oss frem til starten ved Mylla. Løypa etter det har utviklet seg til å bli en fast ruten frem til Tverrsjøen.  Etter det åpner mulighetene seg i et stort antall. Det er bare å velge fra øverste hylle. Sinderdalen, mot Finstad øst for Pershusfjellet, mot Katnosa over Holosætra eller gjennom Kalvedalen til Gjerdingen. Det er vanskelig å velge, men i den grad det er mulig er det ønskelig å finne nye steder å besøke. Vi bestemte oss for å fortsette i terrenget over Finnvatnet mot Spålen-et for meg nytt terreng. Partiet førte oss gjennom skogsløyper i flott natur-vel verd et senere besøk. Vel fremme ved den sørøstlige delen av Spålen var det duket for en velfortjent pause. Utsikten fra rasteplassen var magisk-over Spålen mot Nautsundkollen. Jeg kan knapt vente med å besøke dette området på sommerstid. Akkurat på dette partiet passerer løypa til Nordmarka Ultra Challenge etter stempling ved Spålen med kurs for Katnosdammen. Jeg skal selv løpe hele traseen flere ganger før løpet går av stabelen i begynnelsen av oktober. Vi fortsatte videre sørover forbi Tvetjernshøgda og frem til Bjørneputten. Løypa gikk videre ned til Vesle Sandungen. Partiet frem til nedkjøringen til Vesle Sandungen var praktfult. Fine flater, lett kupert og med flott natur. Nedkjøringen hadde jeg et ambivalent forhold til i forkant-jeg er ingen alpinist. Gunnar derimot er rene Erik Håker :-).
Nedkjøringen viste seg imidlertid å være av den gode sorten-lange slake nedoverbakker ned til veien  til Sandungen hvor Gunnar stod og ventet på meg.

Fremme på Finstad

En kort, men bratt nedkjøring brakte oss ned til Vesle Sandungen hvor ferden gikk videre over vannet frem til sørenden. Føret over vannet var krevende for å si det mildt. Motvind, isete spor og dårlig feste. Alt har imidlertid en ende og til tross for vi diskuterte å gå til ekstreme ytterligheter som å påføre klister valgte vi å gå videre uten. Det viste seg å være et klokt valg. Etter en kort, men bratt oppstigning, var vi oppe på flatene og kunne dreie kursen for alvor mot Kikuthytta. Frem til Kiukuthytta er løypa av snilleste slaget, flate fine partier med lange nedoverkjøringer. Partiet over Fyllingen var like krevende festemessig som Vesle Sandungen, men var langt kortere. Gunnar forsvant som ånd i en fillehaug med kurs mot Kikuthytta og en ventende bolle :-). En kort stund etter satt vi begge og nøt de siste solstrålene og så utover en snødekket Bjørnsjø. Videre går løypene i alle retninger, men vil valgte en av de bedre alternativene etter min mening-partiet som går gjennom Bjørnsjøhelvete. Litt opp og ned initielt, men siden lange slake partier og flotte nedoverkjøringer. Partiet langs elva er magisk. En stund etter var vi ved Store Åklungen. Føret over vannet var igjen av den krevende sorten, men belønningen var flotte nedoverkjøringer mot Songsvann-de er veldig velkomne etter over 4 mil på ski :-). En kort stund etter var vi ved målstreken ved Songsvann.
Denne turen var den tredje langturen på rad for min del på like mange uker. Jeg er inne i en periode med mye volum hva angår trening og jeg kjenner at kroppen gir meg klare meldinger på at det er på tide med en uke med betydelig mindre belastning. Det var tidvis litt tungt i dag-dels p.g.a føret, men også fordi jeg ikke hadde noe overskudd i det hele tatt. Den kommende uken blir derfor en en uke med lav belastning for min del. Neste lange skitur blir først om 2 uker. Vi får håpe det fortsatt er snø igjen da-det begynner å bli lovlig høye temperaturer ute nå :-).

Skitur i hyggelig selskap

Spålen

Langtur på ski hver helg begynner å bli en vane. Av en eller annen grunn trigges jeg av å gå fra nord til sør i Nordmarka. Det å starte fra Mylla er ypperlig. En kort tur fra togstasjonen og det er mulig å starte mer eller mindre midt i marka. Etter det er mulighetene mange ift veivalg, men veien går i hovedsak fra nord til sør og det går nedover. I dag hadde jeg i tillegg gleden av å ha selskap på turen nedover. Olav plukket meg opp på Grua og vi gikk sammen ned til sørenden av Svarten-rett før Butleren. Etter det dro Olav nordover igjen-tilbake til Mylla mens jeg fortsatte sydover til Songsvann.
Før det gikk ferden som vanlig over Mylla. Det var fine forhold i dag med overskyet vær, solgløtt-iallefall til å begynne med-og flau vind. Praten gikk livlig nedover og før vi visste ordet av det stod vi ved Tverrsjøstallen. Her er alternativene mange og gode. Dagens løype gikk gjennom Sinderdalen og frem til Spålen. Jeg har vært her sommerstid, men vinteren er noe helt annet. Sant og si hadde jeg ingen store forventninger til dette partiet, men ble positivt overrasket. Løypa snodde seg frem gjennom skogen-vi tok ikke veien-forbi idylliske steder og bebyggelse ved Sinderputten og Sinderdammen og like etter stod vi ved Spålens nordende-et fantastisk sted! Det er praktfullt og fortsette over vannet og ned Svarten, men vi hadde kurs mot Storflåtan. Løypene og terrenget her var ypperlige-lange slake opp- og neoverbakker og velpreparerte løyper. Jeg ble igjen positivt overrasket og det er ikke siste gangen jeg legger turen min i dette området. Fremme ved Storflåtan gikk turen videre til østover mot Butleren.

Olav

Dette partiet utgjør løypa til Grenaderen og det var fortsatt fine løyper. Fremme ved stidelet til Svarten var det tid for en matpause-etter 22km og 2t 20 min. Et fint langtur-tempo. Litt senere dro Olav nordover mot Spålen og Mylla-en flott løype, og jeg fortsatte sørover mot Langlia og Kikut. Området ved Langlia er ett av de minst tiltalende i Nordmarka-sterkt preget av skogsdrift og nærværet av en høyspentrase-inntrykkene av negativ art summeres. Ved ankomsten til Langlia var vintersesongen over åpenbart. Veien var freset ned til "torva" og det var bare å ta beina fatt. Heldigvis varte denne opplevelsen kun vel 1 km og jeg var snart tilbake igjen i gode løyper-ferden gikk videre mot Kikut. Det går bratt oppover, men jeg hadde fortsatt bra feste under skiene-Olav hadde langt bedre glid enn meg og fikk forkjørsrett nedover lange bakker.

Mot Heikampen

Etter endt stigning flater terrenget ut og jeg var snart fremme ved Østre Fyllingen. Ute på vannet var plutselig festet mitt fullstendig borte. Vel, det er ikke langt frem til Fyllingen og jeg tok en kort pause for å vurdere videre veivalg. Opprinnelig hadde jeg planlagt å gå til Kikut og ta en pause der, men jeg var i humør til å prøve noe nytt. Således gikk ferden videre utover Østre Fyllingen og til østenden av vannet. Etter dette gikk turen videre til mitt favorittområde-Bjørnsjøhelvete. Det høres ut som et svært krevende sted, og det er litt opp og ned til å begynne med, men området byr på fine utforkjøringer, en nærhet til skaret og flott natur. Det er en behagelig tur ned mot endestasjonen Songsvann. Jeg begynte for alvor å merke at festet mitt ikke var av samme kvalitet som tidligere. Dette hadde sannsynligvis både sammenheng med at jeg hadde tilbakelagt en del km og slitt på smøringen, men også at forholdene varierte mye. Sånn er det noen ganger :-)
En annen ting er at jeg "glemte" å slå på GPS'en etter to korte pauser den siste delen. Surt å tape rundt 1 km lengde på det-jeg får skjerpe meg til neste gang. Partiet fra Åklungen og ned til Songsvann er alltid en fornøyelse. Føreforholdene var krevende med isete løyper og jeg delte det med andre som skjenet sidelengs mot endestasjonen. Likevel, en flott tur-den lengste så langt i år.