Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

søndag 15. desember 2013

Endelig vinter

Vinter ved Mylla
Endelig vinter med snø under beina! Skiløping er noe av det mest givende treningsarbeidet jeg bruker tid på. Dette året har snøen virkelig latt vente på seg, men nå klarte jeg ikke vente lenger og satte meg i bilen og tok meg frem til Mylla en våt søndagsmorgen. Jeg var virkelig betenkt når jeg tittet på gradestokken hjemme ved 7-tiden i dag, +5 grader og det kom plaskelyder utenfra! Det regnet godt når jeg kjørte nordover. Mitt fjerne håp om å bruke Movatn som utgangspunkt forsvant i regnværet og jeg tok klokelig nordover i Sinsenkrysset. Gradestokken i bilen lå stabilt på +5 og ville ikke flytte seg før jeg dukket ned i Nittedal, men den kom aldri under 0. Vel fremme på Mylla var det ca 0 og litt nedbør, men det var jammen meg snø på bakken-Hurra!

Parkeringsplassen ved Mylla dam
 En tidlig start gir god plass i løypene. Med unntak av 1 til var jeg ganske alene ved 9-tiden i dag. Snødybden var begrenset(ca 15 cm) på vegen og lite i terrenget. Eneste fornuftige alternativ var skogsbilvegen mot Trantjern og etter litt forberedelser var jeg igang med skiløping. Realitetsorienteringen kom umiddelbart-det er lenge siden(9 mnd) jeg hadde ski på beina. Du verden hvor spesifikk formen er. Løpt mye? Betyr ingenting hva angår skiløping.

Mot Trantjern
Vel, bare en ting å gjøre og det er å konsentrere om å finne igjen teknikken. Med litt tålmodighet kommer noe som minner om gamle kunster på plass. Du verden hvor fint det er her inne :-)
Nå er det ca 2mnd jeg var her sist-da uten snø, men med frost. Området nord for Kikuttoppen er noe av det fredeligste som finnes i Nordmarka og jeg trives alltid godt her. Mine vennlige tanker idag går til løypekjøreren. Løypene var bra helt frem til like etter avkjøringen til Åssjøen. Etter det ble det litt for lite snø og kanskje litt annen trafikk en skiløpere.

Ved avkjøringen til Åssjøsætra
Den driftige løypekjøreren har preparert også oppover mot Åssjøsætra og jeg skal få glede av det på tilbaketuren. Nå følger jeg veien videre mot Trantjern. Regnet gir seg og jeg kan skimte Mylla der ende mellom treleggene. Isen skal være sikker, men jeg er alltid skeptisk og utrygg på vann.
Snart passerer jeg stedet der løypa fra vannet kommer opp på vegen-noe som minner om spor kan skimtes der ute.

Løypa ned til Mylla
Trantjern er like rundt hjørnet og min ferd går videre på greie spor. Vel fremme ved Trantjern er jeg nysgjerrig på om det er mulig å komme seg videre mot Tverrsjøen. Da må jeg imidlertid ut i terrenget og det krever tilstrekkelig snø. Preparert er det naturlig nok ikke, men noen har vært her før meg og jeg fortsetter mot Ølja.

Ut i terrenget ved Trantjern
Jeg passerer rundløypa "Ølja Rundt" og tar meg frem til parkeringsplassen rett øst for Trantjern. Her kapitulerer jeg og tar en smørestopp. Skiene har vært rimelig bakglatte en stund og jeg utsetter alltid smørestoppen altfor lenge. I dag fungerte det rimelig greit med base i bunn og VR60 på det igjen-2 lag på hver. Jeg fyller på mer av det siste og får greit feste resten av turen.

Smørestopp!
Løypa videre er flott og innledningsvis er det greit med snø.

Mot Ølja
Vel fremme ved nordenden av Ølja blir det klart for meg at vinteren ikke helt har ankommet her inne ennå hva angår underlag for skiløping i terrenget.

Ølja like forut
Løypa går videre ut på vannet, men det er uaktuelt å den risikoen det innebærer å begi seg ut på usikker is. Snømengden er også rimelig avtakende. En alternativ løype langs vestenden av Ølja gjenstår, men det er rett og slett for lite snø til videre skiløping i den retningen.

Endepunktet ved Ølja
Synd, men slik er det. Jeg gjør vendereis og setter kursen nodover igjen. Jeg passerer Trantjern igjen og konstaterer at bekken fortsatt er åpen.


Variasjon er bra og jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk på å ta meg frem til østenden av Mylla ved å bruke "løypa" over vannet. Like før holmen i vestenden gjør jeg vendereis-det blir for fuktig og utsiktene til et bad i vannet er ikke lystige.

Mylla-vestenden
Snart jeg tilbake på trygt underlag på skogsbilvegen igjen. Teknikken sitter stadig bedre og jeg er snart fremme ved vegkrysset til Åssjøsætra. Her tar jeg av og tar fatt på de seige bakkene oppover.

Mot Åssjøsætra
Det er stille og rolig i skogen og godt å være til. Snart går det en avstikker opp til Åssjøen, men der er det definitivt ikke spor. Med smale ski lar jeg det være selv om de frister med en tur opp dit. Åssjøen er en av de vakreste sjøene i Nordmarka.


Ved vegdele til Åssjøen
Litt lenger opp i bakken krysser blåstien fra Mylla dam vegen og jeg ser skispor oppover mot Åssjøsætra.

"Løype"til Åssjøsætra
Jeg fortsetter til høydebrekket og gjør vendereis nedover igjen. På vei østover mot utgangspunktet er det gledelig å registrere at teknikken sitter stadig bedre. Så er skituren over-ca 15 km på 2t. En god start på vinteren.

søndag 1. desember 2013

En god uke og måned..

Sørmarka-Slettåsen
Hvor ble november av? Jeg har etablert gode rutiner ift hvor og når jeg løper og det er er et kraftfult verktøy når det gjelder å sanke treningsmengde. Mitt program er 3 korte turer på ca 1/2 time i nærområdet, en kort tur i nærområdet på lørdag og en langtur på søndag. De korte løpeturene blir drøyt 5 km og legges vekselvis i terreng og på grus. Langturen legges i terrenget på søndag.

Grønliåsen
Jeg er velsignet med herlig skogsterreng like utenfor dørstokken og kan egentlig ikke ha det bedre. Tidligere kjørte jeg fra Sinsen og inn i Maridalen for å starte løpeturen. Nå er det bare å løpe ut hjemmefra. De korte løpeturene gir meg drøyt 20 km og drøye 2 t treningstid. Langtur-slik det har vært i høst-blir ca 2t og gir meg ca 15 km. November har resultert i drøye 93 km fordelt på 14 økter med en treningstid på ca 12t. Det gir knappe 3 økter pr uke og drøyt 18.5 km/uke.

Fornøyd terrengløper
Mengden er noe under det jeg ser for meg. En frekvens på 4 økter pr uke og gjennomsnittlig 30-50km er greit i vintermånedene. Når våren kommer må jeg øke litt på lengden i kortøktene og øke mye på langturen. Frekvensen beholder jeg uendret. Når vinteren legger seg erstatter jeg 2 av de fire øktene med skiløping-hvorav langturen blir på ski. Planen er å gjennomføre dette fra midten av desember til midten av mars med oppstart når det blir skiføre i Nordmarka.

Utsyn fra Grønliåsen mot vest
Treningslogger er informative og kan gi mye innsikt. Jeg har beveget meg bort fra egenprodusert opplegg til Garmin sin nettbaserte logg. Den har jeg benyttet siden medio 2010 og er stort sett godt fornøyd. Mine data for måneden november i 2012, 2011 og 2010 er hhv (63 km, 11 økter, 8,5t), (60 km, 13 økter, 7,25t), ( 312 km, 26 økter og 47t).
2010 var ekstrem og var mitt beste år. Prisen måtte jeg betale med skader i påfølgende sesonger. Det har resultert i at jeg er langt mer forsiktig med mengde, frekvens og underlag. Jeg har planer om å løpe i mange tiår til og da er det lite intelligent å "pøse" på med mye mengde som gir skader som kan være varige og kanskje umuliggjøre løping.

Grønliåsen en vinterdag uten snø, men med rim
Så er løping mye mer enn bare å snøre på seg skoene og løpe ut i en eller annen retning. For meg er det opplevelsesbasert i tillegg til det fysiske utbyttet. Løping i naturen gir et nødvendig innhold av opplevelser samtidig som det er skadeforebyggende. Variasjonen er i tillegg uendelig: ulike typer underlag, merket eller umerket sti, ikke sti i det hele tatt, orienteringsløp, dagslys, skumring, mørkeløping, ulike skogstyper osv. Det er i tillegg en kjempefin måte å bli kjent i området på.

Langåsen
Mørkeløping har alltid fascinert meg. Skogen blir helt annerledes i mørke. Det er langt mer krevende å finne frem og underlaget blir mer uforutsigbart. I tillegg er det litt skummelt å løpe ut og la seg omslutte av mørket. Fantasien får fritt spillerom og den innebygde frykten vi alle har for mørket melder seg også hos meg med full tyngde. Samtidig er det godt å la seg skremme litt, kjenne på frykten og vokse litt på opplevelsen.

Måneskinnstur over Grønliåsen
En rekke dyr er gjerne mer aktive i mørket og særlig i skumringen er mulighetene større på å treffe på dyr som trekker-f.eks elg. Et møte med et dyr gir store naturopplevelser og er noe jeg husker med glede i lang tid etterpå. Dypest sett er vi alle naturbarn. Det at vi befinner oss i byer og tettsteder har kun med organisering å gjøre.

søndag 24. november 2013

Ved inngangen til vinteren

Grønliåsen i frostens grep
Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.



Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.



Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.



Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.



Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.



Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.



Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.



Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.


Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.



Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.



Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.



Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.



Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.


Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.



Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.


tirsdag 12. november 2013

November blues



Lykken er...


Å komme tidlig hjem en flott høstdag

Å kjenne forventningen i kroppen før løpeturen starter

Å føle at jobbedagen forsvinner i takt med løpestegene

Å sanse nærværet av skogen når den omslutter deg

Å merke at bakken blir borte i takt med tiltagende skumring

Å føle at en sliten kropp våkner til liv




Å hilse på månen som kneiser på himmelen

Å kjenne seg alene i en stadig mørkere skog

Å kjenne at kroppen beveger seg i ett med terrenget

Å komme hjem etter å vært i ett med naturen


..det er lykke

søndag 10. november 2013

På kryss og tvers i Sørmarka


Det er nesten utrolig, men vi skriver 10 november og fortsatt er det ikke tegn til snø. For å komme til dette hvite underet må jeg sette meg i bilen og kjøre 20 mil en vei, men mitt interessenivå strekker seg ikke til slike høyder. Når det blir forhold i nordre delen av Nordmarka kan jeg ta meg dit. Det bør være mulig ila desember?
Hvem trenger vel å reise nå terrenget ligger bart like utenfor dørstokken min? Fortsatt med sola relativt høyt på himmelen lukker jeg døra hjemme og løper rolig ut i skogen.
Det er vått etter en del nedbør så langt i november, men dagen er fin. Min plan er å løpe litt på kryss og tvers i området Slettåsen og Langåsen for å bli litt bedre kjent. Blåstien(det er bare en her) overgås av langt flere umerkede stier som er lite brukt-mine favoritter!
Etter en innledning på grus ser jeg frem til å ta av ut i skogen ved Myrertjernet, men her støter jeg på det første beviset på de store forandringene som ligger foran oss og skogen. Stien er forvandlet til en anleggsvei for det som viser seg å være arkeologiske undersøkelser ved Elgsrudtjernet.


En kjempefin sti er rasert og borte for godt. Slik er det. Jernbanen skal frem-åpenbart med alle midler.

Ved Elgsrudtjern
Vi kan jo håpe at man finner noe som gjør det påkrevet å flytte påhogget til Follobanen, men store håp har jeg ikke. Her er det bare å løpe mange turer før området blir fullstendig ødelagt.
Mitt gode humør er under stort påtrykk til å endres, men jeg kommer meg raskt videre og tar fatt på blåstien mot Slettåsen.

Mot Slettåsen
Så er verden god likevel... Jeg nyter terrenget, den åpne furuskogen og sola som varmer en sliten, gammel kropp som møysommelig tar seg frem i terrenget. Etter noe stigning brekker det nedover. Jeg tar av blåstien noe før selve toppunktet og tar en umerket sti som bringer meg mer i direkte linje mot Gjeddetjern. Stigningen ned er bratt siste partiet og jeg tar det rolig over sleipe svaberg. Snart er jeg nede ved tjernet. Nydelig sted :-)

Gjeddetjern
Jeg har bestemt meg for å løpe parallellt tilbake igjen på en åsrygg som ligger mer mot vest og ser etter stier mens jeg løper rundt tjernet. På andre siden finner jeg det jeg leter etter. Blåstien forsvinner videre sørover mens jeg tar av på en umerket sti i motsatt retning som går oppover.
Stien er først relativt tydelig men blir mer og mer borte. Jeg passerer en ravine og der må jeg søke motsatt før jeg finner stien igjen. Det bærer videre oppover og med ett står jeg ved tuftene til en gammel milorghytte-jamen var den godt gjemt!


Tuftene til milorghytta
Jeg følger en enda mindre tydelig sti videre oppover. Etter at jeg passerer en bålplass hvor noen griser ikke har ryddet etter seg er stien med ett slutt. Det gjør bare løpeturen enda bedre. Jeg skal over på den andre siden av dalen til Langåsen. Utfordringen er at det er stupbratt ned. Jeg løper derfor videre oppover i lyngen mens jeg speider etter en mulighet til å krysse dalen.


Langåsen
Jeg har vært på Langåsen tidligere en gang og vet det går en umerket sti i sørlig retning igjen. Helt øverst er det farbart ned og jeg kommer ned i et myrsøkk før det går bratt opp på motsatt side. Her finner jeg spor etter skogens konge.

Spor etter elg
Herlig-første gangen jeg ser spor av elg, endatil jeg faktisk traff på ei ku ved Elgsrudtjernet tidligere i høst. Vel, så ligger det også en elgbiff i kjøleskapet og venter på å bli tilberedt senere i dag. Herlig mat!
Ufordringene er ikke over. Det bærer ned igjen før jeg må klatre opp igjen og enda en gang før jeg er på toppen av Langåsen. Det bærer sakte, men sikkert nedover.

Fabelaktig terreng
Ikke lenge etter er jeg på vei ned til dalsøkket øst for Taraldrudåsen. Utsynet er flott.



Jeg tar meg til bunns og tar fatt på den seige stigningen til Taraldrudåsen. Det er mer åpent over selve åsryggen og fint å løpe. På selve toppunktet er det bare å nyte utsynet vestover.

Utsyn fra Taraldrudåsen
Så er det bare kort vei igjen før jeg er hjemme igjen. Litt over 2t i skogen er flott og jeg håper forholdene holder seg enda en stund. Jeg tar gjerne flere slike turer før snøen umuliggjør dette.