Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Snart vinter..

Gørjehøgda

Tid for innhenting av poster etter årets NUC..Skjøt, poster, det er en postplakat og en postskjerm som begge skal fortelle deltakeren at han/hun er på rett vei. Etter å ha hatt NUC "på maten" i en lang periode var det godt med en pause, men nå MÅTTE jeg tilbake til Nordmarka igjen.
Dagens løpetur startet og sluttet på Skar, til sjekkpunkt Øyungen, Liggeren gård, Kvæhøgda, Gørjehøgda, rundt Helgeren, rødtstien langs Tiurlieiksvegen, Rottungen, vestsiden av Øyungen og ned til Skar igjen.En flott løpetur på svært vått underlag, men oppholdsvær.
På Skar var det åpenbart øvelse for nødetatene når jeg ankom. En salig blanding av politi, ambulanse og bikkjegneldring. Lenger oppe, ved Øytungen dam, lå markørene i et større antall og vi får tro det ble en fin øvelse. Godt å legge det hele bak seg i de seige bakkene mot sjekkpunkt Øyungen.

"Stien" i våt tilstand

Her har jeg vært et utall ganger og jeg kunne sikkert løpt med bind for øynene. Det er likevel stadig noe nytt å se, men i dag må mye av oppmerksomheten rettes mot hvor jeg setter føttene. Det er såpeglatt og underlaget oppover her er krevende.

På vei oppover

Jeg finner en grei løpsrytme og er snart fremme ved stidelet som utgjør sjekkpunkt Øyungen.

Sjekkpunkt Øyungen

Her viser det seg at "noen" allerede har fjernet postmaterialet og jeg håper bare at de virkelig har tatt det med seg og ikke bare kastet det fra seg et eller annet sted i skogen. Et lite søk er resultatløst og jeg løper videre mot neste sjekkpunkt. Irriterende at noen åpenbart ikke kan la være å ødelegge for andre.
Det skal imidlertid ikke bli siste gangen jeg opplever dette i dag. Begge postene på hver side av Helgeren er borte. Underlig..Hvem kan ha nytte av å fjerne disse??
Langs Øyungen er det vakkert som alltid og jeg nyter løpeturen langs østsiden.

Øyungen,  oi, oi oi.

 Dette flotte vannet har jeg løpt rundt mange ganger og favorittvarianten er å løpe i skumring og mørke, gjerne senhøstes, uten lys. Det gir en helt spesiell kontakt med skogen. Om vinteren er måneskinnsturer på ski over vannet en annen favoritt-selvsagt uten lys. I fjor vinter bar ikke isen, men vi får håpe på kaldere vinter dette året.
Lenger fremme dukker snart Liggeren gård opp hvor neste sjekkpunkt står i stidelet.

Liggeren gård

Her er det foretatt flatehogst slik at gården har blitt godt synlig fra vegen. Hogstmaskinen har også tatt litt oppover og blåstien er godt eksponert noen hundre meter før den forsvinner inn i skogen.
Jeg tar en snartur opp og henter posten ved Kvehøgda før jeg fortsetter oppover mot Gørjehøgda.
På vei oppover den styggbratte mota dukker tidlige forvarsler om vinter opp.

Årets første snøklump

Den får selskap av flere lenger opp. Kanskje ikke så rart. Gørjehøgda er nesten 500 moh og et stykke inn fra kysten.

På vei mot Gørjehøgda

Lenger opp kan jeg glede meg over at posten fortsatt er der og den ligger snart trygt i sekken min.
Utsynet nordover lenger fremme idet jeg løper nedover mot Helgeren er ikke all verden i dag, men fint likevel.

Bakkene går greit unna til tross for svært glatt underlag og etter litt grus under beina et kort øyeblikk er jeg på vei oppover mot Fuglemyrhøgda. Her er det flott som alltid.

På vei oppover mot Fuglemyrhøgda

Vel fremme på toppunktet viser det seg at postplakaten er fjernet. Det rare er at en av deltakerne fortalte meg løpsdagen at den ikke var der på løpsdagen. Underfundig..Jeg satte den ut onsdag ettermiddag og på løpsdagen 3 dager etter var den fjernet. Hva er det som skjer i området rundt Helgeren?

Fuglemyra

Vel, løpeturen er grei nok den og på veien innover til nordsiden av Helgeren treffer jeg både på Storfugl og Ravn. Stien er relativt "fersk", men blåmerkene er mange og det er bare å legge inn kosegiret og nyte løpeturen i den åpne furuskogen.

Bare å nyte...

Vestsiden er tettere og tidvis "dyster", men fin på sin måte. Jeg passerer Sølvvika og tar fatt på turen "ut" mot Sandvika og Fortjernsbråten.

Sølvvika

Det er tidvis som å løpe i et bekkefar, men alt har sin sjarm.

"Stien" rett nord for Båtvika

Det slår meg alltid hvor stille og rolig det er her inne..nesten "dystert". Jeg treffer sjelden noen her inne, men løper forbi en rett før Fortjernsbråten i dag.
Posten i Sandvika er også fjernet..Du verden..Trøsten får være flotte utsyn mot Helgeren.

Ved Fortjernsbråten er alt som det skal være og posten ligger snart trygt i sekken i min. Med det har jeg vært innom alle dagens poster og kan være litt fri ift stivalg mot Skar igjen. Egentlig er rødstien langs "vestbredden" av Myrtjernet en favoritt, men det er for mye vann til at jeg ser det som sannsynlig at stien er farbar. Det skal ikke mye til før løping må bli til svømming her og vannet er i overkant kaldt nå. Ferden går derfor på rødstien gjennom Middagsdalen og videre på Tiurleikvegen før jeg dreier ned til Rottungen.

Skaret øverst i Middagsdalen

Rottungen

Jeg følger grusvegen en kort bit før jeg igjen tar ut på blåstien som går langs vestsiden av Øyungen.
Ved Rottungen er det folksomt igjen og før jeg vet ordet av står det en flott Schaefer-hund på siden av meg. Den er tillitsfull, rolig og lar seg villig kose litt med. Det er flott, voksen hannhund og jeg kjenner lysten på hund brått kommer tilbake-jeg har hatt 5 av den typen tidligere. Jeg løper videre og hunden kommer straks etter og vi hilser igjen før jeg stryker ut i skogen. Møtet med hunden var dagens høydepunkt.
Vestsiden av Øyungen er vakker som alltid og jeg nyter løpeturen selv om jeg må nedpå idet foten settes på en i overkant, glatt trerot.

Vakre Øyungen

Snart er jeg ved grusvegen som tar meg den siste biten ned til Skar leir igjen. Vel fremme ved bilen kan jeg se tilbake på en fin løpetur i et svært vått terreng. Egentlig burde det vel vært vinter nå, men jeg nyter barmarkssesongen så lenge den varer. Drøyt 26 km på 4,5 t forteller meg at formen er grei nok selv om det føltes tungt tidvis.

Smak av NUC-100 km

Vakre Helgeren mot sør fra Sandvika

Et arrangement som NUC krever mye arbeide i for- og etterkant av løpsdagen. Det som skjer på løpsdagen er bare en liten del av alt som kreves av arbeide. Det er et arbeide som gir meg mye glede-ikke minst fordi jeg kommer meg mye ut i det herlige terrenget som Nordmarka byr på. I år har vi en ny distanse-100 km-og deler av løypa må rekognoseres og logges med GPS slik at vi er trygge på løypa. I dag var oppgaven å gjenomløpe fra posten på Kamphaug og til siste post før målgang ved Skar. Fra utgangspunktet på Hønefoten gikk løpeturen først til Kamphag, videre til forbi Helgerenhøgda, til Fortjernsbråten, langs østenden av Helgeren til nordsiden, over Fuglemyrhøgda, over Gørjahøgda, forbi Liggeren gård, langs østsiden av Øyungen og frem til siste post før Skar. Avslutningen gikk på rødsti rett øst for Båhushøgda og ned Turtermarka til Hønefoten. En fin løpetur på 28 km, ca 950 høydemeter som var overstått på ganske nøyaktig 5t.
Den ga meg noen svar og noen spørsmål.

Fin sti ved start på Hønefoten

Jeg starter ved halvtiden og er ganske alene i skogen. Det er en flott dag med behagelig temperatur og jeg satser på å komme meg igjennom dagens løype før det varslede regnværet starter. Det går bratt oppover på en umerket sti som skal ta meg til rødstien som ligger lenger inne. Skinnleggene mine har vært litt kranglete i det siste og jeg er noe bekymret før løpeturen starter, men det skal vise seg å gå riktig så bra. Ikke lenge etter kommer jeg inn på rødstien.

Etter dette stiger det bratt oppover, men stien er riktig så fin. Uttallige er løpeturene i dette området som har tatt meg på kryss og tvers av området som ligger mellom Kamphaug og Øyungen.

Bratt sti

Dette er en kombinert rød- og blåsti som det er mange av i Nordmarka. Det flater litt ut ved stidelet til Fagervann på rødsti-som også er en fin løpetur.

Stidele til Fagervann

Rødstien går opp i høyre billedkant, mens jeg skal videre rett fremover. Litt lenger fremme benytter jeg anledningen til å drikke litt vann i bekken som kommer fra Horndalskulpen før jeg fortsetter og krysser vegen som går til Nedre Svartkulp.

Det går relativt greit fremover. Jeg løper stort sett hele tiden, men tar gåpauser i noen av de verste brattmotene. Målsettingen tempomessig er å holde ultratempo i terreng-som for meg er mellom 10-12. Det stiger enda mer på og oppover er det fint utsyn mot Maridalen og Oslo.

Utsyn sørover

Det flater etterhvert mer ut og jeg kjenner meg riktig så godt igjen her inne. Selv om det er relativt tørt er det fuktige partier underveis. Et sted forsvinner beina under meg over noen glatte steinpartier og jeg går rett i bakken, men jeg rekker heldigvis å ta meg for. Et lite øyeblikk blir jeg bekymret for om løpeturen må avbrytes. Jeg reiser meg, går rolig fremover, drikker litt vann fra bekken og går litt til før jeg gjenopptar løpingen. Heldigvis gikk det bra. Et kutt i kneet og skrubbsår i hånda får jeg tåle! Verden er god likevel :-)..og dagen er min.
Kamphaug hilser velkommen og snøen som var her under min løpetur Maridalen rundt for en drøy måned siden er defintivt borte. Maridalen Rundt

Kamphaug, 6 april

Kamphaug, 11 mai

Utrolig hva litt vårvær kan gjøre.. Med dette starter min rekognosering og GPS-logging av NUC-løypa. Fra Kamphaug skal det være ca 1/4 igjen av 100 km distansen i NUC-det gjenstår å se om det stemmer. Løypa følger 51-miles løypa frem til stidelet rett før Liggeren gård som fører løypa mot Helgeren. Nordover fra Kamphaug er stien god å løpe på.

Gamle Nordmarks veg

Denne stien-som er blåmerket-går frem til Bjørnholt og utgjør det som tidligere var Gamle Nordmarks veg. Det var ferdselsåren før grusvegen som går under navnet Nordmarksvegen kom til verden. Etter en slurk i bekken som kommer fra Kamphaugtjern passerer jeg rett etter stidelet hvor jeg forlater Gamle Nordmarks veg til fordel for den kombinerte blå-/rødstien som går til Gåslungen.
Det stiger på og benytter anledningen til å fylle på med mat. Vel oppe venter flott furuskog på meg.

Det er godt å være til på en slik dag og med mer enn 20 km terrengløping igjen. Noe lenger fremme nyter jeg utsynet mot nord.

Det går bratt nedover og jeg krysser snart Øyunglivegen. Svarttjern får jeg like etter på min venstre side og det er minst like vakkert som sist jeg var her.

Svarttjern

Det er godt terreng å løpe i, men det er sleipt underlag-spesielt når det er mer normale forhold. For noen år siden gikk jeg rett i bakken her, men kom fra det med skrubbsår og forhåpentligvis litt klokere. Når jeg nærmere med grusvegen ser jeg at en skogsmaskin har vært her inne og ryddet litt slik at skiløypa blir litt bedre. Det er gjort med mer andakt enn vanlig og sporene i terrenget er heldigvis mindre omfangsrike enn de pleier å være.

Fra løypa mot Gåslungen

Grusvegen møter meg og den skal jeg følge en drøy km frem til stidelet til Helgeren. 1 km med grus får jeg tåle, men det bør ikke bli stort mer. Rottungen hilser blidt idet jeg løper over broen ved Gåslungen gård.

Bekk fra Rottungen som ligger like bak

Beina fungerer greit og jeg passerer Gåslungen Gård i greit ultra-tempo.

Gåslungen gård

Vegen stiger litt på etter dette og jeg passerer stidelet som går til rødstien over Myrtjernet. Det er også en fin løpetur langs vestsiden av Myrtjern, men det betinger at vannstanden er lav ellers er det ikke farbart. Jeg har løpt forbi noen ganger og det har gått bra. Helvetesfoss er idyllisk som alltid, men var sikkert et h.. for en stakkars tømmerfløter i gamle dager når tømmeret skulle ned fra Myrtjern til Gåslungen.

Helvetesfoss

Jeg løper videre og legger merke til at skogsmaskinen har vært i sving også her. Det er fjernet mye skog på nedsiden av vegen og utsynet har blitt bedre-prisen man må betale for aktiv skogsforvaltning.

Utsyn mot vest

Jeg står snart ved stidelet som skal ta meg nordover mot Helgeren. Det går styggbratt oppover.

Stien er imidlertid grei nok og humøret er godt etterhvert som høydemetrene forsvinner bak meg. Min utfordring nå er å finne et egnet sted å plassere stemplingsposten. Det er mange hensyn som skal tas. Den må plasseres slik at "snarveier" er ikke-eksisterende, ligge like ved stien og være godt synlig, samt være gunstig plassert for utsetting og innhenting. Mange hensyn å ta. Lenger opp-akkurat der terrenget flater ut finner jeg posten min.

Stemplingspost-Kvehøgda

Posten blir i treet rett ved den store varden. Jeg løper videre mot Helgeren. Terrenget veksler mellom åpenhet og tettere skog og løpbarheten er god.

Terreng rett vest for Helgerenhøgda

Her har jeg vært tidligere noen ganger-om ikke så mange som i terrenget innledningsvis. En gammel kjenning dukker opp i horisonten og gjør løpeturen enda rikere.

Kikuttoppen i det fjerne

Jeg nærmer meg Helgeren-dette mystiske og store vannet dypt inne i marka og får også snart et glimt av det. Bratt ned, noe frem og bratt opp og plutselig står jeg damfoten i sørenden av Helgeren. Utsynet nordover er flott.

Helgeren

Stidelet til Fortjernsbråten er på andre siden av damkronen og dermed er jeg i ferd med å løpe inn i terra incognita for min del. Hele løpeturen rundt Helgeren og frem til Gørja er nytt terreng for meg-Herlig.

Stidele til Fortjernsbråten

Stien er god å løpe på og det bærer etterhvert litt bort fra Helgeren og bratt opp. Lenger inne får jeg et flott utsyn mot Myrtjernhøgda.

Utsyn mot Myrtjernhøgda

Det bærer igjen nedover og bortover og snart står jeg blant bygningene på Fortjernsbråten. Stedet ser forlatt ut.

Fortjernsbråten..nydelig sted!

Stien fortsetter bratt opp i nordlig retning og i bunn av bakken setter vi stemplingsposten.

Stemplingspost ved den store grana mitdt i bildet

Det bærer oppover-brattere enn brattest. Vel oppe følger blåstien en søkk i terrenget og jeg forstår at dette er en blåsti som ikke er blant de mest benyttede idet jeg åler meg frem gjennom vindfall og navigerer etter svake blåmerker. Vel oppe er det greit å løpe, men noe våtere. Lenger fremme dukker Helgeren opp igjen på min høyre side.

Helgeren med Sandvika nærmest

Det bærer nedover på lite tydelig og våt sti og snart er jeg ved vannkanten innerst i Sandvika. Her vil neste stemplingspost være.

Stemplingspost-Sandvika

Stien blir tydeligere etterhvert som jeg løper lenger nordover og det er godt å løpe her.

God sti på vei mot Sølvvika

Lenger inne dukker etterhvert Sølvvika opp. Hvorfor heter den det? Det er iallefall et idyllisk sted.

Vakre Sølvvika i nordenden av Helgeren

Jeg dreier mer østover og står snart ved hyttene som ligger helt i nordenden av Helgeren. Velsignet må den være som kan tilbringe noen dager her inne.

Innerst i Sølvvika

Jeg skal ørlite lenger nord og noe øst før det bærer sørdover igjen over Fuglemyrhøgda. Frem til stidelet går blåstien på en kjerreveg.

Stidelet er beliggende ikke lenge etter og informasjonsskiltet forteller at merkingen skal være ekstra tett all den tid stien over Fuglemyrhøgda er nesten helt ny.

Stidele til Fuglemyrhøgda

Så følger noe av den fineste terrenget jeg har løpt i på lenge. Åpen furuskog med godt løpbar "sti".

Det stiger jevnt på oppover og flater ut ved Fuglemyra.

Fuglemyra

Like etter går stien litt opp og flater ut ved høyeste punktet hvor også stemplingsposten blir å finne.

Stemplingspost på tørrfurua

Så er det nedover til Gørja på godt løpbar og utmerket, blåmerket sti. Ikke lenger etter passerer jeg broa i østenden av Lille Gørja

Heldigvis er det kun noen få hundre meter på grusveg før jeg er på vei opp mot Gørjahøgda. Over det første høydedraget er det fortsatt en del snø igjen-utrolig!

Det bærer nedover igjen og jeg passerer skiløypa som går ned til Raudmyrdalen før jeg tar fatt på hovedstigningen til Gørjahøgda. Det er godt med en matbit på vei oppover. Her har sola fått mer tak og snøen er borte stort sett.

På vei oppover

Det er på tide å finne et sted for neste post og jeg beslutter å sette den på sørsiden av høydepunktet.

Stemplingspost-Gørjahøgda

Rett ved stemplingsposten gjør jeg en liten avstikker fra stien som går i litt tettere skog til et utsynspunkt mot sør.

Utsyn fra Gørjahøgda, Øyungen til venstre

Så er det styggbratt nedover. Skogsmaskinen har vært her oppe også og tynnet ut litt, men stien er fortsatt farbar. Vegen fra Gåslungen krysses og snart er Liggeren gård der.

Liggeren gård

Stemplingsposten blir på andre siden av gårdstunet og er den samme som for 82 km løypa.
Jeg unner meg utsynet mot Øyungen.

Så løper jeg videre langs østsiden av Øyungen. Storholmen er like vakker som alltid.

Snart jeg ved Øyungdammen og kan bivåne resultatet av ombyggingsarbeidene som nylig er ferdigstilt. Det har blitt riktig så bra.

Det er fortsatt krefter igjen i den gamle skrotten og jeg løper rolig oppover bakkene til stidelet ned til Skar som er siste stemplingspost før målgang.

Stidele ned til Skar

Her forlater jeg blåstien og løypa til NUC og fortsetter oppover på rødstien som går over og ned til Hønefoten. På vei oppover er det fint utsyn mot nord hvor jeg kom fra.

Liggeren gård midt i bildet og Gørjahøgda bak

Jeg passerer høydebrekket og løper ned i Turtermarka som var utsatt for skogbrann for en del år tilbake. Her er det sublimt utsyn mot Maridalen.

Utsyn mot Maridalen

Så er det bare styggbratt ned til Hønefoten hvor bilen venter på meg. Løypa fra Kamphaug til Skar ble på 22 km som er noe kortere enn det jeg ville ha den(25). Det gir et behov for noen justeringer, men hvilke det blir må jeg vurdere nærmere. Foten? Bedre enn når jeg startet å løpe-tor det eller ei.