45 dager igjen til XREID

Svartspett

Sommer, sommerregn, gryende form og voksende forhåpninger om gode prestasjoner.
Et mål å jobbe mot disiplinerer-så også med XREID.
Kroppen kjennes lettere(Hurra!) og humøret er stigende. Dagen begynte egentlig i Bergen. Tidlig morgen med sol fra skyfri himmel og en vakker by som våkner til liv. Godt å være til i en slik ramme. Etter 2 dager på farten lå bakkene opp fra Hammeren til Skjærsjøen og ventet på meg. Himmelen endret karakter fra blå til grå og det kom sommerregn ned på en løpssulten kropp.
Godt å løpe lettere kledd en det vinteren gir anledning til. Jeg jobber meg langsomt, men metodisk oppover. Det går lettere enn på lenge. Kroppen responderer bedre på belastningen. 1 km senere er det tid for en kjapp slurk  med vann i favorittbekken på veien til Skjærsjødammen .
Jeg løper videre og får gleden av en flott naturopplevelse idet en Svartspett dukker opp i veikanten. Først tenker jeg at det må være en svarttrost, men den røde hårpryden avslører spetten. Det er en god stund siden naturen var så generøs med sine inntrykk og jeg tar takknemlig imot.
En tømmerbil dukker rett etterpå opp og jeg finner det fornuftig å gi plass mens den passerer.
Bakkene tar etterhvert slutt og jeg klokker inn på damkrona med årsbeste.
Som alltid er Skjærsjøen vakker og en belønning i seg selv.

Inneværende uke logger jeg min første langtur i terrenget siden Maridalen Rundt
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/04/maridalen-rundt.html

og rundturen jeg hadde i sydlige deler av Nordmarka
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/05/rundtur-i-nordmarka-syd.html

Nå øker jeg på og løper gjennom kortløypa til NUC fk lørdag-50 km.
http://nordmarka-ultra-challenge.blogspot.no/

Jeg gleder meg som en unge til å se igjen Nordmarka i sin fulle lengde etter en lang vinter.

XREID? Oppkjøringen går som planlagt og jeg ser frem til å fortsette med forberedelsene. Det blir heller ikke mange som deltar første året og det passer meg utmerket.

54 dager igjen til XREID

Skjærsjøen

Det er 54 dager igjen til XREID. Dagens økt var rask gange i 1t. En del av tiden under XREID vil jeg gå og da må jeg trene på dette. I kveld gikk gåturen fra Hammeren opp Nordmarksveien til Skjærsjødammen og ned Ullevålsæterveien til Hammeren igjen. Det vanskeligste med dagens økt var å la være og løpe. Gjennomsnittlig tempo var godt under 10 min/km og det er helt greit på grus. Målsettingen under XREID er 12 min/km i gjennomsnitt-da er løping inkludert.
Jeg har flere målsettinger med gåingen. Den ene er restitusjon i mer aktiv form mellom løpeøkter. Inaktivitet på mellomdager får jeg stive bein av-jeg mener at det å gå er bedre. Det andre er spesifisitet ift XREID. Med dagens økt er 6 av 600 km før XREID unnagjort.

Tømterunden

Helvetesfoss

Tømterunden er et greit navn for løypa i kveld. Det har blitt noen runder i den løypa så langt i år. Jeg bruker en hybrid-Hard Rocx Cross Machine med 28 " hjul. Det er en herlig sykkel å ta seg frem på grusen med. I kveld var det vått ute. Det rant i alle retninger, men til alt hell var det oppholdsvær. Den første halvdelen går det jevnt oppover med den siste kneika fra Movatn og opp til toppunktet ved Tømte på ca 450 moh. Bakken fra Movatn og opp er lang og seig-4 km både med løpesko, med ski på beina og på sykkel. Det er bare å nyte og kaste lengselsfulle blikk mot Maridalsalpene i sørlig retning-de er ikke langt unna :-).
Fra toppunktet går det radig nedover. Deilig å suse nedover forbi Liggeren og Gåslungen. Rottungen ligger som en perle nede i en forsenkning i terrenget. Snart er jeg fremme ved vegdelet på Nordmarksveien og kan sette kursen mot Hammeren. Gjennomsnittsfarten er klart høyere nå enn første halvdel og jeg passerer snart Hammeren på min vei mot Kjelsås.
Kroppen fungerer relativt greit og jeg noterer at snittfarten er den samme nå som første gangen jeg gjennomførte økta i vår.

Rundtur på sykkel og et møte med skogens konge

Vakre Bjørnsjøen

Nok en rundtur syd for Kikuttoppen med innhold av både trening og mer dramatiske elementer-sistnevnte av både svært gledelig og ikke fullt så gledelig art.
Sykkeløkten startet på Hammeren og fra der er det brutalt oppover til Ullevålsæter. Jeg tar av nedenfor siste bakken og følger veien videre inn mot Blankvannsbråten. Det er en fin kveld, men det blir gradvis mer skyer og litt regn. Jeg er snart ved veiskille til Blankvannsbråten.

Mot Blankvannsbråten opp til høyre

Vegen stiger jevnt og trutt og jeg er snart fremme ved trillestien. Blankvann er et flott vann som er vanskelig å få øye på i vegetasjonen, men jeg lykkes.

Flotte Blankvann

Det blir mest trilling, men jeg får syklet litt innimellom. Med stiv gaffel er det begrenset hva jeg våger. Jeg får et glim av Kobberhaughytta gjennom tett skog.

Kobberhaughytta i det fjerne

Jeg er snart fremme ved grusvegen til Kobberhaughytta og kan trøkke på igjen. Først nedover og så oppover de seige motbakkene til vannskillet mot Fyllingen. Rett der nedkjøringen til Fyllingen begynner nyter jeg som alltid utsikten mot dalen og Middagskollen.

Middagskollen

Jeg passerer Fyllingen og Kikuthytta og vurderer et kort øyeblikk om jeg skal ta turen over Bonnamyra, men ombestemmer meg og følger grusvegen. Det er klokt valg idet jeg rett etterpå får et flott møte med skogens konge som står i skogkanten og gir meg et kort blikk før han beveger seg grasiøst og lydløst inn i den tette skogen. Det hele skjer så fort at jeg ikke rekker å summe meg, men bare nyter øyeblikket. Slike opplevelser er verdt hele turen alene. Jeg når vegdelet, fortsetter mot Smalstrømsbakken og tar en kort pause ved Bjørnsjøen. Av en eller annen grunn klarer jeg å punktere der-ca 12 km fra Hammeren. Heldigvis har jeg slangen klar i sykkelveska og går i gang med å skifte.
Myggen-det er mange av dem-holder meg med selskap hele tiden og biter hissig. Jeg har hatt mer behagelige stunder, men jeg lykkes i mitt forehavende og tar fatt på Smalstrømsbakken-litt mer møkkete og med noen flere myggstikk enn før stansen.
Bjørnholt passeres og jeg er snart ved nedkjøringen til Skjærsjøen. Utsikten er betagende.

Det går raskt nedover og jeg fortsetter langs Skjærsjøen. Rett etter treffer jeg på gamle kjenninger som er ute og trener trekkhundene sine. Jeg legger meg godt ut til siden, slakker litt av og hilser.
Snart triller jeg hurtig nedover den siste bakken og er snart fremme ved bilen fornøyd etter en god sykkeløkt tross alt og en flott naturopplevelse rikere.

Undertegnede ved Bjørnsjøen

Kveldstur til Skjærsjødammen

Vakre Skjærsjøen

4 dager siden sist løpetur og formen er allerede for nedadgående. Form er i sannhet ferskvare. Begrunnelsen for dette uhyrlige oppholdet er en lett forstuing i høyre fot som meldte sin ankomst sist onsdag. Siden da har jeg holdt foten i treningsro og foretatt nedising 3-4 ganger daglig i håp om at hevelsen ville gå ned. Bedringen har vært marginal, men jeg bestemte meg likevel for å teste status ut gjennom en løpetur i kveld. Ift sist onsdag er det uendret. Jeg fortsetter derfor nedisingen og gjennomfører alternativ trening resten av ukedagene. Fk lørdag er det langtur i terrenget med løpesko på beina. Forhåpentligvis er foten bedre da.
Bakkene oppover mot Skjærsjøen fra Hammeren langs Nordmarksveien gikk lettere enn vanlig innledningsvis, men jeg fikk ikke teknikken til å sitte pga høyrefoten og slet litt formmessig den siste km i tillegg. Et annet forhold er at jeg drar på for mange kg ift 2 år siden(4-5 kg faktisk). Det koster krefter å dra rundt på. Av en eller annen grunn har kroppen tilvent seg et vektnivå på 76 kg istedet for 72 kg. Min tilnærming er å øke treningsomfanget og derved energiforbruket og sakte, men sikkert redusere vekten.
Vel, jeg logget inn på Skjærsjødammen etter 19 min-noe som er greit ift tidligere prestasjoner.
En pust i bakken for å nyte utsynet over vakre Skjærsjøen må til før returen ned Ullevålsæterveien.
Jeg får et flott glimt av Skjærsjøelva på vei nedover.

Jeg må ta det rolig nedover pga høyrefoten og ender opp på gjennomsnittlige 36:24. Bestetiden er 34.
Vel, det kommer andre tider etter dette.

Kveldstur fra Movatn til Kjelsås

Nordre Movatn

Det er to av dem-Movatn-nordre og søndre. I mellom sniker jernbanen seg mot Nittedal. Jeg går av toget som vanlig og tøyer litt mens gps-klokka finner meg. Det gjør den hurtig. GF 110 er langt raskere enn GF 205. Tøyningen avslører en ømhet i høyre ankel. Dette er en ny opplevelse. Jeg har ikke hatt den utfordringen tidligere. Kan det være et for høyt antall med høydemetre på kort tid? Vel, jeg løper avgårde nedover grusvegen først mot Snippen. Beina er litt stive og jeg er litt sliten etter løpeøkten i går, men jeg får etterhvert opp en grei marsjfart i rolig langtur-tempo. Det er godt å løpe på fine skogsveger og jeg passerer snart mine to medpassasjerer fra toget som skal samme veg til tross for en tissepause.

Skogsvegen ovenfor Sandermosen

Det er flere folk i skogen i kveld og jeg løper forbi noen som ser ut til å trene til et ultraløp. I motsatt retning kommer utallige syklister. De ser ut til å ha en fin kveld i skogen i likhet med meg. Ankelen er til å løpe med, men ikke mer enn det. Jeg passerer Mosvang og er snart på stien langs Maridalsvannet. Utsynene over Maridalsvannet og Maridalen er tidvis flotte og jeg tar meg tid til å nyte dem.

Maridalsvannet

Når jeg nærmer meg Kjelsås er det sykkelritt i skogen. Jeg legger meg ut til siden av grusvegen og kommer levende forbi. Snart er jeg fremme på Kjelsås stasjon ved bilen og kan tøye ut etter en grei gjennomkjøring. Ankelen-den høyre-er øm. Jeg merker det godt under uttøyning. Jeg må iverksette korrigerende tiltak. Planlagt deltakelse i KR fk lørdag utgår. Jeg velger å forebygge skade fremfor å risikere skade. En kort, rolig periode nå er bedre en 3-6 mnd avbrekk pga skade. Ankelen må ises ned flere ganger daglig fremover og det blir kun lett trening kommende to dager-ikke løping. Lørdag er første, mulige, ordinære treningsdag igjen og søndag legger jeg opp til terrengløping igjen. Alt avhenger imidlertid av hvordan ankelen utvikler seg fremover.

Kobberhaugene rundt

I fint terreng mot Appelsinhaugene

 Varmt og godt vær og en hel dag til rådighet gir rom for en kort langtur i skogen. Løpeturen i dag gikk fra Sognsvann forbi Ullevålsæter, Blankvann, Appelsinhaugene, på veg fra Sakariastjern mot Bjørnholt, Bjørnholt, Nordmarksveien, Skjærsjødammen og tilbake til Sognsvann.
Det var i overkant varmt når jeg gikk og ventet litt på at GPS-klokka skulle finne meg på Sognsvann. 1 km senere forsvant t-skjorta av meg og ble hengende i drikkebeltet til etter endt løpeøkt. Bakkene mot Ullevålsæter var i overkant krevende i dag. I den første bakken ble jeg endatil nesten løpt ned av en "zombie" på vei nedover. Noen eier ikke folkeskikk. Vel, bakkene er ikke lange, men seige. Jeg topper ut bak Ullevålsæter og er snart på vei mot Blankvann. Her er jeg nesten alene-bare passert av noen ytterst få syklister. Veiene er fine mot Blankvann. Innkjøringen til Lørenseter er svært anonym.

Ved veiskille til Lørenseter

Snart passerer jeg veidele til Nordmarkskapellet og tar fatt på en seig bakke til-opp til Blankvann. Det er bare å jobbe tålmodig og snart står jeg ved enden av veien. Det er synd Blankvann ikke er synlig fra stien i særlig stor grad-jeg må ta meg en tur ned til vannet ved leilighet. Jeg tar fatt på trillestien for sykkel fram til veien til Kobberhaughytta. Det er godt å komme inn i skogens kjølige atmosfære. Det er en fin løype og i siste delen får jeg et kort glimt av Kobberhaughytta.

Kobberhaughytta

Snart jeg ved veien til Kobberhaughytta og følger den nedover en kort stund før jeg tar stien mot Kikut. Terrenget åpner seg snart og det er et naturskjønt landskap som åpenbarer seg. Furua har fått litt plass her og det er årsaken til åpenheten. Jeg løper tålmodig oppover på en god sti. Snart forsvinner skiløypa over sommervåte myrer og blåstien korngler seg fram over det som er langt mer ferdbart terreng. Jeg står snart ved stidele til Kobberhaughytta rett ved Appelsinhaugen.

Stidele ved Appelsinhaugen

Jeg merker at terrenget brekker nedover mot Fyllingen og Kikut og stien beveger seg i perioder bratt ned skrenter og ellers langs myrkanten av flere flotte myrer. Etter en bratt nedoverbakke står jeg på veien fra Sakariastjernet. Her går ferden i motsatt retning-mot Bjørnholt. Veien er lite beferdet, men flott å løpe på. Det stiger jevnt så og si hele tiden og rett før jeg tar av på blåstien til Bjørnholt får jeg et flott skue mot Kikut. Det går nedover til sørenden av Bjørnsjøen og frem til dammen.

Damkrona til Bjørnsjødammen

Jeg tar meg over damkrona og opp den bratte bakken til Bjørnholt. Her er jeg ikke alene lenger, men får selskap med et stort antall syklister. Vel, veien er god nedover til Skjærsjødammen og det er fortsatt krefter igjen i en gammel kropp så jeg trøkker på litt. Jeg ligger godt under 5 i tempo frem til Skjærsjødammen uten at det koster noe særlig-det lover godt til kommende konkurranser.

Skjærsjøvannet

 Vel fremme ved Skjærsjødammen har jeg vært ute i nesten 2 timer. For meg er denne tidsgrensen åpenbart en viktig grense hva angår supplering av ernæring. Jeg benyttet energidrikk i større omfang i fjor mens i år har vann vært den foretrukne drikken. Vann er et umerket middel til å slokke tørsten med, men gir lite næring. Jeg må supplere med energidrikk på økter over 2t heretter. Resten av løpeturen går ned Ullevålsveien og Ankerveien frem til Sognsvann. Det er drøye 5 km all den tid jeg er i underskudd på næring. I tillegg har varmen gjort økten ekstra krevende, men det er god trening-jeg kan veldig fort oppleve tilsvarende forhold neste helg i Kongsvinger skogsmaraton.

Maridalsvannet rundt

Utsyn fra nord langs østsiden av Maridalsvannet

 Ikke bare regn, men også lengre gløtt av sol og da var det fristende nok for meg til å ta løpe en kveldstur.
Turen gikk rundt Maridalsvannet fra Brekke med klokken tilbake til Brekke.
Asfalt får være asfalt-jeg løper så mye jeg kan på grus og i terrenget. Resultatet er en skadefri tilværelse og det er det viktigste. Jeg legger inn noen økter på asfalt før konkurranser-det får holde. Grusvegen langs vestsiden av Maridalsvannet var mettet etter mye regn de siste dagene, luften var fuktig, men det var godt å løpe likevel. Myggen hold meg med selskap hele tiden og jeg har sikker fått noen flere stikk :-)
Tunge bein innledningsvis, men kveldens økt var lagt opp som en rolig langtur. Kanskje det er den mest krevende økten av alle. For meg fungerer det best å ligge mellom 5,5 og 6. Saktere enn det fører til at jeg surner helt. Etter 4 km var jeg fremme på Hammeren og får noen km på asfalt langs nordsiden av vannet. Solen bryter mer frem og det er fin stemning langs vannet. Syklistene har annektert Maridalsveien og løperne er klart i mindretall. Veien er mye brukt til trening og stort sett fungerer samspillet mellom de ulike trafikantene greit. Jeg passerer Kirkeruinene som utgjør et flott skue i kveldssolen.

Kirkeruinen i Maridalen

Jeg tar av veien mot Sandermosen og beveger meg langs nordsiden av vannet i et flott kulturlandsskap. Det er strengt forbudt å nærme seg vannet og det er satt opp gjerder, men det er fullt mulig å drive jordbruk helt inntil vannkanten-forstå det den som kan. Snart er jeg ved Sander Gård, beliggende nordøst.

Innkjøringen til Sander Gård

Grusvegen strekker seg godt ut før den når skogkanten. Vel inne i skogen er jeg på vei sørover igjen. Stigningene er moderate og gode-beina er litt bedre nå. Skiftningene i værer skaper noen fine lysspill på himmelen mot vest. Jeg nyter synet når jeg passerer et av de bedre utsiktspunktene vestover over Maridalsvannet.
Beina er fortsatt lette når jeg passerer Kjelsås og tar fatt på stigningen mot Brekke. Lette nok til at jeg trøkker litt på opp bakken frem til Brekke og bilen som står der jeg forlot den litt over 1t siden.

Kikuttoppen og en første smak av Nordmarka Ultra Challenge

Glimt av Kikuttoppen

Dagens løpetur skulle bli lang i tid og km og den skulle gå i terrenget i store deler. Meningen var å dra til Grua og starte der, men NSB hadde tatt helgefri. Det var satt opp buss for tog, men jeg så ingen buss. En slik situasjon gir muligheter. Mitt alternativ ble like godt og kanskje enda bedre. Bussen bragte meg inn til Hammeren og deretter to jeg meg frem til Kikut langs Nordmarksveien og deretter til Kikuttoppen. Returen gikk i løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Kikiuttoppen til Skjærsjødammen.
Det ble en kjempefin løpetur med mektige naturopplevelser og noen store overraskelser i positiv forstand.
Jeg sjekker alltid tavla på Grefsen stasjon for å se om toget er i rute. Denne gangen stemte ingen ting. Gjøvikbanen var stengt i helgen og transporten ville skje med buss. Vel, jeg var fortsatt innstilt på å dra til Grua og stilte meg tålmodig opp ved holdeplassen som anvist. Etter 15 minutter over rutetid var min tålmodighet oppbrukt og jeg hadde i løpet av ventetiden etablert et annet alternativ. Buss fra Nydalen og inn til Hammeren. Denne bussen var i ruten og brakte meg i løpet av knappe kvarteret inn til Hammeren.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjøen

Kikuttoppen

Min eneste bekymring ift en ellers flott dag, var en slapphetsfølelse i kroppen-sannsynligvis som følge av en lett infeksjon. Rett etter starten merker jeg at kroppen mangler fullstendig overskudd og at dette åpenbart blir en dag hvor min evne til å mobilisere viljestyrke blir avgjørende. Det er en av mine sterke sider og jeg trøkker på gjennom en relativt tung opplevelse fysisk sett. Godt er det da å oppleve så mye fin natur gjennom hele dagen. Bakkene opp til Skjærsjødammen går relativt greit. Jeg bestemmer meg for å legge opp en ultraløpsstrategi for dagen som innebærer å løpe 25 minutter og gå 5 minutter. Det viser seg å fungere bra. Etter en grei transportetappe langs Nordmarksveien er jeg snart fremme ved Bjørnholt. Trafikken på veien er betydelig. Det er nærmest som å være i sentrum. Trafikken består av sykler som i varierende grad evner å ta hensyn til en enslig løper. Etter Bjørnholt sprekker vegetasjonen litt opp langs veien og jeg får et første glim av målet for første etappe-Kikuttoppen. Jeg har vært der før, men da  kom vi fra nordsiden. Denne gangen ville jeg ta meg dit opp fra stien rett ved Kikuthytta. Der går det mer eller mindre rett opp 250 høydemeter på drøyt 1,2 km. Etter 1,5 t er jeg ved foten av Kikuttoppen. Etter litt innledende løping bærer det mer og mer bratt oppover og jeg beveger meg framover ved å gå. En stund senere ma jeg ta i bruk mine sparsomme klatreferdigheter-det går mer eller mindre rett opp. Det er fordeler med dette. Man vinner høydemetre relativt raskt. Etter en stund åpner skogen seg litt og jeg kan nyte et første utsyn sørover. Utsikten mot Bjørnsjøen er magisk. Det er verdt alle svettedråpene og vel så det :-). Kort tid etter er jeg på selve toppen og kan ta meg en velfortjent pause før neste etappe starter.

Damtangen

Appelsinhaugen

Vinden tar godt og jeg er nødt å kle på meg litt for å etablere et minimum av velvære. Det er godt å sitte rolig en liten stund, nyte litt medbragt mat og en flott utsikt. Jeg gleder meg til å teste ut løypa til Nordmarka Ultra Challenge sør for Kikuttoppen. Noen av partiene her er helt nye for meg. Etter at pausen er ugjenkallelig over bærer det nedover igjen mot Fyllingen. Terrenget er bratt, men ikke så ekstremt som oppturen. Likevel er det viktig å utvise forsiktighet i et krevende terreng. Høydeprofilen angir Kikuttoppen som en påle og slik føltes det også-en god følelse. Jeg treffer ingen mennesker hverken på opp- eller nedtur. Etter en stund på stien bærer det ut på en kjerrevei som tar meg det siste stykket ned til Fyllingen og grusvegen. Her skal jeg krysse over og følge stien mot Kikuthytta et lite stykke og deretter dreie sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Målet for denne etappen er Kobberhaugene. Jeg har ingen spesielle forventninger til denne delen av løypa, men jeg blir svært positivt overrasket. Stien langs Østre Fyllingen er flott og byr på flott ustyn mot vannet. Kort tid etter er jeg fremme ved Damtangen. Damkonstruksjonen som muliggjør høydeforskjellen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Bygget for ove 130 år siden ligger den mektig og flott og minner om solig håndverk. Damkronen er bred. Baronen skulle ha mulighet til å ferdes med hest over. Osmarka ser kjedelig ut på kartet, men jeg blir igjen glad over å oppleve flotte brytninger i naturen. Like etter begynner den første stigningen mot Appelsinhaugene. Hvorfor heter det Appelsinhaugene. Vel noen påstår at det er fordi det var et velgnet sted for å ta en pause under skituren i tidligere tider. Appelsin var, og er, et greit næringsmiddel. Dvs innmaten, skrellet ble liggende igjen. Personlig kan jeg ikke fri meg for å fremsette en alternativ teori. Fjellpartiet ser faktisk ut i profil som en appelsin hvis man studerer det litt nøyere fra rette synsvinkel. Iallefall, det er godt å ankomme og registre at jeg har vunnet tilbake noen av høydemetrene jeg tapte ved nedstigningen fra Kikuttoppen.

Kobberhaugene

Bjørnsjøhelvete

Hengebrua over Bjørnsjøhelvete

Magiske Skjærsjøen

Vel, jeg har fortsatt noen høydemetre, og lengdemetre, igjen før målet for denne etappen er nådd. Det er derfor kjedelig at stien tar meg nedover når jeg så gjerne ville opp. Er jeg på rett kurs. En dobbeltsjekk av kart og terreng overbeviser meg om det. Like etter er jeg ved nordenden av Kobberghaugtjernet og kan starte oppstigningen til Kobberhaugene. En flott oppstigning er det. Jeg fryktet at fjellet ville være innpakket av trær og vegetasjon, men det åpner seg flott opp et stykke opp. Utsikten fra toppen er fantastisk. Jeg tar meg tid til å nyte den fra den første av Kobberhaugene-det er faktisk to av dem. Etter å passert den siste bærer det nedover i full fart. Bjørnholt ligger betydelig lavere enn Kobberhaugene og høydeforskjellen må utlignes. Det er en flott nedstigning også her-nydelig natur. Jeg treffer på andre som er på vei i motsatt retning og som kan glede seg til fine inntrykk når de ankommer Kobberhaugene- et flott sted. Snart er damkronen ved Bjørnholt der og jeg tar meg opp og forbi bebyggelsen. Kort tid etter bærer det sydover igjen-denne gang på Gamle Nordmarksvei. Her ser jeg frem til en ny og spennende opplevelse. Nedstigningen til og hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Dette blir en stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge. Hengebrua befinner seg 15 meter over en frådende elv og er ca 15 m bred. Det er en spektakulær opplevelse. Stemplingen skjer på motsatt side av hengebrua så deltakerne må ta seg ned langs en umerket og uveisom sti, krysse hengebrua og returnere tilbake igjen til den blåmerkede stien igjen. Høydeforskjellen mellom blåmerket sti og hengebru er ca 40 meter. Jeg har ikke vært der tidligere, men har en klar mistanke om hvor nedstigningen er. Rett etter å ha passert Storhaugen er det en lite brukt sti som forsvinner nedover i gjelet. Jeg fortsetter likevel et stykke til for å sjekke om det er andre alternativer jeg har oversett, men det er det ikke. Like etter er jeg tilbake igjen og begynner nedstigningen. Stien er lite brukt for å si det mildt. Flere ganger lurer jeg på om dette er bomtur, men etter en stund dreier stien sør igjen og beveger seg langs Bjørnsjøhelvete. Ikke lenge etter er jeg der. Det er et spektakulært sted. Det som gjør det enda mer spennende er den lave høyden på side rekkverket. Utsikten nedover og oppover er magisk. Det er vilt og forrevent landskap. Det er ufattelig å tenke på at her drev man med tømmerfløting i tidligere tider. Stedet har virkelig gjort seg fortjent til navnet sitt. Oppstigningen er minst like krevende. Flere ganger lurer jeg på om det var her jeg kom ned. Under slike omstendigheter er det nyttig å bite seg merke i spesielle steder på nedturer. Det viser seg å hjelpe også her. En siste, bratt bakke og jeg er tilbake igjen på Gamle Nordmarks vei og blåmerket sti. Partiet ned til hengebrua vil ikke bli merket i den hensikt å gjøre det mer krevende for deltakerne. Løypebeskrivelsen vil imidlertid angi nøye hvor man skal ta av fra blåmerket sti. En stund etter passer jeg Nordmarksveien og fortsetter mot neste etappemål-Kamphaug. Stien stiger litt på og jeg tar en velfortjent pause, litt mat og en god kopp kaffe. Stien ved foten av Kamphaugåsen frem til Kamphaug er flott og jeg er snart ved målet-Kamphaug. Her sees fortsatt de gamle hustuftene som utgjør restene etter at gården brant ned for ca 80 år siden. Det må ha vært et fint sted. Jeg blir ikke lenge og tar meg raskt nedover til Skjærsjødammen. Her nytes en siste, fin utsikt før jeg må trøkke på litt ned veien til Hammeren for å rekke bussen hjem.
Av en eller annen grunn har jeg fortsatt krefter igjen etter en lang dag i terrenget og har sub 5 tempo ned til Hammeren. Dette var min lengste tur så langt dette året. 32 km, nesten 1.000 høydemetre og halvparten i krevende terreng. Jeg gleder meg til å trøkke på når overskuddet er der.