Vårtur i Sørmarka

Fornøyd løper ved Kloppa

Det er vår-ingen tvil om det, selv om temperaturen har falt litt ned fra svært behagelige nivåer for kort tid siden. Dagens løpetur var lagt et annet sted en Sørmarka, men grunnet uforutsette omstendigheter måtte planene endres. Konkret bestod dette i at låsen til min ytterdør i boligen gikk i vranglås-noe som resulterte i at jeg ikke fikk låst meg ut på morgenen og måtte tilkalle låsesmed for å gjøre nødvendige utbedringer. Det tok jo litt tid, men gitt egentlig relativt greit. Tiden ble da begrenset og jeg besluttet å ta meg en runde i Sørmarka som ligger like på dørstokken min. Fra Bjørndalen-hvor jeg bor-gikk løpeturen over Taraldrudåsen, over Slettåsen, over Langåsen, ned til Kloppa og gjennom Asurdalen og tilbake til Bjørndal. En fin tur på drøye 16 km, ca 500 høydemeter på litt i overkant av 2 t. Det var egentlig klokt med en kortere tur denne søndagen all den tid jeg har to uker med over 50 km på triptelleren pr uke, er litt sliten og har en skadetendenser i skinnleggene.

Det er deilig å kunne snøre på seg skoene og nærmest bare løpe ut i skogen som ligger like ved. Taraldrudåsen ligger rett over E-6 og til tross for nærheten til europaveien byr den på noe av det fineste løpeterrenget jeg har løpt gjennom. Kort etter overgangen på E-6 tar jeg av og løper oppover mot toppen av åskammen.

Oppover Taraldrudåsen

Det er nesten utrolig å tenke på at noen ønsker å omregulere området til næringsformål og ødelegge hele rekreasjonsområdet til lokalbefolkningen. Taraldrudåsen er i seg selv et flott rekreasjonsområde og danner en fin barriere mot resten av Sørmarka innenfor hvor vi finner bl.a. Langåsen og Slettåsen.
Jeg er snart opp på toppunktet som ligger helt i nordenden.

Taraldrudåsen, 222 moh

Fra toppunktet går det bortover og svakt nedover til grusvegen som kommer fra Fløisbonn. Det er flott å løpe på åskammen.

Over Taraldrudåsen

Helt nederst slutter jeg aldri å forundre meg over hvor krokete enkelte trær vokser for å få nok lys.
Denne grana stiller iallefall de øvre klasser.

Vekst i C-momentklassen

Jeg ankommer nederst ved stidelet og tar østover-lenger inn i Sørmarka. Vegen følges en liten bit før jeg skjærer ned på en umerket sti som bringer meg opp mot rødstien som går mot Slettåsen. Det går bratt opp fra Asurdalen og forbi stidelet til Langåsen. Snart følger jeg en tørr og god rødsti mot Slettåsen.

Tørr rødsti

Her pleier det å være skikkelig bløtt, men nå har det vært lite nedbør og da tørker det fort ut. La oss håpe det kommer mer nedbør om ikke lenge. På min vei til Slettåsen passerer jeg idylliske Gjeddetjern og benytter anledningen til å ta meg en vanntår.

Gjeddetjern

Det er ikke mange drikkemuligheter i dette området så jeg vil tro dette tjernet er populært blant skogens beboere-jeg setter alltid pris på en vannslurk her. Det er forøvrig et tjern til lenger nord som heter Gjeddetjern-det ligger rett øst for Elgsrudtjern.
Vel, etter å lesket strupen er det bare å ta fatt på de bratte motene opp til Slettåsens utsiktspunkt. Pusten blir kort og beina protesterer litt, men fremover går det. Det virker som det er litt mer overskudd nå enn de siste ukene. Det flater mer ut og jeg står snart ved toppvarden som er iøyenfallende.

Varden på Slettåsen

Det vil være en overdrivelse å si at utsikten er storslått, men det er et fint utsyn. Jeg nyter det før jeg setter kursen mot Elgsrudtjern litt lenger nord. Inne i skogen er det sublimt å løpe.

Kan det bli bedre?

Snart åpner skogen seg litt mer mot vest og det blir et godt utsyn nordvest før stien brekker ned mot Elgsrudtjern.

Utsyn mot nordvest

Jeg løper nedover bakkene til Elgsrudtjern og her inne virker det som de forberedende anleggsarbeidene ifm Follobanen er i ferd med å avsluttes.

Jeg følger anleggsveien litt vestover før jeg slår inn på blåstien som tar meg til nordsiden av Langåsen. På vei innover unner jeg meg en snartur ned til Elgsrudtjern. Her er det fredfullt og vakkert.

Elgsrudtjern

 I dette området gikk jeg og en elgku på hverandre i fjor høst. Jeg hørte bare et snøft og fikk øye på et stort dyr som i stor fart passerte ca 5-10 me fremfor meg og forsvant oppover i høyden. Det luktet ramt etter det store dyret. En stor naturopplevelse.
Jeg løper videre og tar av blåstien ned mot lavpunktet som er en bekk som kommer fra Elgsrudtjern. Denne krysser jeg og følger en umerket sti ned til et stidele som er starten på nok en umerket sti som skal ta meg over Langåsen.

Stidele i krattskogen

Det går bratt oppover til toppunktet helt nord på Langåsen.

Nordsiden av Langåsen

Vel oppe nyter jeg bare løpeturen nedover den lange, slake åsen. Solen varmer, bakken er myk og det er bare godt å være til.

På vei ned Langåsen

Jeg passerer stidelet jeg passerte isted på vei til Slettåsen og fortsetter nedover mot Kloppa. Det bærer fremover på en umerket sti jeg ikke har vært på før. Lenger fremme skal jeg komme ned til grusvegen som passerer ved Kloppa. Det er fint å løpe nedover og snart er jeg ved grusvegen.

Grusvegen følger jeg over til Asurdalen og stidelet der viser veg nordover mot Bjørndalen.

Stidele i Asurdalen

Det bærer nordover i dalbunnen som er kjølig ift skogen, men enkelte solgløtt varmer en sliten løpekropp. Siste brattmota legger jeg bak meg, løper over E-6 igjen og så er jeg på de siste strekningene som tar meg inn i Bjørndalen og hjem igjen. En flott løpetur er over. Skinnleggen? Den merket jeg lite til slik at jeg legger på mer mengde i neste uke.

Ved inngangen til vinteren

Grønliåsen i frostens grep

Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.

Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.

Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.

Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.

Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.

Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.

Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.

Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.

Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.

Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.

Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.

Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.

Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.

Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.

Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.

På kryss og tvers i Sørmarka

Det er nesten utrolig, men vi skriver 10 november og fortsatt er det ikke tegn til snø. For å komme til dette hvite underet må jeg sette meg i bilen og kjøre 20 mil en vei, men mitt interessenivå strekker seg ikke til slike høyder. Når det blir forhold i nordre delen av Nordmarka kan jeg ta meg dit. Det bør være mulig ila desember?
Hvem trenger vel å reise nå terrenget ligger bart like utenfor dørstokken min? Fortsatt med sola relativt høyt på himmelen lukker jeg døra hjemme og løper rolig ut i skogen.
Det er vått etter en del nedbør så langt i november, men dagen er fin. Min plan er å løpe litt på kryss og tvers i området Slettåsen og Langåsen for å bli litt bedre kjent. Blåstien(det er bare en her) overgås av langt flere umerkede stier som er lite brukt-mine favoritter!
Etter en innledning på grus ser jeg frem til å ta av ut i skogen ved Myrertjernet, men her støter jeg på det første beviset på de store forandringene som ligger foran oss og skogen. Stien er forvandlet til en anleggsvei for det som viser seg å være arkeologiske undersøkelser ved Elgsrudtjernet.

En kjempefin sti er rasert og borte for godt. Slik er det. Jernbanen skal frem-åpenbart med alle midler.

Ved Elgsrudtjern

Vi kan jo håpe at man finner noe som gjør det påkrevet å flytte påhogget til Follobanen, men store håp har jeg ikke. Her er det bare å løpe mange turer før området blir fullstendig ødelagt.
Mitt gode humør er under stort påtrykk til å endres, men jeg kommer meg raskt videre og tar fatt på blåstien mot Slettåsen.

Mot Slettåsen

Så er verden god likevel... Jeg nyter terrenget, den åpne furuskogen og sola som varmer en sliten, gammel kropp som møysommelig tar seg frem i terrenget. Etter noe stigning brekker det nedover. Jeg tar av blåstien noe før selve toppunktet og tar en umerket sti som bringer meg mer i direkte linje mot Gjeddetjern. Stigningen ned er bratt siste partiet og jeg tar det rolig over sleipe svaberg. Snart er jeg nede ved tjernet. Nydelig sted :-)

Gjeddetjern

Jeg har bestemt meg for å løpe parallellt tilbake igjen på en åsrygg som ligger mer mot vest og ser etter stier mens jeg løper rundt tjernet. På andre siden finner jeg det jeg leter etter. Blåstien forsvinner videre sørover mens jeg tar av på en umerket sti i motsatt retning som går oppover.
Stien er først relativt tydelig men blir mer og mer borte. Jeg passerer en ravine og der må jeg søke motsatt før jeg finner stien igjen. Det bærer videre oppover og med ett står jeg ved tuftene til en gammel milorghytte-jamen var den godt gjemt!

Tuftene til milorghytta

Jeg følger en enda mindre tydelig sti videre oppover. Etter at jeg passerer en bålplass hvor noen griser ikke har ryddet etter seg er stien med ett slutt. Det gjør bare løpeturen enda bedre. Jeg skal over på den andre siden av dalen til Langåsen. Utfordringen er at det er stupbratt ned. Jeg løper derfor videre oppover i lyngen mens jeg speider etter en mulighet til å krysse dalen.

Langåsen

Jeg har vært på Langåsen tidligere en gang og vet det går en umerket sti i sørlig retning igjen. Helt øverst er det farbart ned og jeg kommer ned i et myrsøkk før det går bratt opp på motsatt side. Her finner jeg spor etter skogens konge.

Spor etter elg

Herlig-første gangen jeg ser spor av elg, endatil jeg faktisk traff på ei ku ved Elgsrudtjernet tidligere i høst. Vel, så ligger det også en elgbiff i kjøleskapet og venter på å bli tilberedt senere i dag. Herlig mat!
Ufordringene er ikke over. Det bærer ned igjen før jeg må klatre opp igjen og enda en gang før jeg er på toppen av Langåsen. Det bærer sakte, men sikkert nedover.

Fabelaktig terreng

Ikke lenge etter er jeg på vei ned til dalsøkket øst for Taraldrudåsen. Utsynet er flott.

Jeg tar meg til bunns og tar fatt på den seige stigningen til Taraldrudåsen. Det er mer åpent over selve åsryggen og fint å løpe. På selve toppunktet er det bare å nyte utsynet vestover.

Utsyn fra Taraldrudåsen

Så er det bare kort vei igjen før jeg er hjemme igjen. Litt over 2t i skogen er flott og jeg håper forholdene holder seg enda en stund. Jeg tar gjerne flere slike turer før snøen umuliggjør dette.

Høstjevndøgn..og et møte med skogens konge

Utsyn fra Taraldrudåsen

Plutselig var det høstjevndøgn igjen..Hvor blir tiden av? Jeg opplever at den blir mer og mer knapp etter som årene går. September er alltid travel og så også dette året. Forberedelsene til årets NUC er i rute og etter en "trang" start kom det mange påmeldinger i september. Vi er på midten av 30-tallet og nærmer oss fjoråret-som var et godt år. Det blir spennende å se hvor mange som kommer til start på lørdag. Jeg håper at de aller fleste dukker opp.
Selv får jeg løpt 3-4 ganger i uken og formen er for oppadgående-nydelig!
I kveld strøk jeg på dør etter en rolig dag inne med litt jobbing og restitusjon. Solen kom fram etter en grå start på dagen. Av en eller annen mystisk grunn er det knakende fint over en åsrygg som går parallelt med E6-Taraldrudåsen. Jeg har løpt den åsryggen frem og tilbake på flere ulike stier-nå gjenstår bare å løpe på tvers :-). I dag gikk turen hjemmfra, over E6 og over åsen i sørlig retning. For et herlig terreng. Furuskog, svaberg, og lyng-kombinert med myk skogbunn og åpen skog. Mitt favoritterreng i et nøtteskall og av en eller annen grunn er det mye av det her jeg bor nå.

Toppunktet-Taraldrudåsen

Det stiger på opp mot toppunktet og jeg hører godt trafikkduren i bakgrunnen. Omgivelsene er imidlertid flotte og utsynet mot vest er fabelaktig. Jeg fortsetter videre nedover åsryggen mot grusvegen fra Fløisbonn.

Langs Taraldrudåsen

Så dukker jeg inn i litt tettere skog, løper langs stien og kommer ut på vegen fra Fløisbonn. Så er dette en løpetur som blir litt til mens jeg løper-de beste løpeturene har det kjennetegnet. Jeg ombestemmer meg og stryker innover i skogen mot Slettåsen. Vel nede på grusvegen tar jeg av og følger terrenget oppover i retning Slettåsen. Dette er en ny sti for meg. Den går på nordsiden av Gjeddetjernet og kommer opp nord for selve Slettåsen. Det er en flott sti gjennom nydelig furuskog.

På vei østover

Rødstien forsvinner og jeg tar en tydelig, men umerket sti videre oppover. Etter en stund når jeg toppunktet og det bekker nedover igjen. Her dumper jeg borti en post på Skautravern.

Stien blir etterhvert borte og jeg må løpe på orienteringssansen. Jeg kommer ned i et lavpunkt og følger en bekkedal østover. Etterhvert kommer jeg ut på et lite myrområde. Følelsen av å ha rotet seg bort og ikke vite hvor jeg er hen er påtrengende-herlig!
Jeg orienterer meg i terrenget, krysser myra og vinner høyde til der sola blenker i lyngen. Vel oppe i skråningen kan jeg konstatere at jeg har orientert riktig-blåstien mellom Slettåsen og Elgsrudtjernet går like opp i skråningen. Jeg tar en blåbærpause i lyngen og nyter de siste solstrålene.

Fornøyd etter å ha orientert riktig

Jeg slår inn på blåstien og løper nordover. I stidele øst for hytta ovenfor Elgsrudtjernet dreier jeg vestover igjen. Det skumrer i skogen og det er godt å løpe. Jeg får hytta ovenfor Elgsrudtjernet like foran meg. Det er stille i skogen.

Hytta passeres og jeg løper mot stidelet rett etter. Så er naturen så gavmild at den sjenker meg en magisk naturopplevelse. Rett foran meg stryker en elgku forbi i stor fart og forsvinner nordover opp i skogen. Den har sannsyligvis fulgt en stigning fra Elgsrudtjernet oppover. Jeg har ankommet østfra i stigning. Det medførte at vi hverken hørte eller luktet hverandre og plutselig møttes vi. Det var for sent for elgen å trekke seg tilbake og den velger å fortsette, men i stor fart.
Jeg ser et stort dyr med grå pels og hvit hale som stryker forbi meg ca 10 meter unna og forsvinner oppover i skogen. Lukten etter dyret står stram i luften og jeg blir stående litt stum etter denne flotte naturopplevelsen. Jeg lever lenge på slike møter med skogens konge. Fantastisk!
Så er jeg snart ved bebyggelsen igjen og løper langs slettene til jeg er hjemme.
En løpetur jeg kommer til å huske lenge er over.