Rundtur i Nordmarka syd

Utsyn fra Gørjehøgda mot Øyungen

Bare det å være tilstede i naturen og bruke kropp og sinn gir glede. Det å ha dagen tilgjengelig for å løpe i flott skog er ren nytelse. Våren er endelig kommet og med det fravær av snø i terrenget. Jeg har egentlig løpt i terrenget flere måneder, men det er ekstra godt når snøen er borte og det er mulig å få skikkelig fotfeste igjen.
Planer kan være greit å ikke ha noen ganger. Løping skal være enkelt og rammen for dagens dont var klassisk ultraløpstrening med tempo rolig langtur nedover og bortover, og gåing i bratte motbakker for å redusere melkesyredannelse. Mitt ultraløpstempo i terrenget er 12 min/km i gjennomsnitt. Det tempoet kan jeg holde lenge. Det er bruttoverdier-klokka tikker hele tiden. Mat og drikke inntas i bevegelse-det er viktig for å holde tempoet. En morsom bieffekt er at jeg blir mer oppmerksom på naturen rundt meg. Det er alltid mye å se for den som har øynene med seg.
Maridalen er som alltid mitt utgangspunkt for turer i terrenget. En litt tidlig start fra Hammeren gir meg fred og ro i skogen.

Flott furuskog innledningsvis

Kroppen er fortsatt råtten, men jeg jobber tålmodig og det går fremover. Stien den første delen er egentlig rødmerket-det må være en stund siden. Etter en drøy km kommer jeg inn på blåstien til Kamphaug. Stien går etterhvert bratt oppover, men underlaget er godt.

På vei mot Kamphaug

Jeg har vært her mange ganger, men det er like fint å komme hit igjen. Det er hovedsaklig furuskog og det gjør det litt mer åpent-noe jeg liker. Snart forsvinner rødstien oppover i nordlig retning mot Fagervann-jeg tror egentlig ikke den ble preparert særlig ofte i vinter. Synd fordi det er en flott løype, men forståelig all den tid terrenget er krevende. Skiløypa passerer Horndalskulpen-jeg har løpt forbi, men kulpen må være godt skjult. Idag løper jeg imidlertid forbi bekken som krysser blåstien rett etter.

Bekken-fra Horndalskulpen

Bekken byr på friskt vann og jeg fyller flaska mi. Vannet er kaldt og godt. Vegen til Nedre Svartkulp er fristende, men stidelet gir meg retningen mot Kamphaug.

Skogsmaskinen har barbert bort store deler av skogen i skråningen nedover mot Skjærsjøelva. Det er kanskje en mening med flatehogst, men vakkert er det ikke. En furu er imidlertid blitt spart av en eller annen grunn.

Mon ami

Det er ikke våtere i underlaget enn gjennsomsnittlig og det virker som mye av snøsmeltingen er unnagjort. Nærmere Kamphaug tar jeg meg tid til å nyte det praktfulle utsynet vestover.

Kamphaug er vakker som alltid og nå er snøen fullstendig borte. Det er et sentralt knutepunkt for mye av ferdselen i dette området. Jeg trekkes ofte mot dette stedet.

Valgmuligheter!

Her går min løpetur videre på Gamle Nordmarksvei som skal ta meg frem til Bjørnholt.
Skogen omslutter meg etter passering av stidelet mot Gåslungen. Min ferd går nordover-mot Bjørnsjøhelvete. Skogen åpner seg etterhvert og jeg får øye på en gammel kjenning i det fjerne-Kikuttoppen.

Kikuttoppen i det fjerne, Storhaug til høyre

Godt å se Kikuttoppen igjen etter en lang vinter. Jeg skal ikke dit i dag, men til Bjørnholt før jeg tar Tiurleiksveien mot Fortjern. På vegen dit skal jeg passere Storhaug som står som en påle opp i terrenget. Det flater ut og bekker nedover før jeg krysser Nordmarksveien og fortsetter opp i praktfull furuskog frem mot Bjørnsjøhelvete. Jeg titter stadig etter spor fra skogen beboere og særlig elgen er morsom å finne spor etter. Denne delen av skogen er lite besøkt og elgen trives godt her.

Spor etter elg

Dersom jeg skal være sikker på å se den må jeg slå meg til ro i terrenget og vente noen timer-det får bli til en annen gang. Det mye urørt skog her inne og jeg har vært her inne mange ganger. Ikke lenge passer jeg søkket i terrenget hvor en umerket sti går ned til hengebroen over Bjørnsjøhelvete.

Det er snart slutt på urørt skogsterreng idet jeg kommer ut i traseen for en av de tre store kraftledningene som skjærer gjennom Nordmarka. Det er et betydelig naturinngrep og jeg er i tvil om det hadde vært gjennomførbart i dag.

Stien passerer mer eller mindre rett under høyspentlinjen og en kort stund utsettes jeg for betydelig mengder med elektromagnetisk stråling. Vi får håpe det går bra :-).
Akkurat på samme partiet tenker jeg det må greit å starte på en tur opp til Storhaugen. Selv om jeg er sterkt fristet velger jeg å ha den til gode. Jeg løper inn i skogen igjen og det bærer jevnt nedover i fin, men tett blandingsskog på det som er nordsiden av Storhaugen. Her er det fortsatt liv i noe vinteren som ligger bak oss.

Skiløypa krysses noe senere og jeg tar fatt på den siste motbakken rett før Bjørnholt. Snart skyter jeg ut av krattet og er ferdig med min tur langs Gamle Nordmarksvei når jeg står ved stidelet på Bjørnholt. Min løpetur går videre på blåstien med retning Rottungen. Den følger Nordmarksveien en liten bit mot Hammeren før den skjærer ut i terrenget igjen.

Igjen er det fint skogsterreng med delvis åpen furuskog. Etter en del stigning bærer det nå nedover igjen. Jeg var her ifjor, men da i motsatt retning fra Skar. Denne gangen skal jeg frem til Tiurleiksveien og følge den i nordlig retning mot Fortjern. Det er en "snarveg" til Fortjern ift å følge Nordmarksvegen. Ved stidele forlater jeg blåstien og følger Tiurleiksvegen-som er skiløype om vinteren. Jeg har tatt denne med ski på beina en gang tidligere, men da i motsatt retning.

Vegen er behagelig å løpe på-mettet som den fortsatt er av fuktighet fra nylig smeltet snø. Lenger inne er det fortsatt igjen snø å smelte.

Det kan ikke være mange dagene igjen nå før også dette snødekket er borte. Vegen tar etterhvert slutt-det er en drøy bit-og jeg skal over et vått myrparti. Her kommer jeg over en furu som har en noe uvanlig toppavslutning.

I nordenden av myra går stien først over i et skar før den fortsetter bratt nedover mot Fortjern.

Etter en bratt neoverbakke-det er verre opp om vinteren-er jeg på vegen som skal ta meg først til Helgeren og dernest til blåstien over Gørjehøgda.
Jeg unner meg å nyte utsynet over vakre Fortjernet mot Fortjernsbråten. Fortsatt klorer vinteren seg litt fast her inne.

Fortjernsbråten

Jeg løper videre mot Helgeren. Stien mot Gåslungen forbi Myrtjernet passeres. Der er det nok litt mye vann til at det er farbart nå. Så er det opp den siste kneika før jeg belønnes med utsynet over mektige Helgeren.

Helgeren

Her må jeg ha to minutter og en kopp kaffe mens klokka tikker. Jeg har en herlig løpetur til gode her-en runde rundt Helgeren. Nå følger en kort strekning på grus før jeg er tilbake igjen i terrenget.
Stidelet er imidlertid snart der og jeg tar av i retning Gørjehøgda.

Stidelet mot Gørjehøgda

Først bærer det over en liten kolle og ned i en liten dal hvor jeg krysser skiløypa fra Gørja som går mot Myrtjernet. Deretter går det jevnt oppover mot toppunktet som egentlig aldri merkes særlig godt.

På vei mot Gørjehøgda

Den som har løpt Nordmarkstraveren vil kanskje kjenne seg igjen her. Blåstien etter at toppunktet er passert befinner seg i skogen, men jeg unner meg en avstikker ut i et gammelt hogstfelt som nå er preget av ungtrær. Utsynet mot Øyungen er praktfult.

Utsyn fra Gørjehøgda

På min vei over Gørjehøgda fant jeg lite spor etter elg, men i hogstfeltet koser elgen seg tydeligvis og riktig fråtser i ferske skudd på ungtrærne.

Det er mer avføring etter elg enn jeg kan huske å ha sett på lenge. Det er åpenbart en populær plass. Med unntak av en dag i september når Nordmarkstraveren avvikles, er kanskje ikke trafikken veldig plagsom på blåstien for skogens konge.

Favorittmat for elg

Det går styggbratt nedover til Liggeren gård som er en fredfyllt plett i Nordmarka.

Liggeren gård

Dagens andre kaffekopp nytes mens jeg betrakter det vakre utsynet mot Øyungen.

 

Så er det å ta seg frem langs østsiden av Øyungen. Jeg passerer Kalven og der har et andepar slått seg ned-kanskje er det hekking som står for tur?

Vårkos ved Kalven

Det er vakkert langs Øyungen og snart er jeg like ved overgangen til Storholmen.

Overgang til Storholmen

Godt å vite at Storholmen er enda en hvit flekk på kartet mitt. Øyungdammen ble aldri helt ferdig og det er kanskje like greit. Det er iallefall mange som har tatt turen inn til breddene i nærheten av dammen i dag og de måtte flytte seg lenger opp dersom damkrona var ført opp til planlagt høyde.

Øyungdammen-ikke helt fullendt

Det er plutselig mye folk i skogen, men jeg er snart alene igjen når jeg tar meg oppover mot stidelet nedenfor Fagervann. Snøen her er borte nå. Vel fremme er det like morsomt å registrere hvor mange muligheter dette stidelet egentlig gir.

 

Rar som jeg er unner jeg meg gleden av å velge en sti som knapt nok er anvist i stidelet-min ferd går videre på noe som tidligere har vært skiløype, men som nå er umerket-iallefall opp til stidelet til Fagervann. Det er flott å ta seg opp i hogsfeltet som begynner å vokse til igjen.

God tilvekst

Det er fint utsyn nordover mot Liggeren. Øverst forsvinner stien inn i tett skog, men noen har startet arbeide med å klargjøre rødstien til neste år. Jeg passerer kort etter stidelet til Fagervann.

Det flater ut, fortsatt fuktig underlag, men snart er den siste kneika der før det bærer nedover flere km gjennom Turtermarka. Jeg har tilgode å treffe andre her-de fleste tar åpenbart blåstien oppover.

Snart åpner deg seg voldsomt opp og jeg får utsynet over Maridalen-dette vidunderlige stedet på jord-som er belønning nok i seg selv etter 25 km i terrenget.

Utsyn over Maridalen fra Turtermarka

Det går jevnt nedover og jeg passerer helt nederst informasjonsskiltet som beretter om en dramatisk forhistorie da det var brann i Turtermarka.

Jeg løper videre og er snart ved bommen på Hønefoten. Etter det er det en kort transportetappe på asfalt før jeg er ved bilen igjen. 26 km i terrenget og knappe 4,5t bruttotid. Det er godkjent tempo i terrenget. Fremover blir det stadig lengre turer. Jeg trenger mye mengde i ultratempo for å lade opp til XREID, 12-14 juli. Da venter 150 km terrengløp, men med noe mindre høydemeter pr km og fastere underlag.