Rundtur på Kamphaug med Jin

Jin i fint driv langs Fagervann

Det er tirsdag kveld og tid for nok en løpeøkt i terrenget. Denne gangen var jeg heldig å få selskap av Jin.
Jin er ultraløper som meg, men løper mer og lengre. Jin fullførte nettopp et løp i Tyskland på 230+ km på litt under 40t. Selv har jeg kun 2 halvmaraton i beltet så langt dette året, men det er tidlig ennå.
Vi hadde begge litt stive bein og tok det rolig på løpeturen som har et krevende underlag og mange høydemeter. Jeg har løpt mer i terrenget enn Jin, men det retter seg med litt trening.
Vi tok turen fra Hammeren og mot Kamphaug. Kvelden var perfekt med ca 10 +, stille, sol supplert med våryre fugler i skogen rundt oss.
Etter Kamphaug gikk turen i østlig retning mot Fagervann-dette vannet som med rette har fortjent sitt navn. Her traff vi på en selskapssjuk stokkand som aldeles ikke var skeptisk på to skapninger på 2 bein. Jeg satte meg ned på huk og krabaten nærmet seg umiddelbart. Det er sikkert en bykjær fugl som er vant til å bli matet og vant med mennesker.

Ellers var det godt å bare nyte stemningen ved bredden av dette vakre vannet et kort øyeblikk før turen fortsatte videre ned mot Hønefoten.

Undertegnede ved bredden av Fagervann

Vel, vi fortsatte videre langs bredden av Fagervann for å komme oss ned til Hønefoten. Solen skapte fantastiske lysstemninger i terrenget langs bredden.

Godt å være til når naturen byr på slike øyeblikk

Vi passerer Lybakk, tar oss opp den lille stigningen, over myrflatene på toppen og tar fatt på den lange nedstigningen til Hønefoten. Det er en vakker nedstigning og den er lang og er like krevende som å løpe oppover. Et stykke ned i bakken kan vi nyte utsynet over et kveldsstille Maridalsvann.

Kort etter er vi nede på Gamle Maridalsvei og har et lite stykke med asfalt å legge bak oss før vi er ved bilen og kan avslutte en flott løpetur i terrenget.

Kveldstur til Fagervann

Vendepunktet ved Fagervann, 416 moh

Drøye 3,2 km etter start fra Hønefoten er jeg vendepunktet-stidelet ved Fagervann til Øyungdammen.
En fantastisk reise gjennom flott natur-blandingsskog av furu og gran og en jevn stigning fra Gamle Maridals vei til Fagervann. Fra starten går det rett oppover og slik føles det også :-)
Beina er bedre i dag, men jeg må trene mer i motbakker for å få til en jevn progresjon oppover.
Det er flott utsikt utover Maridalen langs stien oppover.

Utsyn mot Maridalsvannet fra Turtermarka

Turtermarka er og var et flott skogområde som var utsatt for en brann for en del år tilbake.

Lenger oppe i terrenget støter jeg på snø fra snøfallet tidligere i uken. Det er morsomt å løpe på delvis snø og bart terreng.

Ved Fagervann er vinteren tilbake igjen etter mer vårlige fornemmelser under mitt besøk sist lørdag.

Det er lite folk ute-jeg treffer kun på noen på turen opp. Ellers holder våryre fugler meg med selskap både under opptur og nedtur. Det er en herlig kveld-godt å være til. Jeg nyter noen stille minutter ved stidelet ved Fagervann før jeg dreier kursen tilbake igjen til Hønefoten.
Etter en flott nedtur er jeg tilbake igjen på Hønefoten ved bilen.

Rundtur på Kamphaug

Fagervann, 416 moh

Sol, behagelig temperatur og vår i luften igjen. Innetrening er ut-jeg velger det som gir meg den ultimate treningsopplevelsen-løping i terrenget. Dagens løpetur startet fra Hammeren, først til Fagervann, mot Kamphaug og tilbake til Hammeren igjen.
Startstedet er behagelig lite benyttet av andre og jeg får terreng under føttene med en gang. Det blir ikke bedre enn det.

Startstedet

Jeg gledet meg også til å prøve ut nye løpesko- Inov-8 X Talon 212(bilde under). 
Skoene er svært lette-216 g (Str 42,5), sitter tett på foten og har solide knatter under som i tillegg er rillede. 

Innov-8 X Talon 212

Skoene gir minimalt med demping og lite støtte og krever god løpsteknikk for å få fullt utbytte av den tekniske kapasiteten i skoene. Løpsfølelsen er sublim, festet til underlaget er uovertruffent skoene sitter som støpt på føttene mine. Jeg har aldri hatt bedre terrengsko på beina. Det er imidlertid en spesialsko som ikke er særlig egnet til annet underlag.
Vel, jeg klatrer oppover stigningene mot Kamphaug. I dag er beina ikke stokk stive, men stive. Overskuddet er ikke der fortsatt. Jeg må jobbe tålmodig fremover og trene jevnt. Forhåpentligvis kommer det tilbake etterhvert. Jeg skal en tur til massøren på mandag og få noe av stivheten ut av beina.
Et par km oppe i bakkene tar jeg av til høyre og fortsetter oppover på en umerket sti/skiløype mot Fagervann. Dette er nytt terreng for meg og det er vakkert, men krevende.
Det er fortsatt vått i skogen, men det går greit fremover i krabbefart oppover. Etter 3km står jeg ved bredden av Fagervann. Det er fortsatt et tynt isdekke på vannet og skiløypa kan jeg ane der den fortsetter ut på vannet.

Fagervann, 416 moh, sydenden

 Løpeturen fortsetter langs østenden av vannet og jeg passerer snart Lyberg-et idyllisk sted.

Lyberg

 Jeg tar en kort pause på en varm gressbakke nedenfor hytta før ferden fortsetter langs vannkanten. En ivrig syklist kommer meg i møte før jeg står ved stidelet til Kamphaug og ned til Øyungen.

Ned til Øyngen

 Jeg skal imidlertid over til Kamphaug og stien går sør for Stutehaugen før det bærer ned til Kamphaug.
Det er greit å ta seg frem gjennom skogen, men det er fortsatt en del snø her oppe-vakkert terreng.

På vei til Kamphaug

 På vei ned til Kamphaug åpner terrenget seg og jeg kan nyte en praktfull utsikt sørover mot Oslofjorden.

Utsyn ved Sagåsen

 Snart er jeg fremme ved stidelet ved Kamphaug og her er alternativene mange ift veivalg videre.

Stidele ved Kamphaug

Jeg skal tilbake til Hammeren gjennom skogen og løper gjennom flott terreng nedover.
Etter ca 1,5 km er veien sperret av en solid samling med rotvelter.

Rotvelt etter vinterens spill av naturkrefter

 Jeg tar meg møysommelig rundt trærne og er snart tilbake på stien igjen. Det er godt å løpe nedover og jeg er snart fremme ved startstedet-vel tilfreds etter en flott løpetur.

 

Dager med lite overskudd..

Fra dagens løpetur rundt Maridalsvannet mandag, 9.4.12

Etter påskeferien-som ble tilbragt i ro og mak hjemme i Oslo-var det minimalt med krefter igjen når jeg startet treningen i 2 kv denne uken. Jeg landet bokstavelig talt med et brak når mandagskveldens løpetur skulle gjennomføres rundt Maridalsvannet. Beina var ikke samarbeidsvillige-stive som stokker-og føret var bokstavelig talt kladdete etter 5-10 cm med våtsnø som landet tidligere på dagen.

Fra Sander gård

Heller ikke på østsiden var det bart lenger, men jeg tok meg fram selv om det kostet krefter.
Det var en krevende økt og jeg var glad over å ankomme utgangspunktet på Brekke igjen.


I går tok jeg opp igjen generell styrketrening med knebøy og markløft igjen. En halvtime med maks belastning fikk musklene til å be om nåde. Jeg trøster meg med at kapasiteten øker relativt raskt igjen.
Heller ikke i går kveld var det noe overskudd å spore hverken i bein eller kropp forøvrig.
Kveldens løpeøkt gikk fra Hammeren til Skjærsjødammen(t/r). Først opp Nordmarksveien og deretter tilbake igjen på Ullevålsveien etter å ha krysset damkronen. Beina var stokk stive og overskuddet var fraværende også i dag.

Skjærsjøen

Vel, i morgen er det treningsfri. Jeg er spent på om jeg har mer overskudd på fredag når en ny styrkeøkt skal gjennomføres-denne gangen utholdende styrke, utført som en halvtimes økt på romaskinen.

Maridalsalpene rundt

Utsyn fra Gaupekollen

Dagens tur gikk inn i delvis ukjent område. Selv om jeg har vært på Mellomkollen mange ganger er det flere koller i Maridalsalpene. Det var på tide å avlegge disse et besøk. Løypa etter parkering på Mobekken var Hansakollen, Wittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen og Mellomkollen, og deretter retur til Mobekken. Med unntak av de første 2 km på skogsbilveg er det svært krevende terreng med minimalt med sti, et stort antall høydemeter over korte avstander og det befinner seg innenfor et naturreservat-noe som gir helt andre naturopplevelser enn i et landskap preget av inngrep.
Mobekken er et flott utgangspunkt for turer i dette området. Jeg er tidlig ute og parkeringsplassen er tom. Skogsveien innover er preget av is og snø men det er greit å løpe innover.

Skogsveien fra Mobekken

Naturen byr på mange flotte inntrykk i overgangen mellom vinter og vår. Det er fortsatt kuldegrader deler av døgnet og det gir grunnlag for dannelse av flotte isskulpturer.

Isskulpturer

Rett etter er jeg ved vegskille ved Dølebråtbekken. Min ferd går til høyre og jeg skal følge veien en kort bit mot Movatn(østover) før jeg tar av ut i terrenget(nordover).

Veidele ved Dølebråtbekken

Det stiger bratt på et lite stykke før det flater ut. Jeg tar av nordover rett bak en informasjonstavle og stien går mer eller mindre  rett opp. Det er nydelig terreng, blandingsskog og meisene er i full aktivitet og skaper liv og røre. Etterhvert som terrenget stiger på dukker det opp utsiktsmuligheter mot Maridalen.

Utsyn fra stien mot Ramnagrø

Etter en kort avstikker for å nyte utsikten går ferden videre oppover og jeg står snart ved tuftene av Ramnagrø. Det er et flott sted plassert på en bergnabbe i det praktfulle terrenget.

Tømmerveg ved Ramnagrø

Her er det anlagt tømmerveger både på vest- og østsiden av Hansakollen. Jeg velger en sti som går rett nordover i en stupbratt skråning på toppen av den stupbratte skrenten som utgjør den østlige grensen av naturreservatet. Det er et praktfullt terreng skånet for inngrep. Det er mektige grantrær og forbausende lite undervegetasjon.

På vei mot Hansakollen

Selve toppunktet utgjøres av en unseelig bergnabbe merket med gulfarge og en bolt i fjellet. Det er svært begrenset utsyn idet skogen står tett rundt bergnabben.

Hansakollen, 493 moh

 Det er krevende terreng å orientere seg i og tidvis svært krevende å ta seg frem i. Jeg tar meg tid til en kaffeskvett etter 3,3 km og 310 høydemeter. Tempoet er ikke imponerende, men terrenget tillater ikke høy fart. Jeg er dessuten også ute etter å gjøre meg kjent i området. Neste stopp er Wittenbergkollen, beliggende litt lenger nord(ca 500 m) og litt høyere. Skogsterrenget er flott å ta seg frem i med store partier dekket av mose. Orienteringen krever aktiv bruk av kartet for å finne frem, men snart har jeg lokalisert det som må være neste kolle.

Wittenbergkollen, 519 moh

Kollen er ikke et trigonometrisk høydepunkt og er kun markert ved en varde. Utsynet er også her svært begrenset. Jeg fortsetter min flotte tur videre i terrenget til neste kolle-Gaupekollen. Det er korte avstander, men terrenget er krevende. Underveis skal jeg over Sjuputtmyra-et fryktet sted hvor mange har møtt sin skjebne tidligere. Myra er delt i en nordlig og sydlig del og det er greit å passere gjennom midtdelen som er fast og fin-særlig i dag med kuldegrader.

Sjuputtmyra, sydlig del

Jeg passerer greit og fortsetter frem til Gaupekollen. Selve toppunktet er litt inne i skogen med begrenset utsyn.

Gaupekollen, 524 moh

Litt lenger syd finner jeg imidlertid utsiktspunktet med sublim utsikt over Maridalen, Oslo og Oslofjorden.

Utsyn fra Gaupekollen

For den som vil raskt opp til Gaupekollen og nyte utsikten er det enkleste å benytte den gamle tømmerveien fra Ramnagrø og fortsette på stien i forlengelsen av denne. Restene av bål tyder på at mange har hatt en fin stund her opp en sen kveldsstund. Jeg tar en kort pause og nyter medbrakt mat og drikke, samt utsikten. Det er også flott utsyn mot Kamphaug.

Min ferd går etterhvert videre mot Mellomkollen. Det går en lite synlig sti videre og det bærer i første omgang nedover. 

På vei mot Midtkollen

Nederst passerer jeg sydenden av et myrparti før det bærer rett til værs igjen-det er nummeret før klatring. Alt har imidlertid en ende og jeg står snart ved det som sannsyligvis er toppunktet.

Midtkollen, 519 moh

Deretter bærer det nedover igjen(mye opp og ned i Maridalsalpene :-) ). Jeg når bunn og passerer sydenden av Bjørntjern. Deretter stiger det bratt på opp til Mellomkollen og høyeste punkt i Maridalsalpene.

Utsyn fra Mellomkollen, juni 2011

Jeg prater litt med noen som er på toppunktet(utkiktspunktet-de fleste går opp til Mellomkollen) tar turen til selve toppunktet som befinner seg noen hundre meter lenger nord inne i skogen før jeg dreier sørøstover igjen og nedover til Mobekken langs blåstien. Det er endel is og litt snø høyest opp, men det avtar snart til fordel for rotvelt. Det er et praktfult terreng.

På vei ned fra Mellomkollen til Mobekken

 Lenger nede passerer jeg stedet der Bernhard Herre døde etter et vådeskudd. Minnesmerket er satt opp  ved stien rett ved stedet.

Minnesmerke, Bernhard Herre

Ferden fortsetter nedover og nedover går det. Det er nødt til det. Jeg skal fra ca 520 moh til ca 180 moh-fordelt på drøye 4 km. Det er en fin tur nedover. Tidvis går stien på en tømmervei og tidvis langs bekkefar. Det er en våt opplevelse å ta seg ned her når det regner godt.

Ved stidele til Skar

Etter stidele til Skar passeres tar jeg meg frem over noen voksne rotvelter ved et par anledninger før jeg er nede ved veidele ved Dølåbråtbekken igjen. Her det straka vegen nedover på skogsbilveg med store partier av hard is og snø før jeg er fremme ved bilen igjen rik på inntrykk og opplevelser etter en sublim tur.

Utsyn mot Maridalsalpene fra Sandermosveien

Et siste farvel får jeg fra Sandermosveien på  veien hjem. Det blir flere turer opp hit.

Vårtur på Gamle Nordmarksvei

Kikut fra skaret ved Bjørnsjøhelvete

Ukens rolige langtur gikk delvis i terrenget og dels på grusveg. Jeg tok blåstien som følger Gamle Nordmarksvei frem til Bjørnholt. Start fra Hammeren. Videre til Kamphaug og frem til Bjørnholt. Deretter tilbake langs Nordmarksveien til Hammeren.
Temperaturen hadde justert seg ned til ensifrede plussgrader og det var til og med litt snø? i luften når jeg løp inn i skogen fra løypa rett overfor Hammeren. Det er en flott trase med mye stigning. Jeg hadde sagt til meg selv at det skal løpes hele tiden opp bakkene og da må tempoet tilpasses det også i flatere partier.
Nøkkelordet er moderasjon hva angår tempo. Det gir best gjennomsnittsfart og konserverer kreftene.
Jeg prøver alltid å starte en stigning med pusten i behold og jobbe rolig og forsiktig oppover. Ikke tenke på at bakken skal ta slutt, men være tilstede i øyeblikket og bruke minst mulig krefter. Det er ikke lett, men det er en ferdighet som kan utvikles.
Til og begynne med går det svakt oppover, men det tar snart slutt når stigningene tar til.

Det er et flott terreng med ikke for tett skog og variert underlag.
Jeg slutter aldri å undre hvilke krefter som bor i naturen når det er kapasitet til å blåse ned trær som åpenbart har stått i mange år og vokst seg store og kraftige.

Rotvelt

Stigningene fortsetter mot Kamphaug og jeg konstaterer at snømengden er litt redusert ift tidligere i uken. Kroppen og beina kjennes bedre og jeg tar kun en kort pust i bakken etter 1,5km stigning før ferden fortsetter. Jeg når Kamphaug 5 min tidligere enn ved forrige økt i inneværende uke.
Ferden fortsetter videre på Gamle Nordmarksvei. Her har jeg ikke vært siden i fjor-det var faktisk samme løypa da som var årets første tur i terrenget. Det er et nydelig terreng der stien tar seg frem gjennom blandingsskog og åpne felt. Det er fortsatt en del snø enkelte steder, men intet å dra med seg ski for.

Snøen er imidlertid våt og hardpakket og relativt grei å ta seg frem på. Tempoet går imidlertid ned, men det bryr jeg meg overhodet ikke om. Gleden ved å være ute i skogen igjen overskygger alt.
Snart er jeg fremme ved stidelet der skiløypa fortsetter videre mot Rottingen.

Terrenget åpner seg mer etter det og det bærer nedover igjen til jeg er fremme der Gamle Nordmarksvei krysser Nordmarksveien. På veien er en mann i ferd med å ta seg innover med 3 dekk på slep-Nordpolen neste? Jeg krysser veien og gir meg stien i vold mot Bjørnholt. Det bærer oppover igjen i et vilt terreng langs Bjørnsjøhelvete. Her er det mye mer snø, men jeg er snart fremme i åpent lende igjen. Elgen koser seg tydeligvis her-det er mye spor etter den. Det er godt å se-elgen er Nordmarkas varemerke.
På stiens høyeste punkt før det bærer inn i skogen igjen, får jeg flott utsyn mot Kikuttoppen-et herlig syn. Det blir ikke lenge til før jeg skal opp dit igjen.
Det siste partiet frem til Bjørnholt er preget av mye snø og det er endatil rester av skiløypa. Den kjemper en håpløs kamp mot plussgradene.

Kort etter er jeg fremme på Bjørnholt-et yndet sted 8km fra Hammeren(dersom du følger Nordmarksveien). Terrengløypa-som jeg følgte- er kortere(ca 7,5 km). Etter en kort pust i bakken  bærer det nedover Nordmarksveien til Hammeren. Veien er bløt og sølete, men fri for snø og is.
Kroppen kjennes fin og jeg løper greit nedover i 5-tempo. Snart bærer det langs Skjærsjøen og jeg er fremme ved enden og kan nyte en slurk vann og en flott utsikt nordover.

Skjærsjøen

Skjærsjøen er en del av Oslo' drikkevannskilde og er regulert. Damkronen er et yndet sted å nyte utsikten nordover på etter et motbakkeløp fra Hammeren.

Skjærsjødammen

Fra dammen til Hammeren er det drøye 3 km og det går nedover-fra 255 moh til 150 moh. Det er godt å løpe og jeg er snart nede på Hammeren. En liten stigning for å komme frem til bilen og så er en kjempeflott løpetur over. Brått har det blitt mørkere himmel og det hagler som bare det. Etter en uttøyning er det godt å kjenne haglkornene mot ansiktet og nyte utsikten mot Maridalsvannet og Kjelsås.
Kroppen fungerte godt, men knærne gir meg noen varsler om at det har vært i overkant mange høydemetre i det siste. Jeg velger å respektere dette og tar en resitusjonsuke i neste uke-mindre km, redusert antall høydemetre, men samme antall økter.