Gjensyn med Fagervann

Jeg har sett mange vann i Nordmarka og mange er flotte, men et fåtall er fagre. Fagervann er blant de sistnevnte. Det rare er at vannet ligger høyt hevet over oss andre. Vann ligger vanligvis i senkninger i terrenget, men ikke så med Fagervann. Beliggende på drøyt 400 moh er det drøye 200 høydemetre fra Maridalen før det blå vannspeilet hilser blidt velkommen. Min favorittankomst er via blåstien fra Hønefoten-dvs jeg følger en umerket sti fra Hønefoten og opp til det flater ut ved Båhushøgda. Her får jeg være i fred stort sett.

 Innslaget av furu er stort og det gir åpen og fin skogsnatur-noe jeg setter stor pris på. Kroppen kjennes lettere i dag og det er litt saft i beina på vei oppover motene. Løping i stigninger gir mye styrke og jeg løper mye i moter i terrenget. Jeg erfarer at det må balanseres med rolig løping i terreng med færre høydemeter relativt sett. Det gir meg mulighet til å absorbere stigningstreningen.
Jeg må legge inn noen gåpauser her og der for å redusere omfanget av melkesyredannelse, men det går egentlig kjapt oppover. Ved Båhushøgda kommer jeg inn på blåstien fra Hønefoten og fortsetter over myrpartiet og ned til sørenden av Fagervann. Her er det to muligheter. Blåstien går langsøstbredden, mens en umerket sti går langs vestbredden. I dag velger jeg førstnevnte og får en fin tur langs vannet. Det er en stund siden jeg har vært der og det er godt å være tilbake igjen. Linjer, linjer og linjer-løpelinjer. Min tilnærming til å komme i modus er å løpe mest mulig økonomisk. En viktig del av dette er å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minst mulig bruk av energi. En bieffekt er at det krever mye konsentrasjon og får tankene over på kun dette-litt som skyting, uten sammenligning forøvrig. Jeg gleder meg over at overskuddet er på vei tilbake igjen og kjenner bekymret etter om det knirker på det kritiske stedene på kroppen. Vel fremme ved nordenden ved stidelet møter jeg Jotunheimstien og kan titte utover et kveldsstille vann som er mer enn fagert.

En stille stund ved vannbredden og noen slurker med vann og så er jeg på vei tilbake til Hønefoten på rødstien. Den brukes av ytterst få mennesker og er en favoritt hos meg. Du må vite om stien for å finne den. Mot stidelet er det sølete, vått og frodig-herlig! Det blir våtere etter stidelet og etter høydebrekket går det nedover-etterhvert brattere og brattere. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og skyter fart nedover. Det går i hurtigtogsfart over våte røtter, glatte steiner, våt myr og sleip bakke. Før jeg aner det står jeg ved utsiktspunktet og kan se mot Maridalen i sin fulle bredde-en utsikt verd å minnes lenge.

Utsyn på en mer solfylt dag

Jeg skal videre ned og det blir enda brattere. Jeg trøkker skikkelig på og kan glede meg over at teknikken er på god vei tilbake. Skoene jeg bruker er egentlig mengdesko og jeg holder litt tilbake idet festet er litt dårlig, men det får likevel så det griner etter. Før jeg vet ordet av det står jeg bilen på Hønefoten vel fornøyd etter en skikkelig runde i terrenget.