NUC 100-Forberedelser: Utsetting av sjekkpunkter/rekognosering fra Mylla dam til Roensætra

Sjekkpunkt Pershusfjellet-Utsyn mot sør/sørøst

Under årets NUC gjennomføres tidtagingen ved at hver deltaker løper med GPS-enhet som registrerer mellomtider og løpt trase fortløpende. Enheten har i tillegg en innebygd "nødknapp" som gir muligheten for deltaker til å gi oss beskjed om at noe alvorlig har skjedd.
Løypekartet som finnes på løpets hjemmeside definerer godkjent løype og så lenge deltakeren følger denne vil mellomtider bli registrert fortløpende på "sjekkpunkter" som fremkommer på løypekartet. For å gi hver enkelt deltaker en ekstra trygghet for at en er på "rett vei" setter vi ut fysisk informasjon på sjekkpunktene i form av en postplakat og en refleksskjerm.

Sjekkpunkt Sinnerdammen

Formålet med refleksskjermen er for å sikre at sjekkpunktet er mest mulig synlig for deltakeren-også i mørket, mens postplakaten gir informasjon om hvilket sjekkpunkt deltakeren befinner seg på.

I går, lørdag, 30.8.14, ble det satt ut sjekkpunkter fra start til Roensætra-noe som utgjør knapt halvparten av distansen. Med på runden var også Monica Strand og Knut Paalsrud-deltakere i årets NUC 100-som benyttet anledning til å gjøre seg kjent med løypa og fikk en-forhåpentligvis-fin treningstur i tillegg. Start fra Mylla dam og retur fra Roensætra til Mylla dam. Totalt ca 55 km.
Dagen ville bli lang så en tidlig start er alltid å foretrekke. Litt før 0830 gikk den og "målgang" var 12t senere.

Starten ved Mylla dam

Den første etappen til Bislingsæter byr på en del høydemeter, men det flater ut rett etter veien til Bislingen fjellstue krysses lenger opp. Frem til veien går løypa styggbratt opp i granskogen og her var det mye vindfall for 3 mnd siden, men nå er det ryddet slik at farbarheten er betydelig bedre.

Opp fra Mylla dam

Det er relativt god løpbarhet etter at løypa forlater granskogen, men det er mye myr frem til den går inn i granskogen igjen idet den siste delen ned mot Sjekkpunkt Syljusæter gjenstår.
Her var det og er fortsatt mye vindfall.

Siste del av løypa ned mot Syljusæter

Bruk heller litt mer tid slik at sannsynligheten for uhell reduseres.
På Syljusæter er sjekkpunktet plassert på  hytta som vist på bildet nedenfor.

Sjekkpunkt Syljusæter

Etter Syljusæter følger løypa blåstien mot Bislingflaka først langs en grus-/kjerreveg hvr fremkomsten tidligere i år var noe krevende pga vindfall. Nå er det ryddet og fremkomsten er god.

Stidele ved endepunktet på atkomstvegen til Syljusæter

Løypa går mot nord-til venstre i bildet-mot Bislingen fjellstue.
Sammenlignet med tidlgiere år er fuktigheten i bakken på normale nivåer og det betyr en del myr de fleste stedene langs løypa-så også den siste delen opp mot Sjekkpunkt Bislingflaka og videre ned over myrene til vi møter granskogen igjen på veien mot Åssjøsætra. Her var det, og er fortsatt, en del vindfall.

Vindfall øst for Åssjøsætra

Rett etter vindfallet møter vi grusvegen som kommer opp fra Åssjøvika.

Knut på vei ned til grusvegen

Stidelet etter Sjekkpunkt Åssjæssætra-som viser veg til hhv Kollern og Trantjern-er fortsatt ikke istandsatt  og jeg setter det opp igjen slik at det viser korrekt veg. Dersom ikke DNT gjør noe her må vi sette opp et skilt. Trantjern er imidlertid rett frem og Kollern opp til venstra.

Videre er det greit ned til Trantjern og oppover igjen til Kollern. Det er fortsatt en del beitedyr i området her, men de vil erfaringsmessig være borte løpsdagen.

Beitedyr på vei opp mot Kollern

Vel opp på Kollern blåser det friskt i dag, men utsynet er storslagent som alltid-en av mine favorittopper i Nordmarka.

Kollern-Majesteten i Nordmarka

Ned fra Kollern er det bratt innledningsvis og jeg finner alltid en glede i å trøkke på litt ekstra ned her.

Full fart nedover

Etter Gudbrandstjern går løypa inn i skogen ved enden av et hogstfelt og her var det vindfall for 3 mnd siden, men er ryddet nå.
Jeg velger å sette ut sjekkpunktet på Tverrsjøstallen allerede nå og håper det får stå i fred, men en sjekk vil det bli før løpsdagen uansett.
I begge ender av Pershusfjellet er det ryddet for vindfall og løpbarheten er derved bedret.
Også i dag er det flott å ta seg over Perhusfjellet og det er også mange andre ute.

Fra Sjekkpunkt Pershusfjellet

Løypa videre ned til Spålen og Sinnerdammen er godt løpbar. Deretter er det vestover først over tunet til Sinerdammen turisthytte.

Broa ved Sinnerdammen

Sjekkpunktene Ugla og Spålsberget blir greit plassert og deretter står Spålssætra for tur. Fra Sinnerdammen til Spålssætra er det god fremkommelighet.

Spålssætra er synlig fra løypa

 Løypa fra Spålssætra til Steinvollsætra er lite benyttet og det er noe vindfall frem mot Nautsundkollen som sannsynligvis blir liggende til det råtner bort all den tid vi er i naturreservatet.
Etter stidelet sør for Nautsundkollen går løypa først litt nedover mot øst før den dreier mot sør mot sydenden av Spålen. Innledningsvis her er det mye vindfall og det blir sannsynligvis også liggende til det råtner bort selv.

Vindfall i sørenden av Spålen

Helt sør i Spålen er det vakkert som alltid.

Vakre Spålen

Helt syd i Spålen går løypa bratt opp mot Steinvoll sætra og inn mot sjekkpunktet er det en del vindfall fortsatt. Det samme gjelder litt etter sjekkpunktet i stigningene opp mot Tvetjørnhøgda på vei mot Finnstad. Løypa den siste delen mot Finnstad er litt preget av at storfe har oppholdt seg her og er stedvis litt sundtråkket. Vel fremme på Finnstad er idyllen på plass som før.

Finnstad

Fremkommeligheten videre er god og snart er Holosætra der-en flott plass i marka.

Holosætra med Pershusfjellet i bakgrunnen

Også over mot Roensætra er fremkommeligheten god og snart er Sjekkpunkt Roensætra også der.
Deretter går løpeturen langs grus til Mylla dam med unntak av en liten avstikker mellom Stavangermyra og Trantjern som var ny også for meg.

Kort oppsumert:
Vindfall før Syljusæter, ned mot Åssjøsætra, etter Spålssætra, i sydenden av Spålen og ved Steinvollsætra.
Det er vått i bakken og normalt bløtt i myrene-regn med å bli våt på beina.
Beitedyr: Erfaringsmessig borte på løpsdagen

På nye stier i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen i øsende regnvær

Maridalsalpene er et herlig sted og utenfor merket sti-som det er få av-er det velsignet fredelig.
Dagens løpetur fikk ikke bli for lang-jeg lader opp til en skikkelig langtur neste helg-men jeg fikk etterhvert bestemt meg for i hvilket område jeg skulle løpe-ingen spøk dette.
Start og slutt på Mobekken p plass og så ble løpeturen til etter innfallsmetoden-det er de beste løpeturene.
Relativt kjapt etter start fikk jeg avklart første etappe-den gikk over Vaggesteinsåsen og frem til Dølebråtbekken. Parkeringsplassen var velfylt og det var med tilfredshet jeg skar vekk fra grusvegen innover og tok meg oppover brattbakken til åsryggen. På veien klarte jeg å skaffe meg en lett forstuing av tommelen-litt må jeg regne med. Vel oppe er stien like fin som jeg husker den.

Blikk tilbake på hogstfeltet jeg krysset på veg opp

Så er det bort fra hogstfeltet...og innover på flotte stier i furuskogen. Lenger inne, ved nordenden av en myr øst for Hallset passerer stien min noen gamle tufter.

Det stiger bratt på oppover og deretter frem til jeg kommer inn på "hovedstien" fra Vaggestein.

"Hovedstien" fra Vaggestein

Jakken har etterhvert funnet plassen sin i sekken og værmessig ser det lovende ut, men det er skiftende vær og det skal vise seg å bli svært fuktig siste delen av løpeturen. Lenger opp flater det ut og jeg passerer en frittstående vegg jeg foreløpig ikke har klart å finne ut bakgrunnen til, men noen mysterier skal livet ha.

Mystisk konstruksjon

Jeg ankommer snart kjerrevegen som går oppover langs Dølebråtbekken og her velger jeg å bevege meg ut på ukjente stier. Vegen følges oppover i nordvestlig retning for å se hva som åpenbarer seg. Dersom jeg har rett skal jeg komme inn på blåstien fra Tømte lenger oppe. Spennende å være på ukjente stier.

Kjerreveg langs Dølebråtbekken

Med det er jeg også inne i Mellomkollen naturreservat og det fremstår som relativt utforståelig at "noen" har tatt seg friheten til å drive hogst i skråningen til venstre i bildet. Det er da veldig ulovlig ift forskriftens bestemmelser for naturreservatet. Mellomkollen naturreservat
Det er åpenbart en sak for rette myndighet dersom ikke dette mot formodning skulle være like utenfor grensen til naturreservatet.
Ved enden av kjerrevegen fortsetter min ferd videre på en utydelig skogssti som går langs bekkefaret innover.

Det ser ut for meg som dette er en sti som en gang i svunnen tid var en rødsti, men etterhvert har vegetasjonen fått lov å "overta". Det er flott innover og jeg fryder meg over å bli kjent med dette området. Lenger inne kommer jeg som forventet frem til blåstien som skal ta meg oppover til Tømte og jeg passerer snart stidelet som angir retningen.

Stidele

Den umerkede stien jeg tok meg frem på møter en kort blåsti mellom blåstien fra Vaggestein til Tømte  og blåstien fra Mobekken til Mellomkollen. Av en eller annen grunn er ikke denne korte blåstien merket av på siste utgave av kartet fra Cappelen over Oslomarka.
Vel det går litt opp og deretter bortover i området nordøst for Furumokollen. Det er flott og dramatisk skogsterreng.

Rett nord for Furumokollen passerer jeg 300-koten og det holder jo ikke. De neste 1,5 km skal jeg opp til kote 465 og da går det bare en vei-oppover. Jeg angrer ikke at jeg tok denne stien. Det er flottere enn jeg kan huske sist gang jeg var her-som er altfor lenge siden.

Kameraet jeg benytter har innebygd "sensur-funksjon". Det fører til at enkelte bilder jeg tar av en eller annen grunn ikke åpenbarer seg i minnekortet etter endt løpetur. Det er relativt frustrerende og jeg vil nok forvise kameraet til de evige jaktmarker dersom ikke feilen kan rettes.
Stidelet til Tømte-hyttene passeres lenger oppe og det går fremover til Tømte på veldig god sti-som egentlig er restene av en gammel kjerreveg. Ikke lenge etter er jeg på tunet til Tømte gård.

Tømte gård

Det store spørsmålet er da hvor veien går videre? En kort tenkepause gir meg lyst til å utforske området nord for Damputtene. Her skal det starte en umerket sti som går ned til Ramnagrø. Etter et par begivenhetsløse km på grusveg er jeg ved det som tilsynelatende er startstedet og som blir mitt første utgangspunkt for å utforske dette nærmere.

Utgangspunktet med Damputtene i bakgrunnen

Damputtene skal forvørig være noen riktige "Trolltjern" uten at jeg registrerte troll i dag.
"Stien" viser seg å være restene av skogsmaskinens tråkk fra noen år tilbake da det åpenbart ble tatt ut tømmer rett nord for naturreservatet. Den viser seg å forsvinne i vegetasjonen og jeg beslutter å la sti være sti og ta meg frem i terrenget frem til Wittenbergkollen.

Oppover mot Wittenbergkollen

Det er svært frodig her og jeg har aldri sett så mye blåbær på et sted noen gang som attpåtil har vært så prakt- og smakfulle. Jeg bevilger meg selv litt ekstra tid mens jeg vekselvis løper og spiser meg fremover opp bakken.

Blåbær i stjerneklassen

Etter å ha ankommet skogkanten er belønningen et flott utsyn mot nord og et varsel om litt mer fuktig vær.

Utsyn  mot nord

Vinteren har åpenbart vært krevende her i utkanten-noe mye rotvelt gir klart uttrykk for.

Kort etter overtar skogen helt og jeg kommer inn i mektig og uberørt skog som får meg til å bli andektig hver gang jeg er her.

Trekornene lokker seg nesten over meg og med et underlag av grønn mose er det bare magisk inne i den uberørte skogen. Jeg unner meg en liten avstikker bort til nordenden av Sjupyttmyra.

Nordenden av Sjupyttmyra

Myra er ikke å spøke med. Liv har gått tapt her inne tidligere. Midtpartiet kan krysses uten nevneverdig fare. Vest for myra i bildet ser vi åsryggen som utgjør Gaupekollen.
Min ferd går imidlertid øst for myra-over Wittenbergkollen-og frem til en umerket sti som skal ta meg til Gaupekollen. Noe flere høydemetre og lengdemetre senere finner jeg stien.

Denne stien gjør det definitivt lettere å ta seg frem her oppe. Lenger fremme deler den seg hvor en del går øst-bratt ned til stien fra Ramnagrø, som var den stien jeg forsøkte å finne endepunktet til tidligere, og en del som går syd for Sjupyttmyra og frem til Gaupekollen. Det har begynt å regne kraftig og jakke og hansker må på. Det er likevel greit å være ute og jeg tar meg tid til en titt på sydlige del av Sjupyttmyra.

Sjupyttmyra, sydlig del

Det bøtter ned og det er jo en avveksling ift tidligere løpeturer i vår og sommer hvor jeg har nærmest "smeltet" bort. Ingenting får meg imidlertid i fra å ta avstikkeren opp til Gaupekollen og nyte den praktfulle utsikten mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen med Maridalsvannet i det fjerne

Utsyn fra Gaupekollen mot Kamphaugåsen

Jeg er ganske alene på toppunktet og nyter utsynet og stunden. Jeg må nesten rive meg løs får å ta fatt på nedturen som går på sti ned til Ramnagrø. Selv med mitt sikre steg i terrenget er det bare å roe litt ned når underlaget er såvidt sleipt og 315 sitter på beina.

Stien er relativt bratt, men nede ved Ramnagrø flater det litt ut før det fortsetter bratt nedover.
Ved Ramnagrø er det like stille og idyllisk som alltid.

Ramnagrø

Bratt ned og inn i tett skog før jeg er ute på rødstien til Movatn som etterfølges av Burmavegen. Deretter er det litt grus under beina før jeg er vel fremme ved bilen etter en knakende fin løpetur i Maridalsalpene.

NUC 54 Rekognosering

På vei mot Åssjøsætra

Tiden var endelig kommet for en gjennomløping av hele NUC 54. Det ble kombinert med treningstur for de som ville være med og Ingvill-med trekkhund- og Ninette benyttet anledningen. Ingvill ble med til Spålselva og returnerte samme vei tilbake igjen og fikk dermed en "maraton" i det beste av det Nordmarka kan by på. Ninette ble med hele veien frem og det ble en flott dag som etterhvert viste seg å bli krevende for oss begge. Vi klokket inn på rett i underkant av 11t etter å tilbakelagt 54 km i skogen gjennom hele løypa til NUC 54.
Litt over halv ni på morgen satte vi av gårde mot Skar leir 54 km lenger fremme.
Den første bratt mota som tar oss ca 140 høydemeter på knappe 500 meter byr alltid på en skikkelig realitetsorientering.

Opp brattbakken

De to andre jentene var bedre utstyrt enn meg. Invill med medbrakt trekkhund og Ninette med staver, men jeg kom meg også greit opp bakken. Vel oppe flater det ut og det er tidvis fine utsyn mot terrenget rundt Mylla. Bakken har heldigvis også fått tilført noe mer fuktighet og det er normalt bløtt mot føste sjekkpunkt Åssjøsetra.

På vei mot Åssjøsetra

Det er mye beitedyr i området rundt setrene og i år er det mer storfe enn jeg har sett tidligere. Det betyr at det tidvis kan være en del sundtråkket terreng-uten at vi registrerte det på denne etappen. Vel fremme på Åssjøsætra er alt som det har vært før og jeg kan "klokke inn" første etappe.

Sjekkpunkt Åsjøsetra

Ferden går videre først forbi nordenden av vakre Åssjøen og deretter oppover mot Kollern. Det første stidelet vi kommer til er fortsatt ikke istandsatt slik at her vil vi sette opp et eget skilt dersom ikke DNT kommer oss i forkjøpet. Vi satte skiltet opp slik at det nå viser rett vei.

Stidelet mot Kollern

Ferden går videre mot Kollern først mer mot sør før stien dreier mot vest en kort periode. Det er praktfult terreng å løpe i.

Ingvill, med trekkhund, på vei mot Kollern

Ingvill forteller oss at hun har 20(?) trekkhunder og at hunden som er med i dag er den som ikke er den mest aktive. Den er iallefall aktiv nok i dag i det varme været.
Vel fremme på Kollern kan vi nyte en av Nordmarkas absolutt beste utsyn i alle himmelretninger.

Ingvill og Ninette på Kollern

Fra Kollern kan vi bl.a. se hele Pershusfjellet som ligger og venter på oss med sublimt terreng. Først går løpeturen ned til Kalvedalen og her er det greit "trøkke på" litt ned bakkene.

Full fart ned fra Kollern

Lenger nede erfarer vi noe vindfall før vi er vel nede i Kalvedalen. Her venter litt grus før vi er fremme ved neste sjekkpunkt-Tverrsjøstallen. Øverst i Kalvedalen har noen startet opp et lite steinbrudd.

Tverrsjøstallen er et yndet sted og populært også for firbente-både sauer og storfe. Dette året er det kommet en ny rase storfe inn her som er noe større enn Norsk Rødt Fe, men de virker godmodige og normalt nysgjerrige.

Ku med 4 kalver

Jeg imponeres ikke ofte, men dersom kua på bildet er mor til alle de fire kalvene som er på bildet er det intet mindre enn imponerende :-)
Ingvill tar oss snart igjen etter en lite pause for et nødvendig ærende og vi forener kreftene på vei opp mot Pershusfjellet.

Ingvill på vei oppover

Etter den første stigningen flater det mer ut selv om det er kupert nok fremover. Her oppe råder stillheten og inntrykkene av uberørt natur slutter aldri å by på sterke inntrykk. Vi er alle naturbarn og da gjør det alltid noe med oss når vi er omsluttet av uberørt natur.

e

Pershusfjellet med Skarvvatnet i bakgrunnen

Det bugner av blåbær og vi løper forbi andre som er ute for å plukke sopp. Det er definitivt på tide å høste av de goder naturen kan gi. Vel fremme på sjekkpunktet kan vi nyte nydelig utsyn sørøstover i Nordmarka.

Utsyn mot sørøst

Vi kan skimte Kjerkeberget i det fjerne og enda lenger borte troner Kikutmassivet over omgivelsene-drøye 2 mil lenger fremme i løypa.
Etter å notert nok en logget etappe løper vi videre i sublim natur langs Pershusfjellet.

Pershusfjellet-sublimt løpeterreng

Etter å ha passert veien ovenfor Finstad, etterfylt slunkne vannflasker og kropper går ferden videre ned mot Spålen. Jeg logger nok en etappe og har dermed alt komplett til sjekkpunkt Spålen.
Løpeturen videre langs østbredden av Spålen er bare flott.

Spålen...fredfull oase i Nordmarka

Løypa stiger kraftig på sør for Spålshøgda, bratt ned igjen før vi er fremme ved vakre Finnerudsæter som er et lite møtepunkt for alle blåstiene. Løypa opp og ned sør for Spålshøgda har fortsatt en del vindfall.

Vakre Finnerudsæter

Løypa videre går først frem mot Spålselva på veldig, godt løpbar sti. Her er det bare om å gjøre "å spise" km for terrenget fra Spålselva til Katnosa dam er av det normalt krevende slaget. Jeg kjenner nå at dette kommer til å bli en krevende dag og forbereder meg mentalt på det.
Fremme ved Spålselva er ny etterfylling av vann og her takker Ingvill for løpeturen og legger i vei tilbake samme vei på det som totalt skal bli en "maraton" på Nordmarkske blåstier.

Spålselva

 Ninette og jeg fortsetter videre i løypa og tar oss tid til å nyte både blåbær og bringebær langs løyps frem mot Katnosa dam. På veien dit løper vi forbi Fagerliseter.

Fagerliseter

På vei mot Katnosa var det mye vindfall for 1 mnd siden, men DNT har vært i sving og fått ryddet litt ift status som bildet viser nedenfor for 1 mnd siden.

Vindfall er fjernet nå.

Ikke lenge etter er vi på Katnosa dam hvor det er "fullt hus".

Katnosa dam, sep 13

Vi løper stendig videre og får litt grus under beina en kort stund på vei til stidelet som går mot neste sjekkpunkt-Kjerkeberget.

Stidele mot Kjerkeberget

Det stiger bratt på langs en sti som åpenbart er lite benyttet. Det er flott her inne.

Ved Katnostjern har vinden i vinter lagt ned en del trær slik at tjernet er mer synlig enn jeg kan huske det fra stien.

Katnostjern

 Lenger fremme, etter vannskillet, på vei ned mot stidele til Kjerkeberget er det endel vindfall.

Jeg legger igjen sekken ved stidelet til Kjerkeberget på vår tur opp og ned igjen mens Ninette-som trenger trening med sekk til neste løp i slutten av måneden i Frankrike, lar den bli på. Det blir plutselig mer folksomt-turen opp til Kjerkebeget er åpenbart populær. Det er ca 1 km opp og ca 150 høydemeter skal overvinnes. Vel opp kan vi nyte utsynet fra nok et av Nordmarkas fineste utsiktspunkter.

Utsyn fra Kjerkeberget, sep 13

Vi løper nedover igjen og jeg forenes med sekken ved stidelet. Det bærer nedover mot neste sjekkpunkt-Sandungen-som er plassert på broen mellom Store og Vesle Sandungen. Ved Sandungen gård får vi litt grus under beina før det igjen bærer ut i terrenget. Stidelet ved Sandungen gir mange muligheter for veivalg videre.

Stidele ved Sandungen

Nå venter nok et ekstra fint parti av løypa på oss-etappen fra Sandungen til Kikuttoppen. Den er på ca 5 km og tar ca 1t for oss(jeg) treginger. Bakken er lang før det flater ut langt der oppe.

Ninette på vei oppover

 De første 2 km følger løypa rød- og blåstien, men etter det tar vi ved et stidele som noen av og til løper rett forbi.

Stidele mot Kikuttoppen

Vi gleder oss som unger og tar av og ut i eventyrskogen. Her har kong vinter hatt det moro. Det er mildt sagt krevende å ta seg frem i granskogen.

Forholdene blir bedre når det flater ut litt ved Sandungskollen og granskogen tar slutt. Det er flott her opp på stien som følger en naturlig rygg i terrenget hvor det stuper bratt ned på begge sider. Vi løper forbi Sandungskollen og er snart ved Askehøgda. Her er det flott utsyn mot øst.

Stien stiger mer på-tro det eller ei :-) og vi får etterhvert flott ustyn vestover. Langt der nede kan Langlivatnet skimtes.

Utsyn mot Langlivatnet

Vi nærmer oss Kikuttoppen for alvor, men først skal vi "ned" og "opp" fra Porten, deretter forbi Porthøgda-som noen tidligere deltakere har besøkt-før vi for alvor tar fatt på de siste metrene til Kikuttoppen. Vel fremme er det to trøtte damer som tar en 2-minutters pust i bakken og nyter utsynet.

Ninette ved Kikuttoppen

 Vi klokker inn på toppen 7t 15 minutter etter start-noe som er ca 20 min svakere enn min "beste tid". Vel, varmen er kanskje årsaken, men faktum er at løpeturen jevnt over viste seg å bli av det krevende slaget for oss begge.

Utsyn fra Kikuttoppen mot sør...nesten hjemme!

Hver gang jeg er fremme på Kikuttoppen får jeg en følelse av at "det verste er gjort". Faktum er at vi har ca 1/3 av løypa igjen, men det er ikke så mange høydemetre som før selv om Kobberhaugene er krevende nok-den siste, store styrkeprøven.
Vel, det er flott å løpe nedover Kikuttoppen til Østre Fyllingen-nesten 300 høydemeter nedover og det er herlig å bare "trøkke på" Med god teknikk kan mye tid brukt i oppoverbakker "hentes inn" på den måten. Etter å ha krysset vegen ved Fyllingen bærer det bortover mot Damtangen og neste sjekkpunkt. Vel fremme er det like idyllisk som alltid.

Damtangen

Østre Fyllingen

Næringsinntak har jeg alltid opplevd som krevende under lange løp. Pr nå er jeg på lyse brødskiver og lefser-supplert med salt pølse. Etter 5-6 t blir dette ensformig og jeg må finne på noe annet. Hva vet jeg ikke ennå, men mer variasjon må til. Etter Damtangen kommer Ninette på at Bjørnholt muligens kan ha åpent frem til 18. En iskald cola og en vaffel hadde vært godt, men først må vi ankomme. Vi har en drøy time på oss og det bør gå greit til tross for at vi skal over Kobberhaugene.
Osmarka kommer imidlertid først og her er det lettløpt og greit. Deretter er det bratt opp først til stidelet ved Appelsinhaugen.

Litt etter er vi fremme ved foten av Kobberhaugene og tar fatt på den styggbratte mota opp til vestre toppunkt.

Ninette på vei opp mot Kobberhaugene

Utsynet fra toppunktene er upåklagelige og må nytes minst en-gjerne flere-ganger i livet.

Utsyn fra vestre Kobberhaug

Vi passerer sjekkpunktet på østre Kobberhaug og "tråkker på" nedover for å rekke stengetiden på Bjørnholt. Underveis er det flott utsyn mot Kikuttoppen.

Utsyn mot Kikuttoppen

I bunn går stien over damkrona helt syd i Bjørnsjøen før det går bratt til tunet på Bjørnholt.

Damkrona, Bjørnholt i bakgrunnen

 Vi ankommer i god tid før stengetid og er ganske alene på tunet først, men får snart selskap av langt flere. To bokser cola og en vaffel forsvinner som dugg for solen og gir litt variasjon i næringsinntaket. Pausen blir litt lenger enn 2 minutter, men vi er snart på beina igjen for å gjøre unna den siste, knappe mila. Det bærer inn i skogen og bratt opp ovenfor Bjørnsjøhelvete.

Stien ovenfor Bjørnsjøhelvete

Det bærer inn i furuskogen og vi passerer sjekkpunktet og jeg logger nok en etappe.
Det er to par slitne kropper som tar seg fremover, men vi biter tennene sammen og fortsetter. Etter 5 mil passeres Kamphaug og så er det den siste styrkeprøven med stigningene over åsen til Fagervann.
Godt da å ankomme Fagervann, dette herlige stedet inne i marka.

Fagervann

Så er det bare nedover. Først til sjekkpunktet-Øyungen-og deretter ned til Skar leir. Vi setter litt ekstra fart på nedover for å rekke "makstiden" til NUC og klokker inn på 10t 58 min.
Det er to dyktig slitne damer som fornøyd kan konstatere at det har vært nok en fin dag i marka.
Regndråpene som kommer avslutningsvis blir heldigvis langt færre enn de som kommer etter at vi er vel inne i bilene.
Løypa til NUC 54 er i god stand, men det er tidvis en del vindfall. Dette er ved Kikuttoppen, Kjerkeberget, sør for Spålshøgda og ved sørenden av Pershusfjellet.