 |
| Lysefjorden med Hengjandenibba |
Jeg har vært her før, men det er mange år siden nå. Det er noe med dette området, denne fjorden som alltid har virket tiltrekkende på meg. En av Norges sørligste fjorder som skjærer seg ca 4 mil inn i landet mot øst, med stupbratte fjellsider som også tidvis gir rom for annet enn bare natur og med mye rik historie-foruten de mest kjente attraksjonene.
Lysefjorden er mer eller mindre orientert slik at den har en nord- og en sør-side. Ytterst er fjorden bredest mens den snevrer mer inn lenger mot bunnen. Det er en terskelfjord med en dybde på ca 13 m i munningen og med en maks dybde på 450 m. Gjennomsnittsbredden er ca 1,2 km og med fjellsider på opptil 1000 m blir det et dramatisk og storslagent landskap.
 |
| Lysefjorden mot vest fra Bratteliknuten |
Det er sparsomt med bebyggelse grunnet de naturgitte forutsetningene, men noen steder har mennesker bosatt seg. Dette gjelder særlig på nordsiden, men det er også noen steder på sørsiden.
Min løpetur tok meg innover(mot øst) på nordsiden med start på Rv13 fra Heiatjørn. Her er det også en fin parkeringsplass som i dag også var noe besatt med overnattende, besøkende fra utlandet-de må ha hatt en ubehagelig natt i forsetene på bilene sine, men hva gjør man ikke for å unngå stive, norske overnattingspriser.
Det var lovet fint vær etter en guffen og våt torsdag, men himmelen var fortsatt grå med lavt skydekke når jeg satte kursen innover i et landskap som bød på alt annet enn fjordutsikt-faktisk så jeg ikke fjorden før jeg kom til Neverdalsskaret.
 |
| Starten ved Heiatjørn, ca 160 moh |
Det skal være rødmerket sti rundt hele Lysefjorden, men merkingen må nok utbedres noe. Særlig gjelder dette første delen fra Heiatjørn til Prekestolhytta. Her er det fullt mulig å "gå seg vill". Jeg har begrenset tillit til merkede løyper og har alltid med kart og kompass. Det gir nødvendig grunnlag for å komme seg trygt videre ved litt krevende veivalg samtidig som lokalkunnskapen øker betydelig.
 |
| Utsyn mot Botnevatnet |
Terrenget innledningsvis viser seg å bli mer krevende enn jeg antok. Det er svært kupert og underlaget er krevende. Kombinert med at det er mye vann etter regnfallet resulterer i at jeg må sette ned tempoet litt. Etappen frem til Prekestolhytta er på knappe 7 km og har en høydestigning på knappe 500 m. Til tross for krevende forhold blir det en fin del av turen. En avstikker til fjelltoppen "Hatten" som har fint utsyn blir meningsløs under slike forhold og jeg kommer etterhvert fram til Ulvaskogvatna. Her råder det fred og ro. Stedet er så bortgjemt at det fungerte også som tilholdsted for en gruppe mostandsmenn under siste verdenskrig. Hytta er restaurert og fremstår i all sin prakt om været er noe krevende.
Det er en flott tømmerhytte som byr på ly og nattero for den som ønsker det også i dag.
Jeg tar meg deretter opp brattbakken og videre, etterhvert stupbratt ned til området sør for Gryteknuten. Her kommer orienteringsferdighetene til heder og verdighet igjen idet merkingen forsvinner og stivalgene blir mange. Kartet forteller meg at høyde igjen skal vinnes og i hvilken retning. Snart er jeg oppe ved vannskillet nordvest for Revsvatnet og kan ane Prekestolhytta lenger borte i terrenget. Det bærer fremover i relativt lettløpt terreng.
 |
| Utsyn mot Prekstolhytta fra stien mot Prekestolen |
Det ble bygget en helt ny hytte for noen år siden av driftige Stavanger Turistforening-en av landets største medlemsforeninger. Den gamle hytta ligger lenger nede mot Revsvatnet og brukes ikke av foreningen i dag.
Ved ankomsten til Prekstolhytta er jeg forberedt på betydelig mer selskap. Dette er startstedet for alle som skal ut til Prekestolen og jeg skal følge denne stien opp til Neverdalsskaret hvor stien til Prekestolen bøyer av i sørlig retning utover Neverdalsfjellet og frem til selve Prekestolen.
 |
| Prekestolen, sett fra fjorden |
Det lokale navnet på Prekestolen er Hyvlatonnå. For den som har høydeskrekk er det ikke å anbefale å ta seg ut dit. Personling har jeg ikke høydeskrekk, men under mitt besøk for mange år siden måtte jeg legge meg ned og holde fast i en bolt som var slått ned i fjellet før jeg våget å titte over kanten og ned på vannflaten 600 meter under meg. Suget var enormt. Jeg er overbevisst om at dersom jeg hadde stått oppreist ville jeg ha hoppet tvert. Den gang var jeg alene og det var en mektig opplevelse. Utsynet er spektakulært, men i dag er trengselen også spektakulær og naturopplevelsen reduseres i verdi.
Det er likevel imponerende å registrere hvor mange som tar seg ut til dette stedet og jeg må annerkjenne den viljen og besluttsomheten som utvises av de jeg deler stien med opp til toppen av Neverdalsskaret. Stien går først bratt opp til Krogabekkmyrene. Det er lagt ned et betydelig arbeide for å lette tilkomsten. Bl.a. er stien utbedret mye ved at det er lagt mye stein i begge stigningene før og etter Krogabekkmyra. Her har profesjonelle steinleggere fra Nepal vært i sving og det varmer hjertet mitt å se resultatet av solid håndtverk.
Vel oppe ved Neverdalsskaret fortsetter min ferd i østlig retning ned i Neverdalen-som er en flott dal bak Neverdalsfjell-som har sin markerte front mot Lysefjorden, og hvor også Prekestolen utgjør en mindre del.
 |
| Neverdalsfjell-sett fra fjorden |
 |
| Neverdalsfjell, sett fra Neverdalen(Lysefjorden til venstre i bildet) |
Jeg stortrives og løper ned i den flotte dalen. Det er frodig her nede. Det siste regnfallet gir mye overvann som skal bort og det er mektige vannfall underveis.
Det varslede godværet har etterhvert meldt sin ankomst og vindjakken finner plassen i sekken. Det er magisk ned i dalen.
 |
| Stien i Neverdalen |
Jeg fortsetter videre opp Indre Neverdalsskaret, kommer opp på snaufjellet og får flott utsyn mot vakre Skogavatnet. Det går bratt nedover og langs nordsiden av vannet. Her inne har noen hytte og det er knapt noe bedre sted å plassere enn hytte. Jeg ser folk, hilser blidt og får kjapt svar tilbake.
 |
| Skogavatnet |
Ved østenden forlater jeg den merkede stien for å avlegge stedet Hengjande et besøk. Hengjande var opprinnelig en av flere fjellgårder langs Lysefjorden, men er fraflyttet for lenge siden. Gården har atkomst via sti langs fjorden eller stupbratt ned til Lysefjorden. I en periode på begynnelsen av 1900-tallet bodde en tysker ved navn Heinrich Mohr her sammen med Sikke-som var fra stedet. Tyskeren var driftig og anla veg til Skogavatnet, taubane til fjorden og laget eget brygg som ble solgt i Stavanger. Les mer om Hengjande her:
http://home.online.no/~sinorlan/tyskeren.htm
Tyskeren var -i tillegg til å være en arbeidssom kar-en tjueradd, en ganske spesiell kombinasjon. Virksomheten ble etterhvert så omfattende at Lensmannen tok turen opp i sivil i 1921. Vel fremme fikk han sporet opp brenneriet og fikk beslagt utstyret som den dag i dag kan sees på et museum i Forsand.
Min avstikker ned til Hengjande blir rikelig belønnet. Veien Heinrich Mohr bygde til Skogavatnet er ferdbar også i dag.
Jeg lar meg villig avlede og følger veien nedeover og ut mot fjorden. Den blir etterhvert borte og jeg tar turen tilbake igjen og over på nordsiden av elva fra Skogavatnet på stien som tar meg frem til det som var inngangen på gårdstunet til Hengjande fjellgard.
Det er ufattelig at noen kan ha levd av det stedet kan gi i flere hundre år. Henrich Mohr ble utvist fra landet og Sikke ble boende alene på Hengjande til sin død.
Jeg finner en umerket sti som tar meg oppover til rødstien igjen ved sydenden av Stemmetjern. Her bærer det bortover på snaufjellet med fjorden nede til høyre.
En lokal variant av Prekestolen-Hengjandenibbå-beliggende ut mot fjorden ca 300 m over vannflaten utgjør et minst like spektakulært syn som sin mer berømte navnebror.
 |
| Hengjandenibbå med Lysefjorden langt der nede |
Stien går videre over snaufjellet med fjorden blinkende drøyt 500 meter der nede og det er svært luftig for å si det mildt. Tidvis har jeg følelsen av det bærer "rett i uløkka".
 |
| Luftig løypetrase |
Det er ikke for folk med høydeskrekk, men det er en fantastisk løype. Stien dreier mer parallellt med fjorden og går sakte, men sikkert nedover mot Bratteli. Utsynet ut- og innover er majestetisk.
 |
| Utsyn utover fjorden i vestlig retning |
Det er krevende terreng å ta seg nedover i og enkelte steder er det omtenksomt nok feste kjettinger i fjellsiden til å holde i ved passering. Langt der nede kan jeg ane Bratteli og Bakken fjellgard.
Bratteli har hatt bosetning på tre ulike steder: øvre, midtre og nedre Bratteli. Terrenget faller ca 300 meter ned til fjorden over en lengde på ca 4-500 meter. I dag er kulturlandskapet sikkert mer gjengrodd enn tidligere. Jeg passerer midre Bratteli og fortsetter frem mot husmannsplassen Myra.
 |
| Myra |
Stien dreier mer mot sør og går over et myrparti som sannsynligvis har gitt stedet sitt navn-det er rimelig vått. Det bærer videre frem, noe opp og så står jeg plutselig ved porten til den idylliske fjellgarden Bakken. På Bakken var det bosetning frem til slutten av 1970-tallet da Johannes Bakken en morgenstund da han satt ved kjøkkenbordet bestemte seg for at nok er nok og gikk ut kjøkkendøra og ned til Songesand ved fjorden. Med det avsluttet han-som siste beboer på Bakken-en periode på neste 400 års drift. Hele livet bodde han på Bakken sammen med sin søster Gjertrud som døde 20 år før Johannes. Alt ble gjort for hånd på gården.
 |
| Porten til Bakken fjellgard |
De sirlig opplødde murene, tømmerhusene, slåtteengene, taubanen vitner om et umenneskelig slit som vi-som lever idag-ikke kan forestille oss.
 |
| Mot indre tun på Bakken |
 |
| Slåtteeng |
 |
| Hovedhuset på Bakken |
 |
| Taubanen ned til Bakken kai ved fjorden |
 |
| Steinen hvor Gjertrud hadde sitt utsiktspunkt mot Fjorden |
Det er en idyll uten like og det er lett å forstå hvorfor det har vært bosetning her. Jeg må nesten rive meg løs og fortsetter løpeturen nedover stien mot fjorden som skal ta meg frem til Songesand.
Frem til stidele til Bakken kai er det etablert trinn av stein i et møysommelig arbeide.
Det bærer stupbratt nedover og jeg begynner å kjenne alle høydemetrene-spesielt legger og lår har fått god trening. Snart nærmer jeg meg fjorden og stien dreier parallellt med fjorden frem mot Songesand. Underveis bærer det over en rekke steinurer.
Stien er snart bortimot nede ved vannspeilet og den gode tarelukta tar snart i nesen.
 |
| Songesand i det fjerne |
Den siste biten går på en rullesteinsstrand og snart står jeg på kaikanten og venter tålmodig på rutebåten som skal ta meg utover fjorden igjen.
 |
| Utsyn ut Lysefjorden fra Songesand |
Løpeturen gikk saktere enn ventet. Jeg brukte ca 6 timer på drøye 22 km. Min forklaring må være krevende terreng og mange høydemetre(1.750). Løpeturen vil gi gode minner i mange år fremover.
