Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Da var det duket for årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er 2 gangen jeg gjennomfører denne og det er like trivelig hver gang. Det fungerer slik at jeg skal ha meg minst 5 topper og av disse skal Mellomkollen og Gaupekollen være med. I fjor startet jeg fra Mobekken og tok turen opp til Hansakollen, Wittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen og Mellomkollen.
Les mer om fjorårets tur her:
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2012/04/maridalsalpene-rundt.html

Selv om fjorårets tur var noe senere(5 april) er det marginal forskjell datomessig. 2012 bød på betydelig mindre snømengder. I år er det rikelig. Likevel, jeg er ikke alene om å ta meg frem til fots i skogen og det viste seg å være mulig til en viss grad å ta seg frem med løpesko på beina.
Årets påsketravers tok meg til noen andre topper, i nytt og ukjent terreng(fantastisk!) og i kjent og kjært terreng. En god blanding som en god tur ska ha. Start fra Skar, opp til Furumokollen, Raudløkkollen-Sellanrå th, Tømte th, Tømte gård, Mellomkollen, Midtkollen, Gaupekollen, Ramnagrø, Vaggestein og tilbake til Skar.
Turen er ikke lang i distanse, men er svært krevende med mye stigning, svært ulendt terreng og krevende underlag(halvråtten snø)-akkurat slik en god tur skal være i Maridalsalpene.
Starten på Skar gikk tidlig for å sikre litt fastere underlag.

Parkeringsplassen på Skar

Innledningsvis følger jeg vegen mot Øyungen-den østre. Etter ca 1 km bærer det ut i skogen på umerket sti. Jeg burde egentlig ikke skrive om dette, men det er såpass utilgjengelig at det sannsynligvis ikke vil være mer enn et mindretall som tar seg ut i denne løypa.
Det bærer oppover på stien med greit og hardt underlag av snø mot Furumokollen.

"Snømann" i skogen

Fuglene er i ferd med å vende tilbake og det er bare å nye vakker fuglesang idet jeg vinner stadig mer høyde mot første delmål-Furumokollen. Stien er smal og ubetydelig der den tar seg fra i granskogen, men det går stødig og sikkert fremover og oppover. Etterhvert åpner skogen seg idet innslaget av furu øker betydelig. Det er vakkert i stigningene mot toppen.

Mot Furumokollen

Jeg har kun vært her 1 gang tidligere og da kun til toppunktet. På en dag som denne med slike forhold er det magisk å være ute i skogen. "Stien" blir mer og mer utydelig etterhver som jeg vinner stadig mer høyde og det antar mer og mer former som en utydelig tråkk. Utsynet utover Maridalen er praktfult.

Utsyn fra Furumokollen

Slik sett er det sikkert best å gå motsatt vei, men jeg trives også svært godt på min vei opp :-)
Snart er jeg på toppunktet som er umarkert, men tar form av en avlang, liten flate før det bekker ned på motsatt side. Jeg unner meg et par brødskiver og en kaffekopp og nyter utsynet før ferden fortsetter. Det er fint utsyn også tidvis mot Øyungen og Kamphaugåsen, samt Gaupekollen.
På min ferd oppover er jeg også kommet inn i Mellomkollen naturreservat og der skal jeg være store deler av turen. Turen fortsetter ned i skaret mellom Furumokollen og Øyungkollen. Det er krevende å ta se frem, men vakkert.

Ved foten av Øyungkollen

Her møter jeg stien som var alternativet ift å gå over Furumokollen. Den går sør for Furumokollen istedet for over kollen og dreier opp i skaret der den møter stien jeg fulgte. Ingen av stiene står på noe kart jeg kjenner til, men var greie å følge nesten hele veien. Etter Øyungkollen går det bratt oppover mot Raudløkkollen. Tråkket blir stadig mer utydelig, men jeg belønnes med et fantastisk utsyn vest og nordvestover-mot Øyungen, Gåslungen, Rottungen.

Utsyn mot Øyungen fra stigningen mot Raudløkkollen

"Tråkket" blir borte og det er i slike situasjoner at det er helt avgjørende å ha med kart og kunne orientere seg. Jeg følger ganske enkelt stigningen videre på et greit skareunderlag. Et mykere underlag hadde ganske enkelt gjort hele min tur umulig uten bruk av truger. Snødybden er ca 1 m i gjennomsnitt. Det flater ut og jeg står snart foran Sellanrå th. Her har jeg ganske enkelt ikke vært tidligere.

Sellanrå th

Det er praktfullt sted og jeg blir stående og gape mens jeg tar inn den flotte utsikten vestover mot Øyungen og Kobberhaugene.

Utsyn fra Sellanrå th

Her har det vært mer ferdsel og det er igjen greit å ta seg frem på mer hardtrampet snøunderlag.
Blåstien følger i hovedsak rødstien. Min ferd går videre til Mellomkollen via Tømte gård, men jeg unner meg en tur ned til Tømtehyttene-et sted jeg heller ikke har vært før.

Tømtehyttene

Her det åpenbart noen som har tatt seg opp og nyter tilværelsen. Herregud for en herlig dag. Det er sublimt å være ute i skogen på slike dager. Jeg løper tilbake og bratt ned til stidelet nede i skaret.

Stidelet opp til Tømte

Jeg skal i motsatt retning av bildet-mot Tømte gård. Jeg ser stadig skispor, men treffer ingen skiløpere. Selv om det er rikelig med snø er underlaget krevende i skogen med mye bøss.
Stien er god å løpe på mot Tømte gård.

God sti mot Tømte gård

Jeg ankommer ikke lenge etter Tømte gård-som ligger ca 4,5 km fra Movatn.

Tømte gård, 495 moh

Jeg er spent på om det er farbart på stien mot Mellomkollen og det viser seg å være et greit tråkk oppover. Det er like spennende hver gang jeg er ute i skogen og se om jeg kan se eller oppleve tegn på liv. Det tar ikke lang tid før jeg kommer over synlige tegn på at Nordmarkas konge trives i området mot Mellomkollen. Avføringen er ikke gammel.

Avføring etter elg

Som oss andre er elgen klok nok til å holde seg på stier for å bruke minst mulig krefter i en krevende vinterperiode. Jeg tar meg frem videre oppover. Tråkket er stort sett greit å følge. Snart er jeg ved toppunktet.

Mellomkollen, 537 moh

Selve toppunktet er en anomym, liten høyde i terrenget. Sommerstien går tvers over, men "tråkket" går rundt. Jeg fortsetter videre til ett av dagens høydepunkt-utsiktspunktet til Mellomkollen som ligger noen hundre meter lenger syd.

Stidelet til utsiktspunktet

Over en snødekket myr-det er forferdelig vått her andre tider av året-og så er jeg fremme ved utsiktspunktet. Belønningen er som alltid en sublim utsikt mot Maridalen, Oslo og sjøen utenfor Oslo.
Det er egentlig bare Gaupekollen som kommer opp med noe tilsvarende.

Utsyn fra Mellomkollen

Jeg blir sittende og nyte utsynet sammen med en god, kopp kaffe. En omtenksom sjel har klargjort ved til senere ankomne på tur.

Fyringsved

Jeg er spent på fortsettelsen av turen. Det er to muligheter. Den første er på umerket sti over Midtkollen og frem til Gaupekollen. Den forutsetter at det er farbart på den umerkede stien. Alternativet er blåstien. Jeg tar meg ned til Bjørneputten. Det er såvidt det er mulig å ta seg frem, men du verden hvor flott det er her nede.

Bjørneputten

"Tråkket" går litt avvikende ift den umerkede sommerstien, men jeg er nødt til å følge det for i det hele tatt å ha mulighet til å ta meg frem med kun løpesko på beina. Etter Bjørneputten går det bratt opp på Midtkollen(det greieste er egentlig å gå rundt på nordsiden ved Bjørneputten).
Snart er jeg ved toppunktet til Midtkollen.

Ved Midtkollen

Det bærer stupbratt nedover og jeg har min fulle hyre med å holde meg på beina.

Ned fra Midtkollen

Jeg kommer levende ned :-) og en flott opplevelse rikere. Det flater ut nede og jeg skal videre frem gjennom skogen frem til et større myrparti før stien-eller, rettere tråkket-dreier først litt syd før det bærer bratt opp til Gaupekollen.

På vei mot Gaupekollen

Det er naturopplevelser verd å minnes lenge. Alt rundt meg er urørt av menneskehender og skogen lever sitt eget liv. Snart går det stupbratt opp mot Gaupekollen.

Tråkket mot Gaupekollen

Det er igjen helt avgjørende å vite hvor man er hen og skal hen. Kartet er til stor hjelp, men må kombineres med orienteringsegenskaper. Selv om jeg her vært her flere ganger i barmarkssesongen er det annerledes vinterstid. Snart er jeg på Gaupekollen og kan igjen nyte en flott utsikt mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen, 524 moh

Det er på tide å innta resten av nistematen-en bedre anledning får jeg ikke i dag. På min ferd gjennom Maridalsalpene har jeg vært ganske alene. Det er ypperlig. Jeg nyter stunden, maten, kaffen og utsynet. Det får ikke blitt mye bedre enn dette. Kroppen-som fortsatt er litt "råtten" fungerer relativt greit. Uken jeg er i ferd med å legge bak meg har vært den beste løpemessig på lenge-3 økter, 4,5t, 34 km og drøye 900 høydemeter smaker godt. Fremover blir det viktig å ikke øke for mye for fort. Da kommer sannsynligvis bare skadene igjen.
Etter pausen går det bare en vei-nedover. Jeg kaster et lengelsfullt blikk mot Syvputtmyra, men den får jeg ha til gode til en senere anledning.
Tråkket nedover er smalt, men greit å løpe på.

På vei ned fra Gaupekollen

Etterhver kommer jeg inn på en gammel tømmervei som ble bygget for å lette tilgangen ved uttak av tømmer i gamle tider. Veien står der ennå og må være et solid håndverk.

Tømmervei under snøtråkket

Informasjonsskilt ved Ramnagrø

Jeg ankommer Ramnagrø, fortsetter ned en kort bakke og skjærer ned til høyre på et tråkk som går ned til veien som kommer opp fra Mobekken. Den følger jeg til første vegdelet, tar til høyre, fortsetter litt opp og tar til venstre ned mot Vaggestein.

Første vegdele ovenfor Mobekken

Tråkket ned mot Vaggestein er nytt for meg. Etter en kort stigning, et flatt parti så går nedover en lang stund før jeg ankommer Vaggestein. Så er det en kort tur på asfalt før jeg tilbake igjen på parkeringsplassen på Skar igjen.
En fantastisk tur i flott skogsnatur under flotte forhold.

Bypåske

Østensjøvannet

Ett beinhardt 1 kvartal jobbmessig er nå historie og før jeg tar fatt på det neste, minst like krevende kvartalet, har jeg gleden av å tilbringe påskedagene i Oslo. For en påske! Sol, passe temperatur og stille. Jobben vil jeg ikke høre snakk om før påsken er over. Nå er det rolige, late dager med tid til givende trening. Av en eller annen grunn er det godt skiføre i Marka så det blir flere skiturer før påsken er over, men idag konkluderte jeg med at nå skulle det løpes-litt lenger enn vanlig. Jeg har ikke fått trent løping jevnlig og kroppen er "råtten". Trøsten er at det ligger et godt grunnlag der som bare skal vekkes til "live". En annen grunn til moderasjonen hva angår løping er behovet for å være på den trygge siden hva angår skader.
Det er deilig å bare snøre på seg skoene og løpe ut døren hjemme og ta den retning som hjertet måtte begjære. I dag ville jeg opp til Ytre Ringveg og nedom Østensjøvannet. Kulden sørger for at det er relativt tørt ute, men det var likevel fint å løpe. Det er null overskudd i kroppen, men det retter seg forhåpentligvis etterhvert. Målsettingen må være å ha et lite overskudd når påskeferien er over om noen dager. Jeg krysser Ring 3 og tar meg frem over Ulven og frem til Teisen. Rett før bakkene til Tveita passer det med en teknisk stopp. Det er tyngre enn det jeg kan huske opp bakken og jeg legger inn et par gåpartier for å få ned pulsen. Beina er blytunge. Ved Tveita tar jeg av og ned på Ytre Ringveg. Det er en fin dag ute. Snøen er fortsatt der, men det begynner å bli sparsomt. Stigningene fortsetter, men veien flater snart mer ut. En liten kneik til og det bekker ned mot veien som tar av til Østmarksætra. Det er et fint sted, men jeg tar av i motsatt retning-mot Oppsal. Etter en knapp km krysser jeg T-bane linja og tar en snarveg ned til Østensjøvannet. Snøen er kompakt og jeg løper frem til vannkanten. Det er fortsatt mulig å ta seg frem over isen og jeg løper over vannet til nordenden.
Det er flott ute på isen.

Østensjøvannet

Vel fremme ved nordenden løper jeg videre inn i skogen og ned til Bryn. Jeg unner meg en avstikker ned ved Bryn t-bane stasjon. Her er veisystemet lagt om slik at jeg ikke kommer ned til Helsfyr via Etterstadsletta så jeg velger løypa over Brynseng og frem til Valle Hovin. Det er mye snø og is på treningsfeltene fortsatt, men noen ivrige trener fotball på bare felter. Min ferd er snart ved veis ende, men jeg skal først forbi Hasle før jeg tar fatt på den siste bakken tilbake til Løren.
En fin løpetur og en god test på egen løpekapasitet pt. Likevel, om asfalt er greit, kan jeg knapt vente med å ta meg ut i skogen.

Kveldstur til Helgeren

Gørjavatnet

Det eneste rette stilt overfor en fristelse er å gi etter for den. Normal dag på jobb, noen brødskiver og deretter rett ut i skogen på en litt lenger skitur. Skar var utgangspunktet igjen, men nå var det fortsatt lyst når jeg startet. Etter den bratte mota i starten flatet det ut langs Skarselva. Det er flott langs elva.

Flott løype langs Skarselva

Snart er jeg opp ved Øyungen og kan nyte ustynet over det flott, snødekte vannet.

Øyungen

Min ferd går videre litt ut på vannet og deretter inn i skogen etter noen hundre meter til høyre i bildet. Første delmål for turen er Gørjahytta, men før jeg kommer dit skal jeg opp en lang stigning mot Kalvsjøen. Det er skarpt føre oppover og jeg er egentlig glad for at jeg skal opp og ikke ned. Noen av bakkene er rimelig bratte og ender attpåtil i en bratt sving. Etter en stund er jeg imidlertid fremme ved veien til Liggeren, følger den litt og dreier ut i eventyrskogen mot Kalvsjøen. Herregud, det er altfor lenge siden jeg var her sist. Alene i skogen og med sublim utsyn mot Kalvsjøen-verden kan ikke bli bedre enn dette. Foran meg ligger vakre Kalvsjøen.

Kalvsjøen

Jeg nyter stunden før jeg stuper ned i kuldedisen. Det er magisk over vannet og bortsett fra en gruppe i motsatt retning er jeg helt alene. Snart skimter jeg Gørjahytta-det er altfor lenge siden jeg var her sist. Det blir ikke lenge til neste gang :-)

Gørjahytta

Etter skiløping i scoterkjørte spor er det over på trikkeskinner på veien mot Fortjern. Jeg skal til stidelet ned mot Gåslungen og følger veien til litt etter Helgeren. Skyggene er i ferd med å bli lange, men hodelykta får fortsatt hvile. Jeg nyter turen mot Helgeren og gleder meg over at teknikken sitter bedre og bedre. Utsynet mot nord over et snødekt Helgeren er sublimt.

Helgeren

 Ord blir overflødige i slik vakker natur som nytes best alene. Min ferd fortsetter ned til stidelet og jeg dreier sørover igjen mot Gåslungen. Løypa går langs fjellsiden med Myrtjernet på venstre side. Vannet er inneledningsvis svært snøfattig og løypa er lagt på en bankett av snø.

Myrtjernet

Jeg minnes løpeturer sommerstid her hvor den umerkede stien befinner seg på samme sted under snøen og kun er farbar ved lavvann. Jeg ankommer motsatt ende og fortsetter inn i skogen på en flott skiløype-silkeføre! Etter en stund brekker det nedover og blir mer isete og full fart nedover i utforkjøringene. Godt at teknikken er kommet på plass! Jeg ankommer Gåslungen, møter løypa fra Rottungen og setter utfor ned mot vannet der nede. Det er mørkt og jeg har hatt hodelykta på en stund. Vel nede på vannet er det mer lyst og jeg slukker lyset og nyter stillheten og naturen.
Jeg passerer endepunktet for mine tidligere turer denne uken og fortsetter over Øyungen.
Det er mørkt, men lykta forblir av inntil jeg når treleggene ved Øyungdammen.
Jeg skjærer gjennom skogen og ut på veien langs Skarselva igjen. Kort etter suser jeg nedover mot Skar igjen-forbløffende hvor fort det går nedover. Vel fremme ved bilen kan jeg bare glede meg stort over en fantastisk tur i vakker Nordmarksnatur-en flott runde i marka på 18 km.

Flott kveldstur på ski over Øyungen

Nok en fantastisk kveld. Igjen var Skar utgangspunktet. Litt skyer i kveld, men månen kom likevel frem etterhvert. Jeg kommer meg greit opp til Øyungdammen og tar meg videre frem over vannet. 5-6 minusgrader og perfekte forhold. Det ligger en dis nederst mot snøflaten på vannet, men luften er klar over dette. Snart er jeg ved vendepunktet etter 4 km og tar fatt på returen. Teknikken sitter bedre enn i går og farten derved høyere. Viktigst av alt er det å komme ut og bruke kroppen. Skiløping er uendelig mye bedre enn alt annet. Det gir velvære i hele kroppen.

Øyungvannet

Jeg smetter inn mellom treleggene igjen og suser nedover vestsiden av Skarelva. Kort etter er jeg ved bilen på Skar. Nok en fin skitur er ved veis ende.

Måneskinnstur over Øyungen

Klar kveld, månen skinner, noen få minusgrader og ingen vind. Det er gode forhold når jeg tar meg innover Maridalen i kveld. Skituren starter på Skar. Skiene er klare til dyst-de har egentlig vært klargjorte i flere uker-men jeg har aldri fått kommet meg ut i skogen ennå dette året.
Nå skal jeg ut. Bakkene oppover på vestsiden av Skarelva til Øyungdammen går greit. Jeg tar det med ro og forsøker å finne tilbake igjen til teknikken fra i fjor. Det flater ut og det blir nydelig langs elva når månelyset skjærer gjennom treleggene. Jeg slår av lyset og tar meg fremover langs elvekanten. Mer enn en gang stopper jeg og nyter stillheten og måneskinnet.
Snart er jeg fremme ved stidelet og tar meg over til østsiden av Øyungdammen og deretter ut på Øyungen. Her går stemningen fra å være nydelig til å bli magisk. Månen lyser opp det snødekte vannet, det er klar himmel, 4-6 minusgrader og det er litt kuldedis rett over snøflaten. Jeg mister munn og mæle etter hvert som inntrykkene over den storslagne naturen fester seg mer og mer. Turen går frem og forbi Storholmen og videre mot Gåslungen. Hodelykta er av stort sett hele veien og det er bare helt riktig. En stund etter Storholmen ser jeg lysene fra Liggeren gård oppe i skråningen. Sporet fortsetter videre og jeg følger det nesten helt over vannet før jeg snur og tar turen tilbake igjen.
Hjemturen blir ikke mindre sublim. Turen over vannet er en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge. Det er nesten synd å dukke inn blant treleggene ved Øyungdammen, men jeg ser frem til en flott nedoverkjøring til Skar.
Bakkene er flotte, underlaget er perfekt og jeg suser nedover i 30 km/t. Kan det bli bedre?
Snart er jeg ved bilen igjen etter en altfor kort tur. Neste gang blir det lenger!

Vinterløping

Vanta

En herlig dag for en løpetur. Stille, godt snøunderlag og natur på alle kanter. Etter en svært travel uke med mye reising var det godt å komme tilbake til Maridalen. Hammeren er et yndet utgangspunkt for kortere løpeturer-så også i dag. Det mest populære for tiden blant de fleste er skiløping, men det må jeg avvente litt til Vanta er tilvent skiløpere(det går stadig bedre) og løpetiden er over. Hun er beintøff med andre hunder og jeg må fysisk holde henne tilbake. Det går da greit, men er litt slitsomt i lengden. Forhåpentligvis er det slik kun i løpetiden-dette er første gangen hun har løpetid og da er det sannsynligvis ekstra spesielt. Det er alltid greit å løpe oppover Nordmarksveien.

Starten ved Hammeren

Mange lufter tydeligvis hunden her og avstikkerne er mange, men vi kommer oss oppover.
Formen min er helt greit, men Vanta trenger en periode med opptrening for å tåle lengden på mine langturer. I og med løpetiden må jeg ta det ekstra rolig. Turen i dag blir derfor på litt over 1t og ca 8km. Hun trekker villig vekk til og begynne med, men roer seg mer etterhvert. Unntaket er når vi treffer andre hunder. Da kan jeg bare stå stille og oppleve å bli trukket frem av en bomsterk krabat på fire bein. Vi skal nok få mye moro sammen når energien porsjoneres ut litt mer fornuftig.
Vi passerer etterhvert Skjærsjødammen og tar en avstikker videre langs Skjærsjøen. Det er deilig å være ute i skogen igjen. Med unntak av et par skispor er vi helt alene.

Skjærsjøen

Etter vending går turen over damkrona og utsynet nordover er som alltid betagende.
Sksiporet krysses og vi møter en hest. Jeg er usikker på hvordan det møtet skal gå, men det går helt fint. Vanta forholder seg helt rolig og det gjor også hesten. På vei nedover går det ikke like rolig idet hun har fått ferten av en samling hunder litt foran oss. Det ender med at jeg må bære henne forbi det kritiske punktet. Vel, løpetiden er forhåpentligvis over om 1-2 uker og da må denne atferden være fraværende i tilsvarende sammenhenger.
Det bærer videre nedover og vel fremme på Hammeren skal vi opp en bakke igjen. Vanta er trøtt og blir løpende på siden av meg oppover.
Denne uken har treningsmessig vært god løpsmessig-3 økter og alle ute. Det er også alle øktene. Neste uke må styrketreningen inn på programmet igjen.
Jeg legger ellers merke til at dagen er merkbart lysere og jeg ser frem til våren om ca 1,5-2 mnd.

Gjensyn med Trondheim

De tre første dagene av inneværende uke har jeg hatt gleden av å tilbringe i Trondheim. Det er alltid en opplevelse å komme tilbake hit. Det vekker kjære minner om studietiden som ble avsluttet for 20 år siden-da hadde jeg tilbragt 5,5 år i byen.
Anledningen er videreutdanning så slik sett er ringen sluttet. Grunnutdanning og påfyll på samme sted. Intet er bedre etter en lang dag inne enn å snøre skoene og løpe ut i den flotte byen.
Jeg bor i Midtbyen så i går gikk løpeturen opp over den gamle broen(på bildet) opp Jonsvannsveien til Omkjøringsvegen og ned igjen via Gløshaugen og Elgseter med retur til hotellet på Cicignions plass.


Den gamle hovedbygningen(på bildet) får meg alltid over i det nostalgiske hjørnet og det er alltid fint å legge løpeturen gjennom området.

I dag gikk turen langs bredden av Nidelva opp til Elgseter bro(bildet) og videre til Stavne bro.



Deretter bratt opp Breidablikkveien, kryssing av Byåsveien og frem til Sverresborg alle. Jevn og seig stigning hele veien i bitende kulde. Tungt etter en periode med basistrening, men du verden hvor godt det er. Belønningen er flott idet jeg dreier nordover og tar meg ned Sverresborg alle. Først passerer jeg folkemuseet som har fått en ny, fin hovedbygning-den var ikke her for 3 år siden.



Det er sikkert et flott anlegg og jeg har noe til gode å titte nærmere på. Jeg bodde 3 år på Byåsen og gikk ofte til fots fra sentrum. Den første kneika(det er den bratteste bakken jeg har stiftet bekjentskap med) er veien opp Steinberget. Den er voksen å løpe opp, men i dag går det nedover.
Jeg titter meg bakover noen ganger på min vei nedover. Det koster krefter å løpe opp her.
Snart er jeg nede ved Ila og tar meg frem gjennom sentrum via Kongens gate, Olav Trygvasons plass og frem til hotellet. En fin løpetur på en knapp mil over en 1t.