Kikuttoppen og en første smak av Nordmarka Ultra Challenge

Glimt av Kikuttoppen

Dagens løpetur skulle bli lang i tid og km og den skulle gå i terrenget i store deler. Meningen var å dra til Grua og starte der, men NSB hadde tatt helgefri. Det var satt opp buss for tog, men jeg så ingen buss. En slik situasjon gir muligheter. Mitt alternativ ble like godt og kanskje enda bedre. Bussen bragte meg inn til Hammeren og deretter to jeg meg frem til Kikut langs Nordmarksveien og deretter til Kikuttoppen. Returen gikk i løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Kikiuttoppen til Skjærsjødammen.
Det ble en kjempefin løpetur med mektige naturopplevelser og noen store overraskelser i positiv forstand.
Jeg sjekker alltid tavla på Grefsen stasjon for å se om toget er i rute. Denne gangen stemte ingen ting. Gjøvikbanen var stengt i helgen og transporten ville skje med buss. Vel, jeg var fortsatt innstilt på å dra til Grua og stilte meg tålmodig opp ved holdeplassen som anvist. Etter 15 minutter over rutetid var min tålmodighet oppbrukt og jeg hadde i løpet av ventetiden etablert et annet alternativ. Buss fra Nydalen og inn til Hammeren. Denne bussen var i ruten og brakte meg i løpet av knappe kvarteret inn til Hammeren.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjøen

Kikuttoppen

Min eneste bekymring ift en ellers flott dag, var en slapphetsfølelse i kroppen-sannsynligvis som følge av en lett infeksjon. Rett etter starten merker jeg at kroppen mangler fullstendig overskudd og at dette åpenbart blir en dag hvor min evne til å mobilisere viljestyrke blir avgjørende. Det er en av mine sterke sider og jeg trøkker på gjennom en relativt tung opplevelse fysisk sett. Godt er det da å oppleve så mye fin natur gjennom hele dagen. Bakkene opp til Skjærsjødammen går relativt greit. Jeg bestemmer meg for å legge opp en ultraløpsstrategi for dagen som innebærer å løpe 25 minutter og gå 5 minutter. Det viser seg å fungere bra. Etter en grei transportetappe langs Nordmarksveien er jeg snart fremme ved Bjørnholt. Trafikken på veien er betydelig. Det er nærmest som å være i sentrum. Trafikken består av sykler som i varierende grad evner å ta hensyn til en enslig løper. Etter Bjørnholt sprekker vegetasjonen litt opp langs veien og jeg får et første glim av målet for første etappe-Kikuttoppen. Jeg har vært der før, men da  kom vi fra nordsiden. Denne gangen ville jeg ta meg dit opp fra stien rett ved Kikuthytta. Der går det mer eller mindre rett opp 250 høydemeter på drøyt 1,2 km. Etter 1,5 t er jeg ved foten av Kikuttoppen. Etter litt innledende løping bærer det mer og mer bratt oppover og jeg beveger meg framover ved å gå. En stund senere ma jeg ta i bruk mine sparsomme klatreferdigheter-det går mer eller mindre rett opp. Det er fordeler med dette. Man vinner høydemetre relativt raskt. Etter en stund åpner skogen seg litt og jeg kan nyte et første utsyn sørover. Utsikten mot Bjørnsjøen er magisk. Det er verdt alle svettedråpene og vel så det :-). Kort tid etter er jeg på selve toppen og kan ta meg en velfortjent pause før neste etappe starter.

Damtangen

Appelsinhaugen

Vinden tar godt og jeg er nødt å kle på meg litt for å etablere et minimum av velvære. Det er godt å sitte rolig en liten stund, nyte litt medbragt mat og en flott utsikt. Jeg gleder meg til å teste ut løypa til Nordmarka Ultra Challenge sør for Kikuttoppen. Noen av partiene her er helt nye for meg. Etter at pausen er ugjenkallelig over bærer det nedover igjen mot Fyllingen. Terrenget er bratt, men ikke så ekstremt som oppturen. Likevel er det viktig å utvise forsiktighet i et krevende terreng. Høydeprofilen angir Kikuttoppen som en påle og slik føltes det også-en god følelse. Jeg treffer ingen mennesker hverken på opp- eller nedtur. Etter en stund på stien bærer det ut på en kjerrevei som tar meg det siste stykket ned til Fyllingen og grusvegen. Her skal jeg krysse over og følge stien mot Kikuthytta et lite stykke og deretter dreie sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Målet for denne etappen er Kobberhaugene. Jeg har ingen spesielle forventninger til denne delen av løypa, men jeg blir svært positivt overrasket. Stien langs Østre Fyllingen er flott og byr på flott ustyn mot vannet. Kort tid etter er jeg fremme ved Damtangen. Damkonstruksjonen som muliggjør høydeforskjellen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Bygget for ove 130 år siden ligger den mektig og flott og minner om solig håndverk. Damkronen er bred. Baronen skulle ha mulighet til å ferdes med hest over. Osmarka ser kjedelig ut på kartet, men jeg blir igjen glad over å oppleve flotte brytninger i naturen. Like etter begynner den første stigningen mot Appelsinhaugene. Hvorfor heter det Appelsinhaugene. Vel noen påstår at det er fordi det var et velgnet sted for å ta en pause under skituren i tidligere tider. Appelsin var, og er, et greit næringsmiddel. Dvs innmaten, skrellet ble liggende igjen. Personlig kan jeg ikke fri meg for å fremsette en alternativ teori. Fjellpartiet ser faktisk ut i profil som en appelsin hvis man studerer det litt nøyere fra rette synsvinkel. Iallefall, det er godt å ankomme og registre at jeg har vunnet tilbake noen av høydemetrene jeg tapte ved nedstigningen fra Kikuttoppen.

Kobberhaugene

Bjørnsjøhelvete

Hengebrua over Bjørnsjøhelvete

Magiske Skjærsjøen

Vel, jeg har fortsatt noen høydemetre, og lengdemetre, igjen før målet for denne etappen er nådd. Det er derfor kjedelig at stien tar meg nedover når jeg så gjerne ville opp. Er jeg på rett kurs. En dobbeltsjekk av kart og terreng overbeviser meg om det. Like etter er jeg ved nordenden av Kobberghaugtjernet og kan starte oppstigningen til Kobberhaugene. En flott oppstigning er det. Jeg fryktet at fjellet ville være innpakket av trær og vegetasjon, men det åpner seg flott opp et stykke opp. Utsikten fra toppen er fantastisk. Jeg tar meg tid til å nyte den fra den første av Kobberhaugene-det er faktisk to av dem. Etter å passert den siste bærer det nedover i full fart. Bjørnholt ligger betydelig lavere enn Kobberhaugene og høydeforskjellen må utlignes. Det er en flott nedstigning også her-nydelig natur. Jeg treffer på andre som er på vei i motsatt retning og som kan glede seg til fine inntrykk når de ankommer Kobberhaugene- et flott sted. Snart er damkronen ved Bjørnholt der og jeg tar meg opp og forbi bebyggelsen. Kort tid etter bærer det sydover igjen-denne gang på Gamle Nordmarksvei. Her ser jeg frem til en ny og spennende opplevelse. Nedstigningen til og hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Dette blir en stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge. Hengebrua befinner seg 15 meter over en frådende elv og er ca 15 m bred. Det er en spektakulær opplevelse. Stemplingen skjer på motsatt side av hengebrua så deltakerne må ta seg ned langs en umerket og uveisom sti, krysse hengebrua og returnere tilbake igjen til den blåmerkede stien igjen. Høydeforskjellen mellom blåmerket sti og hengebru er ca 40 meter. Jeg har ikke vært der tidligere, men har en klar mistanke om hvor nedstigningen er. Rett etter å ha passert Storhaugen er det en lite brukt sti som forsvinner nedover i gjelet. Jeg fortsetter likevel et stykke til for å sjekke om det er andre alternativer jeg har oversett, men det er det ikke. Like etter er jeg tilbake igjen og begynner nedstigningen. Stien er lite brukt for å si det mildt. Flere ganger lurer jeg på om dette er bomtur, men etter en stund dreier stien sør igjen og beveger seg langs Bjørnsjøhelvete. Ikke lenge etter er jeg der. Det er et spektakulært sted. Det som gjør det enda mer spennende er den lave høyden på side rekkverket. Utsikten nedover og oppover er magisk. Det er vilt og forrevent landskap. Det er ufattelig å tenke på at her drev man med tømmerfløting i tidligere tider. Stedet har virkelig gjort seg fortjent til navnet sitt. Oppstigningen er minst like krevende. Flere ganger lurer jeg på om det var her jeg kom ned. Under slike omstendigheter er det nyttig å bite seg merke i spesielle steder på nedturer. Det viser seg å hjelpe også her. En siste, bratt bakke og jeg er tilbake igjen på Gamle Nordmarks vei og blåmerket sti. Partiet ned til hengebrua vil ikke bli merket i den hensikt å gjøre det mer krevende for deltakerne. Løypebeskrivelsen vil imidlertid angi nøye hvor man skal ta av fra blåmerket sti. En stund etter passer jeg Nordmarksveien og fortsetter mot neste etappemål-Kamphaug. Stien stiger litt på og jeg tar en velfortjent pause, litt mat og en god kopp kaffe. Stien ved foten av Kamphaugåsen frem til Kamphaug er flott og jeg er snart ved målet-Kamphaug. Her sees fortsatt de gamle hustuftene som utgjør restene etter at gården brant ned for ca 80 år siden. Det må ha vært et fint sted. Jeg blir ikke lenge og tar meg raskt nedover til Skjærsjødammen. Her nytes en siste, fin utsikt før jeg må trøkke på litt ned veien til Hammeren for å rekke bussen hjem.
Av en eller annen grunn har jeg fortsatt krefter igjen etter en lang dag i terrenget og har sub 5 tempo ned til Hammeren. Dette var min lengste tur så langt dette året. 32 km, nesten 1.000 høydemetre og halvparten i krevende terreng. Jeg gleder meg til å trøkke på når overskuddet er der.

Kveldstur i skogen

Svartkulp

Det rette måten å forholde seg til fristelser på er å gi etter for dem. I kveld var det enkelt. Etter en lang dag bak skrivebordet og utpreget mental aktivitet var det bare å komme seg ut i en fortsatt varm sommerkveld. Utgangspunktet mitt var Songsvann og derfra ut i skogen mot Ullevålsæter, Hammeren, Låkeberget, Brekke, Kjelsås, Sinsen og hjem.

Utsikt mot Lillomarka fra Hammeren

Det ble en fin tur, men starten ble dessverre kraftig skjemmet av særdeles uvettig sykkelkjøring. I terrenget rundt Sognsvannet er det åpenbart fritt frem for fullstendig hensynløs kjøring. Jeg holdt på å bli kjørt ned ved 2 anledninger. I tillegg er terrenget kraftig preget av slitasje etter utstrakt sykling. Det er mange tanker som melder seg etter slike opplevelser. Det burde være plass til alle i marka, men det virker som om noen oppfatter at de har større rett enn andre. Marka er heldigvis stor og det finnes partier hvor det er langt mellom hver syklist. Nok om det. Svartkulp er en perle beliggende like i nærheten av Sognsvann og så også i kveld. Rett etterpå bar det ut i terrenget med retning mot Ullevålsæter. I fjor var dette en fin løype med idyllisk terreng. I år har hogstmaskinene fullstendig pulverisert naturen og det som gjenstår sær ut som en slagmark. Det fremstår som helt meningsløst. Heldigvis er det ikke slik alle steder og etter stidele mot Hammeren lenger oppe bærer det nedover i mer jomfuelig natur. Etter noen flotte partier er jeg nede ovenfor Hammeren og tar fatt på grusveien mot Låkeberget. Her møter jeg igjen syklister som nærmest meier meg ned og det er bare ved å kaste seg ut i veikanten at jeg unngår å bli nedkjørt. Hva i all verden er det som går av folk? Er de blitt fullstendig gale??
Låkeberget passeres og jeg fortsetter videre mot Brekke. Rett etter går det en sti gjennom et skogparti. Her har en eller annen foretaksom person gjort store anstrengelser for å ødelegge stien ved å  foreta en utstrakt felling av trær over stien. Det er likvel mulig å ta seg frem all den tid jeg er godt kjent her.
Etter Brekke bærer det forbi Engebråten skole og ned til Sinsen. Rett etterpå er jeg vel hjemme igjen.

Fra Movatn og hjem på stille skogsveger

Stidele ved Greveveien

En av mine favoritturer er løpeturen fra Movatn togstasjon og hjem igjen gjennom skogen.Området er fredfult og det er flott å løpe gjennom en endeløs skog. Løypevalgene er mange. En mulighet er gjennom skogen via Sinober og videre i terrenget på skogsstier. Den løp jeg sist helg. En annen mulighet er å følge skogsbilvegene. Hver løype er like flott og passer til ulike sinnsstemninger.
En kort togtur fra Grefsen bringer meg til Movatn. Kontrasten fra vinteren er slående. Fra omgivelser helt dekket i hvitt, mørkere og kaldere er landskapet grønt og betydelig varmere. En t-skjorte og korte løpetights gjør nytten i dag og likevel kjenner jeg svetten melde seg fra tid til annen. Det er godt.
Idag er det nok strøm på GPS-klokka mi og etter å ha posisjonert seg bærer det nedover igjen-denne gangen til fots. Kort tid etter er jeg på Greveveien. Skiltstolpen bærer bud om mange turmuligheter til alle årstider.
Kroppen er fortsatt litt rusten. Jeg tenker at det er rester av infeksjonen som sitter litt i ennå. Det får være-en eller annen gang er den ute av kroppen.

Greveveien-avstandsmerke: 1 mil igjen til Verket!

På stille skogsveger

Greveveien har vært benyttet til malmtransport i gamle dager og det er satt opp avstandsmerker som gir slitne arbeidsfolk klar beskjed om hvor langt det var igjen til Hakadal verk. Kanskje var også avstandsmerket en god anledning til å ta en pust i bakken? Min stopp blir imidlertid kort ved avstandsmerket og jeg er straks etter ved stidelet til Sinober rett før Snippen. Her passerer Greveveien også gjennom en fjelltunnel straks før Snippen. Jeg skal imidlertid ta den øvre ruten til Kjelsås og tar av mot Sinober. Her begynner jeg kort tid etter klatringen opp en lang bakke. Jeg husker godt denne fra en av vinterens skiturer. Faktisk var dette min første skitur den vinteren og den første siden 1994. Jeg kom meg greit opp da og så også nå. All skiløpingen i vinter har gitt meg mye styrke som er godt å ha i motbakkene. Ved neste stidele forsvinner veien rett frem til Sinober, mens jeg utnytter vunnede høydemetre og starter løpingen nedover igjen. Det er stille, solfylt og godt å være til i skogen i dag. Kilometetrene blir bare borte nesten uten at jeg legger merke til det. En titt på klokka nå og da forteller meg at tempoet er greit-ca 5,5 i snitt. Jeg er fornøyd med det med den trøblete starten jeg har hatt på dette året. Det jeg har behov for nå er mengdetrening. En formtopp kan jeg ikke gjøre håp om å nå før i slutten av september. Hvilket løp jeg evt skal delta i da vet jeg ikke pr nå. Jeg skal imidlertid arrangere ett-Nordmarka Ultra Challenge, men der skal jeg ikke delta. Imidlertid skal jeg løpe gjennom løypa flere ganger før løpet. Det er krevende nok bare det.

Utsikt mot Sander Gård og Tømte

Jeg kommer ut av skogen etter en stund og ser snart den blå overflaten av Maridalsvannet. Sist gang jeg var her var det fortsatt is på vannet, men nå har det vært isfritt en god stund. Det er flere utsiktspunkter langs stien mot vannet og jeg nyter et flott skue mot kollene ved Tømte  fra ett av dem.
Jeg er snart fremme ved Kjelsås og starter på de siste 5 km-nå på asfalt. Det interessante er at jeg ikke evner å holde like høyt tempo på asfalt som på grusvegen. Det beror på at jeg har vektlagt grus og terreng som mitt foretrukne underlag. Jeg kjenner at asfalten er hard, gir lite respons og er lite givende å løpe på. Heldigvis er det en kort strekning og jeg er snart vel hjemme etter en fin løpetur totalt sett. 15,6 km og 123 høydemeter.

Ulvånuten og en forsmak av Dalsnuten

Dalsnuten, 323 m.o.h

Regntunge dager er også egnet til å løpe i, men det er ikke like fristende-iallefall ikke før jeg løper. Etter å ha ventet store deler av lørdgen på at regnet skulle gi seg ga jeg meg i veg tidlig kveld. Infeksjonen er på vei ut av kroppen og føttene er samarbeidsvillige igjen. Da er det på tide å snøre på seg løpeskoene og begi seg ut. Den siste måneden har vært tragik hva angår treningsomfang. En infeksjon har gitt meg intet annet valg en å innstille treningen. Det er tydelig at løpeformen har blitt svekket som følge av dette, men jeg har åpenbart fortsatt en god grunnform inne.
Første del er relativt flatt inntil stigningen begynner ved foten av trappene opp til Hanafjedlet. Her går det mer eller mindre rett opp. Min teknikk er å øke stegfrekvensen, korte inn steglengden og bevare pusten mens jeg tålmodig legger høydemetre bak meg. Etter en kort stund er jeg opp og kan trekke pusten et kort øyeblikk før ferden går videre oppover. Idet den lengste stigningen er i ferd med å ta slutt møter jeg igjen utsikten fra toppen av Frøyerveien over Vatne og mot sør. Bare en kort, men svært bratt bakke gjenstår før jeg er oppe på Ulvanuten. Når jeg klokker meg inn er jeg faktisk opp på bestetid uten at jeg har lagt opp til det. Fra Ulvanuten er det flott utsikt over Sandnes og mot Stavanger. Jeg tar meg tid til å nyte den et kort øyeblikk før turen går ut i terrenget. Planen var en lengre tur ut til Dalsnuten, men skydekket er svært lavt og kombinasjonen med regn gjør at jeg velger å korte ned og tar meg ned til Sandvika før jeg begir meg inn til Sandnes sentrum igjen. Stien utover mot Sandvika er langt mer kupert enn jeg husker den og i dag svært glatt. Jeg har ikke terrengsko på meg og avpasser farten etter det. Likevel er det godt å være ute i skogen igjen. Jeg nyter hvert øyeblikk av det før jeg forlater stien og tar meg ned til Sandvika. På vei inntil sentrum igjen går turen om Gamle Roviksvei. Et nydelig stykke vei som ligger litt oppe i terrenget og gir fin utsikt over indre by. Etter en stund er jeg nede ved sjøkanten og legger bak meg den siste biten før jeg er tilbake ved utgangspunktet. Beina fungerte greit, men jeg er litt rusten formmessig og har mye mengdetrening foran meg før jeg kan konkurrere.

Endelig tilbake igjen i Lillomarka

Lillomarka opplever jeg som litt annerledes enn Nordmarka. Her er det mulig å løpe relativt uforstyrret i flott skogsterreng. Solen makter kun å trenge delvis gjennom den tette skogen og på de få stedene hvor terrenget bryter litt opp og det er mulighet for utsyn er den desto mer velkommen.

Ormetjern

Løpeturen i dag gikk fra Movatn gjennom Lillomarka og frem til Kjelsås. En fin tur på ca 14 km.
Rammen om dagens løpetur kunne ikke vært bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelig sommertemperatur. Etter endt togtur rakk jeg akkurat å posisjonere GPS-klokka og løpe en drøy km før den fortalte meg at den ikke hadde mer batterikapasitet. Kanskje det var like greit-en løpetur som ikke er logget for en gangs skyld. Det er ikke mange mennesker å treffe i Lillomarka og så heller ikke i dag. Etter en kort løpetur på Greveveien bar det bratt opp mot hytta Sinober som var første sjekkpunkt. Terrenget var i ferd med å tørke opp og det var en fryd å gjennomføre en tålmodig klatring oppover mot Burås. Stien flatet ut, Burås passeres og jeg går løs på den siste større stigningen mot Sinober. Jeg kjenner at det er en stund siden jeg har løpt og ennå litt lenger siden den siste turen i terrenget. En infeksjon har holdt meg i ro de siste to ukene og det har påvirket min generelle form og ikke minst løpeformen. Likevel, jeg evner å ta meg frem greit og nyter snart synet ved bredden av flotte  Ormetjern-en perle. Det er fristende å stupe ut i vannet, men det er sannsynligvis i overkant kjølig ennå. Senere må det prøves ut.
Sinober er like etter og jeg tar en kort rast før turen går videre gjennom skogen.

Praktfullt skogsterreng å løpe i

Turens eneste gjenstridge snøklatt finner jeg i nordsiden på vei opp mot Sinober. Den må nok også gi tapt snart. Forøvrig er skogbunnen kjempefin å løpe på. Fortsatt litt fuktig, men i ferd med å tørke opp. Jeg har ikke sett den så tørr tidligere. Forhåpentligvis blir det litt regn snart.

Utsyn mot Oslo fra Granberget

Av en eller anne grunn er det faktisk en del hytter noen steder langs stien, men de blir snart borte bak meg i skogen. Noen partier av løypa er neste magiske-litt høy skog, myk skogbunn, lite undervegetasjon, fin sti og en blanding av sol og litt avkjølende luft. Det er perfekt å løpe under slike forhold. Litt etter stiger terrenget på skate men sikkert og jeg mer en aner at jeg nærmer et av løpeturens høydepunkter. Langs denne stien åpner skogen seg opp litt på et bestemt punkt og det er flott ustyn mot Nordmarka og Oslo. Det forekommer meg at det er i området rundt Granberget. Terrenget er litt ubestemmelig og jeg må løpe litt mer for å bli enda bedre kjent. Like etter er jeg der og kan nyte utsikten mot Nordmarka og Oslo.

Rast ved Granberget

Det er godt å sitte stille en stund og oppleve at naturen rundt kryper litt innpå. Underveis er konsentrasjonen rettet mye mot stien og løpingen, men nå legger jeg merke til alt som er av liv rundt meg. Et stykke unna er en hakkespett i ferd med å gå løs på en trestamme. En kjøttmeis stemmer i og jamen hører jeg ikke lyder av ravn også. Det eneste jeg savner litt, men egentlig ikke, er hoggormen. I slikt terreng og i dette, varme været trives hoggormen godt. Når jeg løper har jeg øynene godt festet på bakken og gjerne litt fremover. Det har reddet meg ut av noe som kunne utvikle seg til et ublidt møte mellom en løper og en hoggorm nedsløvet av varme. Høydegradienten er for nedadgående og jeg tar meg fremover mot neste sjekkpunkt som er parkeringsplassen på Solemskogen. Her skal jeg kort innom før ferden går videre mot Kjelsås. Jeg løper nedover langs Grytbekken og tar skiløypa videre mot Kjelsås. Etter en stund er jeg ute på grusveien som går til Sander gård og har bare en kort strekning før Kjelsås  er der. Maridalsvannet er ikke lenger dekket av is. Det er åpenbart definitivt slutt på vinteren. Det rare er at det nesten ikke har vært vår. Nå er det sommer og jeg ankommer Kjelsås 2t etter starten på Movatn og har tilbakelagt 14 km i flott skogsterreng.

Rundtur i Nordmarka Syd

Av en eller annen grunn har jeg aldri ankommet Nordmarka fra Sørkedalen noen gang. I dag var det på tide å gjøre noe med det. Været viste seg fra sin beste side og alt lå til rette for en fin dag. Siste fysiske aktivitet inneværende uke var med løpesko på beina så denne gangen gikk rundturen på sykkel. Inn Zinoberveien, nordover fra Grøttumsbråten, forbi Sakariastjernet og frem til Kikuthytta. Hjemturen gikk via Bjørnholt, Skjærsjøen og Maridalen.

Utsyn mot Middagskollen og Barlindhøgda

Min eneste betenkelighet ifm vurderingen av dagens løypevalg var den relativt, lange distansen før jeg var ute i skogen-rett i underkant av 2 mil. Jeg bestemte meg derfor å benytte en annen vei enn hovedveien inn Sørkedalen, beliggende på østsiden av Sørkedalselva-Zinoberveien. Det viste seg å være et klokt valg. Trafikken var fraværende og det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg på turen innover. Åpenbart er hest en viktig næring her inne. Jeg rakk knapt å komme forbi en stall før neste meldte seg. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å benytte en liten stikkvei op til Grøttumsbråten som på kartet så ut til å være en smart løsning, men valgte å benytte Zinoberveien helt frem til Sørkedalen landhandel. Stikkveien ble åpenbart benyttet til intensiv trening av hester og jeg hadde svært lite lyst å stifte nærmere bekjentskap med en skapning på 4 ben på flere hundre kilo i full galopp på en smal skogsvei som endatil var i svært dårlig forfatning og hadde en tykk overflate av hestemøkk.
Vipa var i aktivitet på et jorde jeg passerte på veien innover. Det er et sikkert vårtegn og den har nok vært her en god stund allerede. Det er lenge siden jeg har hørt det karakteristiske tonefallet og det er like godt hver gang jeg hører det.
Sørkedalen landhandel åpenbarte seg og det var slutt på å bevege seg fremover i noenlunde flatt terreng. Høydeforskjellen til Sakariastjernet skulle overvinnes og det innebar ca 280 høydemeter fordelt over 5 km. Ingen voldsom stigning, men krevende nok til tider. Av og til føltes det som om bakken aldri tok slutt, men det gjorde den :-) Det var godt og varmt i været og snart la jeg bak meg avkjøringen til Studenterhytta og Kobberhaughytta. En kort stund etter var jeg på toppen og passerte Sakariastjernet. Hytta som ligger like ved veien er et idyllisk lite sted. Veien brekker over og den lange utforkjøringen til nordenden av vestre og østre Fyllingen ligger foran meg. Akkurat her åpner landskapet seg og gir anledning til et rundskue som kan ta pusten fra de fleste. Fra Kikuttoppen rett nord til Kamphaug i vest. Utsikten nytes best fra veikanten med en god kopp kaffe.

Utsyn over Østre Fyllingen mot Kamphaug

Resten av bakken gikk betydelig fortere enn stigningen isted og snart var jeg fremme ved Kikuthytta. Jeg har ikke tenk veldig dypt på årsaken til at jeg velger å stoppe veldig ofte her, men kanskje det skyldes de gode vaflene :-). Iallefall Kikuthytta ligger på et flott sted og det er få ting i livet som er  bedre enn å nyte utsikten sørover mot Kobberhaugene, Storøya og Bjørnholt supplert med noe godt å bite i, litt kaffe mens sola varmer. Det som er rart å tenke på er at det kun er 5 uker siden jeg var her på min siste skitur. Da var det fortsatt helt greit skiføre. I dag er det nesten ikke snø igjen og isdekket på Bjørnsjøen er tynt og i ferd med å sprekke opp.
Skituren var forvrig den siste jeg hadde vinteren 2010/2011 og det var en fin tur i godt selskap. Les mer om den her:
http://jannicke-athletics.blogspot.com/2011/03/enda-en-fin-skitur-i-hyggelig-selskap.html

Etter en stund var jeg på vei sydover igjen. Sykkel er et fint fremkomstmiddel, men for en som løper mye er det litt uvant-det går forbasket mye fortere enn å løpe. Rokken jeg har mellom beina er også fordømt god å sykle på og det er fristende å trøkke på for å få litt fart. En kort stund etter var jeg ved foten av Smalstrømsbakken og der er det ikke fart, men tålmodighet som teller. Bakken er brutal-iallefall føles det sånn. Nøkternt sett skal jeg opp ca 65 høydemeter over 700 meter vei, men det føles likevel godt å nå toppen. Etter denne kraftanstrengelsen går det hurtig fremover. Bjørnholt passeres og snart er jeg fremme der Gamle Nordmarksvei krysser veien fra Hammeren. Det er tid for nedstigningen til Skjærsjøen. Av en eller annen grunn har jeg fått lyst til å trøkke på litt og velger å gi etter for fristelsen. Det er deilig å kjenne at kropp og sykkel fungerer og etter 1t er jeg fremme på dørstokken hjemme. Sykkelen fungerer svært godt. Til å kjøre på grusveier er den utmerket. Noen terrengsykkel er det ikke så det må jeg anskaffe når det blir aktuelt.

Terrengtur i Nordmarka

Rast ved Storhaugen-Bjørnsjøhelvete

Et flott vårvær over grensen til sommer, gir en god anledning til å ta naturen i bruk på barmark igjen. Dagens tur ga et fint tverrsnitt av de sydlige delene av Nordmarka. Fra Skar, over Kamphaug til Bjørnholt, gjennom Bjørnsjøhelvete, frem til Aurtjørn, forbu Ullevålseæter og ned til Sognsvann.
Det er fortsatt en del snø igjen i terrenget, men det var også lengre partier som var helt snøfrie. Nord for Fagervann og frem til Kamphaug ligger det fortsatt en del snø og partiet fra Bjørnsjøhelvete og frem til Ullevålsæter var svært fuktig. Kombinasjonen av kald snø og kaldt myrvann var akkurat det akillesene mine hadde behov for. Jeg tok meg frem ved en blanding av lett løping og rask gange. Jeg merket lite til skaden i akillesen og fikk faktisk løpt endel. En fin dag i nydelig natur.

Øyungen

Utsikt fra Kamphaug mot sør

På vei innover i Maridalen var sola nesten fraværende og jeg fryktet en overskyet dag. Bussen var tom utenom meg selv. Vel fremme på Skar gikk ferden raskt innover mot Øyungen langs grusvegen. Stigningen oppover er relativt brutal tidvis, men det gikk godt. Underlaget var svært fuktig og hadde lengre partier med snø. Etter drøye 2,5 km var jeg fremme ved Øyungen . Det er en idyllisk plass og jeg delte den kun med noen vadefugler og noen frosker som kravlet seg utover isen. Hvorfor i all verden gjorde de det? Kan frosker svømme? Jeg håper det. Øyungen er regulert og steindammen som utgjør holder vannet tilbake er et mektig syn. Langs østsiden av vannet er det flott terreng og turen frem til Liggeren er en av mine favoritter. I dag hadde jeg imidlertid andre planer og ferden gikk videre oppover mot Fagervann. Skogen omslutter meg etter hvert som høydemetrene overvinnes en etter en. Fra stidele til Skar går det bratt ooppover og her har sola ikke fått leke seg særlig mye. Snøen ligger halvmeter tykk over stien og jeg tar meg frem med lempe. Etter en stund aner jeg et høydebrekk og kort etter ligger Fagervann der. Det er lett å skjønne hvorfor vannet bærer et slikt navn. Det er et idyllisk lite sted midt inne i skogen. Her er det noen som har skjønt nettopp dette og åpenbart tilbragt natten under åpen himmel ved vannet. Det må være en fin opplevelse å tilbringe natten ved vannkanten. Det bærer videre inn i mørke skogen inn igjen. Snøen er høyst tilstedeværende, men det er fint å gå. Skydekket begynner å sprekke opp og jeg aner strimer av sol som borer seg vei ned gjennom trekronene-det er godt å være til.

Restene av vinterens skiløype nedover mot Kamphaug

Utsikt mot sør fra Bjørnsjøhelvete

En stund etterpå åpner landskapet seg og jeg er fremme ved nedstigningen til Kamphaug. Utsikten sørover er praktfull. Like praktfullt er det ikke på den gamle boplassen Kamphaug. Her har det vært bosetning i hundervis av år helt frem til 1967. I 1989 brant imidlertid hovedbygningen ned og da benyttet noen foretaksomme mennesker anledningen og rev de øvrige bygningene også. Det må ha vært et fint sted, plassert ved Gamle Nordmarksveg og med nærhet til Skjærsjøen. Desverre ble stedet liggende i en bakevje når den nye veien fra Hammeren ble langt i en annen trase. I dag står kun tuftene igjen og minner om fordums storhet. Stien tar meg nordvestover mot Bjørnholt. Det er et flott terreng. Etter en stund slår stien følge med skiløypa. Jeg husker ennå skituren ned her i vinter. Det var en flott nedfart etter litt krevende terreng i forkant. Nå er det lite som minner om skiløype. Solen har virkelig tatt tak og det er faktisk godt og varmt. Overtrekksjakken finner plassen sin i sekken. Fremover mot Bjørnholt er det tydelig at også andre setter pris på området. Elgen liker seg tydeligvis godt her. Det er rester av avføring en rekke steder fremover mot Bjørholt. Avføringen er ganske karakteristisk-nærmest ferdig pelletert. Det er godt å se at naturen er full av liv. Snart krysser jeg veien fra Hammeren og begynner på partiet langs østsiden av Bjørnsjøhelvete mot Bjørnholt. Etter en kort stund åpner landskapet seg og utsikten nordover og sørover ligger rett foran meg. Det er et flott landskap, men inntrykket ødelegges litt av kraftlinjen som skjærer gjennom landskapet. På de høyeste partiene føles det nesten som om jeg stanger hodet i kraftledningene. Det kan ikke være sunt å tilbringe mye tid i nærheten av slike installasjoner som generer såvidt mye elektromagnetisk stråling. Duren er tydelig tisltedeværende og jeg er glad for å legge litt mer avstand til ledningene. Det er tid for en matpause og det finnes ikke noe bedre sted enn dette med utsikt over Bjørnsjøhelvete. Skiløypa fra vinterens turer kan jeg skimte på motsatt side av skaret og den er et sørgelig syn med lange partier uten snø.

Demningen øverst i Bjørnsjøhelvete

Kun merkingen minner om vinterens muligheter

Songsvann

Etter en god rast er det på tide å legge bak seg resten av stien mot Bjørnholt. En kort stund etter er jeg fremme og kan begynne letingen etter nedstigningen til demingen som utgjør reguleringen av Bjørnsjøen. Det er et idyllisk lite sted nede i bunnen av skaret og jeg deler det kun med et par stokkender som skotter litt overrasket på meg idet jeg tar meg frem langs stien mot damkronen. Etter at de har konkludert med at mine hensikter er edle roer de seg og tar seg tilbake til bredden igjen. Demingen er et syn i seg selv. En interessant konstruksjon med et stort innslag av tre. Det må glede enhver damingeniør med nostalgiske anlegg. Veien videre gir meg to alternativer. Jeg kan følge en blåmerket sti som er lagt nord for skiløypa eller jeg kan følge skiløypa. Jeg velger det siste grunnet I en god porsjon nysgjerrighet ift hvordan skiløypa tar seg ut i vårlige omgivelser. Det er ikke et vakkert syn. Det er nærmest en liten vei som baner seg frem i landskapet. Det eneste positive må være at alle som går på ski samles langs en løypa og gir stor grad forutsigbarhet for dyrelivet og redusert belastning på terrenget. Det er nesten ikke snø igjen og traseen er våt. Åpenbart har man lagt løypa over partier som er lite farbare på andre tider enn på vinteren. Det er et stort innslag av myr helt frem til Aurtjørn. Myrvannet er kaldt og avkjøler føttene min godt-det gjør godt for begge akillesene. Samtidig er underlaget mykt og gjør det lett å løpe. Eneste reservasjonen jeg har er løping i motbakke. Det gjør jeg ikke ennå. Turen mot Aurtjørn vekker gode minner fra vinterens skiturer. Det er en flott skiløype, men en krevende løype å ta seg frem til fots i. Rundt Aurtjørn er det i overkant vått og idet jeg aner grusvegen fra Ullevålsæter til Blankvann er jeg rask med å ta i bruk vegen. Etter noen stigninger er jeg fremme ved Ullevålsæter. Det er mange andre som har tatt turen opp hit denne fine fredagen. Tunet foran hytta er fullt i det flotte solskinnet. Min ferd går videre langs 50 km traseen til skiløpet i Holmenkollen. Det bærer bratt opp og frem forbi Lorttjern. Etter det går det stort sett en veid nedover. En løper med forstand på kvalitetstrening kjemper seg tålmodig oppover noen voksne stigninger mens jeg passerer nedover mot Songsvann. Etter noen km er bredden av Songsvann der. Vannet har fortsatt litt is på seg, men det er vakkert rundt vannet. Jeg tar meg tid til å nyte utsikten før det bærer rundt sydenden av vannet og frem til kiosken som utgjør endepunktet for turen.