Skaulangs

Oldtidsveien

Et par sko, løpelyst og en skog som ligger på dørstokken. Hvem trenger mer enn det?
Skog som omslutter meg når jeg løper inn i den uten samtidig å være for påtrengende. Skog som er åpen, inviterende, men samtidig lett avvisende og utfordrende. Litt dårlig form og bekymringer forsvinner som dugg for solen når jeg omfavnes av treleggene.
Form er en mystisk faktor som aldri slutter å forundre meg. Lite aktivitet gir dårlig form mens for mye aktivitet gir sliten kropp som igjen resulterer i dårlig form. Unntaksvis har jeg hatt opplevelsen av god form. Når jeg tenker meg om skjer gjerne det i perioder med lite mengde, men med marginalt mindre frekvens på økter. I forkant har gjerne både mengde og høydemetre vært betydelig større.
Kunsten må være å balansere belastningen ift det man prøver å oppnå av treningsmål. Personlig ender jeg gjerne opp med for mye belastning.
Lørdag var formen god. Jeg suste avgårde mot Bjørnerud på rødstien mot nordenden av dette flotte området som bærer navnet Grønliåsen. Min målsetting med denne økten var en kort langtur( ca 1,5t og 12-14 km) i terreng. Samtidig ville jeg også bli bedre kjent i området. Når er man egentlig godt kjent? Spiller det noen rolle? Jeg trives best når jeg kan løpe på nye stier, men samtidig også nyte kjente stier.
Grønliåsen byr på gode vekstforhold for furu og gir dermed en åpen og lys skog-grana er nesten fraværende på åshøyden, men dukker opp der vegetasjonsdekket øker i tykkelse-gjerne ned i sidene.

Jeg finner et slags endepunkt på rødstien og følger rødstien sørover en liten bit mot Prinsdal.
Det blir for mye trafikk her så jeg skjærer mot øst og opp i terrenget igjen og tilbake til blåstien som følger Oldtidsveien sørover mot Fløisbonn. Det stiger jevnt, men sakte og sikkert oppover på svabergene. Svabergene, ja. Kan det være årsaken til en øm skinnlegg? Den høyre protesterer litt så i dag(søndag når dette skrives ble det kun en gåtur med litt løping for å roe abstinensen).
Jeg finner rytmen og klatrer rolig oppover. Dagen er herlig, sol, varm med litt vind. Etterhvert flater det ut og jeg følger høydedraget forbi toppunktene Grønliåsen og Tårnåsen. Snart er jeg fremme på Hellerasten. Veien krysses og jeg fortsetter mot Fløisbonn. Snart dukker bebyggelsen opp i skogkanten. Så nært, men samtidig så fjernt. Med ett  står jeg på en asfaltert plass bak et bygg og speider lettere forvirret etter grusvegen som skal ta meg østover igjen.
Vegen lokaliseres på sørsiden av bygningen og jeg løper rolig videre i østlig retning. Dette er terra incognita for meg og det er like morsomt hver gang. Samtidig har jeg ikke helt avgjort hvor løpeturen går videre og det er enda mer morsomt. De beste løpeturene starter med en vag ide og tar form etterhvert. Jeg løper bortover grusvegen, sjekker ut rødstien i nordlig retning, setter en strek over den og løper videre. Snart går det en sti nordover opp en bratt ås. Den er så fristende at jeg gir etter og løper inn- og oppover. Skogen omslutter meg igjen som en gammel og kjær venn og jeg føler meg hjemme. Stien er tydelig og fører meg frem til en slags hytte i skogen.

Hvem bruker denne mon tro? Stedet er åpenbart i bruk.
Vel, av større interesse er å finne stien videre. Den er der-på nordsiden av hytten-ikke fullt så tydelig, men mer en tydelig for meg. Så er det bare å nyte, være tilstede på stien, i skogen, høre pusten, kjenne kroppen som jobber. Det blir varmt og t-skjorta henges i beltet. Sola skjærer inn mellom treleggene. Herre min skaper-bedre enn dette går det nesten ikke an å ha det. Andre enn meg trives her-jeg finner flere poster etter Skautraver'n

Stiene blir utydelige, deler seg og jeg løper videre ut i terrenget. Det bærer bratt ned i en forsenkning og opp en skråning. Jeg orienterer meg tilbake til stien og står plutselig på veien fra Hellerasten.

Av en eller annen mystisk grunn er jeg så og si alene i skogen og det er bare fint. Løpeturen går videre østover før jeg tar rødstien tilbake til Bjørndal.
Ikke lenge etter står jeg på dørstokken igjen etter 13 km og 350 høydemetre. Flottere skog skal jeg lete lenge etter!

Nye stier, nye opplevelser

På Grønliåsen

Ro og fred er blitt mangelvare i dagens samfunn. Livskvalitet har lett for å bli kvantifisert-gjerne materielt. Den fellen er lett å havne i. Å bli moden handler også om å oppnå et mer reflektert syn på hva som virkelig betyr noe i livet. Det å bo i umiddelbar nærhet til naturen i rolige omgivelser har blitt mer og mer viktig for meg. Faktisk så viktig at jeg har flyttet ut av Oslo sentrum hvor jeg har bodd de siste 12 årene og ut til Bjørndal-beliggende helt syd i Oslo.
Det er farlig langt fra Nordmarka og Maridalen, men de er begge kun en kort kjøretur unna. Dessuten kan jeg se begge i horisonten fra terrassen min.
Det er fredelig her og jeg nyter fraværet av trafikkstøy, byggebråk og helgestøy. Skogen er svært tett på. Fra terrassen ser jeg åsryggen-Grønliåsen-med fin furu- og løvskog som strekker seg flere km fra nord til sør. Skogen er kun et par minutters løpetur unna-herlig!
Den siste uken har jeg blitt mer kjent i nærområdet og Grønliåsen er et herlig stykke skog. Det er kupert terreng, men høydeforskjellene er mindre enn der jeg har pleid å løpe tidligere.
Finnes det noe flottere enn å knyte på seg skoene og løpe ut fra dørstokken og være ute i skogen etter kun få minutter, dukke inn i skogen og løpe gjennom treleggene.

På rødstier i Bjørndal

Skjære gjennom lyngen, stoppe opp litt i bratte nedoverløpninger, trekke pusten i krappe moter og nyte synet av flotte utsyn-alt dette byr Grønliåsen på.

Utsyn mot Bunnefjorden og Nesodden

Jeg har bodd her knappe 2 uker og trives som fisken i vannet. Og, det beste av alt, jeg har ennå ikke engang begynt å løpet østover-inn i Østmarka som ligger og lokker like i nærheten.
Store deler av stien over Grønliåsen følger en av Oldtidsveiene som gikk inn til Oslo. Denne vegen går gjennom Oppegård og over åsryggen.

Løpeturene har blitt lenger og lenger og dagens tur gikk til Fløysbonn med retur over åsen til utgangspunktet-dørstokken min hjemme.
Været har blitt skiftende etter en knakende fin sommer. Fortsatt er det varmt, men det regner tidvis. I dag var regnet kombinert med tordenvær. Jeg fikk det som så ut som et "værvindu" tidlig kveld, men Eva var ikke lenge i paradis. På vei sørover "datt" det ned, men temperaturen var til å leve med. Det som var mer skummelt var tordenværet. Jeg talte sekunder mellom glimt og skrall og tidvis virket det som jeg løp rett i "uløkka". Trøsten var at jeg befant meg i litt lavere terreng.

På vei mot Fløysbonn

Det knappeste var ca 1 km, men så gled uværet unna meg. Det regnet likevel "katter og kaniner", men av en eller annen grunn var det en fin opplevelse. Noe av grunnen var sikkert at jeg befant meg på ukjente stier og da trives Jannicke. Jeg ankom Fløysbonn og dreide nordover igjen. Stien vant høyde sakte, men sikkert og snart var jeg tilbake igjen på "snaufjellet". Regnet var avtakende, men jeg var søkkvåt for lenge siden-herlig!
Langs stien løper jeg også forbi gravrøyser flere steder.

 

Snart er jeg på toppunktet som er relativt udefinerbart. Stien knekker sakte nedover. Jeg følger rødstien nedover. Det er lite tegn til vilt i skogen, men jeg har vært her kun få ganger så jeg ser forhåpenligvis mer siden.
Jeg gir meg over til stien, finner en god rytme og nyter løpeturen over svabergene.

Jeg når grusstien ved lavpunktet og dreier sørover igjen. Drøyt 1 km senere er jeg ved dørstokken igjen. En bedre start enn dette kunne jeg ikke fått.