Nye stier, nye opplevelser

På Grønliåsen

Ro og fred er blitt mangelvare i dagens samfunn. Livskvalitet har lett for å bli kvantifisert-gjerne materielt. Den fellen er lett å havne i. Å bli moden handler også om å oppnå et mer reflektert syn på hva som virkelig betyr noe i livet. Det å bo i umiddelbar nærhet til naturen i rolige omgivelser har blitt mer og mer viktig for meg. Faktisk så viktig at jeg har flyttet ut av Oslo sentrum hvor jeg har bodd de siste 12 årene og ut til Bjørndal-beliggende helt syd i Oslo.
Det er farlig langt fra Nordmarka og Maridalen, men de er begge kun en kort kjøretur unna. Dessuten kan jeg se begge i horisonten fra terrassen min.
Det er fredelig her og jeg nyter fraværet av trafikkstøy, byggebråk og helgestøy. Skogen er svært tett på. Fra terrassen ser jeg åsryggen-Grønliåsen-med fin furu- og løvskog som strekker seg flere km fra nord til sør. Skogen er kun et par minutters løpetur unna-herlig!
Den siste uken har jeg blitt mer kjent i nærområdet og Grønliåsen er et herlig stykke skog. Det er kupert terreng, men høydeforskjellene er mindre enn der jeg har pleid å løpe tidligere.
Finnes det noe flottere enn å knyte på seg skoene og løpe ut fra dørstokken og være ute i skogen etter kun få minutter, dukke inn i skogen og løpe gjennom treleggene.

På rødstier i Bjørndal

Skjære gjennom lyngen, stoppe opp litt i bratte nedoverløpninger, trekke pusten i krappe moter og nyte synet av flotte utsyn-alt dette byr Grønliåsen på.

Utsyn mot Bunnefjorden og Nesodden

Jeg har bodd her knappe 2 uker og trives som fisken i vannet. Og, det beste av alt, jeg har ennå ikke engang begynt å løpet østover-inn i Østmarka som ligger og lokker like i nærheten.
Store deler av stien over Grønliåsen følger en av Oldtidsveiene som gikk inn til Oslo. Denne vegen går gjennom Oppegård og over åsryggen.

Løpeturene har blitt lenger og lenger og dagens tur gikk til Fløysbonn med retur over åsen til utgangspunktet-dørstokken min hjemme.
Været har blitt skiftende etter en knakende fin sommer. Fortsatt er det varmt, men det regner tidvis. I dag var regnet kombinert med tordenvær. Jeg fikk det som så ut som et "værvindu" tidlig kveld, men Eva var ikke lenge i paradis. På vei sørover "datt" det ned, men temperaturen var til å leve med. Det som var mer skummelt var tordenværet. Jeg talte sekunder mellom glimt og skrall og tidvis virket det som jeg løp rett i "uløkka". Trøsten var at jeg befant meg i litt lavere terreng.

På vei mot Fløysbonn

Det knappeste var ca 1 km, men så gled uværet unna meg. Det regnet likevel "katter og kaniner", men av en eller annen grunn var det en fin opplevelse. Noe av grunnen var sikkert at jeg befant meg på ukjente stier og da trives Jannicke. Jeg ankom Fløysbonn og dreide nordover igjen. Stien vant høyde sakte, men sikkert og snart var jeg tilbake igjen på "snaufjellet". Regnet var avtakende, men jeg var søkkvåt for lenge siden-herlig!
Langs stien løper jeg også forbi gravrøyser flere steder.

 

Snart er jeg på toppunktet som er relativt udefinerbart. Stien knekker sakte nedover. Jeg følger rødstien nedover. Det er lite tegn til vilt i skogen, men jeg har vært her kun få ganger så jeg ser forhåpenligvis mer siden.
Jeg gir meg over til stien, finner en god rytme og nyter løpeturen over svabergene.

Jeg når grusstien ved lavpunktet og dreier sørover igjen. Drøyt 1 km senere er jeg ved dørstokken igjen. En bedre start enn dette kunne jeg ikke fått.