Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Skog

Sør for Kobberhaugene

Skog, skogen er et interessant begrep som får frem mye følelser også hos meg. Hvorfor er det slik? Heldigvis er det gode følelser som bringes frem. Jeg skal ikke meterene inn i skogen før jeg får en indre ro som jeg ikke får andre steder. Følelsen av å være hjemme er også merkverdig tilstede ofte. Kanskje er det fordi vi alle i bunn og grunn er naturbarn. Løpeturene mine i skogen blir derved viktige for meg og andre som finner glede i å være der. Hvordan skogen har det og hvordan det er i skogen blir derved viktig og noe jeg forholder meg til når jeg er der. Lange løpeturer gir gode muligheter til å oppleve skogen på ulike steder og det er alltid grunn til ettertanke.
Denne uken er en uke med lav belastning etter mye mengde de to siste ukene. Periodisering heter det visst og det hjelper alltid meg til å få overskuddet tilbake. Løpeturen tidligere i uka i mørket over Grønliåsen gikk i rekordfart og jeg hadde en god løpsopplevelse.
Søndager er gode dager hvor det er mulig å bruke mye tid ute i skogen. Selv om denne uken skal ha lav belastning-og også fikk tilnærmelsesvis det-er løpeturen på søndag viktig for meg.
I dag gikk den i sydlige deler av Nordmarka med start fra Låkeberget, forbi Ullevåsæter, Lørensæter, Kobberhaugene, Bjørnholt, Kamphaug, Skjærsjøen, Hammeren-Låkeberget-totalt 22,3 km på ca 3,5 t.
Fra Låkeberget er det kort avstand til skogen omslutter meg og får frem godfølelsen.

Fin furuskog ved Låkeberget

Etter noen rolige dager er det litt krevende i starten, men jeg finner etterhvert en god løpsrytme på min vei nordover mot Høgåsen og Ullevåsæter. Etter kryssingen av Ankerveien løper blå- og rødsti sammen og det er åpenbart mye trafikk her.

"Sti" ved Høgåsen

Selv om "stien" bærer preg av svært mye bruk er det stille i skogen og jeg er lykkelig alene inntil jeg ankommer grusvegen rett sør Ullevålsæter. Underveis er fine stemninger å få med seg.

Nord for Ullevålsæter ligger de vakre Aurtjernene og jeg passerer det østre når jeg begir meg inn i skogen igjen etter en kort strekning med grus under beina.

Østre Aurtjern

Kontrasten mellom det idylliske tjernet og kraftledningene er voldsom og jeg er glad for å dukke inn i skogen på en sti som åpenbart er lite benyttet(min favoritt).

Skogen omslutter meg, stien er god og løpsrytmen kommer raskt på plass igjen idet jeg tar fatt på stigningene mot Dølerudhøgda. Stidelet ved Lørensæter er mer enn tydelig i et hogstfelt som dukket opp her for noen år siden.

Lørensæter er forøvrig en av de få stedene Løvenskiold ikke eier her inne. Blåstien er lagt i en kraftig runde øst og nord slik man ikke blir plaget med folk som bruker blåstiene..rødstien går derimot rett gjennom tunet.. Vel, jeg gleder meg over vakker skogsnatur og flotte bakker og det skal man ikke kimse av.

Lørenseter

Utsyn mot vest med Lørensetertjern

Etter "omveien" rundt Lørenseter forteller stidelet meg ved Slåttemyra at Kobberhaugene nærmer seg kraftig.

Granskogen har vært den dominerende etter Østre Aurtjern, men etterhvert blir vegetasjonsdekket skrinnere og da kommer furua til sin rett. Gran er fint, men jeg trives bedre i det åpne landskapet som furua gir.

Furuskog ved foten av Kobberhaugene

Jeg har også et ærend i dag i skogen. Det står noen poster etter NUC som må hentes før vinteren er der og vel fremme på østre Kobberhaug kan jeg glad og fornøyd konstatere at posten fortsatt er på plass.

Sjekkpunkt Kobberhaugene

Mer skal ikke til for å glede en enkel sjel som min. Utsynet her opp er vanligvis flott, men tåka som omslutter toppene hindrer utsynet i dag. Fint er det likevel her oppe-også i dag.

Kobberhaugene i høstskrud

Høyere enn dette kommer jeg ikke idag og nå går løpeturen videre til Bjørnholt og Bjørnsjøhelvete.
På vei nedover får jeg et flott utsyn mot Bjørnsjøen og Rådalshøgda.

Det er bare å glede seg over de inntrykk naturen gir. Underlaget er litt mindre glatt enn under "nattultra'en" sist helg, men det er fortsatt all mulig grunn til å være våken ned den styggbratte lia.
Jeg får imidlertid snart gleden av å skue mot Bjørnholt.

Bjørnholt

Hogstfeltene er mange og de har også inntatt øvre del av Gamle Nordmarks veg. Jeg beslutter derfor kjapt å benytte en umerket sti slik at jeg unngår det "ødelagte" terrenget og kommer rett på Bjørnsjøhelvete.

Luftig sti ved kanten av Bjørnsjøhelvete

Gleden er stor når også posten ved Bjørnsjøhelvete er på plass og løpeturen kan fortsette mot Kamphaug. Det er åpent og fint å løpe sørover.

Jettegryter ser jeg ikke ofte, men jamen er det ikke en like ved stien.

Til tross for at jeg har vært ute i snart 3t er formen fortsatt god. Mat har jeg ikke inntatt underveis, men den ligger klar i sekken dersom sulten melder seg. For meg fungerer det egentlig best på korte turer(3-4t) å spise bra før jeg starter å løpe. Blir det lenger enn det må jeg starte spisingen senest etter 3t. Det går hurtig frem mot  Kamphaug og vel fremme er potten full idet posten er på plass også her.

Kamphaug

På vei nedover mot Skjærsjøen hører jeg "rare" lyder som viser seg å stamme fra bremsene til en syklist som kommer bakfra. Jeg blir imponert når han tar seg neodver den mildest talt glatte stien over svabergene uten uhell.
Nede ved Skjærsjøen er det like vakkert som alltid og utsynet mot nord må nytes.

Skjærsjøen

Så er det litt nedover og bortover før løpeturen er slutt. Drøye 22km på 3,5t er bra så treg som jeg er. Viktigst av alt er at løpsopplevelsen var god og naturen god å være i.

Nattultra

Det er alltid spennede å oppleve noe nytt og det å løpe gjennom hele natten i skogen var en ny opplevelse for meg. Hyggelig selskap på løpeturen var Martin(Olafsen) og John(Lund).
Målsettingen var å følge store deler av NUC 54-løypa gjennom natten. Det skulle vise seg å bli en morsom, interessant og krevende natt.
Martin hadde forøvrig gjennomført en lignende løpetur for noen uker siden og hadde derved mer erfaring på området enn oss andre.
En forhåndsbestilt drosje brakte oss kjapt til Mylla dam og kl 23 satte vi avgårde med kurs sørover i Nordmarka. Det ble raskt klart for meg at det var sært vått. Et langvarig regnvær har mettet underlaget fullstendig med vann og gir svært dårlig feste. Særlig John, med et litt uheldig skovalg, og med begrenset i erfaring terrenget, fikk prøvd seg skikkelig. Vi kom imidlertid alle fra løpeturen uten skader.
Det å løpe om natten viste seg å by på andre utfordringer enn de jeg er vant med. Tretthet var en faktor jeg hadde tenkt litt på forhånd, men viste seg å by på mindre problemer. Det at vi mer eller mindre var i konstant bevegelse bidro nok til å motvirke det.
Energinivået mitt var klart lavere på natten enn dagen, men disiplin gjorde sitt til at det gikk fremover. Det var imidlertid interessant å se at dette helt klart var en faktor.
Næringsinntaket ble helt klart en større utfordring idet jeg relativt kjapt ble kvalm og måtte "trøkke" de få brødskivene jeg spiste ned.

Mørket var fullstendig og kompakt helt frem til vi nærmet oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen. Det å løpe i skogen i kompakt mørke med lys kun fra hodelykten krever mer energi enn i fullt dagslys, men det var likefult givende. Terrenget fremstår(oppleves) annerledes i stummende mørke enn i dagslys og jeg hadde tidvis litt utfordringer med å kjenne meg igjen noen steder. I det store og hele var det imidlertid en klar fordel å ha god kjennskap til løypene vi skulle gjennom. Særlig over mot Kikuttoppen viste det seg å bli helt avgjørende for i det hele tatt å komme frem. Kombinasjonen av tett tåke, stummende mørke og en lite synlig sti satte store krav til orienteringsferdigheter og kjennskap til stien. Jeg var tidvis klart bekymret, men det er jo under slike forhold at man utvikler seg. Det er avgjørende å være rasjonell og bruke hjelpemidler og ferdigheter godt under slike forhold.

Skogens pattedyr er jo vanligvis aktive om natten, men de ufyselige forholdene må ha medvirket til at de holdt seg i ro-eller kanskje det var de rare skapningene som tok seg frem med skarpt lys på hodet.
Martin kunne fortelle om en dramatisk opplevelse fra sin siste nattlige løpetur. Ved nedstigningen fra Kikuttoppen ble han oppsøkt(etter et kraftig og rungende rap) av en elgokse som kanskje været en konkurrent. Elgoksen tok seg raskt frem til Martin som innså det nytteløse i å forsøke å løpe fra elgoksen. De ble stående overfor hverandre på ca 15 m avstand, men heldigvis lot elgoksen seg skremme av det kraftige lyset fra hodelykten og trakk seg etterhvert tilbake.
På vår vei over mot Kikuttoppen blir det klart for oss at vi har en elg foran oss på stien-merkene etter fersk avføring er mange-og jeg frykter en konfrontasjon på den smale stien i det stummende mørket og tette tåken. Elgen, som vet å bevege seg i terrenget langt bedre enn oss, forsvinner stille og rolig uten at vi møtes. Det var spennende å være så tett på skogens konge.

Fisk er det imidlertid litt av i Katnosa. I det vi passerer Harpelandsvika nærmest koker det av ørret i vannet rett ved stien. Martin kan fortelle at Katnosa er ett av de vann som har fått mye oppmerksomhet fra OFA og det er kanskje resultatet av det arbeidet vi ser foran oss i vannet. Det må jo være en glede for den fiskeinteresserte å komme til slike vann.

Til tross for krevende underlag og mørket klarer vi likevel "cut-off tiden" både ved Tverrsjøstallen og Katnosdammen. Førstnevnte passeres noen minutter før 1 og sistnevnte litt før 4. På vår vei mot Katnosdammen kommer vi over en sovepose noen har mistet/glemt på stien mellom Finnerudseter og Spålselva. Vi får håpe den finner sin eier igjen. På turisthytta ved Katnosdammen er det overnattingsgjester, men de har nok gått til ro for en god stund siden. Alt er stille og rolig på tunet.
Når vi nærmer oss Sandungen kryper klokka mot 5 og jeg begyner å bli smått bekymret for om vi får noe møter med elgjegere som skal tidlig ut på jakt. Det er imidlertid stille og ikke en lyd fra hundestallene til Løvenskiold-kanskje er jakta over?

Når vi nærmer oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen lysner det relativt kjapt og det er nesten løpelyst. John takker for seg her og følger Nordmarksvegen og vegen over til Movatn på sin vei hjemover. Jeg og Martin tar oss videre fremover gjennom Osmarka. På veien gjennom natta har jeg plukket meg med poster der vi passerer, men opplever igjen at de enkelte steder er fjernet. Spålen, Sandungen og Damtangen er borte av ukjente gjerningspersoner, men noen tap får jeg vel tåle.
Ved ankomst Deledalsveien har klokka blitt mer enn jeg trodde den skulle være her og vi følger Deledalsveien og deretter Nordmarksveien nedover. Martin takker for seg ved Hammeren og jeg tar meg frem til bilen på Kjelsås. Vel fremme kan jeg konstatere at det tok 11t å tilbakelegge 54 km. Det må være godkjent under slike forhold.
Opplevelsen ville jeg ikke vært foruten, men det var interessant hvor annerledes alt var på natten sammenlignet med dagen.