Postjakt

Bislingflaka, 691 moh

Det er ikke bare å sette ut poster..de skal også hentes inn igjen. Fordelen dette året er at det ikke henger en postbrikke som må hentes inn fort. Det gir anledning til mer fleksibilitet ift når jeg henter inn posten. På et eller annet tidspunkt(før vinteren) må posten inn.
I dag hadde jeg satt av en lang dag for riktig å kose med i nordlige deler av Nordmarka og, ja, også hente inn en del poster. Det ble en saftig runde på 49 km med start og slutt fra Mylla dam med et tidsforbruk på 8,5t(det er fart i den gamle skrotten!). Runden inneholdt Bislingsætra, Bislingflaka, Syljusæter, Katnoshøgda, Katnosa dam, Steinvollsæter(den mest utilgjengelige av dem alle), Spålsæter, Spåslberget, Ugla, Sinnerdammen, Tverrsjøstallen, Roensætra og endelig Trantjern..Puhh!
Dagen begynte tidlig som alle lange dager bør :-) Fordelene med en tidlig start er mange og akkurat nå kommer mørket relativt kjapt. Jeg var ikke mer enn kommet litt ned i dalen med bilen før skyggene ble veldig lange. Derfor var det godt å ankomme bilen allerede halvfem..og ikke halv åtte.
Selv om jeg føler at formen er god blir jeg alltid i sterk tvil når jeg tar fatt på bakkene opp fra Mylla da-enten det er i løypa til NUV 54 eller NUC 100. Bakkene er styggbrate og byr alltid på en solid dose realitetsorientering for alle oss som lever i illusjonen om at formen er god.

Bakken til glede og lyst

Jeg er et enkelt menneske og intet gleder meg mer enn når postene henger der jeg plasserte dem. Den opplevelsen får jeg stort sett hvert sted jeg er innom idag, med 1 unntak.
Bislingsæter og Bislingflaka gjør starten min god og begge postene ligger snart trygt i sekken.
Så legger jeg inn kosegiret på vei nedover mot Syljusæter. Noe mer får det heller ikke blitt-det er såpeglatt på steinene nedover og gammel (og klok?) som jeg er roer jeg farten litt ned. Fint er det uansett.

Oi, oi oi

Underlaget er våtere enn det pleier og alle som har litt kjennskap til Nordmarka og områdene jeg er i nå vet at det betyr svært vått. Det er imidlertid bare å utstyre seg, men noe nedkjøling blir det uansett-særlig når det tidvis blåser en kraftig vind. Den er heldigvis ikke mye merkbar inne i skogen.
Når jeg nærmer meg Syljusæter blir det klart for meg at 2 hyggelige gutter har utnyttet den sene høsten og utvidet hogstsesongen. En hogstmaskin er en djevelsk effektiv maskin og det er betydelige kubikkmeter med tømmer som ligger i vegkanten ved vegdele ned til Syljusæter.
Jeg må alltid slite betydelig med å mobilisere positive følelser når slikt skjer, men skogen må vel kultiveres. Fordelen i dette tilfellet er at det åpenbarer seg et flott utsyn mot Gjerdingen.

Gjerdingen i det fjerne

Ellers må jeg si at guttene er profesjonelle. De tar hensyn til terrenget rundt og beholder blåmerking-de merker endatil med blått bånd der stien går gjennom hogstfeltet.

Ved Syljusæter er posten på plass, men stidelet til DNT har falt ned igjen. Litt innsats fra min side får det heldigvis på plass igjen, men jeg frykter at det vil falle ned dersom vinden blir i overkant kraftig.
Jeg tar meg frem gjennom hogstfeltet og er snart inne i skogen igjen-på veg mot dammen i østenden av Gjerdingen.Vel fremme er alt som det pleier og utsynet vestover er betagende som alltid.

I det fjerne kan jeg skimte Roensætra hvor jeg vil være om 5-6 t. Lite gir meg mer glede enn å vite at flere mil med skogløping ligger foran meg og venter. Snart er jeg på vei oppover mot Katnoshøgda-som også er et litt uveisomt plassert sjekkpunkt. På vei oppover krysser jeg Rankemyra som er velfylt med vann. Heldigvis er krysningspunktet greit å komme over.

Rankemyra

På vei opp mot Katnoshøgda

I sommer hilste sauene blidt på vei oppover her. Nå er det stille i skogen. Det er kun unntaksvis at jeg registrerer liv og det er like kjekt hver gang. Ved Katnoshøgda er alt som det skal være og posten er snart trygt plassert i sekken min. For 2 år siden dukket det opp et hogstfelt lenger ned og jeg tar en snarveg over dit og står snart ved broa i sørenden av Nedre Skortjern.

Flott bro.

 Ikke lenge etter er jeg på tunet til Katnosdammen turisthytte. Her det tydeligvis utrydding og rengjøring som pågår. Ved posten blir det klart for meg at ukjente gjerningspersoner har satt pris på postplakaten i en slik grad at de har tatt den med seg. Postskjermen var ikke like pen så den ble igjen. Tyveri kaller jeg det.

Katnosdammen turisthytte

Jeg løper videre..i det hele tatt er jeg i bevegelse hele tiden..også mens jeg spiser. Jeg var bare nedpå med rompa etter en styggbratt bakke opp mot Spålsberget og det var bare i 2 minutter!
Partiet som ligger og venter på meg er noe av det flotteste marka kan by på, frem mot og rundt Spålen. Høydepunktene er mange.

Fagerlisæter..som noen burde vedlikeholde bedre

Harpelandsvika

Finnerudsæter

Spålen

Rødsti mot Sandbekkmana..Hvor er vinteren??

De seige bakkene opp mot Tvetjørnhøgda forsyner seg godt av kreftene mine. Vel oppe er det åpen og fin furuskog. Den lite, tydelige stien forteller meg at ikke mange beveger seg denne veien. Noe som er synd all den tid det er et flott sted.

Tvetjørnhøgda

Skogen blir snart mer tett igjen, men ikke mer enn at sola bryter inn og skaper flotte steminger tidvis.

På vei ned mot Steinvollsætra

Vel fremme ved Steinvollsætra er alt som det skal være. Det er et underlig sted som utvilsomt fortjener betegnelsen øde.

Steinvollsætra

Lenger sør enn dette kommer jeg ikke i dag og nå er det på tide å ta seg nordvestover mot Spålsætra.
Det ville være en kraftig overdrivelse å betegne det som stier, men jeg kommer meg fremover og kan glede meg over vakker natur.

Sørenden av Spålen

Trolsk furuskog ved Nautsundkollen

Spålsæter

Postene ved Spålsæter, Spålsberget og Ugla er alle på plass og mer skal det ikke til for å glede en enkel sjel som min.

Ved Ugla

Snart jeg på vei til Sinnerdammen og vel fremme ved turisthytta har noen vært aktive og hugget det som er av skog rundt hytta-behovet for ved må være påtrengende.

Sinnerdammen turisthytte

Ved stidelet hvor jeg plasserte posten er alt borte og jeg blir så sint at jeg glemmer å hilse på en mann som plutselig passerer på stien. Det eneste jeg får meg meg er taustumpen som postplakaten ble hengt opp i. Hvem i all verden kan få seg til å stjele inne i skogen?

Kun hyssing igjen

 Jeg er imidlertid ikke langsint og humøret er allerede bedre når jeg kan hente postskjermen ved Tverrsjøstallen. Rett etter er det som om rødstien lengter etter vinter der den går ut i Tverrsjøen. Mange ganger har jeg sust ned på vannet og overveid hvor veien videre skulle gå. La oss håpe på en fin vinter slik at det blir flere fine skiturer.

Blir det vinter snart?

Det er lenge siden 30 km var et faktum og beina begynner å kjenne det litt. Mitt neste stoppested er Roensætra-som også er et sted litt utenfor "folkeskikken", men et fabelaktig flott plassert sted. Enda hyggeligere blir det når både postplakat og postskjerm er på plass. Enkle mennesker, enkle gleder.

Yes! Alt på plass...

Kanskje det er noe med slitet som skal til for å komme til de enkelte postene for deretter å hente dem som gjør at gleden blir stor når de fortsatt er der.
Så er også gleden stor når jeg kan nyte utsynet mot Gjerdingen..blir det siste gang i år?

Oi, oi, oi

Ved Trantjern er alt som det skal være og snart er alle dagens poster-1 på plass i sekken når jeg tar meg fremover igjen til Mylla dam. Det er imidlertid alltid tid for å nyte utsynet mot Mylla fra Åssjøvika.

Mylla fra Åssjøvika

Vel fremme ved bilen kan jeg konstatere at dagen har vært fin. Neste helg er det nattultra og etter det spørs det om det blir mer løping her opp i nord før vinteren er der.

Snart vinter..

Gørjehøgda

Tid for innhenting av poster etter årets NUC..Skjøt, poster, det er en postplakat og en postskjerm som begge skal fortelle deltakeren at han/hun er på rett vei. Etter å ha hatt NUC "på maten" i en lang periode var det godt med en pause, men nå MÅTTE jeg tilbake til Nordmarka igjen.
Dagens løpetur startet og sluttet på Skar, til sjekkpunkt Øyungen, Liggeren gård, Kvæhøgda, Gørjehøgda, rundt Helgeren, rødtstien langs Tiurlieiksvegen, Rottungen, vestsiden av Øyungen og ned til Skar igjen.En flott løpetur på svært vått underlag, men oppholdsvær.
På Skar var det åpenbart øvelse for nødetatene når jeg ankom. En salig blanding av politi, ambulanse og bikkjegneldring. Lenger oppe, ved Øytungen dam, lå markørene i et større antall og vi får tro det ble en fin øvelse. Godt å legge det hele bak seg i de seige bakkene mot sjekkpunkt Øyungen.

"Stien" i våt tilstand

Her har jeg vært et utall ganger og jeg kunne sikkert løpt med bind for øynene. Det er likevel stadig noe nytt å se, men i dag må mye av oppmerksomheten rettes mot hvor jeg setter føttene. Det er såpeglatt og underlaget oppover her er krevende.

På vei oppover

Jeg finner en grei løpsrytme og er snart fremme ved stidelet som utgjør sjekkpunkt Øyungen.

Sjekkpunkt Øyungen

Her viser det seg at "noen" allerede har fjernet postmaterialet og jeg håper bare at de virkelig har tatt det med seg og ikke bare kastet det fra seg et eller annet sted i skogen. Et lite søk er resultatløst og jeg løper videre mot neste sjekkpunkt. Irriterende at noen åpenbart ikke kan la være å ødelegge for andre.
Det skal imidlertid ikke bli siste gangen jeg opplever dette i dag. Begge postene på hver side av Helgeren er borte. Underlig..Hvem kan ha nytte av å fjerne disse??
Langs Øyungen er det vakkert som alltid og jeg nyter løpeturen langs østsiden.

Øyungen,  oi, oi oi.

 Dette flotte vannet har jeg løpt rundt mange ganger og favorittvarianten er å løpe i skumring og mørke, gjerne senhøstes, uten lys. Det gir en helt spesiell kontakt med skogen. Om vinteren er måneskinnsturer på ski over vannet en annen favoritt-selvsagt uten lys. I fjor vinter bar ikke isen, men vi får håpe på kaldere vinter dette året.
Lenger fremme dukker snart Liggeren gård opp hvor neste sjekkpunkt står i stidelet.

Liggeren gård

Her er det foretatt flatehogst slik at gården har blitt godt synlig fra vegen. Hogstmaskinen har også tatt litt oppover og blåstien er godt eksponert noen hundre meter før den forsvinner inn i skogen.
Jeg tar en snartur opp og henter posten ved Kvehøgda før jeg fortsetter oppover mot Gørjehøgda.
På vei oppover den styggbratte mota dukker tidlige forvarsler om vinter opp.

Årets første snøklump

Den får selskap av flere lenger opp. Kanskje ikke så rart. Gørjehøgda er nesten 500 moh og et stykke inn fra kysten.

På vei mot Gørjehøgda

Lenger opp kan jeg glede meg over at posten fortsatt er der og den ligger snart trygt i sekken min.
Utsynet nordover lenger fremme idet jeg løper nedover mot Helgeren er ikke all verden i dag, men fint likevel.

Bakkene går greit unna til tross for svært glatt underlag og etter litt grus under beina et kort øyeblikk er jeg på vei oppover mot Fuglemyrhøgda. Her er det flott som alltid.

På vei oppover mot Fuglemyrhøgda

Vel fremme på toppunktet viser det seg at postplakaten er fjernet. Det rare er at en av deltakerne fortalte meg løpsdagen at den ikke var der på løpsdagen. Underfundig..Jeg satte den ut onsdag ettermiddag og på løpsdagen 3 dager etter var den fjernet. Hva er det som skjer i området rundt Helgeren?

Fuglemyra

Vel, løpeturen er grei nok den og på veien innover til nordsiden av Helgeren treffer jeg både på Storfugl og Ravn. Stien er relativt "fersk", men blåmerkene er mange og det er bare å legge inn kosegiret og nyte løpeturen i den åpne furuskogen.

Bare å nyte...

Vestsiden er tettere og tidvis "dyster", men fin på sin måte. Jeg passerer Sølvvika og tar fatt på turen "ut" mot Sandvika og Fortjernsbråten.

Sølvvika

Det er tidvis som å løpe i et bekkefar, men alt har sin sjarm.

"Stien" rett nord for Båtvika

Det slår meg alltid hvor stille og rolig det er her inne..nesten "dystert". Jeg treffer sjelden noen her inne, men løper forbi en rett før Fortjernsbråten i dag.
Posten i Sandvika er også fjernet..Du verden..Trøsten får være flotte utsyn mot Helgeren.

Ved Fortjernsbråten er alt som det skal være og posten ligger snart trygt i sekken i min. Med det har jeg vært innom alle dagens poster og kan være litt fri ift stivalg mot Skar igjen. Egentlig er rødstien langs "vestbredden" av Myrtjernet en favoritt, men det er for mye vann til at jeg ser det som sannsynlig at stien er farbar. Det skal ikke mye til før løping må bli til svømming her og vannet er i overkant kaldt nå. Ferden går derfor på rødstien gjennom Middagsdalen og videre på Tiurleikvegen før jeg dreier ned til Rottungen.

Skaret øverst i Middagsdalen

Rottungen

Jeg følger grusvegen en kort bit før jeg igjen tar ut på blåstien som går langs vestsiden av Øyungen.
Ved Rottungen er det folksomt igjen og før jeg vet ordet av står det en flott Schaefer-hund på siden av meg. Den er tillitsfull, rolig og lar seg villig kose litt med. Det er flott, voksen hannhund og jeg kjenner lysten på hund brått kommer tilbake-jeg har hatt 5 av den typen tidligere. Jeg løper videre og hunden kommer straks etter og vi hilser igjen før jeg stryker ut i skogen. Møtet med hunden var dagens høydepunkt.
Vestsiden av Øyungen er vakker som alltid og jeg nyter løpeturen selv om jeg må nedpå idet foten settes på en i overkant, glatt trerot.

Vakre Øyungen

Snart er jeg ved grusvegen som tar meg den siste biten ned til Skar leir igjen. Vel fremme ved bilen kan jeg se tilbake på en fin løpetur i et svært vått terreng. Egentlig burde det vel vært vinter nå, men jeg nyter barmarkssesongen så lenge den varer. Drøyt 26 km på 4,5 t forteller meg at formen er grei nok selv om det føltes tungt tidvis.