Lillomarka Rundt

Utsyn fra Holåsen mot Oslo, 440 moh

Lillomarka har jeg løpt i endel ganger. Av en eller annen grunn har alle løpeturene vært på vestsiden av vannskillet-ofte fra Movatn til Kjelsås over Holåsen eller Granberget. I dag var det på tide å utforske også østlige deler av Lillomarka, og i tillegg få seg et gjensyn med andre, kjære steder jeg har vært mange ganger tidligere. Jeg la opp til en løpetur på drøyt 20 km med en varighet på knappe 4t.
Utgangspunktet mitt var Kjelsås og deretter til Linderudkollen, sør for Storhaug, Lilloseter, Sørskogen, Sinober, Holåsen, Solemskogen og endelig Kjelsås.
Dagen er mer enn flott og kroppen burde være klar igjen etter litt mye mengde for 1 uke siden. Innledningsvis tar jeg meg frem til Langsetløkka og videre på rødstien til vannet Kringla. Her har jeg aldri vært tidligere, men det er absolutt ingen grunn til å ikke komme hit.

Kringla

Rødstien til Linderudkollen går over vannet, mens jeg følger en umerket sti langs bredden. Det går bratt oppover mot Linderudkollen, men formen min er god og jeg løper ultra-rolig oppover. Snart er jeg ved Linderudkollen som er et idyllisk sted med to flotte hoppbakker-benyttes de i dag?

Linderudkollen

Her har jeg vært tidligere på min vei mot Grefsenkollen som ligger et lien bit lenger sør. I dag går ferden imidlertid norover, men først skal jeg litt lenger sør og deretter øst-rett sør for Storhaug.
I dette området ligger hulen som Ole Høiland oppholdt seg i. Tiden strekker ikke til for et besøk dit idag, men jeg får ta meg en tur siden en gang. Etterhvert går stien mer nordøst og utsynet mot Alunsjøen er flott.

Utsyn mot Alunsjøen

Det å oppsøke nye steder er faktisk veldig givende. Motstanden er vanens makt og så er det litt skremmende å løpe helt nye steder. Det går en grusveg inn til Lilloseter, men jeg løper på blåstien som tidvis går mer eller mindre parallellt med vegen. Det er god sti å løpe på og fritt for snø.
Området er også spekket med kulturminner. Øst for Linderudseterhøgdene finner jeg rester etter gruvedrift.

Infotavle om gruvedrift i tidligere tider

 Kroppen fungerer fint og jeg har allerede rukket å fylle på med mat. Snart går stien bratt nedover og med ett står jeg ved Evensetermyra hvor den tidligere ferdselsåren til Hadeland har et parti som er godt synlig frem til Lilloseter.

Ved Evensetermyra

Jeg følger vegfaret som også er en kombinasjon av rød- og blåsti, dvs blåstien gjør noen rare avstikkere ut i terrenget noen steder. Det stiger først godt på oppover, men etterhvert flater det mer ut når jeg nærmer meg Bispedalen. Det er godt å løpe her inne.

På god sti mot Lilloseter

Snart er jeg på den siste biten rett før Lilloseter som går på grusvegen som har sitt endepunkt her inne. Det er folksomt her inne-ikke så rart med vegtilgang. Det er kun rare mennesker som undertegnede og likesinnede som tar til fots for å komme inn til slike steder :-)
Lilloseter ligger flott til på et nydelig tun. Jeg klokker inn på drøyt 1,5 t etter å ha tilbakelagt drøyt 8,5 km. Høydemetrene, ca 450, forklarer litt av tiden, men tempoet ligger på greie 11. Jeg er fornøyd.

Lilloseter

Rar som jeg er haster jeg bare videre-trening er trening, og det er viktig å holde en jevn gjennomsnittsfart. Jeg gleder meg over at tempoet er på vei oppover fra 12 til 10, og det er bruttomålinger. Etter Lilloseter er det bare sti-syklistene som sverger til grus må velge andre ruter.
Terrenget er flott på nordsiden og rett etter passerer jeg stidelet til Dalbekk.

Terrenget flater mer ut og åpner seg litt mer når jeg nærmer meg Sørskogen. Her inne ligger det også noen gjenstridige flekker av snø.

Det blir mer snø etterhvert som jeg nærmer meg Sinober. Vel fremme er det godt med besøk i dag. Jeg hviler rompa litt, men er snart på beina igjen. Nedover mot Holåsen er jeg på kjente stier igjen-selv om det er en stund jeg var her sist. Skogen er like vakker som sist jeg var her.

Skog rett ved Kringletjern

Retningen er definitivt sørover, jeg har fått mer mat i kroppen og tempoet har stabilisert seg på rundt 10-mao greit ultratempo. Tørt har det egentlig vært hele veien, men periodevis blir det mer fuktig terreng. Ikke lenge etter passerer jeg ved stidelet som gir sti videre både til Granberget og Holåsen. Jeg skal forbi sistnevnte og lenger inne har et tre måttet gi tapt for vindkreftene.

Rotvelt

Hytter er det også noen av her inne og velsignet må den være som kan tilbringe litt tid i slike omgivelser.

Skoghytte

Stien stiger på mot løpeturens høyeste punkt-Holåsen. Jeg kjenner meg godt igjen og kan nesten ikke vente med å komme ut på utsynspunktet. Her er alt som før og utsynet er bare nydelig.

Utsyn fra Holåsen mot sørvest

Jeg nyter en liten kaffekopp før jeg fortsetter videre nedover på stien mot storskogen øverst i Grytdalen. Her har vinden herjet stygt og stien går under noen voksne rotvelter.

Godt å være her nå og ikke når trærne blåste ned. Det er blitt varmere ila formiddagen og selv om jeg løper delvis under mektige trekroner kjenner jeg varmen godt. Jeg benytter anledningen til å drikke vann i egnede bekker underveis, men er sannsynligvis i underskudd på vann.
Stien ned Grytdalen er bare flott akkurat her.

 Det stuper bratt ned, flater ut og rett etter passerer jeg idylliske Revlitjern.

Revlitjern

Lillomarka er vakker og utrolig mangeartet. Fascinerende hvor mange ulike landskapsrom denne marka har i seg.
Like etter er jeg ute på rødstien og følger den til rett nord for Karusputten. Her følger jeg blåstien videre ned til Solemskogen.

Solemskogen

Fra Sinober har mitt tempo vært ca 10 og det er tilfredstillende. Min vei videre går ned til Monsetangen i første omgang. Det er mye veier og stier i alle retninger her slik at kartet i hånda er godt å støtte seg på. Veien ned er bratt og kjenner at den venstre skinnleggen min begynner å protestere mildt.

Snart er jeg like ved Monsetangen og her har mange tatt turen ut i det fine været.

Monsetangen

Min ferd går videre på rødstien til Kjelsås. Det er tørt og helt greit å ta seg frem her idet som vanligvis er relativt fuktig.

Tørr rødsti

Litt lenger fremme løper rødt sammen med blått og det er bare sjarmøretappen igjen. Jeg nyter utsynet over Maridalen før jeg fremme igjen ved bilen på Kjelsås.

Vakre Maridalen

Kort etter klokker jeg inn på 3t 48m med en tilbakelagt distanse på 22,5 km og ca 750 høydemetre. Tempo på 10 og det er jeg fornøyd med. Skinnleggen, den venstre, er ikke fornøyd og skal få litt is, noen dagers hvile og så er den forhåptentligvis klar til innsats igjen.
Dagen kunne ikke vært bedre.

O-løpetur på Grønliåsen

Grønliåsen er et herlig sted på jorden og jeg er velsignet med å ha den liggende på dørstokken min. Denne åsen som er 2-3 km lang og vel 1 km bred er flott stykke natur som gir uendelige muligheter for løpeturer i terrenget. Årvisst henger Hauketo IF ut orienteringsposter i bolker på 10 og opp til 40.
Med de 10 første postene klare var det ingen grunn til å vente. Orienteringskartet gir meg full oversikt over mesteparten av åsen. Min tilnærming er å løpe til postene i stigende nr-rekkefølge.
Første posten befinner seg helt nordvest like ved Burud.  Kartet-som er i langt større målestokk enn jeg vanligvis bruker-er litt uvant å bruke, men det går seg til ila runden.
Jeg løper litt for langt på kjerreveg før jeg tar av-skulle tatt av på en sti litt tidligere. Posten ligger litt bortgjemt i nærheten av bekken.

Post 1 ved Burud

Jeg stempler og løper tilbake på kjerrevegen og opp ut i terrenget igjen oppover mot neste post. Denne skal ligge ved en skrent ikke langt unna Oldtidsveien ved Bjørnerud. Her har jeg vært en del ganger tidligere, men må lete før jeg finner posten som er plassert avsjenert fra stien.

Post 2 ved Bjørnerud

 Det bærer videre mot neste post som ligger lenger østover i nærheten av Bjørndal gård. Dette er faktisk ganske morsomt. Kombinasjonen av mental og fysisk aktivitet er utmerket. Detaljrikdommen er kjennetegnet ved orienteringskartet og jeg velger å benytte meg av stiene som er inntegnet som hovedmetoden for å finne frem. Det bærer innover på god sti.

Mot post 3

Høydekurvene er også til hjelp. En ekvidistanse helt ned på 2m er det mulig å ha et greit forhold til. Neste post skal ligge i en grop, men er enkel å finne ved kanten av et dyrket område.

Post 3

Post 4 ligger noen hundre meter lenger sør ved en skrent. Jeg velger å løpe på nedsiden av det dyrkede området. Akkurat her har jeg ikke vært tidligere.

Mot post 4

Terrenget stiger på, men det er fortsatt krefter i den gamle skrotten. Snart er jeg neste post som også er grei å finne.

Post 4

Neste post ligger enda lenger sør på åsen og enda nærmere der jeg bor. Kartet angir stiene godt og jeg skjærer inn i skogen igjen for å komme opp til lysløypa som jeg følger noen hundre meter før jeg løper inn igjen i litt tettere skog. Posten ligger litt bortgjemt, men ikke langt unna en av rødstiene som går over Grønlisåen. Snart finner jeg den.

Post 5 ved Sæterbråten skole

Neste post ligger enda lenger sør og lenger opp i høyden. Den skal ligge i et søkk og akkurat i det området er det litt tettere skog enn vanlig på åsen. Jeg orienterer meg ved hjelp av hovedstiene, men må løpe litt frem og tilbake før jeg finner posten.

Post 6..litt bortgjemt

Morsomt at jeg må slite litt for å finne posten. Det gjør det mer spennende. Det er 4 poster igjen hvorav neste er nesten på toppen av åsen. Her har jeg vært noen ganger tidligere og bruker litt kart og stedsans for å finne post 7 som er enkel å finne.

Post 7

Nå skal det vise seg å bli langt mer krevende. Neste post ligger på vestsiden av åsen som er større, har mer høydeforskjell og flere høydenivåer. Jeg velger å skjære rett ned fra punktet der blå- og rødstien møtes og krysser rett nord for et myrparti. Snart er jeg på et lite høydedrag og nedenfor faller terrenget svakt. Like i nærheten skal posten ligge i en grop. Innledningsvis ser jeg litt på stiene på kartet og bruker litt stedsans. Posten finner jeg ikke. Jeg løper litt lenger sør, men det blir feil for her stiger terrenget på igjen. Jeg løper tilbake og skjærer litt ned og løper bortover litt for å se om jeg finner posten. Ikke tale om! Jeg bestemmer meg for å gå mer grundig til verks og bruke stiene konsekvent for å orientere meg. Jeg løper tilbake til det lille høydedraget og følger stiene som er anvist på karte til jeg kommer like i nærheten av der posten skal være. Så blir jeg løpende litt parallellt på høydekurvene inntil jeg ser noe som minner om en liten forhøyning rundt det som viser seg å være en grop. Nede i gropa er posten. Du verden! Den var godt gjemt, eller er det bare mine orienteringsferdigheter som er høyst elementære?

Post 8, godt gjemt :-)

Post nr 9 skal ligge mer mot nord igjen og lenger nede høydemessig. Klok av skade velger jeg å følge stiene konsekvent og tar meg nedover på en sti jeg stykkevis har vært på tidligere. Snart finner jeg posten som er beliggende på en ruin-som jeg ikke har sett før.

Post 9, litt enklere å finne :-)

Siste post legger mot nordvest og lenger nede. Den er relativt grei å finne mellom to lave høyder.

Post 10, ved Langhagan

Så er en av de morsomste løpeturen jeg har hatt på lenge snart over. Du verden hvor spennende det var å løpe rundt og tidvis føle at jeg ikke helt mestrer det jeg holder på med. Det er bare å glede seg til de neste 10 postene kommer ut om noen uker.
Løpeturen ble på drøye 10 km og jeg brukte litt over 2t i et flott terreng.

Påsketravers i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen

Påsken lakker og lir mot slutten, men før den er over må jeg ha med meg årets påsketravers i Maridalsalpene. Det er tredje utgaven dette året, og den seneste datomessig av de alle. I fjor gikk traversen med klokka siste dagen i mars, mens året før det gikk den mot klokka-som i år.
Fjoråret bød på en god del snø naturlig nok all den tid den gikk 3 uker tidligere enn årets. 2012-utgaven bød på langt mindre snø-2 uker tidligere enn årets utgave.
Les mer fra tidligere år her:

Påsketravers-2013

Påsketravers-2012

Rammene for årets påsketravers kunne ikke blitt bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelige 15 pluss. Snø ville det være noe igjen av fortsatt oppe i høyden-det visste jeg fra årets Maridalen Rundt. Les mer om den her: Maridalen Rundt-2014
Spørsmålet var hvor mye det ville være i toppområdet og hvor bæredyktig den ville være.
Det var godt å være tilbake igjen på Mobekken som var utgangspunktet og sluttpunktet for årets påsketravers.

.

Starten ved Mobekken

 Min løype i dag ville gå opp til Ramnagrø, videre på sti nordover på østsiden av Maridalsalpene, opp til Hansakollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellmkollen og retur til Mobekken. En runde på ca 10 km i særdeles krevende terreng med et betydelig antall høydemeter og med mye, uberørt natur.
Etter lange løpeturer både forrige dagen og dagen før det er beina litt stive, men det setter jeg på kontoen for uvesentligheter. Dagen er flott og jeg gleder meg som en unge til å komme opp til Kollene igjen. Innover den første biten som går på grusveg er det bare godt å være til.

Mot vegdelet til Burmavegen

Det går oppover naturlig nok-høydeforskjellen til Kollene er ca 300 meter. Snart er jeg fremme ved vegdelet.

Burmavegen til høyre, Mellomkollen til venstre

Jeg løper med unntak i de verste kneikene. Selv om beina er stive er formen på topp. Jeg følger Burmavegen noen hundre meter før jeg tar av på en umerket sti ved et informasjonsskilt. Her kan vi se at min travers vil i hovedsak gå i naturreservatet.

Så er det bratt oppover mot Ramnagrø. Jeg hadde nesten glemt hvor steilt terrenget er, men det gjør bare godt.

Mot Ramnagrø

De fleste som tar veien opp hit skal nok til Gaupekollen. Frem dit er det relativt grei sti-særlig i området rett ovenfor Ramnagrø hvor den følger en gammel, smal tømmerveg. Fremme på Ramnagrø har tiden stått stille siden jeg var her sist.

Ramnagrø

Min ferd videre går på en umerket stid på andre siden av tuftene. Den beste stien er imidlertid opp i venstre billedkant på an hylle i terrenget som gir utmerket atkomst til Hansakollen. Vel, jeg fortsetter videre og innledningsvis er det lite snø.

På sti nord for Ramnagrø

Det stiger mer på etterhvert og det som er en tydelig sti vanligvis blir mer og mer borte under råtten vårsnø. Lenger oppe unner jeg meg en avstikker ut på et utsynspunkt og får et fint overblikk mot Movann-Snippen området.

Utsyn mot Movann-Snippen

Litt lenger fremme forsvinner stien helt i en forsenkning i terrenget. Jeg bestemmer meg for å gjøre kort prosess og tar mot vest. Akkurat her er det stupbratt og det jeg driver med innledningsvis legger beslag på alt jeg måtte ha av klatreferdigheter. Jeg klemmer meg ned mot råttent gress og tar tak med begge hender mens jeg sakte, men sikkert vinner høyde mot Wittenbergkollen.

Oppover mot Wittenbergkollen

Her oppe er snølaget tykkere og snøen er relativt råtten. Maurtua dukker frem til en varmere årstid.

Det slutter aldri å overraske meg hvor mye daler og forsenkninger det er her oppe. Det som ser jevnt ut på tretoppene er alt annet en jevnt på bakkenivå. Der er imidlertid akkurat det jeg er ute etter.
Snart aner jeg tretoppene helt øverst og snart står jeg på Wittenbergkollen.

Wittenbergkollen, 519 moh

Hansakollen ligger lengre sør-noen hundre meter. Jeg løper nedover og finner bruddvis stien. Spor etter elg er det også her oppe.

Elg i skogen!

Jeg løper bortover i sørlig retning, men må gi opp å finne selve toppunktet til Hansakollen som ligger godt gjemt under snøen. Jeg dreier istedet mer østover og tar meg til sydenden av Sjuputtmyra. Det er en yndett, men farlig plett.

Sjuputtmyra

 Liv har gått med ved myrkrysinger tidligere, men midtpartiet er mulig å benytte-noe jeg selv gjorde for 2 år siden. Jeg river meg løs og fortsetter mot Gaupekollen som ligger like i nærheten. Uatsiktspunktet er beliggende noe sør for selve toppunktet, men byr på det som må være en av de fineste utsynene mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen

Min ferd går videre mot Midtkollen og nå kommer orienteringsferdighetene til heder og verdighet igjen. Stien er fraværende og det som måtte ha vært av tråkk på snøen er smeltet bort.
Det bærer først bratt nedover til dalen mellom Gaupekollen og Midtkollen.

Nedover fra Gaupekollen

Vel nede dreier jeg mot nord igjen for å komme inn til nordenden av Midtkollen. På vei inn unner jeg meg en kort matpause og nyter utsynet mot Midtkollen.

Midtkollen

Jeg skal lenger nordover og krysser myrpartiet rett sør for Svartvann lenger inne.

Jeg dreier svakt vestover og kommer til myra ved nordenden av Midtkollen. Her har det vært store krefter i sving. Et digert tre som jeg husker stod ved myrkanten her er meid rett ned.

Treets endelikt

Vanligvis går rota med, men her har åpenbart rotfestet vært godt og treet har knekt tvers av nederst. Bevare meg vel, vinden må ha vært kraftig! Jeg tar meg over myra og bratt opp og over til Bjørnputten.

Bjørnputten

Ikke mye som minner om vår her inne, men du verden så vakker det er. Jeg koser meg glugg ihjel.
Veien videre går langs vannkanten og videre opp og frem til Mellomkollen som ligger like i nærheten. Her er en annen av Oslo's fineste utsyn.

Utsyn fra Mellomkollen, 537 moh, mot Maridalen og Oslo

Det er vakkert her oppe og nå kommer jeg ikke lenger opp. Mellomkollen er det høyest beliggende punktet her inne. Myrpartiet mot utsiktspunktet er fortsatt dekket av snø.

Myra ved utsiktspunktet

Jeg velger retur som planlagt ned blåstien til Mobekken igjen.

Skiltet ved nordenden av myra anviser veg. Nå er det veldig greit å vite at det sitter et par med Innov-8 212 sko på beina. Maken til spikerfeste har jeg aldri opplevd. Det føles godt å vite at skoen gir godt feste nesten uansett underlag og jeg kan konsentrere meg om å trøkke på!
Først må det løpes rolig gjennom råtten snø innledningsvis. Lenger nede er våren og blåklokkene her:-)

Blåklokker i vårsola

Det blir så og si bart lenger nede og jeg trøkker skikkelig på! Riktig morsomt blir det der "stien" går i bekkefar og det er god vannføring blant stein og søle. Det krever full konsentrasjon for ikke å "gå på trynet". Du verden så morsomt :-)
Så er jeg nesten nede ved vegen til Mobekken igjen og her er våren virkelig kommet.

Så er jeg ute på grusvegen til Mobekken, passerer vegdelet til Burmavegen og løper rolig nedover til Mobekken og bilen igjen.
Årets påsketravers var morsom og gikk på mye råtten snø. Det er bare å glede seg til neste år.
Fasit er ca 2t løpetid, 10 km og ca 500 høydemeter.