Våt, våtere, våtest?

Vinteren har tatt en pause. November er tilbake igjen. Grå, mørk med korte dager. Dagslyset kom aldri helt i dag. Jeg satt og ventet på at det skulle komme, men plutselig gikk det opp for meg at bedre enn dette blir det ikke. Trøsten er at 1/4 av "vinteren" er omme. Det er bare 3/4 igjen før våren forhåpentligvis er tilbake igjen.
Jeg jobber alt for mye og det er lovlig langt mellom treningsøktene noen uker. Prisen som må betales er redusert løpeform. Heldigvis er grunnformen såvidt god at det tar relativt kort tid å "komme" tilbake. Av en eller annen grunn konluderte jeg med i morges at det måtte jobbes litt også i dag. Løpe-som allerede var på planen-kunne jeg gjøre litt senere. Dessuten var det lovet bedre vær ut på dagen ("latter"). Vel, følelsen av å befinne seg i en bunker forsvant aldri og jeg fikk etterhvert gjort det jeg skulle på jobben. Det var på tide å komme seg ut i skogen igjen. Endelig! Været var ikke blitt bedre, men betydelig verre. Akkurat nå sitter jeg med følelsen av å ha løpt sammenhengende i vått terreng i ukes, for ikke å si månedsvis, men slik er det bare.
Bilen ble parkert ved Hønefoten. Av en eller annen grunn er det mindre mennesker som tar ut i terrenget her enn på Skar og jeg vil ha mest mulig fred. I dag var det dessuten grisevær så muligheten var gode til å få seg en løpetur uten å dumpe borti andre. Slik ble det ikke. Jeg påtraff andre jevnt og trutt stort sett hele veien. Favorittstien-eller rettere, favorittbekken-tok meg oppover mot Fagervann.
Den byr på jevn og fin stigning hele veien. I mørke kan jeg egentlig følge bekkefaret og lyden av rennende vann-det er ikke mulig å ta feil med en smule stedssans.

Våt innledning

Innledningen var våt og det ble egentlig bare verre. Formen var redusert og det ble tungt å ta seg oppover bakken mot høydebrekket. Likevel, det var godt å være ute i skogen igjen. Skikkelig utstyr gjør verden litt lettere. Rett før kryssingen av myra før siste stigningen treffer jeg på noen som har forvillet seg ned på stien på vei nedover.

Våt myr

Jeg er oppe rett etter og tar meg frem over nok en myr og deretter ned til Fagervann. Det er is på vannet, men tykkelsen er relativt sparsom. Løpeturen langs østbredden forløper greit og jeg er snart fremme ved nordenden.

Fagervann

Skydekket ligger lavt og det regner tett. 2-4 grader kaldere og det hadde vært hvit, fast masse som ville ha lagt seg på bakken. Jeg nyter likevel utsikten over et vann som har vært mer innbydene tidligere. Det er rart å tenke på at for 3 mnd siden kom undertegnede, Ninette, Martin og Jin forbi her etter en lang løpetur fra Mylla. Jin hadde fortsatt krefter igjen til å ta seg en svømmetur. I dag hadde det blitt en krevende svømmeøkt.

Fagervann en varm lørdag i august

Det er mange gode minner fra løpeturer til dette vannet som ligger som en perle en halvtimes løpetur fra Maridalen. Best er det å starte fra Hønefoten, men det er fint også fra Skar. Jeg løper videre mot Kamphaug. Ikke lenge etter er det snøflekker både her og der. Løpeturen går gjennom det som best kan karakteriseres som en sump tidvis, men det er fint å være ute i skogen også i dag.

Mot Kamphaug

Jeg tar det veldig forsiktig over bekkekrysningene der det er lagt ut stokker. Treverket er glatt som såpe.

Tidvis er det bedre å løpe på siden av stokkene. Utstyrsmessig er det kun ull som duger på en dag som denne. Gore-Tex jakken er suveren og lua fra Lowe er uovertruffen. Beina blir våte, men med ull på er det til å leve med. Poenget er at en blir våt uansett. Det viktige er at vannet kommer ut igjen og at en klarer å holde en grei temperatur. Ull gir muligheten til det. Det går snart bratt ned og jeg løper i stien(bekken) ned til stidelet ved Kamphaug. Heretter blir jeg alene i skogen. Det er godt.
Jeg nyter partiet fra Kamphaug og nedover. Det er vått, sleipt og nydelig.
Skogsmaskinen har vært på ferde rett før kryssingen av veien til Øyungli. Landskapet er ikke til å kjenne igjen, men det er prisen som åpenbart må betales for "kultivering".
Snart er jeg fremme ved siste bekken før stien brekker kraftig nedover. Vading må til for å komme over. Jeg minnes tidligere når det knapt har vært vannføring her. Jeg unner meg en siste vannslurk før det bærer nedover for alvor.

Beina er litt stive og underlaget er sleipt, men det går likevel godt nede på 5-tallet nedover uten at jeg trøkker veldig mye på. Det er godt å ha så mange utfordringer fra underlaget at det krever mye konsentrasjon. Det får meg raskt inn i flytsonen og og dette partiet blir det beste på hele løpeturen.
Jeg slår inn på en umerket sti nederst, løper på følelsen og er snart nede ved bilen igjen ved Gamle Maridals vei. En flott, våt løpetur er over.

Natur i dvale

Øyungen

Når kjenner man egentlig et område godt? Er det når navn på steder sitter og det er mulig å finne frem også i mørket? Eller er det når man også kan finne frem utenom stier og er trygg på veivalg uansett sted i området? Uansett, jeg liker å bli kjent med et område. Vite litt om historikk, navn på steder og føle meg trygg når jeg løper gjennom området. Det som gir mest glede er når jeg treffer på de som er der hele tiden-24t i døgnet, hele uken og kanskje året rundt. Fuglene er mest hørbare. Dyr flest ser jeg stort sett bare spor av. De få gangene jeg treffer dem gir meg store naturopplevelser.
Løping gir meg stor glede, men bare i kombinasjon med tilstedeværelse i naturen. Høsten og vinteren er en rolig årstid hva angår dyreliv. De som er igjen har enten gått i dvale eller holder seg mest mulig i ro for å spare krefter. Elgen har nettopp vært gjennom en krevende periode ifm den årlige jaktperioden.
Snøen som falt i begynnelsen av uken er det bare rester igjen av. Igjen er det Skar leir som er mitt foretrukne utgangspunkt. Det er et godt sted. I dag står det mange biler her. Tirsdag kveld var jeg alene. Skoene kommer på, klokka finner meg og jeg tar fatt på de gode, seige stigningene mot stidelet ovenfor Øyungdammen som også utgjør siste sjekkpunktet under NUC.
Noen mennesker har dristet seg oppover på blåstien, men de forsvinner snart bak meg. Det er vått og sleipt oppover, men slike er det stort sett alltid på dette partiet. Noe av snøen ligger også igjen

Stidelet passeres etter 1,7 km, 15 minutter og 170 høydemeter uten at jeg har behøvd å anstrenge meg særlig mye. Formen er god, men dette blir en rolig økt.
Partiet ned mot Øyungen er mer teknisk enn det pleier med en del våt snø, mye vann, en del søle og generelt sleipt. Jeg prøver som alltid å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minimal bruk av energi. Snart står jeg ved stidelet og fortsetter langs østsiden av Øyungen. Tidsvis er stien nesten borte langs bredden pga store vannmengder, men slik er det bare.

Fortsatt dumper jeg borti noen mennesker som har forvillet seg inn også hit, men snart blir jeg helt alene. Ved Hølbakkvika improviserer jeg, tar av fra blåstien og løper oppover i terrenget i sørlig retning. Herlig å løpe utenom stien i terrenget. Det viser seg snart at området her er godt likt også av andre. Skogsmaskinen har forsynt seg grådig av det som måtte ha vært av trær. Jeg fortsetter oppover og blir snart belønnet med en flott utsikt mot Langvann i nordlig retning-første gangen jeg ser det vannet.

Snart blir jeg også rikelig belønnet for min tur ut i terrenget. I rester av det som er igjen av snøen finner jeg spor etter Nordmarkas konge-Elgen

Sporet er ikke gammelt. Det er morsomt å se slike tegn på liv i naturen og min løpetur har blitt minnerik. Det er fortsatt store lommer av skog igjen og forhåpentligvis nok plass slik at elgen får være i fred.
Etter å ha klatret over 400 meters merket og med kun en halv km igjen til Stutehaugen dreier jeg sørover og nedover igjen. Jeg slutter aldri å bli imponert over hvor skogsmaskinen evner å ta seg frem. Imidlertid blir sporene dype der den har vært og ved en kryssing befinner jeg meg plutselig nede i en halvmeter med gjørme. En kort tur i bekken fjerner møkka og jeg står snart nede ved Øyunglivegen og kan bivåne resultatet av skogsmaskinen sitt arbeide i området.

Vel, etter å banket skoene tommer for rester fra skogen følger jeg vegen frem til stidelet som tar meg ut i terrenget igjen mot Gåslungen. Det er flott å løpe gjennom furuskogen, men det er ekstremt sleipt. Selv om jeg vanligvis er trygg på foten ligger jeg på bakken før jeg vet ordet av det. Jeg får tatt meg for med høyre hånda som heldigvis ikke blir skadet. Et hendelig uhell. Snart får jeg vakre Svarttjern på venstre side.

Underlaget består tidvis av myr og det er fortsatt litt frost igjen i bakken enkelte steder. Snart er jeg ute på veien mot Tømte som skal ta meg frem til Liggeren. Før det passerer jeg Rottungen.

Bakkene mot Liggeren er gode å bakse med og jeg står snart like ved tunet til Liggeren gård. Utsynet sørover er som alltid betagende. Øyungkollen gjemmer seg litt bak et slør av skodde.

Foran meg ligger mye god teknisk løping langs vestsiden av Øyungen og det er bare å nyte i fulle drag. Selv om beina er ørlite tunge i dag, går det forbausende bra. Jeg kobler ut tid og sted og konsentrerer om løpingen over røtter, stein, bekker, sørpe og myr. Før jeg vet ordet av det står jeg ved bredden rett ved Storholmen.

Storholmen skal være landfast over et stykke med torv som har satt seg fast. Selv har jeg ikke tatt meg over dit ennå, men det får jeg gjøre siden en gang. Det er godt å ha noe til gode. Jeg løper videre langs bredden og frem til damkrona. Som så ofte før blir det den østlige vegen som tar meg ned igjen til utgangspunktet. En våt, men flott løpetur er kommet til veis ende. Neste helg øker jeg lengden litt slik at jeg kommer opp i 4t.