På nye stier i Lillomarka

Barlindåsen

Endelig tilbake igjen. Det er en stund siden nå. Det var i fjor. Da var jeg her første gang. Jeg husker det som en fin opplevelse. Terrenget er slik jeg liker det. Litt åpen, furuskog med løpbare stier. Og det viktigste av alt-stille, rolig og mye alenetid-kun meg og elgen. Lillomarka er et rolig skogområde ift deler av Nordmarka.
Fra Movatn går løpeturen først ned mot Snippen. Isen ligger ennå på Movatnene og det er snø og isdekke også på Greveveien.

Fortsatt rester av vinter langs søndre Movatn

Jeg runder sørenden på vannet og vegen blir bar igjen. Det er godt å løpe nedover mot Snippen.

På vei mot Snippen

Solen varmer godt på en vintertrøtt kropp og jeg kjenner det er godt å være til. Snøen kommer tilbake igjen idet jeg dukker ned i skogen igjen. Milmerket i bunnen av bakken passeres og jeg er snart fremme ved vegdelet rett overfor Snippen. Min ferd går opp i retning mot Sinober. Bakken er i le for sola og det er godt med snø her fortsatt.

Stigning opp fra Snippen

Kroppen er litt stinn etter 3 løpeøkter sålangt denne uken, men den flotte naturen gir meg krefter. Oppe ved stidelet på toppen av bakken er det en teknisk stopp før jeg tar av ut i terrenget opp mot Barlindåsen.

På vei opp Barlindåsen

Tidvis bart og tidvis snø. Slik det er i overgangen mot vår. Det er godt å klatre oppover de bratte svabergene og vite at de beste utsynene over Maridalen ligger og venter på meg.
Oppe på toppunktet er utsynet vakkert som alltid.

Maridalsvannet fra Barlindåsen

Videre oppover og deretter langs smekker sti over åsryggen. Elgen liker seg også her-sporene er mer enn tydelige. Jeg nyter løpeturen og ankommer etterhvert stedet som gir sublim utsyn over Maridalen.

Sublimt utsyn over Maridalen

Jeg setter meg ned litt på fjellet og tar inn utsynet. Det er stille, helt stille og bare godt å være til. Stunden er dyrebar og verd å minnes. Det blir flere turer opp hit. Løpeturen fortsetter videre over ryggen og deretter ned til blåstien fra Sandermosen. Jeg er ikke interessert i blåstier i dag og fortsetter på en umerket sti i sørlig retning. Stien er en ny opplevelse for meg, men orienteringen er ikke veldig krevende. Skogen er omsluttende, rolig og jeg kjenner bare at kroppen jobber mens jeg løper fremover i terrenget.

På vakker skogssti i Lillomarka

Stien er knapt synlig og jeg får sikkert ha den i fred en stund til. Som foventet brekker terrenget jevnt nedover etter en stund og jeg ankommer grusvegen fra Sandermosen. Her var det full vinter for 3 uker siden når jeg løp Maridalen rundt. Nå er det bar vei.

Det er fortsatt partier med snø og is i skyggedelene og det er kanskje grunnen til at syklistene er fraværende? Eller er det slik at alle løper i kø i Sentrumsløpet? Jeg får iallefall ro og fred. En kort avstikker til bekken for å slukke tørsten og snart er bakkene ned mot Kjelsås der.
Utsynet over Maridalsvannet er vakkert som alltid.

Det er fortsatt is på vannet-like før mai er der. Utrolig.
Kjelsås er like rundt hjørnet og jeg fortsetter videre ned til parkeringsplassen ved Teknisk museum hvor bilen står og venter på meg. En flott tur gjennom skogen.

Nedre Svartkulp

Vårbekk

Nedre Svartkulp..Hvor i allverden er det? Jeg er glad og lettet over at det fortsatt er steder i Nordmarka jeg ikke har vært. Heller ikke i min levetid kommer jeg til å rekke over alt. Det er heller ingen min målsetting å gjøre nettopp det. Avgjørende er kvaliteten på opplevelsene knyttet til det å være tilstede i naturen.
Overgangsperiodene er spennende faser hvor naturen skifter karakter. Jeg har langt fra vært bevisst på nettopp det. Det er all mulig grunn til å rette på det. Dette året har den sene våren "tvunget" meg ut i nettopp overgangsperioden rett og slett fordi våren har vært uvanlig sen og jeg har vært utålmodig etter å "komme i gang" i terrenget.
Så har det også skjedd mye i april. På min vei oppover Nordmarksveien er det stort sett bart.

Jeg tar det med ro oppover og kroppen føles lett og fin til tross for tredje dagen på rad med løping og mange høydemetre(kanskje nettopp derfor?). Det er varmt ute og godt å løpe. Rett før Skjærsjøen tar jeg av og løper videre oppover mot Nedre Svartkulp. Hvorfor akkurat opp dit? Jeg har aldri vært der tidligere. Er ikke det god grunn nok til å avlegge stedet et besøk? Kanskje jeg bare vil ha gleden av å løpe videre oppover på veien jeg har krysset så mange ganger på min vei opp og ned fra Kamphaug?
Det blir mer snø når jeg vinner mer høyde, men det byr på lite problemer.

Stidelet ved vegen jeg har krysset så mange ganger

Så er jeg over i Terra Incognita. Godfølelsen er tilstede i kroppen. Hva ligger og venter rundt neste sving? Over neste bakketopp? Veien er fint etablert i terrenget og det stiger jevnt på oppover. Det flater etterhvert ut og jeg tar meg frem til endepunktet. Her forsvinner et tråkk videre nordover i terrenget, mens Nedre Svartkulp ligger avlang i en forsenkning i terrenget. Det er stille her. Kun fuglene synger og forteller meg at det er vår. Isen er tynn, men fortsatt dekker den Nedre Svartkulp.

Nedre Svartkulp

Det er et velsignet sted. Stille, fredelig, men samtidig nært og betagende. Jeg nyter øyeblikket ved bredden før jeg løper nedover igjen. Nede ved stidelet tar jeg blåstien ned til Hammeren. Det er fortsatt stedvis snø og is, men det er godt løpbart nedover.

På vei ned mot Hammeren

 Jeg lar kameraet hvile litt, senker skuldrene, korter inn steglengden og trøkker på nedover. Det går bra unna-teknikken sitter godt. Det flater ut nede og her er det fortsatt en del snø og is, men det er hardt å løpe på. Jeg skyter fart gjennom skogen og er ute på veien ved Hammeren før jeg vet ordet av det. Kort etter står jeg ved bilen-tilfreds etter en god løpsopplevelse

Gjensyn med Turtermarka

Utsyn fra Turtermarka mot Maridalsvannet

Jeg har ikke løpt her siden i fjor-senhøst. Det føles som en evighet siden. Godt å komme tilbake igjen. Bakkene opp blåstien mot Fagervann er mer enn bratte, men løpeformen min er også på vei oppover.
Bilen forlates ved bommen på Hønefoten.

Bommen på Hønefoten

Det ligger fortsatt noe snø før bakkene tar til, men det er tidvis større, bare partier.

Bunnen av monsterbakken

Det er så bratt innledningsvis at det gjør godt. Steglengden kortes inn, tiden tas til hjelp og jeg kommer meg oppover. En kort gåpause innimellom må til for å få ned pulsen litt, men det går bedre enn på lenge. Hester er sikkert ålreite dyr, men hvorfor må de gjøre fra seg hver 5 meter?

På tide med nytt kosthold?

Det blir mer snø etterhvert som jeg vinner høydemetre og skogen åpner seg også opp litt idet furua får mer innpass. Snart er jeg på toppunktet der den umerkede stien tilbake igjen til Hønefoten begynner.

Stien videre mot Fagervann

Jeg trekker pusten og slipper meg løs nedover på den umerkede stien. Det er en blanding av is, tidvis hard snø og tidvis råtten snø. Tempoet må ned litt. Det er stille i skogen.
Snart er jeg nede på myra.

Myrkryssing over treklopper

Jeg dukker inn i skogen på andre siden. Det er relativt greit å løpe akkurat her. Kveldssolen skjærer inn i skogen og skaper en vakker stemning. Den store lysmesteren slutter aldri å glede meg.

Vakker kveldssol

Litt opp og så skal jeg bratt nedover en stund. Underlaget er svært krevende, med hard snø og is. Jeg vil gjerne komme levende ned og senker tempoet litt.

Krevende underlag

Jeg er snart nede på furumoene, snømengden blir mindre og det er godt å løpe igjen.

Blir det bedre enn dette?

Elvekrysningen i bunnen av bakken går også bra til tross for mye smeltevann.

Smeltevann

Avslutningen mot Hønefoten er krevende med kryssing av 2 strie bekker, men det går greit all den tid jeg vet hvor det lønner seg å krysse. Det føles godt å være tilbake igjen i denne delen av Maridalen.
270 høydemeter fordelt på 4,5 km er heller ikke å forakte.

Vår

Vårstemning ved bredden på Øyungen

Sol, 2-siffrede plussgrader og snø som smelter i rekordtempo. Nordmarka er i ferd med å riste vinteren av seg og gi rom for sommeren. I store partier biter snøen seg likevel godt fast enda omfanget er kraftig redusert. Jeg er i vårstemning selv i bakkene oppfra Skar leir. Det er godt å være ute i skogen igjen. Skråningen er mer østvendt og snøen er fortsatt påtagelig tilstede.

På vei opp fra Skar leir

Det var lettere for 3 uker siden med skareføre. Nå er det råtten snø, men jeg nyter likevel stunden mens jeg tar meg oppover. Snart får jeg det gode utsynet mot Maridalsalpene på andre siden av dalen.

Maridalsalpene

Det bærer videre oppover og jeg står snart ved stidelet midt mellom Øyungen og Fagervann.

 

En kort, teknisk stopp og så fortsetter jeg videre ned mot Øyungen. Snøen er råtten, men fortsatt dyp tidvis og tempoet må ned litt. Det er mye snø her fortsatt, men fortsetter det gode været vil mye være borte om 1-2 uker.

På vei ned mot Øyungen

Vel nede ved stidelet fortsetter jeg mot Gåslungen for å sjekke forholdene langs Øyungen.
Det er magisk langs bredden.

Øyungen i vårstemning

Det er definitivt slutt på vintersesongen. Rart å tenke på at det bare er 2 mnd siden jeg suste utover vannet i måneskinnet. Nå er det barmark som teller. Snøen er dyp og råtten langs bredden.

Rotvelte i vårskrud

Jeg nyter stemningen langs bredden. Det er godt å være til. Det er ennå litt tid før det er duket for en runde rundt vannet-kanskje om 1 uke? Jeg prøver det.
Øyungdammen gir slipp på store mengder med smeltevann.

Øyungdammen

Vår, vår, vår, vår, vår...................

Jeg tar turen tilbake til Skar leir langs østre veg. Den er bar og mer eller mindre snøfri.

Jeg er snart tilbake ved bilen på Skar leir. Min løpetur har vært fin nok en gang.

Stemingsbilder fra Myrdal stasjon

Myrdal stasjon

På min jobbeveg over fjellet fra Voss til Oslo i dag er det tid til en beinstrekk og nytelse av flott natur på Myrdal stasjon. Her har jeg vært 2 ganger tidligere under Rallarvegløpet i 2010 og 2011. Flåmsdalen er en perle, men det er også Myrdal stasjon.

En pust i bakken på Myrdal stasjon

Det er en stund siden det ble tid til seriøs fjelløping, men det står langt oppe på listen. I sommer blir det en tur på Hardangervidda og da blir det løping i fjellet igjen. Strekningen Finse-Haukelisæter skal til pers.
Stidelet på Myrdal stasjon får det til å krible godt i løpefoten.

Vårtur til Grefsenkollen

Utsyn fra Grefsenkollen

Det har vært en stund siden sist jeg løp opp til Grefsenkollen. Turen opp er finlangs veien, men i dag fikk jeg lyst til å utforske en ny trase-opp blåstien fra Årvoll.
Det er behagelig å løpe når jeg tar meg frem og og svakt oppover langs Sinsenvn. Løpeformen er relativ råtten, men det går da fremover. En pust i bakken på broen over Rv 4 er det også tid til.
Snart er jeg på vei langs idylliske grusstier som går igjennom boligområdene. En bratt bakke opp og så er skiltet der som peker ut retningen inn i skogen.

Stidele til Grefsenkollen

Jeg tar meg begeistret videre oppover. Etter kort tid dukker jeg inn i skogen og det går stupbratt oppover. Det er lite snø igjen i den sørvendte skråningen innledningsvis.

På vei mot Grefsenkollen

Underlaget blir snart mer fuktig og etter en stund møter jeg restene av vinteren i all sin velde i alpinbakken som ligger mer østvendt.

Rester etter vinteren

Blåstien blir borte for meg en stund, men jeg orienterer meg litt vestover igjen og finner en grussti som tar meg videre oppover til parkeringsplassen nedenfor Grefsenkollen.
Kort etter er jeg på toppunktet og deler det som kanskje er det vakreste utsynet over Oslo med noen syklister som har tatt seg opp dit ved egen kraft og ved motorkraft. Noen minutter for å nyte utsynet er rikelig belønning for å overvinne drøyt 300 hundremetre fordelt på knappe 5km.

Oslo fra Grefsenkollen

Turen ned langs veien går greit og det er flotte utsyn mot Maridalen på vei nedover.
Muselunden passeres og jeg er snart tilbake på Løren igjen.
En flott trase opp Grefsenkollen som må benyttes også siden.

Maridalen light

Maridalsalpene

Vinteren er seiglivet i år. 11 april og snøfillene fyker rundt ørene på meg når jeg setter fart fra Maridalen kirke i kveld. Jobb, jobb og atter jobb gjør at det er 4 dager siden sist løpetur. Likevel det er godt å strekke ut opp den lille bakken og gløtte bort på Nes gård før jeg slipper litt løs ned bakken forbi de majestetiske eiketrærne. Jeg har foran meg en liten runde på en knapp mil fra startpunktet og mot klokka på Sandermosen vei, forbi Mobekken og ut Maridalsveien igjen.
Jeg passerer 4 hester som heldigvis skal i motsatt retning. Sander Gård passeres og jeg tar fatt på de seige stigningene mot Sandermosen.

Mot Sandermosen

 En lang vinter og for lite trening har gitt en litt for tung kropp og den er tung å dra på oppover-jeg må gjøre noe med det. Heldigvis retter det seg ganske fort når løpemengdene øker i barmarkssesongen. Mye løping med lav intensitet får kroppsvekten min ned relativt hurtig.
Sandermosen er snart der og jeg kan ikke motstå fristelsen og skjærer ut i terrenget på blåstien mot Mobekken. Snøen er fast i sporet og hardere enn for noen dager siden. Det stiger først på litt før det bekker nedover i en flott løype-jeg må ta denne senere når snøen er bort. Denne stien er helt ny for meg.

Blåstien mot Mobekken

Forholdene er krevende og jeg må reduserer farten for å komme frem. Det er flott terreng med mye furuskog som jeg liker så godt. Snart står jeg ved veien igjen i krysset til Movatn. Her følger blåstien veien en kort bit til Mobekken. Min ferd går videre på Sandermosveien frem til Maridalsveien.
Jeg unner meg en god titt mot Maridalsalpene som tar seg flott ut i det fjerne.
Maridalsveien følges resten av løpeturen og farten kan settes opp igjen. I svingene oppover før Hauger gård treffer jeg en gruppe syklister i en sving. De er lynraske i reaksjonen og gir bakenforliggende syklist beskjed med en innøvd håndbevegelse at denne må legge seg litt ut-Imponerende disiplin. Vegen flater ut igjen før det stiger litt på forbi velhuset. Snart er jeg ved Maridalen kirke igjen og kan se tilbake på en flott løpetur.

Maridalen Rundt

På Mellomkollen

Maridalen er et fint sted-faktisk et himmelrike på jord. Målsettingen i dag var å oppleve "alt sammen". Utgangspunkt og målgang var på Brekke. Ferden gikk med klokka over Låkeberget, Kamphaug, Tømte, Mellomkollen, Snippen, Kjelsås og tilbake til Brekke. En runde på drøye 3 mil og 1.000 høydemeter i terrenget fordelt på 5t. Kan dagen bli bedre enn dette? Jada, men ikke ofte.
En tidlig start gir en god utnyttelse av dagen. Snøen i terrenget var for en stor del hard og bæredyktig, men det var også steder med krevende partier. Overturen til Låkeberget gikk utmerket og kjent som jeg er gikk turen gjennom skogen på et parti hvor man har forsøkt å fjerne ferdselen. Slik nytter selvfølgelig ikke overfor garvede terrengløpere som har fått smaken på et beta med terreng.
Skiløperne var fraværende innledningsvis og jeg kan forstå det med tanke på det krevende underlaget.
Vi-undertegnede og Jin-tok trøstig fatt på arbeidet med å vinne de over 1.000 høydemetrene på stigningen opp fra Låkeberget i retning mot Ullevålsæter. Det er penere her om vinteren enn sommeren.

Mot Ullevålsæter

Syklistene er utålmodige etter å "komme i gang" etter vinteren. Utfordringen er bare at vinteren ikke er over riktig ennå. En av de utålmodige ble påtruffet i skogen på vei nedover. Det er bare å annerkjenne engasjementet. Toppunktet nås og det bekker ned mot Skjærsjødammen som åpenbarer seg kort tid etter.

Skjærsjøen

Det er herlig sted til tross for mye vinter ennå og vi nyter utsynet. Helt bakerst kan Kobberhaugene skimtes. Løpeturen går videre mot Kamphaug. Det er bratt opp i motene mot tuftene på Kamphaug og vel fremme kan jeg konstatere at snødybden fortsatt er betydelig. Når skal det bli vår?

Kamphaug-stidelet er nesten borte i snø

Partiet over til Øyungen er jeg usikker på, men det er noen sjeler som har tatt turen over på si til tross for manglende løypesetting og vi har noenlunde fast feste under føttene. Rundmyra passeres og snart er de verste av stigningene bak oss. Vi følger rødstien ut på Fagervann og selv om jeg skeptisk som alltid på snø og islagte vann kommer vi levende over til nordende og en velfortjent matpause.

Fagervann

Etter pausen går løpeturen videre ned til Øyungen. Det er godt underlag nedover og vi står snart ved damkrona.

Øyungdammen

Løypa går deretter ned på den østlige veien mot Skar igjen i ca 1 km før den skjærer brutalt opp forbi Øyungkollen til Sellanrå th og Tømte gård. Det er svært krevende terreng å ta seg frem i. Siden jeg var her sist er snøen litt bløtere, men den bærer fortsatt dersom man vet hvor foten skal settes. Likevel går det "til bunns" noen ganger.

Jin ved foten av Øyungkollen

Løypa skjærer inn mellom Øyungkollen og Furumokollen, flater litt ut og bratt opp til Sellanrå th.
Utsikten fra Sellanrå th er magisk som alltid.

Utsyn fra Sellanrå th

Vi finner brønnen ved hytta og etterfyller flaskene med vann før turen går videre forbi Tømtehyttene og Tømte gård. Det er flott i skogen. I skiløypene er det fullt av bøss og det må være krevende å ta seg frem på ski. Partiet frem til Tømte gård er godt å løpe.
Vi tar av mot Mellomkollen og det er fortsatt ca 150 høydemeter og 1,5 km før vi når Maridalens høyeste punkt.

Utsyn fra Mellomkollen

Det er tid for en velfortjent matpause igjen. Vi er ca halvveis på vår ferd Maridalen rundt.
Etter pausen er det duket for nedløpingen mot Mobekken. Jeg slipper meg løs og tråkker på nedover-herlig. Det går virkelig fort unna. Godt å registrere at teknikken sitter godt.

Jin på vei ned fra Mellomkollen

Vi tar av mot Snippen og er snart fremme i "sivilisasjonen" igjen. Videre følger vi Greveveien et stykke ned mot Sandermosen.

På vei mot Sandermosen

Sandermosen er en underfundig stasjon som egentlig ikke er noen stasjon lenger. En sta mann har imidlertidig slått seg ned her og vil gjerne at NSB skal stanse her, men det koster fortsatt 500NOK for å få NSB til å gjøre det.

Sandermosen stasjon

Løpeturen går ut på grusvegen-som fortsatt er en skiløype-mot Kjelsås. Snøen er fast og fin å løpe på.

Mot Kjelsås

Snart er partiet langs Maridalsvannet der og jeg unner meg dagens siste matpause mens jeg nyter utsynet mot vannet og Maridalen.

Maridalsvannet og Maridalen

Løpeturen går videre og jeg står snart ved sørbredden av Maridalsvannet og kan skue nordover-inn i denne praktfulle dalen.

Maridalsvannet

En bratt bakke og en litt mindre bratt bakke og så er vi ved bilen igjen. En fin tur verd å minnes.