Ved inngangen til vinteren

Grønliåsen i frostens grep

Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.

Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.

Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.

Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.

Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.

Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.

Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.

Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.

Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.

Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.

Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.

Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.

Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.

Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.

Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.

November blues

Lykken er...

Å komme tidlig hjem en flott høstdag

Å kjenne forventningen i kroppen før løpeturen starter

Å føle at jobbedagen forsvinner i takt med løpestegene

Å sanse nærværet av skogen når den omslutter deg

Å merke at bakken blir borte i takt med tiltagende skumring

Å føle at en sliten kropp våkner til liv

Å hilse på månen som kneiser på himmelen

Å kjenne seg alene i en stadig mørkere skog

Å kjenne at kroppen beveger seg i ett med terrenget

Å komme hjem etter å vært i ett med naturen


..det er lykke

På kryss og tvers i Sørmarka

Det er nesten utrolig, men vi skriver 10 november og fortsatt er det ikke tegn til snø. For å komme til dette hvite underet må jeg sette meg i bilen og kjøre 20 mil en vei, men mitt interessenivå strekker seg ikke til slike høyder. Når det blir forhold i nordre delen av Nordmarka kan jeg ta meg dit. Det bør være mulig ila desember?
Hvem trenger vel å reise nå terrenget ligger bart like utenfor dørstokken min? Fortsatt med sola relativt høyt på himmelen lukker jeg døra hjemme og løper rolig ut i skogen.
Det er vått etter en del nedbør så langt i november, men dagen er fin. Min plan er å løpe litt på kryss og tvers i området Slettåsen og Langåsen for å bli litt bedre kjent. Blåstien(det er bare en her) overgås av langt flere umerkede stier som er lite brukt-mine favoritter!
Etter en innledning på grus ser jeg frem til å ta av ut i skogen ved Myrertjernet, men her støter jeg på det første beviset på de store forandringene som ligger foran oss og skogen. Stien er forvandlet til en anleggsvei for det som viser seg å være arkeologiske undersøkelser ved Elgsrudtjernet.

En kjempefin sti er rasert og borte for godt. Slik er det. Jernbanen skal frem-åpenbart med alle midler.

Ved Elgsrudtjern

Vi kan jo håpe at man finner noe som gjør det påkrevet å flytte påhogget til Follobanen, men store håp har jeg ikke. Her er det bare å løpe mange turer før området blir fullstendig ødelagt.
Mitt gode humør er under stort påtrykk til å endres, men jeg kommer meg raskt videre og tar fatt på blåstien mot Slettåsen.

Mot Slettåsen

Så er verden god likevel... Jeg nyter terrenget, den åpne furuskogen og sola som varmer en sliten, gammel kropp som møysommelig tar seg frem i terrenget. Etter noe stigning brekker det nedover. Jeg tar av blåstien noe før selve toppunktet og tar en umerket sti som bringer meg mer i direkte linje mot Gjeddetjern. Stigningen ned er bratt siste partiet og jeg tar det rolig over sleipe svaberg. Snart er jeg nede ved tjernet. Nydelig sted :-)

Gjeddetjern

Jeg har bestemt meg for å løpe parallellt tilbake igjen på en åsrygg som ligger mer mot vest og ser etter stier mens jeg løper rundt tjernet. På andre siden finner jeg det jeg leter etter. Blåstien forsvinner videre sørover mens jeg tar av på en umerket sti i motsatt retning som går oppover.
Stien er først relativt tydelig men blir mer og mer borte. Jeg passerer en ravine og der må jeg søke motsatt før jeg finner stien igjen. Det bærer videre oppover og med ett står jeg ved tuftene til en gammel milorghytte-jamen var den godt gjemt!

Tuftene til milorghytta

Jeg følger en enda mindre tydelig sti videre oppover. Etter at jeg passerer en bålplass hvor noen griser ikke har ryddet etter seg er stien med ett slutt. Det gjør bare løpeturen enda bedre. Jeg skal over på den andre siden av dalen til Langåsen. Utfordringen er at det er stupbratt ned. Jeg løper derfor videre oppover i lyngen mens jeg speider etter en mulighet til å krysse dalen.

Langåsen

Jeg har vært på Langåsen tidligere en gang og vet det går en umerket sti i sørlig retning igjen. Helt øverst er det farbart ned og jeg kommer ned i et myrsøkk før det går bratt opp på motsatt side. Her finner jeg spor etter skogens konge.

Spor etter elg

Herlig-første gangen jeg ser spor av elg, endatil jeg faktisk traff på ei ku ved Elgsrudtjernet tidligere i høst. Vel, så ligger det også en elgbiff i kjøleskapet og venter på å bli tilberedt senere i dag. Herlig mat!
Ufordringene er ikke over. Det bærer ned igjen før jeg må klatre opp igjen og enda en gang før jeg er på toppen av Langåsen. Det bærer sakte, men sikkert nedover.

Fabelaktig terreng

Ikke lenge etter er jeg på vei ned til dalsøkket øst for Taraldrudåsen. Utsynet er flott.

Jeg tar meg til bunns og tar fatt på den seige stigningen til Taraldrudåsen. Det er mer åpent over selve åsryggen og fint å løpe. På selve toppunktet er det bare å nyte utsynet vestover.

Utsyn fra Taraldrudåsen

Så er det bare kort vei igjen før jeg er hjemme igjen. Litt over 2t i skogen er flott og jeg håper forholdene holder seg enda en stund. Jeg tar gjerne flere slike turer før snøen umuliggjør dette.

På vei mot nye løpsopplevelser

Utsyn fra Grønliåsen

Løping er fabelaktig. Faktisk er det givende bare å snøre på seg skoene og løpe ut i skogen uten noen annen målsetting enn å tilbringe litt tid i terrenget. Innfallsvinklene er individuelle, men gleden over å løpe finnes vel hos alle. Jeg finner mest glede ved å løpe i naturen og gjerne langt-svært langt.
De lengste turene jeg har løpt har alle uten unntak vært de mest givende mentalt og fysisk.
Hormonkicket som kommer etter et ultralangt løp i terrenget kan ikke beskrives-det må oppleves. Følelsen er faktisk så sterk at den motiverer til gjentakelse-flere ganger. Forstå det den som kan.
Konkurranser er gode av et begrenset antall grunner. De gir suverent grunnlag til å styre treningsarbeidet og gir anledning til nye løpsopplevelser. Det er viktig å velge løp som gir glede. Ståk, styr og mye fjas trigger meg ikke. Mindre konkurranser i terrenget hvor løpsopplevelsen i naturen settes i sentrum gir meg glede.

Åssjøen

Løping i terrenget har også gitt meg andre positive effekter. For første gang på flere år er jeg skadefri. 2011 og 2012 var preget av skader, men ved å opprettholde valget om å løpe nesten utelukkende i terrenget har jeg lykkes i å komme bort fra skadespøkelset. Det gir anledning til å legge planer for kommende år-2014. Så får jeg sparke meg selv i skinnleggen mange nok ganger til at jeg ikke er for ambisiøs. Jeg må være flink til å lytte til kroppen og redusere når det knirker på kritiske områder.

Utsyn fra Kjerkeberget

I 2014 er målsettingen å løpe konkurranser på ulike steder, men med lengde på 80-100 km. Det er ett unntak-TEC 100 miles. Ift progresjonen kommer løpslengden 1 år for tidlig, men det er en lite krevende løype og det blir en fin utfordring for meg. Det vil også være kvalifiseringsgrunnlag for deltakelse i lange terrengløp i USA.

Maridalen

 Jeg satser med et treningsopplegg bestående av 5 ukentlige løpsøkter. 4 er korte og den siste er en lang økt. Det skal gi nødvendig grunnlag til å utvikle fysisk kapasitet som grunnlag for deltakelse i løpene neste år. Hovedmålet neste år er Hornindal Rundt i juli. Hele treningsprogrammet legges opp til å toppe formen til det løpet.

Øyungen

Treningsprogrammet er lagt opp slik at jeg periodiserer i utstrakt grad. Det skjer ved at mer mengde bygges opp over en periode på 3 uker hvor den 4 uken får en betydelig reduksjon i mengden. Deretter skjer ny oppbygning med mer mengde enn i første periode. Jeg brukte denne modellen med gode resultater i 2009-2010.

Dyranut

Treningsplaner har den fordelen at det får meg ut uansett vær som det displinerte mennesket jeg er. I dag var det ufyselig med kraftig regnvær og ditto bløtt underlag. Mao en fin anledning til å trene på slike forhold. På planen sto en rolig langtur på 2t i terrenget. Jeg løp ut døra hjemme og tilbrakte timene med å løpe Grønliåsen på langs på begge sider og over en rekke ganger-fantastisk terreng!
Stiene var tidvis helt borte, men det er utrolig morsomt å løpe i skikkelig terreng uten stier over lyng og stein i flott furuskog. Løpe på steder jeg ikke har vært før og ikke helt vite hvor jeg er hen-bare ha en vag følelse av hvor jeg er-fabelaktig!
Det var egentlig helt greit at det var rolig langtur-tempo. Det var svært glatt over svaberg dekket av vann og sleipt løv. Da er det greit å ha gode sko. De som fungerer best for meg er Inov-8 Rocklite 275. Noe mindre feste enn 212, men langt bedre demping og stabilitet.
Økten ble god den, men jamen var det godt å komme innendørs og få seg en varm dusj :-)

Høstmodus

Utsyn fra Pershusfjellet mot Kollern

En av gledene ved å arrangere NUC er at jeg får anledning til å løpe gjennom  løypa minst 3 ganger.
I dag var det på tide å hente inn postene og det var min tredje gjennomløping.
Det ble en vakker høsttur gjennom vakre Nordmarka. Som alltid på tampen av barmarkssesongen undrer jeg på om jeg ser disse stedene igjen før neste år. Det er vemodig å tenke på at en flott vår, sommer og høst snart er over. Første gjennomløping var 7 sep, andre gjennomløping var 27 sep og tredje i dag.

Fagre Mylla en tidlig søndagsmorgen

Første gang var det knusktørt, andre gang var det litt våtere underlag og i dag var det normalt vått.
Av en eller annen grunn går det hurtigere for hver gang jeg løper gjennom løypa-skjønt "Hurtig" er å overdrive for en treg, gammel kjerring som meg. Det går imidlertid jevnt. Jeg kjører konsekvent etter et skjema til 5km/t. Da har jeg kontroll hele veien på sluttiden. En annen viktig faktor er effektivitet ved stopp for å rigge poster og senere ta ned poster. Likeså være i bevegelse hele tiden-også når jeg spiser. 1 minutt her og 1 minutt der betyr mye for sluttiden i et langt løp.
Det er alltid spennende-av en eller annen grunn-om postene er der. Heldigvis har jeg ennå til gode å miste utsatt utstyr på postene.

Åssjøsætra i det fjerne

Jeg er tilhenger av å starte tidlig og kombinasjonen av første tog og en ventende drosje får meg i gang noen få minutter over 8-deilig.
Den første kneika fra parkeringsplassen på Mylla kan ta knekken på de fleste og det var vel kun et par stykker som løp opp her. Jeg går kjapt oppover i den tette granskogen og er snart opp på flatene.
Så er det bare å begynne å løpe. Sekken som er forholdvis lett til å begynne med skal sakte, men sikkert blir mer enn full av postutstyr. Våt blir jeg på beina relativt fort, men åpne terrengsko slipper vannet greit ut igjen. Posten på Åssjøsætra er der den skal være og den ligger snart trygt i sekken.
Partiet opp til Kollern er flott, men det er lett å løpe feil om en ikke følger med. Også i år klarte flere dette kunststykket. Jeg går i de bratteste motene, men løper mye-mer enn vanlig. Kroppen føles fin og sterkere enn tidligere. Det er litt utenomjordisk å komme opp til terrenget ved Kollern-særlig flotte er puttene.

En av Kollernputtene

Toppunktet er magisk med praktfull utsikt og det er vanskelig å rive seg løs etter å ha rigget ned posten, men det er fortsatt neste 50 km igjen og tiden løper ubønnhørlig videre.

Kollern

Bak toppunktet kan jeg se hele Pershusfjellet i det fjerne. Nedstigningen til Kalvedalen er begivenhetsløs og jeg tar meg videre opp Kalvedalen og frem til Tverrsjøen. Posten ved Tverrsjøen ble tatt ned for 1 uke siden så jeg løper videre rundt vannet.  Det er tidvis flotte utsyn-Tverrsjøen er også vakker!

Tverrsjøen

Oppstigningen til Pershusfjellet før det flater ut er brutal. Jeg benytter anledningen til å innta næring-motbakker er ypperlige til slikt. Vel oppe er det bare å løpe gjennom noe av det flotteste som finnes i Nordmarka. Jeg blir aldri lei av dette flotte landskapet med flotte utsyn-særlig mot øst, nordøst og sørøst. Posten ligger flott plasser ved et av de beste utsiktspunktene. Her er det mulig å se store deler av løypa videre-bl.a Katnosa, Kjerkeberget og Kikutmassivet.

Utsyn fra Pershusfjellet mot sørøst

Alt har en ende og snart løper jeg langs Spålen. Her er det magisk. Høstfargene er fortsatt vakre og det er helt stille i skogen-jeg ser ingen før ved Finnerudsæter.

Spålen

Det er godt å løpe i skogen. Partiet langs Spålen og store deler av løypa til Katnosdammen er godt løpbart. Sola har fått mer tak og jeg nyter stemingen et kort øyeblikk mens jeg etterfyller vann i Spålselva.

Kryssing av Spålselva

Jeg holder god fart til tross for at sekken stadig blir tyngre av alt postutsyret som skal med. Katnosdammen passeres og jeg er snart på vei mot Kjerkeberget. Ved Katnostjernet er det flott høststemning.

Ved Katnostjern

Posten ved Kjerkeberget og Sandungen er der de skal være. Det er også elgbikkjene til Løvenskiold. De gneldrer som gale i burene sine når jeg passerer. Jeg er tilfreds og tar fatt på det drøyeste partiet mellom to poster-mellom Sandungen og Kikuttoppen. Etter av hovedstien til Kikuthytta er forlatt går det bratt oppover i eventyrskogen. Stigningen er brutal, men belønningen kommer etterhvert med praktfulle utsyn vestover.

Langlivatnet lang der nede

Damen er fortsatt ved godt mot og trives i den flotte naturen.

På vei mot Kikuttoppen

Enda bedre blir det når jeg logger inn på Kikuttoppen rett før 7t-en halv time raskere enn ved postutsettet. Det er fart i den gamle skrotten.
Utsynet fra Kikuttoppen er bare fabelaktig. Ord blir fattige-det må bare oppleves.

Fra Kikuttoppen mot sør

Jeg elsker nedoverløping, men tar det rolig når jeg løper langt. På korte turer trøkker jeg mer på.
Det er nesten 300 meter nedoverbakke og det er jo flott. Deretter er det relativt flatt til Damtangen hvor jeg sikrer meg posten som fortsatt er der.

Damtangen

Osmarka er vakker, men våt. Jeg løper greit gjennom og tar Deledalsveien til stidelet ned til Bjørnholt.Her forlates sekken og jeg tar fatt på stigningen til østre Kobberhaugen. Posten er der og jeg løper ned igjen og ned mot Bjørnholt. Det er flott ved sydenden av Bjørnsjøen.

Bjørnsjøen

Postene ved Bjørnsjøhelvete og Kamphaug er der de skal være og ikke lenge etter sitter en sliten, gammel kjerring og venter på bussen etter å ha tilbakelagt 54 km på 10t og 11 minutter-jada, jeg sa jeg var treg, men du verden så moro jeg har det. En liten trøst er at jeg har brukt 3-4 minutter på å plukke ned hver post-totalt 12 poster. Det er mao bedre enn det ser ut til.
Og så? Nesten 1 år til neste gang, men ikke like lenge før jeg løper i Nordmarka igjen!