Kveldstur til Helgeren

Gørjavatnet

Det eneste rette stilt overfor en fristelse er å gi etter for den. Normal dag på jobb, noen brødskiver og deretter rett ut i skogen på en litt lenger skitur. Skar var utgangspunktet igjen, men nå var det fortsatt lyst når jeg startet. Etter den bratte mota i starten flatet det ut langs Skarselva. Det er flott langs elva.

Flott løype langs Skarselva

Snart er jeg opp ved Øyungen og kan nyte ustynet over det flott, snødekte vannet.

Øyungen

Min ferd går videre litt ut på vannet og deretter inn i skogen etter noen hundre meter til høyre i bildet. Første delmål for turen er Gørjahytta, men før jeg kommer dit skal jeg opp en lang stigning mot Kalvsjøen. Det er skarpt føre oppover og jeg er egentlig glad for at jeg skal opp og ikke ned. Noen av bakkene er rimelig bratte og ender attpåtil i en bratt sving. Etter en stund er jeg imidlertid fremme ved veien til Liggeren, følger den litt og dreier ut i eventyrskogen mot Kalvsjøen. Herregud, det er altfor lenge siden jeg var her sist. Alene i skogen og med sublim utsyn mot Kalvsjøen-verden kan ikke bli bedre enn dette. Foran meg ligger vakre Kalvsjøen.

Kalvsjøen

Jeg nyter stunden før jeg stuper ned i kuldedisen. Det er magisk over vannet og bortsett fra en gruppe i motsatt retning er jeg helt alene. Snart skimter jeg Gørjahytta-det er altfor lenge siden jeg var her sist. Det blir ikke lenge til neste gang :-)

Gørjahytta

Etter skiløping i scoterkjørte spor er det over på trikkeskinner på veien mot Fortjern. Jeg skal til stidelet ned mot Gåslungen og følger veien til litt etter Helgeren. Skyggene er i ferd med å bli lange, men hodelykta får fortsatt hvile. Jeg nyter turen mot Helgeren og gleder meg over at teknikken sitter bedre og bedre. Utsynet mot nord over et snødekt Helgeren er sublimt.

Helgeren

 Ord blir overflødige i slik vakker natur som nytes best alene. Min ferd fortsetter ned til stidelet og jeg dreier sørover igjen mot Gåslungen. Løypa går langs fjellsiden med Myrtjernet på venstre side. Vannet er inneledningsvis svært snøfattig og løypa er lagt på en bankett av snø.

Myrtjernet

Jeg minnes løpeturer sommerstid her hvor den umerkede stien befinner seg på samme sted under snøen og kun er farbar ved lavvann. Jeg ankommer motsatt ende og fortsetter inn i skogen på en flott skiløype-silkeføre! Etter en stund brekker det nedover og blir mer isete og full fart nedover i utforkjøringene. Godt at teknikken er kommet på plass! Jeg ankommer Gåslungen, møter løypa fra Rottungen og setter utfor ned mot vannet der nede. Det er mørkt og jeg har hatt hodelykta på en stund. Vel nede på vannet er det mer lyst og jeg slukker lyset og nyter stillheten og naturen.
Jeg passerer endepunktet for mine tidligere turer denne uken og fortsetter over Øyungen.
Det er mørkt, men lykta forblir av inntil jeg når treleggene ved Øyungdammen.
Jeg skjærer gjennom skogen og ut på veien langs Skarselva igjen. Kort etter suser jeg nedover mot Skar igjen-forbløffende hvor fort det går nedover. Vel fremme ved bilen kan jeg bare glede meg stort over en fantastisk tur i vakker Nordmarksnatur-en flott runde i marka på 18 km.

Flott kveldstur på ski over Øyungen

Nok en fantastisk kveld. Igjen var Skar utgangspunktet. Litt skyer i kveld, men månen kom likevel frem etterhvert. Jeg kommer meg greit opp til Øyungdammen og tar meg videre frem over vannet. 5-6 minusgrader og perfekte forhold. Det ligger en dis nederst mot snøflaten på vannet, men luften er klar over dette. Snart er jeg ved vendepunktet etter 4 km og tar fatt på returen. Teknikken sitter bedre enn i går og farten derved høyere. Viktigst av alt er det å komme ut og bruke kroppen. Skiløping er uendelig mye bedre enn alt annet. Det gir velvære i hele kroppen.

Øyungvannet

Jeg smetter inn mellom treleggene igjen og suser nedover vestsiden av Skarelva. Kort etter er jeg ved bilen på Skar. Nok en fin skitur er ved veis ende.

Måneskinnstur over Øyungen

Klar kveld, månen skinner, noen få minusgrader og ingen vind. Det er gode forhold når jeg tar meg innover Maridalen i kveld. Skituren starter på Skar. Skiene er klare til dyst-de har egentlig vært klargjorte i flere uker-men jeg har aldri fått kommet meg ut i skogen ennå dette året.
Nå skal jeg ut. Bakkene oppover på vestsiden av Skarelva til Øyungdammen går greit. Jeg tar det med ro og forsøker å finne tilbake igjen til teknikken fra i fjor. Det flater ut og det blir nydelig langs elva når månelyset skjærer gjennom treleggene. Jeg slår av lyset og tar meg fremover langs elvekanten. Mer enn en gang stopper jeg og nyter stillheten og måneskinnet.
Snart er jeg fremme ved stidelet og tar meg over til østsiden av Øyungdammen og deretter ut på Øyungen. Her går stemningen fra å være nydelig til å bli magisk. Månen lyser opp det snødekte vannet, det er klar himmel, 4-6 minusgrader og det er litt kuldedis rett over snøflaten. Jeg mister munn og mæle etter hvert som inntrykkene over den storslagne naturen fester seg mer og mer. Turen går frem og forbi Storholmen og videre mot Gåslungen. Hodelykta er av stort sett hele veien og det er bare helt riktig. En stund etter Storholmen ser jeg lysene fra Liggeren gård oppe i skråningen. Sporet fortsetter videre og jeg følger det nesten helt over vannet før jeg snur og tar turen tilbake igjen.
Hjemturen blir ikke mindre sublim. Turen over vannet er en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge. Det er nesten synd å dukke inn blant treleggene ved Øyungdammen, men jeg ser frem til en flott nedoverkjøring til Skar.
Bakkene er flotte, underlaget er perfekt og jeg suser nedover i 30 km/t. Kan det bli bedre?
Snart er jeg ved bilen igjen etter en altfor kort tur. Neste gang blir det lenger!

Vinterløping

Vanta

En herlig dag for en løpetur. Stille, godt snøunderlag og natur på alle kanter. Etter en svært travel uke med mye reising var det godt å komme tilbake til Maridalen. Hammeren er et yndet utgangspunkt for kortere løpeturer-så også i dag. Det mest populære for tiden blant de fleste er skiløping, men det må jeg avvente litt til Vanta er tilvent skiløpere(det går stadig bedre) og løpetiden er over. Hun er beintøff med andre hunder og jeg må fysisk holde henne tilbake. Det går da greit, men er litt slitsomt i lengden. Forhåpentligvis er det slik kun i løpetiden-dette er første gangen hun har løpetid og da er det sannsynligvis ekstra spesielt. Det er alltid greit å løpe oppover Nordmarksveien.

Starten ved Hammeren

Mange lufter tydeligvis hunden her og avstikkerne er mange, men vi kommer oss oppover.
Formen min er helt greit, men Vanta trenger en periode med opptrening for å tåle lengden på mine langturer. I og med løpetiden må jeg ta det ekstra rolig. Turen i dag blir derfor på litt over 1t og ca 8km. Hun trekker villig vekk til og begynne med, men roer seg mer etterhvert. Unntaket er når vi treffer andre hunder. Da kan jeg bare stå stille og oppleve å bli trukket frem av en bomsterk krabat på fire bein. Vi skal nok få mye moro sammen når energien porsjoneres ut litt mer fornuftig.
Vi passerer etterhvert Skjærsjødammen og tar en avstikker videre langs Skjærsjøen. Det er deilig å være ute i skogen igjen. Med unntak av et par skispor er vi helt alene.

Skjærsjøen

Etter vending går turen over damkrona og utsynet nordover er som alltid betagende.
Sksiporet krysses og vi møter en hest. Jeg er usikker på hvordan det møtet skal gå, men det går helt fint. Vanta forholder seg helt rolig og det gjor også hesten. På vei nedover går det ikke like rolig idet hun har fått ferten av en samling hunder litt foran oss. Det ender med at jeg må bære henne forbi det kritiske punktet. Vel, løpetiden er forhåpentligvis over om 1-2 uker og da må denne atferden være fraværende i tilsvarende sammenhenger.
Det bærer videre nedover og vel fremme på Hammeren skal vi opp en bakke igjen. Vanta er trøtt og blir løpende på siden av meg oppover.
Denne uken har treningsmessig vært god løpsmessig-3 økter og alle ute. Det er også alle øktene. Neste uke må styrketreningen inn på programmet igjen.
Jeg legger ellers merke til at dagen er merkbart lysere og jeg ser frem til våren om ca 1,5-2 mnd.

Gjensyn med Trondheim

De tre første dagene av inneværende uke har jeg hatt gleden av å tilbringe i Trondheim. Det er alltid en opplevelse å komme tilbake hit. Det vekker kjære minner om studietiden som ble avsluttet for 20 år siden-da hadde jeg tilbragt 5,5 år i byen.
Anledningen er videreutdanning så slik sett er ringen sluttet. Grunnutdanning og påfyll på samme sted. Intet er bedre etter en lang dag inne enn å snøre skoene og løpe ut i den flotte byen.
Jeg bor i Midtbyen så i går gikk løpeturen opp over den gamle broen(på bildet) opp Jonsvannsveien til Omkjøringsvegen og ned igjen via Gløshaugen og Elgseter med retur til hotellet på Cicignions plass.


Den gamle hovedbygningen(på bildet) får meg alltid over i det nostalgiske hjørnet og det er alltid fint å legge løpeturen gjennom området.

I dag gikk turen langs bredden av Nidelva opp til Elgseter bro(bildet) og videre til Stavne bro.



Deretter bratt opp Breidablikkveien, kryssing av Byåsveien og frem til Sverresborg alle. Jevn og seig stigning hele veien i bitende kulde. Tungt etter en periode med basistrening, men du verden hvor godt det er. Belønningen er flott idet jeg dreier nordover og tar meg ned Sverresborg alle. Først passerer jeg folkemuseet som har fått en ny, fin hovedbygning-den var ikke her for 3 år siden.



Det er sikkert et flott anlegg og jeg har noe til gode å titte nærmere på. Jeg bodde 3 år på Byåsen og gikk ofte til fots fra sentrum. Den første kneika(det er den bratteste bakken jeg har stiftet bekjentskap med) er veien opp Steinberget. Den er voksen å løpe opp, men i dag går det nedover.
Jeg titter meg bakover noen ganger på min vei nedover. Det koster krefter å løpe opp her.
Snart er jeg nede ved Ila og tar meg frem gjennom sentrum via Kongens gate, Olav Trygvasons plass og frem til hotellet. En fin løpetur på en knapp mil over en 1t.

Gjensyn med Skjærsjøen

Flott kveldstur på snøføre til Skjærsjødammen fra Hammeren i kveld. Vanta imponerte meg med godt overskudd på lørdag, men idag røynet det på siste halvdelen av turen. Etter snøfall i dag var det godt å løpe i bilsporene oppover Nordmarksveien mot Skjærsjødammen. Herlig å løpe i mørket med kun svak lysstyrke på hodelykta og kjenne at kroppen jobber sakte og målrettet oppover. Styrketreningen har gitt et godt grunnlag for bakkeløping. Samløpingen med Vanta går bedre med unntak av siste halvdel hvor det tydeligvis var lite krefter igjen. Tidvis var det nesten som om jeg skulle dra henne.
Stemningen ved dammen er trolsk. Det er ikke sporsatt over damkrona og vi er ganske alene. Et kraftig lys stiger opp over Kobberhaugene og det virker ganske mystisk. Det viser seg å være et fly som tar seg over Nordmarka i lav høyde. Skiløypa fra Hammeren passeres og plutselig får vi selskap av et stort antall skiløpere med hodelykter som lyser opp hele skogen. Vi er snart ute på Ullevålsæterveien og løper nedover i mørket ganske alene. En anslig skiløper som tar seg oppover på veien(?) i ren trass passeres ved bommen og snart er vi nede igjen ved bilen på Hammeren. En fin tur og det er ekstra godt å hvile for min firbente venn.

Tilbake i skogen igjen

Vanta ved stidelet ned til Skar

En god følelse å være tilbake igjen i skogen igjen etter 2,5 mnd-endatil med løpesko på beina. Vanta var god turkamerat og er sikkert ekstra sliten etter å ha dratt en løper stinn av basistrening opp bakkene fra Skar til Øyungen. En herlig dag. Stille, ikke for kaldt, lite vind og sol. Etter å ha løpt alene i mange år har jeg nå fått selskap av Vanta som er full av energi. Hun skal være med på mange og lange turer, men det er viktig å ta dette litt gradvis. Likevel, hun var full av energi gjennom hele turen som i store deler gikk utenfor løyper i dyp snø-fantastisk trening.
Denne vinteren er veien på vestsiden av elva fra Øyungen viet til skiløyper så vi tok den andre veien-som er brøytet og fri for skiløpere på veien opp til Øyungen.

Greit med drahjelp opp brattbakken

Fossen er nesten helt borte i snø og is og sola gir til kjenne velkomment lys idet vi tar oss oppover. Det er krevende å løpe ute igjen etter en periode på tredemølle, men jeg prefererer det førstnevnte.
Vi finner etterhvert et greit tempo oppover selv om det er mye spennende å lukte på langs veien.
Det er en spesiell følelse å nærmest bli dratt fremover, men det fungerte relativt greit. Med mer erfaring vil vi klare å fungere bedre sammen og løpe mer rolig og jevnere.
Vel fremme ved Øyungen er det idylliske tilstander.

Øyungen

Skiløpere er åpenbart skumle saker og jeg må venne henne til dette gradvis. Målsettingen er imidlertid å ta noen turer sammen også på ski. Jeg ser for meg at det kan bli mer krevende enn å løpe sammen.
Vår tur går videre oppover mot stidelet nedenfor Fagervann som skal ta oss ned til Skar igjen.
Skiløypa til Fagervann er ikke sporsatt i år, men noen har tatt turen selv. Det skaper et velkomment underlag for oss oppover-snøen er svært dyp utenom sporet.

Stidelet nedenfor Fagervann til Skar

Etter en pust i bakken ved stidelet bærer det nedover mot Skar i mer dypere snø. Likevel er det et slags spor som vi følger nedover som byr på et greit underlag. Litt etter kommer de flotte utsynene mot Maridalsalpene.

Maridalsalpene

 Vanta er sikker på foten nedover og jeg har min store hyre med å holde følge. Det er moro, men jeg vil ha en litt lavere fart på sikt-det krever mindre energi. Likevel, en god start og vi trives begge i skogen. Det er 3 mnd siden jeg tok denne stien-da i motsatt retning og med litt mindre snø.

På vei nedover

Det er en flott dag i skogen og det er enda bedre å kjenne at alt fungerer etter en periode med innetrening. Vel nede på parkeringsplassen-som er full av biler-kan vi begge se tilbake på en flott økt i skogen.

Vanta