Grand Tour Nordmarka

Startområdet på Grua

Endelig var det duket for å besiktige de øvre delene av Nordmarka Ultra Challenge. Flere av partiene var ukjente for meg før dagens løp. Løpets første del fra Grua til Mylla dam, partiet fra Mylla Dam til Åssjøen, over Pershusfjellet og fra Spålen til Katnosdammen. Planen var å løpet i traseen til Nordmarka Ultra Challenge fra starten i Grua og frem til Katnosdammen. Etter det ville turen gå hovedsaklig på grusveg.
Gunnar og Leila hadde takket ja til å bli med på det som skulle vise seg å bli en lang løpetur i Nordmarka både i distanse og tidsmessig. Terrenget var krevende,i en rekke partier svært krevende, men det var en flott tur.

Bratt opp etter start

Vading ved Svea

Etter en kort togtur fra Oslo stod vi lykkelig uvitende om hva som ventet oss ved starten på  Grua. Etter litt skyer var himmelen sprukket opp og blåfargen var markert tilstedeværende. Så også sola. Været var bra, men det var lovet nedbør utover dagen. Starten ligger på motsatt side av jernbanestasjonen på Grua-bare noen minutters gange fra stasjonen. Etter start bærer det forbi skolen og opp en svært bratt bakke som åpenbart benyttes til alpine øvelser på vinterstid. På toppen flater terrenget ut og stien går gjennom idyllisk skogsterreng frem til et kort parti hvor veien følges langs Muttatjernet. Etter dette stiger løypa bratt på og frem til et gårdstun ved Larmerud. Vegen følges gjennom gårdstunet og løypa fortsetter inn i skogen etter noen hytter. En kort stund etter er vi ved en vei igjen. Her var det krevende å finne "tråden" igjen, men etter litt leting fant vi løypa noen hundre meter lenger opp i veien til høyre. Vi er på vei mot innsjøen Svea. Landskapet er nydelig. Løypa blir plutselig mer krevende når vi må krysse over et vadested, men det er bare en morsom utfordring. Kort tid etter er vi fremme ved veien til Belteren og følger den til Mylla dam. Mine forventninger til denne delen av løypa var ikke store, men de viste seg å bli gjort grundig til skamme. Løypa gikk gjennom idyllisk skog, flotte vann og representerte en fin introduksjon til det som skulle komme senere.

Bislingen Fjellstue

Drøye 6 km og 236 høydemetre senere er vi ved Mylla Dam-utgangspunktet for mange fine turer i Nordmarka. Litt lenger enn det jeg antok og langt mer positivt inntrykksmessig. Det blir stemplingspost ved Mylla dam. Løypa, og vi, fortsetter videre oppover. Veien til tidligere Bislingen Fjellstue forlates og vi benytter stien for å ta oss frem til stedet. Det bærer bokstavelig tatt rett opp. Etter en stund krysser vi veien og fortsetter videre ut i terrenget. Stien flater litt ut, vi passerer noe bebyggelse før vi tar fatt på den siste stigningen til Bislingen Fjellstue. Det er i sannhet et underlig sted. Bygningen-hvis man fortsatt kan kalle den det, er fullstendig ramponert. Vinduene er knust og balkonger og trapper er revet ned. Hvordan det ser ut innvendig tør jeg ikke tenke på. Jeg tror ikke det ville vært forsvarlig å ta seg inn dit. Det vi alle faller i tanker om mens vi står og ser på resultatene av et omfattende hærverk er hva som får mennesker-vi må anta at det er det-til å begå slike handlinger. Bygningen slik den står i dag er en fare for sine omgivelser og burde vært sikret. Vel, målet for denne etappen ligger i terrenget like sør for fjellstua-det er et trigonometrisk høydepunkt. Kort tid etter står vi ved punktet og befinner oss nå 691 m.o.h. ved Bislingflaka. Her blir det stemplingspost. Vinden tar godt på her oppe og det er godt å få på seg noe mer klær. Det er en kort distanse fra Mylla dam. Lengden er 2 km og antall høydemetre er 185 m. Etter en kort rast med litt mat og drikke bærer det videre over våte myrer mot Åssjøen. Løypa er i overkant "våt" over halvdelen, men det er bare å sette den ene foten fremfor den andre så går det fremover :-) Ikke lenge etter kommer vi til Åssjøen. Her har vi vært før og terrenget er kjent. Sist gang vi besøkte stedet var under et løp i oktober i fjor. Det var en morsom løpetur. Les mer om den her:
http://jannicke-athletics.blogspot.com/2010/10/nordmarka-autumn-run.html

Gunnar og Leila på toppen av Kolleren

Åssjøen befinner seg på 557 m.o.h og vi skal opp på Kolleren (688 m.o.h). Det innebærer at vi skal legge bak oss flere høydemetre før vi står på toppen. Det er et fint, men krevende terreng. Det er viktig å følge med på kartet hele veien og sjekke merkingen. Når vi var her i oktober klarte vi å velge feil i et stidele og kom opp på østsiden av Kollerputtene. Denne gangen begår vi feilen akkurat på samme stedet, men er oppmerksomme, søker tilbake og kommer tilbake på merket sti igjen. Terrenget er fantastisk og det er det åpenbart flere som synes-det er omfattende spor av elg hele veien opp til toppen. Kollerputtene er nydelig beliggende på en flate rett før toppen. Det er godt å ankomme toppen. I oktober var utsikten fullstendig hemmet av skodde. Nå ligger hele Nordmarka foran oss og for den som er kjent er det let å plukke ut steder med gode minne knyttet til seg.

Utsyn mot sørøst fra Pershusfjellet

På Kolleren vil det være stemplingspost. Fra Bislingflaka er det ca 5,5 km og 136 høydemetre. Terrenget er krevende. Vi tar oss til til en kort rast igjen før det bærer bratt nedover til Kalvedalen. Her følger vi veien vestover til neste stemplingspost og stedet for mellomtid, Tverrsjøstallen. Her vil det også være satt en makstid for løperne. Dersom man ankommer etter makstid vil deltakeren ikke få godkjent senere mellomtider og sluttid. Tverrsjøstallen er tilgjengelig med bil og det er også servering her vinterstid. I dag er det imidlertid stengt og vi spiser raskt litt mat idet været er i ferd med å bli betydelig verre. På Tverrsjøen vil det være offisiell mellomtid. Fra Kolleren-siste stemplingspost-er det ca 4,5 km og 31 høydemetre. Terrenget er enkelt-det er -186 høydemeter på grei sti ned til Kalvedalen og fra denne til Tverrsjøen er det grusveg. Totalt fra starten på Grua og frem til Tverrsjøstallen er det ca 18 km og 588 høydemetre. Terrenget er krevende fra Mylla dam til Kolleren.

Spålen

På fin sti mot Katnosa

Etter rasten bærer det ut i ukjent terreng igjen. Jeg er svært spent på partiet over Pershusfjellet. Mange ganger i vinter har jeg gått på ski nede på vannene øst for Pershusfjellet og tittet lengselsfullt opp på den vakre fjellryggen som strekker seg fra Tverrsjøen til Finnstad. Stien tar av fra grusveien og det bærer bratt oppover. Etter en stund flater det litt ut. Heldigvis er stien godt merket for her er det svært krevende å ta seg fram. Vi beveger oss fremover i det som må karakteriseres som urskog. Det er en fantastisk naturopplevelse. Det å være vitne til de ulike fasene som skogen befinner seg i levetiden er utrolig morsomt. Stien er svært konglete og underlaget har en beskaffenhet som gjør at tempoet må reduseres. Det er svært mye elg her og det skjønner jeg godt. Fjellryggen skal også forhåpentligvis by på flott utsikt øst og sørøstover og vi blir ikke skuffet. Etter noen km åpner vegetasjonen seg litt et kort øyeblikk og utsikten mot Aklangen og Katnosa er flott. Litt senere er vi fremme ved neste stemlingspost-Pershusfjellet. Den er på et trigonometrisk høydepunkt beliggende ca 22,5 km etter start med en høyde 650 m.o.h. Fra Tverrsjøstallen er det ca 4,5 km og 136 høydemetre. Stien gjør noen overraskende vendinger, men vi er snart på vei nedover til veien mot Finstad. Det går markert bratt nedover og stien er for en gangs skyld løpbar. Her er det stidele igjen, men vår løype fortsetter mot Spålen. Her har jeg vært på vinterstid og skiløypa var faktisk mer krevende enn sommerløypa. Etter en kort stigning flater det ut og vi løper gjennom et greit skogsterreng helt til Spålen åpenbarer seg i all sin prakt. Dette skal være det Nordmarkas indrefilet og lite besøkt av mennesker, men det er faktisk en hel samling av dem ved vannkanten. De titter forundret på oss mens vi beveger oss videre fremover langs østbredden på Spålen.

Kryssing over Spålselva

Jeg er opptatt av å finne et greit sted for stemplingsposten og det finner jeg ved bredden noen km senere.
Det er beliggende ca 3 km etter stemplingsposten på Pershusfjellet og 19 høydemetre senere.
Vi forlater snart vannbredden og tar oss frem i krevende terreng igjen frem til Finnerudsætra. Det er et flott sted og det er åpenbart bebodd. Her blir stien god å ferdes på noen km frem til broen over Spålselva.
Vel fremme der stien krysser Spålselva i sørvestenden av Katnosa er det anbragt en bro som muliggjør en enkel kryssing. Etter dette blir stien krevende igjen. Vi beveger oss likevel greit fremover og er snart fremme ved Fagerlisætra. Her forlater vi løypa til Nordmarka Ultra Challenge og tar oss frem til veien mot Auretjernet. Stemplingsposten vil være på Katnosa og den er beliggende ca 5,6 km etter stemplingen ved Spålen og ca 139 høydemetre. Totalt fra starten på Grua er det ca 32 km og ca 900 høydemetre.

Leila og Gunnar ved Songsnvann

Det har medgått mer tid enn jeg antok fra starten. Det krevende terrenget forklarer en del av det lave tempoet. Ved ankomst Krokløken er det medgått 6,5t siden starten på Grua og behovet for mer tid medfører at det er behov for å supplere matforsyningene. Sandungen rekker vi ikke og vi rekker heller ikke Kikutstua før stengetid kl 17. Vårt håp er derfor selvbetjeningsavdelingen på Kikutstua. På veien mot Sandungen treffer vi på flere som foretrekker å ta seg frem over vannet med kano. Fordelene er mange, men en ulempe er at kanoen må trilles mellom vannene. Mellom Vesle og Store Sandungen er en stor samling kanoentusiaster i ferd med  slå leir. De titter også forundret på oss idet vi er i ferd med å bevege oss oppover mot Sandungskollen. Her følger vi faktisk løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Sandungen til stidelet rett før Skillebekkputen. Her går NUC rett sør mot Kikuttoppen mens vi beveger oss litt mer mot sørøst. Snart er vi fremme ved veien til Kroktjernet og har en fin vei å løpe på ned til Kikutstua. Det er godt å ankomme Kikutstua. Heldigvis er det mulig å kjøpe litt mat og drikke i selvbetjeningsavdelingen.
Til tross for at jeg har tatt inn næring jevnt hele veien har det åpenbart vært i underkant ift behovet. Det er godt å supplere. Det er blitt lørdagskveld og vi får selskap av noen som er i ferd med å tilbringe helgen med å ta seg frem på kano i Nordmarka. De bruker 3 dager på noen vi gjør på en lang dag, men alle har sin innfallsvinkel. Det må være fint å oppleve naturen fra vannspeilet. Det må gjøres minst en gang. Etter et solid påfyll av mat-det ble kanskje litt i overkant-er vi på vei videre. Det går "straka vegen" over Bonnamyra, opp Smalstrømsbakken(Gunnar løper opp igjen, mens Leila og jeg går til fots) frem til Bjørnholt og deretter Skjærsjødammen. Etter dette følger vi Gamle Ankerveg frem til Sognsvann. Det er godt å ankomme Sognsvann etter 11,5t i skogen og 58,3 km.
Kroppen har det relativt greit, men jeg merker en irritasjon nederst i venstre skinnlegg. Med noen dagers løpefri burde den være hensyntatt. Det er mye lærdom å hente fra en slik tur. Det var spesielt gledelig å oppleve at det er mulig å gjennomføre en slik langøkt i et krevende terreng. Mange, flotte, naturopplevelser ga gode minner. Partiet over Pershusfjellet er spesielt verd å trekke frem. Nå er 46 km av Nordmarka Ultra Challenge logget. Her inngår 1.300 høydemetre. Slik det ser ut nå vil løpet bli minst på 70 km og 2.000 høydemetre. Det blir et svært krevende løp og denne løpsturen ga mange, gode og nyttige innspill til en forhåpentligvis vellykket gjennomføring. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dette vil bli et løp med fantastiske naturopplevelser som vil store krav til deltakerne.

Kikuttoppen og en første smak av Nordmarka Ultra Challenge

Glimt av Kikuttoppen

Dagens løpetur skulle bli lang i tid og km og den skulle gå i terrenget i store deler. Meningen var å dra til Grua og starte der, men NSB hadde tatt helgefri. Det var satt opp buss for tog, men jeg så ingen buss. En slik situasjon gir muligheter. Mitt alternativ ble like godt og kanskje enda bedre. Bussen bragte meg inn til Hammeren og deretter to jeg meg frem til Kikut langs Nordmarksveien og deretter til Kikuttoppen. Returen gikk i løypa til Nordmarka Ultra Challenge fra Kikiuttoppen til Skjærsjødammen.
Det ble en kjempefin løpetur med mektige naturopplevelser og noen store overraskelser i positiv forstand.
Jeg sjekker alltid tavla på Grefsen stasjon for å se om toget er i rute. Denne gangen stemte ingen ting. Gjøvikbanen var stengt i helgen og transporten ville skje med buss. Vel, jeg var fortsatt innstilt på å dra til Grua og stilte meg tålmodig opp ved holdeplassen som anvist. Etter 15 minutter over rutetid var min tålmodighet oppbrukt og jeg hadde i løpet av ventetiden etablert et annet alternativ. Buss fra Nydalen og inn til Hammeren. Denne bussen var i ruten og brakte meg i løpet av knappe kvarteret inn til Hammeren.

Utsikt fra Kikuttoppen mot Bjørnsjøen

Kikuttoppen

Min eneste bekymring ift en ellers flott dag, var en slapphetsfølelse i kroppen-sannsynligvis som følge av en lett infeksjon. Rett etter starten merker jeg at kroppen mangler fullstendig overskudd og at dette åpenbart blir en dag hvor min evne til å mobilisere viljestyrke blir avgjørende. Det er en av mine sterke sider og jeg trøkker på gjennom en relativt tung opplevelse fysisk sett. Godt er det da å oppleve så mye fin natur gjennom hele dagen. Bakkene opp til Skjærsjødammen går relativt greit. Jeg bestemmer meg for å legge opp en ultraløpsstrategi for dagen som innebærer å løpe 25 minutter og gå 5 minutter. Det viser seg å fungere bra. Etter en grei transportetappe langs Nordmarksveien er jeg snart fremme ved Bjørnholt. Trafikken på veien er betydelig. Det er nærmest som å være i sentrum. Trafikken består av sykler som i varierende grad evner å ta hensyn til en enslig løper. Etter Bjørnholt sprekker vegetasjonen litt opp langs veien og jeg får et første glim av målet for første etappe-Kikuttoppen. Jeg har vært der før, men da  kom vi fra nordsiden. Denne gangen ville jeg ta meg dit opp fra stien rett ved Kikuthytta. Der går det mer eller mindre rett opp 250 høydemeter på drøyt 1,2 km. Etter 1,5 t er jeg ved foten av Kikuttoppen. Etter litt innledende løping bærer det mer og mer bratt oppover og jeg beveger meg framover ved å gå. En stund senere ma jeg ta i bruk mine sparsomme klatreferdigheter-det går mer eller mindre rett opp. Det er fordeler med dette. Man vinner høydemetre relativt raskt. Etter en stund åpner skogen seg litt og jeg kan nyte et første utsyn sørover. Utsikten mot Bjørnsjøen er magisk. Det er verdt alle svettedråpene og vel så det :-). Kort tid etter er jeg på selve toppen og kan ta meg en velfortjent pause før neste etappe starter.

Damtangen

Appelsinhaugen

Vinden tar godt og jeg er nødt å kle på meg litt for å etablere et minimum av velvære. Det er godt å sitte rolig en liten stund, nyte litt medbragt mat og en flott utsikt. Jeg gleder meg til å teste ut løypa til Nordmarka Ultra Challenge sør for Kikuttoppen. Noen av partiene her er helt nye for meg. Etter at pausen er ugjenkallelig over bærer det nedover igjen mot Fyllingen. Terrenget er bratt, men ikke så ekstremt som oppturen. Likevel er det viktig å utvise forsiktighet i et krevende terreng. Høydeprofilen angir Kikuttoppen som en påle og slik føltes det også-en god følelse. Jeg treffer ingen mennesker hverken på opp- eller nedtur. Etter en stund på stien bærer det ut på en kjerrevei som tar meg det siste stykket ned til Fyllingen og grusvegen. Her skal jeg krysse over og følge stien mot Kikuthytta et lite stykke og deretter dreie sørover mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Målet for denne etappen er Kobberhaugene. Jeg har ingen spesielle forventninger til denne delen av løypa, men jeg blir svært positivt overrasket. Stien langs Østre Fyllingen er flott og byr på flott ustyn mot vannet. Kort tid etter er jeg fremme ved Damtangen. Damkonstruksjonen som muliggjør høydeforskjellen mellom Østre Fyllingen og Bjørnsjøen. Bygget for ove 130 år siden ligger den mektig og flott og minner om solig håndverk. Damkronen er bred. Baronen skulle ha mulighet til å ferdes med hest over. Osmarka ser kjedelig ut på kartet, men jeg blir igjen glad over å oppleve flotte brytninger i naturen. Like etter begynner den første stigningen mot Appelsinhaugene. Hvorfor heter det Appelsinhaugene. Vel noen påstår at det er fordi det var et velgnet sted for å ta en pause under skituren i tidligere tider. Appelsin var, og er, et greit næringsmiddel. Dvs innmaten, skrellet ble liggende igjen. Personlig kan jeg ikke fri meg for å fremsette en alternativ teori. Fjellpartiet ser faktisk ut i profil som en appelsin hvis man studerer det litt nøyere fra rette synsvinkel. Iallefall, det er godt å ankomme og registre at jeg har vunnet tilbake noen av høydemetrene jeg tapte ved nedstigningen fra Kikuttoppen.

Kobberhaugene

Bjørnsjøhelvete

Hengebrua over Bjørnsjøhelvete

Magiske Skjærsjøen

Vel, jeg har fortsatt noen høydemetre, og lengdemetre, igjen før målet for denne etappen er nådd. Det er derfor kjedelig at stien tar meg nedover når jeg så gjerne ville opp. Er jeg på rett kurs. En dobbeltsjekk av kart og terreng overbeviser meg om det. Like etter er jeg ved nordenden av Kobberghaugtjernet og kan starte oppstigningen til Kobberhaugene. En flott oppstigning er det. Jeg fryktet at fjellet ville være innpakket av trær og vegetasjon, men det åpner seg flott opp et stykke opp. Utsikten fra toppen er fantastisk. Jeg tar meg tid til å nyte den fra den første av Kobberhaugene-det er faktisk to av dem. Etter å passert den siste bærer det nedover i full fart. Bjørnholt ligger betydelig lavere enn Kobberhaugene og høydeforskjellen må utlignes. Det er en flott nedstigning også her-nydelig natur. Jeg treffer på andre som er på vei i motsatt retning og som kan glede seg til fine inntrykk når de ankommer Kobberhaugene- et flott sted. Snart er damkronen ved Bjørnholt der og jeg tar meg opp og forbi bebyggelsen. Kort tid etter bærer det sydover igjen-denne gang på Gamle Nordmarksvei. Her ser jeg frem til en ny og spennende opplevelse. Nedstigningen til og hengebrua over Bjørnsjøhelvete. Dette blir en stemplingspost for Nordmarka Ultra Challenge. Hengebrua befinner seg 15 meter over en frådende elv og er ca 15 m bred. Det er en spektakulær opplevelse. Stemplingen skjer på motsatt side av hengebrua så deltakerne må ta seg ned langs en umerket og uveisom sti, krysse hengebrua og returnere tilbake igjen til den blåmerkede stien igjen. Høydeforskjellen mellom blåmerket sti og hengebru er ca 40 meter. Jeg har ikke vært der tidligere, men har en klar mistanke om hvor nedstigningen er. Rett etter å ha passert Storhaugen er det en lite brukt sti som forsvinner nedover i gjelet. Jeg fortsetter likevel et stykke til for å sjekke om det er andre alternativer jeg har oversett, men det er det ikke. Like etter er jeg tilbake igjen og begynner nedstigningen. Stien er lite brukt for å si det mildt. Flere ganger lurer jeg på om dette er bomtur, men etter en stund dreier stien sør igjen og beveger seg langs Bjørnsjøhelvete. Ikke lenge etter er jeg der. Det er et spektakulært sted. Det som gjør det enda mer spennende er den lave høyden på side rekkverket. Utsikten nedover og oppover er magisk. Det er vilt og forrevent landskap. Det er ufattelig å tenke på at her drev man med tømmerfløting i tidligere tider. Stedet har virkelig gjort seg fortjent til navnet sitt. Oppstigningen er minst like krevende. Flere ganger lurer jeg på om det var her jeg kom ned. Under slike omstendigheter er det nyttig å bite seg merke i spesielle steder på nedturer. Det viser seg å hjelpe også her. En siste, bratt bakke og jeg er tilbake igjen på Gamle Nordmarks vei og blåmerket sti. Partiet ned til hengebrua vil ikke bli merket i den hensikt å gjøre det mer krevende for deltakerne. Løypebeskrivelsen vil imidlertid angi nøye hvor man skal ta av fra blåmerket sti. En stund etter passer jeg Nordmarksveien og fortsetter mot neste etappemål-Kamphaug. Stien stiger litt på og jeg tar en velfortjent pause, litt mat og en god kopp kaffe. Stien ved foten av Kamphaugåsen frem til Kamphaug er flott og jeg er snart ved målet-Kamphaug. Her sees fortsatt de gamle hustuftene som utgjør restene etter at gården brant ned for ca 80 år siden. Det må ha vært et fint sted. Jeg blir ikke lenge og tar meg raskt nedover til Skjærsjødammen. Her nytes en siste, fin utsikt før jeg må trøkke på litt ned veien til Hammeren for å rekke bussen hjem.
Av en eller annen grunn har jeg fortsatt krefter igjen etter en lang dag i terrenget og har sub 5 tempo ned til Hammeren. Dette var min lengste tur så langt dette året. 32 km, nesten 1.000 høydemetre og halvparten i krevende terreng. Jeg gleder meg til å trøkke på når overskuddet er der.

Kveldstur i skogen

Svartkulp

Det rette måten å forholde seg til fristelser på er å gi etter for dem. I kveld var det enkelt. Etter en lang dag bak skrivebordet og utpreget mental aktivitet var det bare å komme seg ut i en fortsatt varm sommerkveld. Utgangspunktet mitt var Songsvann og derfra ut i skogen mot Ullevålsæter, Hammeren, Låkeberget, Brekke, Kjelsås, Sinsen og hjem.

Utsikt mot Lillomarka fra Hammeren

Det ble en fin tur, men starten ble dessverre kraftig skjemmet av særdeles uvettig sykkelkjøring. I terrenget rundt Sognsvannet er det åpenbart fritt frem for fullstendig hensynløs kjøring. Jeg holdt på å bli kjørt ned ved 2 anledninger. I tillegg er terrenget kraftig preget av slitasje etter utstrakt sykling. Det er mange tanker som melder seg etter slike opplevelser. Det burde være plass til alle i marka, men det virker som om noen oppfatter at de har større rett enn andre. Marka er heldigvis stor og det finnes partier hvor det er langt mellom hver syklist. Nok om det. Svartkulp er en perle beliggende like i nærheten av Sognsvann og så også i kveld. Rett etterpå bar det ut i terrenget med retning mot Ullevålsæter. I fjor var dette en fin løype med idyllisk terreng. I år har hogstmaskinene fullstendig pulverisert naturen og det som gjenstår sær ut som en slagmark. Det fremstår som helt meningsløst. Heldigvis er det ikke slik alle steder og etter stidele mot Hammeren lenger oppe bærer det nedover i mer jomfuelig natur. Etter noen flotte partier er jeg nede ovenfor Hammeren og tar fatt på grusveien mot Låkeberget. Her møter jeg igjen syklister som nærmest meier meg ned og det er bare ved å kaste seg ut i veikanten at jeg unngår å bli nedkjørt. Hva i all verden er det som går av folk? Er de blitt fullstendig gale??
Låkeberget passeres og jeg fortsetter videre mot Brekke. Rett etter går det en sti gjennom et skogparti. Her har en eller annen foretaksom person gjort store anstrengelser for å ødelegge stien ved å  foreta en utstrakt felling av trær over stien. Det er likvel mulig å ta seg frem all den tid jeg er godt kjent her.
Etter Brekke bærer det forbi Engebråten skole og ned til Sinsen. Rett etterpå er jeg vel hjemme igjen.

Fra Movatn og hjem på stille skogsveger

Stidele ved Greveveien

En av mine favoritturer er løpeturen fra Movatn togstasjon og hjem igjen gjennom skogen.Området er fredfult og det er flott å løpe gjennom en endeløs skog. Løypevalgene er mange. En mulighet er gjennom skogen via Sinober og videre i terrenget på skogsstier. Den løp jeg sist helg. En annen mulighet er å følge skogsbilvegene. Hver løype er like flott og passer til ulike sinnsstemninger.
En kort togtur fra Grefsen bringer meg til Movatn. Kontrasten fra vinteren er slående. Fra omgivelser helt dekket i hvitt, mørkere og kaldere er landskapet grønt og betydelig varmere. En t-skjorte og korte løpetights gjør nytten i dag og likevel kjenner jeg svetten melde seg fra tid til annen. Det er godt.
Idag er det nok strøm på GPS-klokka mi og etter å ha posisjonert seg bærer det nedover igjen-denne gangen til fots. Kort tid etter er jeg på Greveveien. Skiltstolpen bærer bud om mange turmuligheter til alle årstider.
Kroppen er fortsatt litt rusten. Jeg tenker at det er rester av infeksjonen som sitter litt i ennå. Det får være-en eller annen gang er den ute av kroppen.

Greveveien-avstandsmerke: 1 mil igjen til Verket!

På stille skogsveger

Greveveien har vært benyttet til malmtransport i gamle dager og det er satt opp avstandsmerker som gir slitne arbeidsfolk klar beskjed om hvor langt det var igjen til Hakadal verk. Kanskje var også avstandsmerket en god anledning til å ta en pust i bakken? Min stopp blir imidlertid kort ved avstandsmerket og jeg er straks etter ved stidelet til Sinober rett før Snippen. Her passerer Greveveien også gjennom en fjelltunnel straks før Snippen. Jeg skal imidlertid ta den øvre ruten til Kjelsås og tar av mot Sinober. Her begynner jeg kort tid etter klatringen opp en lang bakke. Jeg husker godt denne fra en av vinterens skiturer. Faktisk var dette min første skitur den vinteren og den første siden 1994. Jeg kom meg greit opp da og så også nå. All skiløpingen i vinter har gitt meg mye styrke som er godt å ha i motbakkene. Ved neste stidele forsvinner veien rett frem til Sinober, mens jeg utnytter vunnede høydemetre og starter løpingen nedover igjen. Det er stille, solfylt og godt å være til i skogen i dag. Kilometetrene blir bare borte nesten uten at jeg legger merke til det. En titt på klokka nå og da forteller meg at tempoet er greit-ca 5,5 i snitt. Jeg er fornøyd med det med den trøblete starten jeg har hatt på dette året. Det jeg har behov for nå er mengdetrening. En formtopp kan jeg ikke gjøre håp om å nå før i slutten av september. Hvilket løp jeg evt skal delta i da vet jeg ikke pr nå. Jeg skal imidlertid arrangere ett-Nordmarka Ultra Challenge, men der skal jeg ikke delta. Imidlertid skal jeg løpe gjennom løypa flere ganger før løpet. Det er krevende nok bare det.

Utsikt mot Sander Gård og Tømte

Jeg kommer ut av skogen etter en stund og ser snart den blå overflaten av Maridalsvannet. Sist gang jeg var her var det fortsatt is på vannet, men nå har det vært isfritt en god stund. Det er flere utsiktspunkter langs stien mot vannet og jeg nyter et flott skue mot kollene ved Tømte  fra ett av dem.
Jeg er snart fremme ved Kjelsås og starter på de siste 5 km-nå på asfalt. Det interessante er at jeg ikke evner å holde like høyt tempo på asfalt som på grusvegen. Det beror på at jeg har vektlagt grus og terreng som mitt foretrukne underlag. Jeg kjenner at asfalten er hard, gir lite respons og er lite givende å løpe på. Heldigvis er det en kort strekning og jeg er snart vel hjemme etter en fin løpetur totalt sett. 15,6 km og 123 høydemeter.

Ulvånuten og en forsmak av Dalsnuten

Dalsnuten, 323 m.o.h

Regntunge dager er også egnet til å løpe i, men det er ikke like fristende-iallefall ikke før jeg løper. Etter å ha ventet store deler av lørdgen på at regnet skulle gi seg ga jeg meg i veg tidlig kveld. Infeksjonen er på vei ut av kroppen og føttene er samarbeidsvillige igjen. Da er det på tide å snøre på seg løpeskoene og begi seg ut. Den siste måneden har vært tragik hva angår treningsomfang. En infeksjon har gitt meg intet annet valg en å innstille treningen. Det er tydelig at løpeformen har blitt svekket som følge av dette, men jeg har åpenbart fortsatt en god grunnform inne.
Første del er relativt flatt inntil stigningen begynner ved foten av trappene opp til Hanafjedlet. Her går det mer eller mindre rett opp. Min teknikk er å øke stegfrekvensen, korte inn steglengden og bevare pusten mens jeg tålmodig legger høydemetre bak meg. Etter en kort stund er jeg opp og kan trekke pusten et kort øyeblikk før ferden går videre oppover. Idet den lengste stigningen er i ferd med å ta slutt møter jeg igjen utsikten fra toppen av Frøyerveien over Vatne og mot sør. Bare en kort, men svært bratt bakke gjenstår før jeg er oppe på Ulvanuten. Når jeg klokker meg inn er jeg faktisk opp på bestetid uten at jeg har lagt opp til det. Fra Ulvanuten er det flott utsikt over Sandnes og mot Stavanger. Jeg tar meg tid til å nyte den et kort øyeblikk før turen går ut i terrenget. Planen var en lengre tur ut til Dalsnuten, men skydekket er svært lavt og kombinasjonen med regn gjør at jeg velger å korte ned og tar meg ned til Sandvika før jeg begir meg inn til Sandnes sentrum igjen. Stien utover mot Sandvika er langt mer kupert enn jeg husker den og i dag svært glatt. Jeg har ikke terrengsko på meg og avpasser farten etter det. Likevel er det godt å være ute i skogen igjen. Jeg nyter hvert øyeblikk av det før jeg forlater stien og tar meg ned til Sandvika. På vei inntil sentrum igjen går turen om Gamle Roviksvei. Et nydelig stykke vei som ligger litt oppe i terrenget og gir fin utsikt over indre by. Etter en stund er jeg nede ved sjøkanten og legger bak meg den siste biten før jeg er tilbake ved utgangspunktet. Beina fungerte greit, men jeg er litt rusten formmessig og har mye mengdetrening foran meg før jeg kan konkurrere.

Endelig tilbake igjen i Lillomarka

Lillomarka opplever jeg som litt annerledes enn Nordmarka. Her er det mulig å løpe relativt uforstyrret i flott skogsterreng. Solen makter kun å trenge delvis gjennom den tette skogen og på de få stedene hvor terrenget bryter litt opp og det er mulighet for utsyn er den desto mer velkommen.

Ormetjern

Løpeturen i dag gikk fra Movatn gjennom Lillomarka og frem til Kjelsås. En fin tur på ca 14 km.
Rammen om dagens løpetur kunne ikke vært bedre. Sol fra nærmest skyfri himmel og behagelig sommertemperatur. Etter endt togtur rakk jeg akkurat å posisjonere GPS-klokka og løpe en drøy km før den fortalte meg at den ikke hadde mer batterikapasitet. Kanskje det var like greit-en løpetur som ikke er logget for en gangs skyld. Det er ikke mange mennesker å treffe i Lillomarka og så heller ikke i dag. Etter en kort løpetur på Greveveien bar det bratt opp mot hytta Sinober som var første sjekkpunkt. Terrenget var i ferd med å tørke opp og det var en fryd å gjennomføre en tålmodig klatring oppover mot Burås. Stien flatet ut, Burås passeres og jeg går løs på den siste større stigningen mot Sinober. Jeg kjenner at det er en stund siden jeg har løpt og ennå litt lenger siden den siste turen i terrenget. En infeksjon har holdt meg i ro de siste to ukene og det har påvirket min generelle form og ikke minst løpeformen. Likevel, jeg evner å ta meg frem greit og nyter snart synet ved bredden av flotte  Ormetjern-en perle. Det er fristende å stupe ut i vannet, men det er sannsynligvis i overkant kjølig ennå. Senere må det prøves ut.
Sinober er like etter og jeg tar en kort rast før turen går videre gjennom skogen.

Praktfullt skogsterreng å løpe i

Turens eneste gjenstridge snøklatt finner jeg i nordsiden på vei opp mot Sinober. Den må nok også gi tapt snart. Forøvrig er skogbunnen kjempefin å løpe på. Fortsatt litt fuktig, men i ferd med å tørke opp. Jeg har ikke sett den så tørr tidligere. Forhåpentligvis blir det litt regn snart.

Utsyn mot Oslo fra Granberget

Av en eller anne grunn er det faktisk en del hytter noen steder langs stien, men de blir snart borte bak meg i skogen. Noen partier av løypa er neste magiske-litt høy skog, myk skogbunn, lite undervegetasjon, fin sti og en blanding av sol og litt avkjølende luft. Det er perfekt å løpe under slike forhold. Litt etter stiger terrenget på skate men sikkert og jeg mer en aner at jeg nærmer et av løpeturens høydepunkter. Langs denne stien åpner skogen seg opp litt på et bestemt punkt og det er flott ustyn mot Nordmarka og Oslo. Det forekommer meg at det er i området rundt Granberget. Terrenget er litt ubestemmelig og jeg må løpe litt mer for å bli enda bedre kjent. Like etter er jeg der og kan nyte utsikten mot Nordmarka og Oslo.

Rast ved Granberget

Det er godt å sitte stille en stund og oppleve at naturen rundt kryper litt innpå. Underveis er konsentrasjonen rettet mye mot stien og løpingen, men nå legger jeg merke til alt som er av liv rundt meg. Et stykke unna er en hakkespett i ferd med å gå løs på en trestamme. En kjøttmeis stemmer i og jamen hører jeg ikke lyder av ravn også. Det eneste jeg savner litt, men egentlig ikke, er hoggormen. I slikt terreng og i dette, varme været trives hoggormen godt. Når jeg løper har jeg øynene godt festet på bakken og gjerne litt fremover. Det har reddet meg ut av noe som kunne utvikle seg til et ublidt møte mellom en løper og en hoggorm nedsløvet av varme. Høydegradienten er for nedadgående og jeg tar meg fremover mot neste sjekkpunkt som er parkeringsplassen på Solemskogen. Her skal jeg kort innom før ferden går videre mot Kjelsås. Jeg løper nedover langs Grytbekken og tar skiløypa videre mot Kjelsås. Etter en stund er jeg ute på grusveien som går til Sander gård og har bare en kort strekning før Kjelsås  er der. Maridalsvannet er ikke lenger dekket av is. Det er åpenbart definitivt slutt på vinteren. Det rare er at det nesten ikke har vært vår. Nå er det sommer og jeg ankommer Kjelsås 2t etter starten på Movatn og har tilbakelagt 14 km i flott skogsterreng.