Maridalen rundt + litt til..

Magisk i Lillomarka

Jeg kommer alltid tilbake til Maridalen. Selv ikke det å flytte lenger unna Maridalen får meg til å slutte å løpe i terrenget rundt Maridalen. Dagens runde ble litt lenger enn de forrrige, men beina er pigge av en eller annen grunn og selv om underlaget var noe glatt gikk det greit unna.
Runden: Brekke-Høgåsen-Skjærsjøen-Gåslungen-Tømte gård-Snippen-Lillomarka-Knatten-Kjelsås-Brekke, totalt 31,5 km på ganske nøyaktig 5t, inkludert knappe 700 høydemeter.
Etter starten på Brekke i tett tåke forsvinner jeg relativt raskt ut i skogen på umerkede stier som er nye også for meg. Lenger inne krysses Ankervegen til Steinsrud og jeg tar fatt på de seige stigningene mot Ullevålsæter. Det er frost i bakken!

Tåka ligger tykk nede i Maridalen, men lenger opp hvor jeg befinner meg er det klart, men kaldt.
Blå/rødstien over Høgåsen har jeg løpt mange ganger, men den var aldri så fin som de første årene før hogstmaskinen vandaliserte området oppover. Det går jevnt oppover og ikke lenge etter kan jeg nyte utsynet nordover fra Skjærsjødammen-som jeg har gjort så mange ganger tidligere.

De beste løpeturene blir til underveis og min opprinnelige tanke om å løpe via Kamphaug erstattes av en rødstien mot Gåslungen i lia nedenfor Kamphaug. Her har jeg faktisk aldri løpt eller skiløpt og stien viser seg å bli et hyggelig bekjentskap som tar meg slakt oppover på et ikke altfor fuktig underlag.

Røstien tar meg opp til blåstien rett øst for Kamphaugåsen-som jeg følger tilbake litt tilbake mot Kamphaug før jeg dreier rett nord over selve Kamphaugåsen. Det er stille og rolig i skogen og selv om det er svært kjølig nyter jeg dagen og løpeturen. Svarttjern gir meg et magisk øyeblikk når jeg passerer på vei mot Gåslungen.

Dagen er enda bedre når den glisne vintervegetasjonen tillater et glimt at det mysitiske Langvann.

På høyde med Nygårdsbråtan entrer jeg grusvegen som skal følges til Nordre Korsmomyr hvor jeg tar av til Tømte gård. På vei ditt er inntrykkene mange og fine.

Rottungen

Helvetesfoss

Liggeren

Tømte gård

Valgets kvaler innhenter meg igjen ved Tømte gård. Etter kort betekningstid løper jeg nedover blåstien som passerer forbi Tømtehyttene og nedover til Dølebråtbekken. Dette er naturreservat og nedløpingen er som alltid praktfull. Teknikken kommer godt med på svært krevende underlag.

Lenger nede føler jeg en umerket sti langs Dølebråtbekken som en gang i fjern fortid var rødsti.

Med ett er jeg som planlagt på en gammel kjerreveg rett nord for Vaggesteinsåsen og derfra er det bare Burmaveien + litt blåsti før jeg kan løpe gjennom tunnelen ved Snippen.

Ved Snippen er det også mange muligheter for veivalg videre, men jeg søker skogens ro og etter en kort runde på grus forbi Skillingsdalen skjærer jeg ut i terrenget på en umerket sti som tar meg oppover mot Barlindåsen. Underveis har gleden av å bli angrepet av løse hunder-HVORFOR I ALL VERDEN KAN IKKE HUNDEIERNE HA KONTROLL PÅ DYRET SITT??
Vel, snart er jeg på blåstien en knapp km sør for Barlindåsen og finner favorittstien min igjen. Den er umerket og følger høydedraget rett vest for Styggedalen og tar meg til blåstien rett sør for Styggedalsputtane. Styggedalen ser interessant ut på kartet. Det skal i teorien være mulig å følge den fra Skillingsdalen og ned til samme punktet jeg ankommer.
Den lave solen og fuktigheten i bakken skaper magiske øyeblikk når jeg løper nedover.

I dag har jeg forøvrig vært disiplinert og inntatt næring som planlagt og da blir løpeturen mer givende. Lille Gryta gir meg et uforglemmelig øyeblikk idet jeg passerer på vei opp mot Kampen.

Vel opp på Kampen er utsynet flott som alltid.

Kampen er på drøye 300 meter og det er like morsomt hver gang å løpe ned den bratte kneika til Monsetangen på den umerkede stien. På en knapp km skal det løpes ned drøye 100 meter.

Etter Monsetangen er det et kort parti på rødsti før jeg følger blåstien til Kjelsås og kan snart nyte utsynet nordover over Maridalsvannet.

Beina begynner å bli fornøyde etter drøye 3 mil i skogen og det er godt å ankomme bilen på Brekke etter ferdig "runde"

Fornøyd løper

Lillomarka på kryss og tvers

På Holåsen..dagens høyeste punkt

Lillomarka kommer jeg stadig tilbake til. Det er gode grunner til det. Den er lett tilgjengelig, passe stor, full av merkede og umerkede stier, terrenget er altfra krevende til lett, det er ikke altfor stor trengsel og skogsnaturen er flott. I dag var planen å løpe litt på kryss og tvers med hovedretning nordover inntil jeg fant det for godt å dreie sørover igjen.
Utgangspunktet mitt var Kjelsås som det er de fleste ganger. Innfallsmetoden er en tilnærming jeg liker bedre og bedre når det gjelder løpeturer i skogen. Når jeg gjorde meg klar ved bilen fikk jeg en ubehendig lyst til å legge første etappe opp til Grefsenkollen-utsikten der er fenomenal over Oslo og det er passe bratt opp ditt. Turens begynnelse gikk derfor først gjennom morgenstille Kjelsåsgater langs Myrervegen før jeg tok "snarveien" opp en lokal bratt trapp for å komme raskt opp.

Snarveien

Snarveien var såpeglatt så jeg var ytterst forsiktig på vei oppover. Vel oppe får jeg første belønningen i form av en flott utsikt over Oslo.

Ferden videre går for en stor del på veien oppover-bare avbrutt av et kort stiparti før jeg er vel oppe ved restauranten på toppen. Beholdningen her er utelukkende utsikten.

Fjorden i det fjerne

Stoppen på toppunktet blir kort. Jeg løper til den umerkede stien som tar meg nedover til Trollvannsstua. Et mer idyllisk sted skal du lete lenge etter i Oslo.

Trollvann

Stien videre nordover tar meg forbi Lachmannsfjell. Det store spørsmålet er på hvilken side av fjellet jeg skal løpe. Stidelet lenger opp i bakken gir meg nemlig to muligheter.

Høyre eller venstre?

Full av oppdagertrang som jeg er i dag tar jeg selvsagt til venstre-på en ny og for meg ukjent sti. Den tar meg fremover mot Solemskogen på vestsiden av Lachmannsfjell. Her har jeg ikke vært før og benytter selvfølgelig anledningen til å løpe feil to ganger. Min unnskyldning får være dårlig merking(latter). Etter å tatt orienteringen litt mer alvorlig løser det seg og jeg befinner meg plutselig på en litt luftig sti med flott utsyn mot Maridalen. Hvorfor har jeg ikke vært her før?

Lenger fremme, rett etter Kringlefjell, er jeg med ett ved nordenden av Langevann.
Stemningen her inne en tidlig søndagsmorgen er magisk.

Langevann

Mitt andre alternativ rett etter Trollvann ville bragt meg ned ved sørenden av Langevann og på kortere tid, men det ville ikke vært så spennende!
Ved passering av Linderudkollen er det store forandringer idet en anleggsveg er etablert på det som tidligere var en blåsti. Jeg er mer enn glad for å legge forandringene bak meg og nyte de fine lysstemningene som en lav vintersol gir når bakken er mettet av fuktighet.

Bakken ja..fuktig, men ikke sørpete. Resultatet er bare våte bein, men med åpne sko og gode sokker blir løpeturen bra. Jeg forlater "sivilisasjonen" ved Revlitjern og tar fatt på stigningene mot Holåsen.
Mange ganger har jeg løpt denne stien-mest i motsatt retning-og det er morsomt å løpe andre veien.

Rett nord for Grytedalen er det mye vindfall som bildene overfor viser. Stien er imidlertid god og tar meg trygt frem under store stokker og langs en stri bekk. Noen stigninger til så er jeg på toppunktet av Holåsen. Utsynet her er vakkert som alltid og det er altfor lenge siden sist.

Utsyn fra Holåsen

Jeg har også husket på å spise en av brødskivene jeg tok meg og det er ikke dårlig. Det blir også den eneste. Etter den er det så mange inntrykk at jeg glemmer helt å spise og først kommer i tanker om det igjen når det er kort tid igjen av løpeturen. Vel, etter Holåsen er det litt opp og frem så er jeg på høyde med Granberget. Det smeller kraftig fra et rifleskudd i skogen lenger fremme og kanskje er det en elg som har måttet bøte med livet? Mine tanker om en dreining mot Sørskogen termineres når jeg hører lyden av skuddet som kommer fra samme retning. Vel har jeg ikke pels og store ører, men det er best å holde seg unna jaktlaget. Jeg dreier av sørover og løper forbi Granberget nedover.

Retning Kjelsås!

Stemningen på høyde med Granberget er akkurat like magisk som jeg husker den.

Det bærer videre nedover på utmerket, men våt sti. Den lave sola står rett mot meg og gjør det litt krevende å se hvor foten skal settes, men jeg har løpt her utallige ganger tidligere og det gjør det litt tryggere. Løpeturen idag er forøvrig ukens eneste som foregår i dagslys. Mine andre løpeturer finner sted om kvelden etter jobb og nå er det definitivt mørkt. Hodelykta er derfor helt nødvendig, men ettersom jeg liker løping på umerkede stier er det klart en fordel å ha løpt på disse tidligere.
Lenger sør hilser Karusputten blidt når jeg passerer.

Svabergene nedover er svært våte, men med 212 på beina går det så det suser nedover. Merkelig hvor godt festet er på disse skoene sammenlignet med både 255, 280 og 295. Hvorfor i all verden kan ikke Innov gjøre noe fornuftig også med de andre modellene??
Lenger nede får jeg et infall igjen og skjærer ut i terrenget på en umerket sti som etter mine beregninger skal ta meg til tjernet Lille Gryta. Stien er mer enn god og en liten stund etter er jeg ved nordenden av det flotte tjernet.

Lille Gryta

 Jeg følger blåstien nedover mot Solemskogen og tar rødstien ned mot Monsetangen. Litt ende i bakken ser jeg en sti som går oppover igjen. Den får jeg selvfølgelig lyst til å utforske og den tar meg rett opp til Kringla så da er ringen nesten sluttet :-).
Ferden videre går ned til Kjelsås og bilen. En riktig så fin løpetur er dessverre over og jeg er tilfreds med å ha "skrapet sammen" drøyt 20 km og 500 høydemeter på drøye 3t og 15 min.