Høstmeditasjon

På vei opp mot Fagervann på nydelig sti

Høsten er her..Det er ingen tvil. Bladene begynner å falle av trærne, luften blir stadig skarpere og gjessene har flydd ut Oslofjorden i plogformasjon opp til flere ganger. Det er vemodig, men også godt på en måte. Nå gleder jeg meg mer og mer til årets NUC. Interessen er stor, vi har forberedt oss godt og løypa har blitt langt bedre enn fjorårets. Det blir en kraftprøve som langt fra alle deltakerne vil komme seg gjennom. Nok om det.
Mitt overskudd er definitivt tilbake etter flere måneder med tung motbakke. Nå kan jeg legge på mer mengde sakte, men sikkert. Kveldens tur gikk opp til Fagervann fra Hønefoten på min favorittsti gjennom furuskogen. Den er umerket og ikke lett å finne-heldigvis. Det er ro og fred her for et slitent hode. Motbakkene er gode oppover og kveldsola skjærer gjennom skogen. Det er godt å være til slike kvelder. Det er ikke behov for mer enn dette i livet. Et par løpesko, en fin sti og en flott kveld.

Snart er jeg inne på blåstien på toppen, flyr over myra og ned til bredden ved Fagervann. Herre min skaper. Det er helt stille i skogen, sola skinner og det er nesten vindstille.

Fagervann

Slike kvelder bytter jeg ikke med noe-ikke noe. Løpeturen går videre rundt Fagervann til stidele ved nordenden. En slurk vann, litt stille ettertanke ved bredden og så løper jeg videre mot Kamphaug. Skogen omslutter meg mer og mer og stillheten blir mer påtagelig. Jeg glemmer tid og sted og flyter nesten av gårde.

Stien mot Kamphaug

Etter mye stigning brekker det etterhvert nedover. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og trøkker på. Herlig å flyte over glatte steiner, røtter, søle og grass. Flyten er bedre enn på lenge.
Snart er jeg rett ovenfor Rundmyra og kan nyte utsynet ned mot Oslofjorden.

Utsyn mot Oslofjorden

Kamphaug er snart et faktum. Jeg sitter stille et øyeblikk ved stidelet og nyter et par minutter ro på grassbakken før løpeturen fortsetter ned mot Hønefoten. Det er litt opp og ned innledningsvis. Rotvelta ligger der som alltid ovenfor grusvegen som krysser blåstien.

Jeg trøkker på ned mot grusvegen, spotter en skogsmaskin som er i ferd med å rydde skog, nyter en siste slurk med vann før det brekker nedover og nedover. Her er det bare å nyte. Flyte nedover fort. Lene seg fren og trøkke på. En kjapp titt på klokka forteller meg at det går fort. Jeg er nede på 4 tallet over stein, røtter og bratt sti. Fabelaktig! Snart følger jeg bare rødstien mot Hønefoten. Den delere seg ved en stor maurtue og forsvinner inn i skogdypet. For den utålmodige som skal ha alt merket og servert er det frustrerende. For meg er det bare lekkert. Stien snevrer inn og går gjennom et skar, over et skogsparti og stupbratt ned til Hønefoten. Like etter er jeg fremme ved bilen.
En av årets beste løpeturer er over.