Vinter..omsider

Utsyn fra Grønliåsen mot vest

Vinteren har sakte, men sikkert fått et stadig bedre feste-selv om det mangler litt mer snø før jeg og andre kan finne frem skiene. For ganske nøyaktig 1 år siden hadde jeg den første skituren langs sørenden av Mylla-les mer her: http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/12/endelig-vinter.html
Akkurat nå er det for lite snø også her oppe, men jeg håper det blir litt mer de kommende dagene slik at skiene kan finnes frem.
Med vinteren kommer også et treningsprogram med langt mer styrke for min del. Parallelt reduserer jeg omfanget av løpingen og legger inn skiløping(når snøen forhåpentligvis kommer).
Pr nå er det 2-3 løpeøkter og 2 økter med styrketrening pr uke. I ukene blir det kun korte løpeøkter i mørket på min gode nabo Grønliåsen. Søndagen blir det tid til litt mer og jeg starter alltid dagen med en litt lengre løpeøkt på Grønliåsen eller andre steder i Sørmarka. Det å kunne snøre på seg skoene og bare løpe rett ut i skogen er herlig. På en kort stund er verden helt annerledes.

Sørmarka ved Slettåsen

Denne, flotte åsryggen strekker seg 2-3 km i en nord-sør retning og har en bredde på 0,5-1 km. Med unntak av noen få merkede stier(blå og røde) er det et uttall av umerkede stier som alle er mine favoritter. Etter å ha løpt på kryss og tvers i snart 1,5 år begynner jeg å bli rimelig godt kjent, men det er heldigvis ennå steder jeg ikke har vært også her. Det å være kjent med terrenget og spille på lag med det under løpeturen gjør løpeturen god. Det er også en forutsetning for å kunne løpe på umerkede stier i stummende mørke. Mørke kombinert med litt tåke gjør at det går mer på følelser noen ganger, men jeg finner alltid veien.

Gjeddetjern, Sørmarka, med litt is på seg

Lite snø gjør at det fortsatt er greit å løpe i terrenget her. Jeg bruker alltid de samme skoene som ellers i året. Jeg ser ingen grunn til å kjøpe dyre sko med pigger for å bruke de få dagene det er ekstra ille med is-det er det som regel aldri ute i skogen. Bortkastede penger. Når snøen tar over og gjør løping umulig tar jeg skiene frem. Skiløypa går 20 m unna døra mi. Det ligger en flott skiløype som sporsettes så snart det er nok snø og lys er det frem til 23 om kvelden. Intet slår en kveldstur på ski. I fjor var det dessverre kun en kort periode med tilfredstillende forhold her, men flott så lenge det varte. http://jannicke-athletics.blogspot.no/2014/01/skilping-pa-drstokken.html

Grønliåsen, sørvest

Løpeturen i dag tidlig ble også fin. Knappe 11 km på 1,5t i terrenget er en god start på dagen. På vei nedover stien avslutningsvis måtte jeg også nedpå med rompa, men det hører med.

Grønliåsen, nordøst

Så langt i år har jeg tilbakelagt ca 1.940 km og vært fysisk aktiv i drøye 330 t. Det har mao vært et godt treningsår for meg, men det får jeg si mer om siden.
I morgen er det vintersolverv og da blir dagene igjen lengre. Her jeg sitter er det allerede begynt å skumre over åsen på utsiden.

Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka

En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam

Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.

Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.

Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?

Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven

En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten

Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget

Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover

En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.

Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika

Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann

 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.

Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård

For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.

Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen

Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne

Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys

Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.

Skog

Sør for Kobberhaugene

Skog, skogen er et interessant begrep som får frem mye følelser også hos meg. Hvorfor er det slik? Heldigvis er det gode følelser som bringes frem. Jeg skal ikke meterene inn i skogen før jeg får en indre ro som jeg ikke får andre steder. Følelsen av å være hjemme er også merkverdig tilstede ofte. Kanskje er det fordi vi alle i bunn og grunn er naturbarn. Løpeturene mine i skogen blir derved viktige for meg og andre som finner glede i å være der. Hvordan skogen har det og hvordan det er i skogen blir derved viktig og noe jeg forholder meg til når jeg er der. Lange løpeturer gir gode muligheter til å oppleve skogen på ulike steder og det er alltid grunn til ettertanke.
Denne uken er en uke med lav belastning etter mye mengde de to siste ukene. Periodisering heter det visst og det hjelper alltid meg til å få overskuddet tilbake. Løpeturen tidligere i uka i mørket over Grønliåsen gikk i rekordfart og jeg hadde en god løpsopplevelse.
Søndager er gode dager hvor det er mulig å bruke mye tid ute i skogen. Selv om denne uken skal ha lav belastning-og også fikk tilnærmelsesvis det-er løpeturen på søndag viktig for meg.
I dag gikk den i sydlige deler av Nordmarka med start fra Låkeberget, forbi Ullevåsæter, Lørensæter, Kobberhaugene, Bjørnholt, Kamphaug, Skjærsjøen, Hammeren-Låkeberget-totalt 22,3 km på ca 3,5 t.
Fra Låkeberget er det kort avstand til skogen omslutter meg og får frem godfølelsen.

Fin furuskog ved Låkeberget

Etter noen rolige dager er det litt krevende i starten, men jeg finner etterhvert en god løpsrytme på min vei nordover mot Høgåsen og Ullevåsæter. Etter kryssingen av Ankerveien løper blå- og rødsti sammen og det er åpenbart mye trafikk her.

"Sti" ved Høgåsen

Selv om "stien" bærer preg av svært mye bruk er det stille i skogen og jeg er lykkelig alene inntil jeg ankommer grusvegen rett sør Ullevålsæter. Underveis er fine stemninger å få med seg.

Nord for Ullevålsæter ligger de vakre Aurtjernene og jeg passerer det østre når jeg begir meg inn i skogen igjen etter en kort strekning med grus under beina.

Østre Aurtjern

Kontrasten mellom det idylliske tjernet og kraftledningene er voldsom og jeg er glad for å dukke inn i skogen på en sti som åpenbart er lite benyttet(min favoritt).

Skogen omslutter meg, stien er god og løpsrytmen kommer raskt på plass igjen idet jeg tar fatt på stigningene mot Dølerudhøgda. Stidelet ved Lørensæter er mer enn tydelig i et hogstfelt som dukket opp her for noen år siden.

Lørensæter er forøvrig en av de få stedene Løvenskiold ikke eier her inne. Blåstien er lagt i en kraftig runde øst og nord slik man ikke blir plaget med folk som bruker blåstiene..rødstien går derimot rett gjennom tunet.. Vel, jeg gleder meg over vakker skogsnatur og flotte bakker og det skal man ikke kimse av.

Lørenseter

Utsyn mot vest med Lørensetertjern

Etter "omveien" rundt Lørenseter forteller stidelet meg ved Slåttemyra at Kobberhaugene nærmer seg kraftig.

Granskogen har vært den dominerende etter Østre Aurtjern, men etterhvert blir vegetasjonsdekket skrinnere og da kommer furua til sin rett. Gran er fint, men jeg trives bedre i det åpne landskapet som furua gir.

Furuskog ved foten av Kobberhaugene

Jeg har også et ærend i dag i skogen. Det står noen poster etter NUC som må hentes før vinteren er der og vel fremme på østre Kobberhaug kan jeg glad og fornøyd konstatere at posten fortsatt er på plass.

Sjekkpunkt Kobberhaugene

Mer skal ikke til for å glede en enkel sjel som min. Utsynet her opp er vanligvis flott, men tåka som omslutter toppene hindrer utsynet i dag. Fint er det likevel her oppe-også i dag.

Kobberhaugene i høstskrud

Høyere enn dette kommer jeg ikke idag og nå går løpeturen videre til Bjørnholt og Bjørnsjøhelvete.
På vei nedover får jeg et flott utsyn mot Bjørnsjøen og Rådalshøgda.

Det er bare å glede seg over de inntrykk naturen gir. Underlaget er litt mindre glatt enn under "nattultra'en" sist helg, men det er fortsatt all mulig grunn til å være våken ned den styggbratte lia.
Jeg får imidlertid snart gleden av å skue mot Bjørnholt.

Bjørnholt

Hogstfeltene er mange og de har også inntatt øvre del av Gamle Nordmarks veg. Jeg beslutter derfor kjapt å benytte en umerket sti slik at jeg unngår det "ødelagte" terrenget og kommer rett på Bjørnsjøhelvete.

Luftig sti ved kanten av Bjørnsjøhelvete

Gleden er stor når også posten ved Bjørnsjøhelvete er på plass og løpeturen kan fortsette mot Kamphaug. Det er åpent og fint å løpe sørover.

Jettegryter ser jeg ikke ofte, men jamen er det ikke en like ved stien.

Til tross for at jeg har vært ute i snart 3t er formen fortsatt god. Mat har jeg ikke inntatt underveis, men den ligger klar i sekken dersom sulten melder seg. For meg fungerer det egentlig best på korte turer(3-4t) å spise bra før jeg starter å løpe. Blir det lenger enn det må jeg starte spisingen senest etter 3t. Det går hurtig frem mot  Kamphaug og vel fremme er potten full idet posten er på plass også her.

Kamphaug

På vei nedover mot Skjærsjøen hører jeg "rare" lyder som viser seg å stamme fra bremsene til en syklist som kommer bakfra. Jeg blir imponert når han tar seg neodver den mildest talt glatte stien over svabergene uten uhell.
Nede ved Skjærsjøen er det like vakkert som alltid og utsynet mot nord må nytes.

Skjærsjøen

Så er det litt nedover og bortover før løpeturen er slutt. Drøye 22km på 3,5t er bra så treg som jeg er. Viktigst av alt er at løpsopplevelsen var god og naturen god å være i.

Nattultra

Det er alltid spennede å oppleve noe nytt og det å løpe gjennom hele natten i skogen var en ny opplevelse for meg. Hyggelig selskap på løpeturen var Martin(Olafsen) og John(Lund).
Målsettingen var å følge store deler av NUC 54-løypa gjennom natten. Det skulle vise seg å bli en morsom, interessant og krevende natt.
Martin hadde forøvrig gjennomført en lignende løpetur for noen uker siden og hadde derved mer erfaring på området enn oss andre.
En forhåndsbestilt drosje brakte oss kjapt til Mylla dam og kl 23 satte vi avgårde med kurs sørover i Nordmarka. Det ble raskt klart for meg at det var sært vått. Et langvarig regnvær har mettet underlaget fullstendig med vann og gir svært dårlig feste. Særlig John, med et litt uheldig skovalg, og med begrenset i erfaring terrenget, fikk prøvd seg skikkelig. Vi kom imidlertid alle fra løpeturen uten skader.
Det å løpe om natten viste seg å by på andre utfordringer enn de jeg er vant med. Tretthet var en faktor jeg hadde tenkt litt på forhånd, men viste seg å by på mindre problemer. Det at vi mer eller mindre var i konstant bevegelse bidro nok til å motvirke det.
Energinivået mitt var klart lavere på natten enn dagen, men disiplin gjorde sitt til at det gikk fremover. Det var imidlertid interessant å se at dette helt klart var en faktor.
Næringsinntaket ble helt klart en større utfordring idet jeg relativt kjapt ble kvalm og måtte "trøkke" de få brødskivene jeg spiste ned.

Mørket var fullstendig og kompakt helt frem til vi nærmet oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen. Det å løpe i skogen i kompakt mørke med lys kun fra hodelykten krever mer energi enn i fullt dagslys, men det var likefult givende. Terrenget fremstår(oppleves) annerledes i stummende mørke enn i dagslys og jeg hadde tidvis litt utfordringer med å kjenne meg igjen noen steder. I det store og hele var det imidlertid en klar fordel å ha god kjennskap til løypene vi skulle gjennom. Særlig over mot Kikuttoppen viste det seg å bli helt avgjørende for i det hele tatt å komme frem. Kombinasjonen av tett tåke, stummende mørke og en lite synlig sti satte store krav til orienteringsferdigheter og kjennskap til stien. Jeg var tidvis klart bekymret, men det er jo under slike forhold at man utvikler seg. Det er avgjørende å være rasjonell og bruke hjelpemidler og ferdigheter godt under slike forhold.

Skogens pattedyr er jo vanligvis aktive om natten, men de ufyselige forholdene må ha medvirket til at de holdt seg i ro-eller kanskje det var de rare skapningene som tok seg frem med skarpt lys på hodet.
Martin kunne fortelle om en dramatisk opplevelse fra sin siste nattlige løpetur. Ved nedstigningen fra Kikuttoppen ble han oppsøkt(etter et kraftig og rungende rap) av en elgokse som kanskje været en konkurrent. Elgoksen tok seg raskt frem til Martin som innså det nytteløse i å forsøke å løpe fra elgoksen. De ble stående overfor hverandre på ca 15 m avstand, men heldigvis lot elgoksen seg skremme av det kraftige lyset fra hodelykten og trakk seg etterhvert tilbake.
På vår vei over mot Kikuttoppen blir det klart for oss at vi har en elg foran oss på stien-merkene etter fersk avføring er mange-og jeg frykter en konfrontasjon på den smale stien i det stummende mørket og tette tåken. Elgen, som vet å bevege seg i terrenget langt bedre enn oss, forsvinner stille og rolig uten at vi møtes. Det var spennende å være så tett på skogens konge.

Fisk er det imidlertid litt av i Katnosa. I det vi passerer Harpelandsvika nærmest koker det av ørret i vannet rett ved stien. Martin kan fortelle at Katnosa er ett av de vann som har fått mye oppmerksomhet fra OFA og det er kanskje resultatet av det arbeidet vi ser foran oss i vannet. Det må jo være en glede for den fiskeinteresserte å komme til slike vann.

Til tross for krevende underlag og mørket klarer vi likevel "cut-off tiden" både ved Tverrsjøstallen og Katnosdammen. Førstnevnte passeres noen minutter før 1 og sistnevnte litt før 4. På vår vei mot Katnosdammen kommer vi over en sovepose noen har mistet/glemt på stien mellom Finnerudseter og Spålselva. Vi får håpe den finner sin eier igjen. På turisthytta ved Katnosdammen er det overnattingsgjester, men de har nok gått til ro for en god stund siden. Alt er stille og rolig på tunet.
Når vi nærmer oss Sandungen kryper klokka mot 5 og jeg begyner å bli smått bekymret for om vi får noe møter med elgjegere som skal tidlig ut på jakt. Det er imidlertid stille og ikke en lyd fra hundestallene til Løvenskiold-kanskje er jakta over?

Når vi nærmer oss bunn av bakken ned fra Kikuttoppen lysner det relativt kjapt og det er nesten løpelyst. John takker for seg her og følger Nordmarksvegen og vegen over til Movatn på sin vei hjemover. Jeg og Martin tar oss videre fremover gjennom Osmarka. På veien gjennom natta har jeg plukket meg med poster der vi passerer, men opplever igjen at de enkelte steder er fjernet. Spålen, Sandungen og Damtangen er borte av ukjente gjerningspersoner, men noen tap får jeg vel tåle.
Ved ankomst Deledalsveien har klokka blitt mer enn jeg trodde den skulle være her og vi følger Deledalsveien og deretter Nordmarksveien nedover. Martin takker for seg ved Hammeren og jeg tar meg frem til bilen på Kjelsås. Vel fremme kan jeg konstatere at det tok 11t å tilbakelegge 54 km. Det må være godkjent under slike forhold.
Opplevelsen ville jeg ikke vært foruten, men det var interessant hvor annerledes alt var på natten sammenlignet med dagen.

Postjakt

Bislingflaka, 691 moh

Det er ikke bare å sette ut poster..de skal også hentes inn igjen. Fordelen dette året er at det ikke henger en postbrikke som må hentes inn fort. Det gir anledning til mer fleksibilitet ift når jeg henter inn posten. På et eller annet tidspunkt(før vinteren) må posten inn.
I dag hadde jeg satt av en lang dag for riktig å kose med i nordlige deler av Nordmarka og, ja, også hente inn en del poster. Det ble en saftig runde på 49 km med start og slutt fra Mylla dam med et tidsforbruk på 8,5t(det er fart i den gamle skrotten!). Runden inneholdt Bislingsætra, Bislingflaka, Syljusæter, Katnoshøgda, Katnosa dam, Steinvollsæter(den mest utilgjengelige av dem alle), Spålsæter, Spåslberget, Ugla, Sinnerdammen, Tverrsjøstallen, Roensætra og endelig Trantjern..Puhh!
Dagen begynte tidlig som alle lange dager bør :-) Fordelene med en tidlig start er mange og akkurat nå kommer mørket relativt kjapt. Jeg var ikke mer enn kommet litt ned i dalen med bilen før skyggene ble veldig lange. Derfor var det godt å ankomme bilen allerede halvfem..og ikke halv åtte.
Selv om jeg føler at formen er god blir jeg alltid i sterk tvil når jeg tar fatt på bakkene opp fra Mylla da-enten det er i løypa til NUV 54 eller NUC 100. Bakkene er styggbrate og byr alltid på en solid dose realitetsorientering for alle oss som lever i illusjonen om at formen er god.

Bakken til glede og lyst

Jeg er et enkelt menneske og intet gleder meg mer enn når postene henger der jeg plasserte dem. Den opplevelsen får jeg stort sett hvert sted jeg er innom idag, med 1 unntak.
Bislingsæter og Bislingflaka gjør starten min god og begge postene ligger snart trygt i sekken.
Så legger jeg inn kosegiret på vei nedover mot Syljusæter. Noe mer får det heller ikke blitt-det er såpeglatt på steinene nedover og gammel (og klok?) som jeg er roer jeg farten litt ned. Fint er det uansett.

Oi, oi oi

Underlaget er våtere enn det pleier og alle som har litt kjennskap til Nordmarka og områdene jeg er i nå vet at det betyr svært vått. Det er imidlertid bare å utstyre seg, men noe nedkjøling blir det uansett-særlig når det tidvis blåser en kraftig vind. Den er heldigvis ikke mye merkbar inne i skogen.
Når jeg nærmer meg Syljusæter blir det klart for meg at 2 hyggelige gutter har utnyttet den sene høsten og utvidet hogstsesongen. En hogstmaskin er en djevelsk effektiv maskin og det er betydelige kubikkmeter med tømmer som ligger i vegkanten ved vegdele ned til Syljusæter.
Jeg må alltid slite betydelig med å mobilisere positive følelser når slikt skjer, men skogen må vel kultiveres. Fordelen i dette tilfellet er at det åpenbarer seg et flott utsyn mot Gjerdingen.

Gjerdingen i det fjerne

Ellers må jeg si at guttene er profesjonelle. De tar hensyn til terrenget rundt og beholder blåmerking-de merker endatil med blått bånd der stien går gjennom hogstfeltet.

Ved Syljusæter er posten på plass, men stidelet til DNT har falt ned igjen. Litt innsats fra min side får det heldigvis på plass igjen, men jeg frykter at det vil falle ned dersom vinden blir i overkant kraftig.
Jeg tar meg frem gjennom hogstfeltet og er snart inne i skogen igjen-på veg mot dammen i østenden av Gjerdingen.Vel fremme er alt som det pleier og utsynet vestover er betagende som alltid.

I det fjerne kan jeg skimte Roensætra hvor jeg vil være om 5-6 t. Lite gir meg mer glede enn å vite at flere mil med skogløping ligger foran meg og venter. Snart er jeg på vei oppover mot Katnoshøgda-som også er et litt uveisomt plassert sjekkpunkt. På vei oppover krysser jeg Rankemyra som er velfylt med vann. Heldigvis er krysningspunktet greit å komme over.

Rankemyra

På vei opp mot Katnoshøgda

I sommer hilste sauene blidt på vei oppover her. Nå er det stille i skogen. Det er kun unntaksvis at jeg registrerer liv og det er like kjekt hver gang. Ved Katnoshøgda er alt som det skal være og posten er snart trygt plassert i sekken min. For 2 år siden dukket det opp et hogstfelt lenger ned og jeg tar en snarveg over dit og står snart ved broa i sørenden av Nedre Skortjern.

Flott bro.

 Ikke lenge etter er jeg på tunet til Katnosdammen turisthytte. Her det tydeligvis utrydding og rengjøring som pågår. Ved posten blir det klart for meg at ukjente gjerningspersoner har satt pris på postplakaten i en slik grad at de har tatt den med seg. Postskjermen var ikke like pen så den ble igjen. Tyveri kaller jeg det.

Katnosdammen turisthytte

Jeg løper videre..i det hele tatt er jeg i bevegelse hele tiden..også mens jeg spiser. Jeg var bare nedpå med rompa etter en styggbratt bakke opp mot Spålsberget og det var bare i 2 minutter!
Partiet som ligger og venter på meg er noe av det flotteste marka kan by på, frem mot og rundt Spålen. Høydepunktene er mange.

Fagerlisæter..som noen burde vedlikeholde bedre

Harpelandsvika

Finnerudsæter

Spålen

Rødsti mot Sandbekkmana..Hvor er vinteren??

De seige bakkene opp mot Tvetjørnhøgda forsyner seg godt av kreftene mine. Vel oppe er det åpen og fin furuskog. Den lite, tydelige stien forteller meg at ikke mange beveger seg denne veien. Noe som er synd all den tid det er et flott sted.

Tvetjørnhøgda

Skogen blir snart mer tett igjen, men ikke mer enn at sola bryter inn og skaper flotte steminger tidvis.

På vei ned mot Steinvollsætra

Vel fremme ved Steinvollsætra er alt som det skal være. Det er et underlig sted som utvilsomt fortjener betegnelsen øde.

Steinvollsætra

Lenger sør enn dette kommer jeg ikke i dag og nå er det på tide å ta seg nordvestover mot Spålsætra.
Det ville være en kraftig overdrivelse å betegne det som stier, men jeg kommer meg fremover og kan glede meg over vakker natur.

Sørenden av Spålen

Trolsk furuskog ved Nautsundkollen

Spålsæter

Postene ved Spålsæter, Spålsberget og Ugla er alle på plass og mer skal det ikke til for å glede en enkel sjel som min.

Ved Ugla

Snart jeg på vei til Sinnerdammen og vel fremme ved turisthytta har noen vært aktive og hugget det som er av skog rundt hytta-behovet for ved må være påtrengende.

Sinnerdammen turisthytte

Ved stidelet hvor jeg plasserte posten er alt borte og jeg blir så sint at jeg glemmer å hilse på en mann som plutselig passerer på stien. Det eneste jeg får meg meg er taustumpen som postplakaten ble hengt opp i. Hvem i all verden kan få seg til å stjele inne i skogen?

Kun hyssing igjen

 Jeg er imidlertid ikke langsint og humøret er allerede bedre når jeg kan hente postskjermen ved Tverrsjøstallen. Rett etter er det som om rødstien lengter etter vinter der den går ut i Tverrsjøen. Mange ganger har jeg sust ned på vannet og overveid hvor veien videre skulle gå. La oss håpe på en fin vinter slik at det blir flere fine skiturer.

Blir det vinter snart?

Det er lenge siden 30 km var et faktum og beina begynner å kjenne det litt. Mitt neste stoppested er Roensætra-som også er et sted litt utenfor "folkeskikken", men et fabelaktig flott plassert sted. Enda hyggeligere blir det når både postplakat og postskjerm er på plass. Enkle mennesker, enkle gleder.

Yes! Alt på plass...

Kanskje det er noe med slitet som skal til for å komme til de enkelte postene for deretter å hente dem som gjør at gleden blir stor når de fortsatt er der.
Så er også gleden stor når jeg kan nyte utsynet mot Gjerdingen..blir det siste gang i år?

Oi, oi, oi

Ved Trantjern er alt som det skal være og snart er alle dagens poster-1 på plass i sekken når jeg tar meg fremover igjen til Mylla dam. Det er imidlertid alltid tid for å nyte utsynet mot Mylla fra Åssjøvika.

Mylla fra Åssjøvika

Vel fremme ved bilen kan jeg konstatere at dagen har vært fin. Neste helg er det nattultra og etter det spørs det om det blir mer løping her opp i nord før vinteren er der.