Jeg er dypt imponert. Det er ikke ofte jeg er det, men etter å ha løpt gjennom store deler av Flyktningeruta i Østmarka og erfart hvor teknisk krevende stien er kan jeg ikke annet enn å kategorisere prestasjonen som ble levert av de som tok seg frem på stien-som imponerende.
 |
| Informasjon på Bøvelstad |
Tanken om en gang å starte helt sørøst i Østmarka for deretter å løpe hjem til Bjørndalen har vært i hodet mitt en del ganger uten at jeg har blitt fristet nok til å faktisk gjøre det. I dag ble fristelsen for stor og jeg tok meg fram til startpunktet-der blåstien forlater Rv120 ovenfor Enebakk kirke-Ekornrud heter det vist. Jeg så ingen ekorn i dag, men kanskje ekornet så meg?
Muligheten var i allefall stor over en tidsperiode på 6t og 34 km løping.
Bussjåføren gjør sitt beste for å ta livet av både meg og de andre passasjerene med hensynløs kjøring, men jeg kommer heldigvis frem i god behold til Enebakk kirke. Her er det litt asfalt før jeg takknemlig setter kursen nordvestover på noe mindre belastende underlag-grus.
 |
| Farvel asfalt |
Sol mangler det ikke på i dag, men vinden er kraftig og mer enn sur ankommende fra nord. Vindjakke og vanter må på og jeg ser frem til å komme inn i skogens ly noen km lenger fremme.
Rester etter historie er det overalt i Østmarka. Noen km lenger fremme dukker det som var et tidligere småbruk og før det husmannsplass opp-Kølabonn(Kolbotn)
Jeg har ikke vært overalt i Østmarka, men dette stedet kommer høyt oppe på listen over ren og skjær skogsidyll. Stedet var bebodd til 1955 og visst fortsatt i familens eie.
Skiltene viser veien videre hvor underlaget er teknisk lett helt frem til rett før Bøletjernet. Merkingen er imidlertid svært sparsom og delvis slitt slik at kartet blir en god følgesvenn.Ved Bøletjern starter også naturreservatet og da er det heldigvis slutt på "kultivering" av skogen ved flatehogst.
Trafikken på Flyktningeruta var lagt opp tidsmessig med 1 dag gjennom Østmarka frem til bredden av Øyeren som ble krysset på nattestid. Deretter var det beregnet 1 dag til grensen til Sverige.
Total distanse var 120 km og ca 37 km frem til Øyeren. Det er imponerende at dette kunne la seg gjøre på 2 dager.
Jeg er mer enn glad for endelig å kunne komne inn i naturreservatet.
Det bærer stupbratt ned til bekken fra Bøletjernet og kryssing av denne skjer greit. Deretter dreier jeg sørvest retning Myrsætra på en særdeles løpbar sti. Fantastisk å løpe nedover er bare en underdrivelse.
Det er bare å legge inn kosegiret og nyte i fulle drag. Lenger nede treffer jeg på dagens første andre mennesker som ser så dystert på meg at min vanlige "Hei" aldri kommer ut av munnen min. Myrsætra som ligger i bunnen av daldraget var husmannsplass under Rausjø bruk og ble fraflyttet for nesten 100 år siden. Det er lett å forstå at dette må ha vært en flott plass å slå seg ned på-til tross for en noe øde beliggenhet, 7 km fra vei. I dag er det bare tuftene igjen av bygningene.
Myra lenger nede er kanskje det som har stedet navnet sitt. Det er vakkert her inne.
Jeg kommer gjerne tilbake igjen hit. Et mer idyllisk og fredfullt sted er det lenge siden jeg har besøkt.
Løpemessig går det ellers relativt greit. Overskudd er vel å overdrive-jeg har vært sliten denne uken og har redusert omfanget litt. Beina er litt møre, men jeg holder et greit tempo i det krevende terrenget. Planen er å klokke inn på Bøvelstad etter 2t med 12 km tilbakelagt distanse, men det går noen minutter over uten at jeg er veldig lei meg. På vei dit har jeg lagt bak en kraftig stigning opp fra Myrsætra og ditto nedstigning til Støttumfjorden-hvor det er rene sørlandsstemmningen.
Gjessene på vannet protesterer høylytt idet en kano gjør krav på eneretten de har til vannet som er en del av et stort vassdrag-Børtervann. Hvitveis er forøvrig en flott blomst og når jeg møter et helt hav blir det ekstra vakkert.
Nesten underlig å tenke på at plantesaften fra hvitveis er gift. Vel, ikke lenger etter står jeg på tunet til Bøvelstad som også opprinnelig var husmannsplass under Rausjø bruk som Myrsætra.
Det er vakkert også på Bøvelstad og heldig er jeg som får oppleve to slike fine steder på rad på samme dag. I dag er eiendommen i offentlig eie og disponeres av turistforeningen som benytter den til ubetjent hytte. Sauer skal det også være på eiendommen-utplassert for å pleie kulturlandskapet. Jeg så ingen og strømgjerdet rundt tunet som er satt opp for å beskytte sauene mot sultne ulver var heller ikke i funksjonsdyktig stand.
Fortsatt på ukjente stier og med kurs for stidele ved Delisætra i første omgang. Det bærer bratt opp fra Bøvelstad og plutselig er jeg inne i naturreservatet igjen-Bøvelstad ligger såvidt utenfor.
Like bratt bærer det ned til Delisæterfjorden og det er teknisk krevende underlag langs bredden innover.
Der blåsti møter rødsti inners i bukta forsvinner rødstien innover i dypet av naturreservatet. På kartet ser jeg at det skal gå en umerket sti helt inn til Røyrivannskoia, men det får jeg ha til gode til en annen gang.
Det bærer igjen over en åsrryggen og ned til stidelet ovenfor Delisætra-som ble nedlagt for snart 200 år siden og som nå er neddemmet under Børtervann.
Her er jeg på mer kjente stier igjen og har gode minner fra en knakende fin tur på en brennvarm maidag for snart 2 år siden.
Godtur i Østmarka
Veien min videre går retning Tonevatn og det bærer styggbratt oppover før det flater litt ut igjen.
Her inne er skogen så mektig og påtrengende at jeg stadig tar meg i å se etter ulvene som fortsatt har tilholdssted i Østmarka. Fortsatt er det noen igjen av dem.
Ulv i Østmarka
Begge foreldrene er døde, men tre valper lever-hvorav 1 har dratt til Mossetraktene.
Stigningen er styggbratt, men ikke veldig lang og etter å ha fått igjen pusten legger jeg inn kosegiret på et litt krevende underlag før det bærer bratt ned til Luttjern.
Her blir jeg tatt imot av ei bikkje som gneldrer så voldsomt at jeg et øyeblikk blir bekymret for om dyret er i ferd med å miste pusten. Heldigvis, for hunden, er den i bånd. Luttjern flyter forøvrig sammen med Mosjøen i dag, men var "eget" vann før oppdemmingen.
Jeg legger bikkjagneldret bak meg og kan snart glede meg over et flott utsyn mot Mosjøen.
Lenger fremme, i et høydebrekk på stien, der hvor et skilt markere grensen til naturreservatet går det en umerket sti opp til Tonekollen. Min debut opp dit hadde jeg først for et par uker siden. Det siste partiet grenser til klatring, men utsynet fra toppen er verdt all slitet for å komme opp dit-fantastisk.
Jeg løper videre og er snart fremme ved Tonevannet-som ligger drøye 120 m under Tonekollen. Her er det etterfylling av vannflaskene før jeg tar fatt på den drøye stigningen nordover øst for Vesle Tonekollen.
Lange bakker er alltid en god anledning til å spise og brødskiva er etterlengtet. Her forlater jeg Flyktningeruta en kort stund for å få løpt på stien mellom stidelet sør for Røyrivannskoia til Steinsjøen-hvor jeg kommer inn på Flyktningeruta igjen.
Etter toppunktet bærer det nedover og jeg finner etterhvert en god flyt frem mot stidelet. Målsettingen er å løpe så teknisk bra som mulig med minimal bruk av krefter. Dess mer krevende underlaget er dess verre er det å få nettopp det til. Kunsten er å finne gode løpelinjer som gir minimalt med hopp og sprett. Snart er stidelet der.
Min ferd går mot Steinsjøen og det skal vise seg å bli en fin etappe med god løpbarhet. Innledningsvis er det litt parallellt med rødstien, men ved Liseterputten skiller de lag.
Et stykke inne driver Lørenskog forsøksfelt for en spesiell type biller-Sinoberbillen.
Sinoberbillen er en truet art og målsettingen med forsøksfeltet er å øke kunnskapen om billen. Arten er rødlistet fra 2010.
Sinoberbille
Vel, la oss håpe kunnskapen blir økt ved dette forsøksfeltet-stedet er iallefall øde nok. Jeg har ikke truffet på et levende menneske siden Tonevann.
Det er svært løpbar sti og jeg riktig koser meg her inne selv om jeg kjenner at jeg har vært ute noen timer. Snart er jeg ved bredden på Steinsjøen.
Steinsjøen skal forøvrig være et godt fiskevann.
Gode fiskevann i Oslomarka
Min løpetur går videre nordover til stidelet nordvest for Svartkulp som skal være svært dyp.
Stien kjenner jeg relativt godt etter å løpt i motsatt retning for knappe 2 uker siden.
Vårtur i Østmarka
Snart er stidelet der og jeg får gleden av å løpe på en ny sti-frem til stidelet ved Søndre Skytten.
Innledningsvis følger jeg en kraftlinje en stund. Idyllisk er kanskje ikke rette ordet å bruke om kraftlinjer, med på et parti er det faktisk småpent.
Trærne lever et farlig liv under høyspentlinjene og på et eller annet tidspunkt må de fjernes av hensyn til sikkerheten. Jeg forlater etterhvert kraftledningen, dukker inn i skogen og lenger fremme stifter jeg bekjentskap med dagens bratteste bakke-slett ikke verst i samlingen av gode kandidater. Jeg er om mulig enda mer imponert over de som kom OPP denne bakken i krigstid med tyngre bør enn meg som løper nedover. Kort tid etter er jeg ved Søndre Skytten.
Løpeturen fortsetter litt sør langs Sør Elvåga og der riktig idyllisk langs vannkanten.
Ved stidelet i sørenden Sør Elvåga setter jeg kurs mot Smørholet og ferden går først bratt oppover på et svært teknisk krevende underlag. Her har to syklister forvillet seg inn og de bærer klokelig farkostene-man må sannsynligvis være olympisk mester i stisykling for å holde det gående her.
Brødskiva smaker godt i oppoverbakkene.
Etter neste stidele-nord for Tretjerna-får jeg et kort parti med ukjent sti og her bærer det igjen bratt opp. I det hele tatt ser jeg på hovedretningen min i dag-nordvestlig retning- at det måtte jo bli noen høydemeter-drøyt 1.300 fordelt på drøye 34 km. Jeg er kjempeglad for den gode gratistreningen.
Nye stier blir det også etter Smørholet og frem til Grønmo.
Grønmo er intet vakkert sted, men området øst for fyllplassen er pent nok. Åpenbart mange som benytter området-parkeringssplassen er smekkfull og det er mye folk ute.
Herfra er det noen få km på asfalt før jeg er hjemme på dørstokken i Bjørndalen-kjempefornøyd etter en lang dag i skogen gjennom Østmarka, men dyktig sliten.
