Ved inngangen til vinteren

Grønliåsen i frostens grep

Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.

Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.

Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.

Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.

Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.

Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.

Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.

Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.

Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.

Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.

Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.

Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.

Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.

Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.

Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.

November blues

Lykken er...

Å komme tidlig hjem en flott høstdag

Å kjenne forventningen i kroppen før løpeturen starter

Å føle at jobbedagen forsvinner i takt med løpestegene

Å sanse nærværet av skogen når den omslutter deg

Å merke at bakken blir borte i takt med tiltagende skumring

Å føle at en sliten kropp våkner til liv

Å hilse på månen som kneiser på himmelen

Å kjenne seg alene i en stadig mørkere skog

Å kjenne at kroppen beveger seg i ett med terrenget

Å komme hjem etter å vært i ett med naturen


..det er lykke

På kryss og tvers i Sørmarka

Det er nesten utrolig, men vi skriver 10 november og fortsatt er det ikke tegn til snø. For å komme til dette hvite underet må jeg sette meg i bilen og kjøre 20 mil en vei, men mitt interessenivå strekker seg ikke til slike høyder. Når det blir forhold i nordre delen av Nordmarka kan jeg ta meg dit. Det bør være mulig ila desember?
Hvem trenger vel å reise nå terrenget ligger bart like utenfor dørstokken min? Fortsatt med sola relativt høyt på himmelen lukker jeg døra hjemme og løper rolig ut i skogen.
Det er vått etter en del nedbør så langt i november, men dagen er fin. Min plan er å løpe litt på kryss og tvers i området Slettåsen og Langåsen for å bli litt bedre kjent. Blåstien(det er bare en her) overgås av langt flere umerkede stier som er lite brukt-mine favoritter!
Etter en innledning på grus ser jeg frem til å ta av ut i skogen ved Myrertjernet, men her støter jeg på det første beviset på de store forandringene som ligger foran oss og skogen. Stien er forvandlet til en anleggsvei for det som viser seg å være arkeologiske undersøkelser ved Elgsrudtjernet.

En kjempefin sti er rasert og borte for godt. Slik er det. Jernbanen skal frem-åpenbart med alle midler.

Ved Elgsrudtjern

Vi kan jo håpe at man finner noe som gjør det påkrevet å flytte påhogget til Follobanen, men store håp har jeg ikke. Her er det bare å løpe mange turer før området blir fullstendig ødelagt.
Mitt gode humør er under stort påtrykk til å endres, men jeg kommer meg raskt videre og tar fatt på blåstien mot Slettåsen.

Mot Slettåsen

Så er verden god likevel... Jeg nyter terrenget, den åpne furuskogen og sola som varmer en sliten, gammel kropp som møysommelig tar seg frem i terrenget. Etter noe stigning brekker det nedover. Jeg tar av blåstien noe før selve toppunktet og tar en umerket sti som bringer meg mer i direkte linje mot Gjeddetjern. Stigningen ned er bratt siste partiet og jeg tar det rolig over sleipe svaberg. Snart er jeg nede ved tjernet. Nydelig sted :-)

Gjeddetjern

Jeg har bestemt meg for å løpe parallellt tilbake igjen på en åsrygg som ligger mer mot vest og ser etter stier mens jeg løper rundt tjernet. På andre siden finner jeg det jeg leter etter. Blåstien forsvinner videre sørover mens jeg tar av på en umerket sti i motsatt retning som går oppover.
Stien er først relativt tydelig men blir mer og mer borte. Jeg passerer en ravine og der må jeg søke motsatt før jeg finner stien igjen. Det bærer videre oppover og med ett står jeg ved tuftene til en gammel milorghytte-jamen var den godt gjemt!

Tuftene til milorghytta

Jeg følger en enda mindre tydelig sti videre oppover. Etter at jeg passerer en bålplass hvor noen griser ikke har ryddet etter seg er stien med ett slutt. Det gjør bare løpeturen enda bedre. Jeg skal over på den andre siden av dalen til Langåsen. Utfordringen er at det er stupbratt ned. Jeg løper derfor videre oppover i lyngen mens jeg speider etter en mulighet til å krysse dalen.

Langåsen

Jeg har vært på Langåsen tidligere en gang og vet det går en umerket sti i sørlig retning igjen. Helt øverst er det farbart ned og jeg kommer ned i et myrsøkk før det går bratt opp på motsatt side. Her finner jeg spor etter skogens konge.

Spor etter elg

Herlig-første gangen jeg ser spor av elg, endatil jeg faktisk traff på ei ku ved Elgsrudtjernet tidligere i høst. Vel, så ligger det også en elgbiff i kjøleskapet og venter på å bli tilberedt senere i dag. Herlig mat!
Ufordringene er ikke over. Det bærer ned igjen før jeg må klatre opp igjen og enda en gang før jeg er på toppen av Langåsen. Det bærer sakte, men sikkert nedover.

Fabelaktig terreng

Ikke lenge etter er jeg på vei ned til dalsøkket øst for Taraldrudåsen. Utsynet er flott.

Jeg tar meg til bunns og tar fatt på den seige stigningen til Taraldrudåsen. Det er mer åpent over selve åsryggen og fint å løpe. På selve toppunktet er det bare å nyte utsynet vestover.

Utsyn fra Taraldrudåsen

Så er det bare kort vei igjen før jeg er hjemme igjen. Litt over 2t i skogen er flott og jeg håper forholdene holder seg enda en stund. Jeg tar gjerne flere slike turer før snøen umuliggjør dette.