 |
| Grønliåsen i frostens grep |
Nå mangler egentlig bare snøen, men det er egentlig helt greit at den ikke er her ennå. Den gir meg muligheten til å fortsette løpingen i terrenget. Farger, utrykk og opplevelser blir også annerledes når frosten fester grepet og naturen går mer og mer i dvale til våren er her igjen. Tiden løper avgårde-nå er det bare 1mnd igjen til vintersolhverv og så får vi mer og mer lys tilbake igjen.
På ukedager er det bekmørkt når jeg kommer hjem slik at da er lysløypa et kjærkomment alternativ. I helgen er det ut i terrenget. Denne helgen ble det to fine turer. En kort i går og en lengre i dag.
Hvor herlig det er å kunne snøre på seg skoene og bare løpe ut i skogen!
Utsikten på bildet øverst er fra terrassen min. Grønliåsen er dette flotte fjellpartiet som skiller Bjørndalen fra Prinsdalen og Kolbotn. Det strekker seg fra Bjørnerud og over til Hellerasten.
Jeg har bare bodd her i knappe 4 mnd, men løpt denne åsen på langs og tvers uttallige ganger. Det er et herlig stykke natur som er ca 3 km lang og knappe 1 km bred. Stiene er med få unntak umerkede og går både på langs og tvers.
Langs vannskillet er det flotte utsyn mot vest. Vinteren er i ferd med feste grepet og det er fascinerende å tenke på at trærne overlever denne påkjenningen som en lang vinter innebærer.
Isen skaper morsomme bilder under min løpetur på lørdag.
Det er viktig å passe litt mer på hvor foten plasseres. Det ville sikkert vært bedre med piggsko, men det har jeg aldri hatt på beina. Jeg foretrekker mine velprøvde terrengsko og reduserer heller tempoet.
Skiløypene over og ved Grønliåsen er flere og nå mangler bare snøen.
Min korte løpetur lørdag var flott, men overgås av søndagens løpetur. Etter 6 jobbedager føles det godt å være lat litt på morgenen og bruke litt tid på komme igang. Samtidig er dagen i ferd med å bli vakker ute.
Solen skjærer rett imot meg når jeg løper sydover på vei inn i skogen. Det er tomt for mennesker på idrettsplassene-synd, med det fine været. Jeg løper inn i skogen, krysser E6 etter en stund og tar fatt på stigningen opp mot toppunktet på Taraldrudåsen.
Snart er jeg opp på toppunktet og kan nyte flotte utsyn vestover.
Det er flott å følge åsryggen sørover. Snart kommer jeg inn på blåstien og følger denne en liten bit før jeg tar av og følger en umerket sti videre. Trær kommer i mange, ulike fasonger og denne karen har tatt seg en ekstra sving og to før kursen er satt oppover.
Et kort vegparti og en glatt stibakke senere og så klatrer den gamle skrotten møysommelig opp mot Langåsen. Det er vakkert i skogen. Ord blir fattige.
Så forlater jeg lysningen, dukker inn i halvåpen skog, følger skiløypa en liten bit og tar meg frem til den umerkede stien som går rett nord over Langåsen. Stien stiger jevnt oppover, men aldri særlig bratt. Det er greit det for en sliten skrott som bare skal nyte en løpetur i terrenget. Langåsen er magisk i dag og jeg koser meg.
Her er det mange flotte plasser til å finne seg en tørrfuru en kveldsstund og kose seg med et bål. Det er det også spor etter flere steder. Helt øverst på åsen, lengst mot nord, brekker stien ned og blir borte i krattskogen. Jeg følger et bekkefar ned til lavpunktet og krysser bekken som kommer fra Elgsrudtjernet. Litt opp så står jeg på blåstien som går nordover til hytta overfor Elgsrudtjernet og mot vest til Myrertjernet. Ovenfor Elgsrudtjernet er de arkeologiske undersøkelsene i full gang. Vinteren har fått de nøysomt gravende til å flytte aktivitetene på innsiden av teltduken.
Her traff jeg på ei elgku tidligere i høst. Den flotte naturopplevelsen minnes jeg ennå med glede. Jeg løper ned til grusvegen ved Myrertjernet og tar meg frem til Taraldrudåsen nok en gang i dag. Det er bratt opp, men snart er jeg oppe og velger å følge en umerket sti nordover på vestsiden.
Utsynet mot vest er flott.
Jeg sanser noe som beveger seg lenger fremme, stopper litt og blir var en dunkelyd bak meg. Hakkespetten er i ferd med å lage seg enda et hull og jeg blir stående og nyte synet av den vakre fuglen mens den arbeider.
Etter det jeg kan seg må det være en flaggspett. Totalt har vi 7 ulike spettearter her i Norge.
Spettene kan forøvrig være krevende å få besøk av dersom den bestemmer seg for å lage hull i husvegger. Fuglen er imidlertid fredet så det må søkes dersom den skal avlives.
Jeg må rive meg løs fra den lille tassen som helt overser meg og fortsetter hakkingen sin.
Løpeturen går hjemover igjen, men jeg er ikke mett av skog og tar en avstikker inn på en umerket sti jeg ikke har løpt på før-de beste stiene.
Novemberskogen omslutter meg og jeg tar meg frem til en liten lysning i skogen som fører meg videre nordover igjen. Ikke lenge etter går skrittene over frosne gressletter og så er jeg like etter hjemme igjen.
